Sommerferie 2019 dag 2

Alle sov godt den første natten i den innleide hytten. Men det var ikke helt uten dramatikk. Treåringen hadde mareritt og våknet, overbevist om at det var spøkelser på rommet hennes. Mamma våknet også og trøstet. Pappa sov. Storesøster sov. Pappa ble vekket av mamma for konsultasjon. Pappa besluttet å legge treåringen sammen med mamma i dobbeltsengen og flytte seg selv inn i treåringens seng. Det virket. Alle sovnet igjen. 

Morgenen bragte sterk vind og «utrygt for regn». Men ferie er ferie, vi kan ikke sitte inne og vente på bedre vær. Vi besteg våre sykler og dro ut for å bli kjent her blant åkrene, helt nord i Tyskland der Danmark, Østersjøen og Tyskland møtes. Vi fant et bakeri, en strand og en lekeplass. God uttelling for en sykkeltur på tre kilometer. Femåringen som sykler selv fikk oppdage at nedoverbakker er gøy og oppoverbakker slitsomt. Nede i Nordrhein-Westfalen er det helt flatt nemlig, høydekoter er ukjente saker. 

Før vi kom oss avgårde hadde vi en plastikkposekrise. Her i Tyskland fins ikke plastikkposer lenger. Mammas sykkelsete i tykt lær var gjennomtrukket av gårsdagens regn. Mamma liker ikke å starte sykkelturen våt på rumpa. Men hadde vi plastikkpose, neida. Vi fant frem gladpack. Gladpack er jo, som tidligere nevnt her i bloggen, helt ubrukelig. Den tynne plastfilmen kleber seg bare til seg selv, eller hendene til den som håndterer det. Gladpacken ble ønsket dit Osama Bin Laden hviler. Pappa fant en gammel ziplock pose fra IKEA, full av klesklyper, den er alltid med på ferie. Trolig stammer selve posen fra en pappaperm til Thailand i 2014. Den var ganske skjør, men ble tvunget over sykkelsetet og gjorde nytten. Mor meldte imidlertid om fantom-fukt på rumpa etter tjue minutter.  

Etter en fin oppdagelsestur, en kjapp lunsj med alt for mye sjokolademelk til barna og en feriepils til pappa, skulle vi sove middag. Treåringen trenger en time eller to med søvn midt på dagen for å ikke bli varulv utpå ettermiddagen. Vanligvis sover hun i hagen i sin vogn. Men pappa fant ikke plass til vogna i bilen denne gangen. Ergo er hun, for første gang i sitt liv, uten barnevogn. Pappa mente at hun må lære seg å sove inne. Etter ti minutter med det motsatte av søvn; vill lek, latter, tårer, fornektelse og krangel, -mente mamma at hele ideen om søvn uten vogn midt på dagen var et skrekkelig feilsteg og helt sjanseløst. Pappa prøvde å snakke fornuft i treåringen, noe som førte til raseri, mer fornektelse, gråt og akutt behov for mamma. Hun er så trøtt at hun sjangler, men velger å være våken, sint og uforutsigbar. Nå sitter vi og håper på at hun til slutt besvimer av utmattelse, forhåpentligvis i nærheten av sengen så hun kan lempes oppi uten å våkne fra koma.