Julebrev Wie-Rust 2023

Kalvesund august 23

Dette julebrevet dekker det seneste året for familien vår. Se opp for lang beretning om hvordan barna vokser, utgiftene eser, pengene dunster og livet går videre. 2023 har vært unormalt på mange måter, men ganske vanlig for oss her i Furuveien 27b. 

Denne oppsummeringen av 2023 begynner i 2022. Vi skulle bytte oppvaskemaskin siste uken før jul. Det er jo enkelt. En stor dings monteres ut. En ny dyttes inn og bra jobba! Vel, det viste seg at måten Ikea fester frontplaten på sine egne vaskemaskiner hadde endret seg siden forrige gang i 2017. Videre så sprakk en pakning i blandebatteriet på kjøkkenet under alt stresset og det rant vann ut av koblingene mellom ny maskin og vanntilførsel under kjøkkenbenken. Far lå med skjorte og slips under kjøkkenbenken på julaftenformiddag og bannet stille mens vannet sprutet. Vi endte med å vaske opp manuelt helt til 4.-5. januar 2023. Det eneste som er bra her er at jernvarebutikken Jula var åpen på julaften og selger nye blandebatterier fra Hans Grohe. Dessuten har de sånne poser med forskjellige gummipakninger, dette ble redningen uti januar. Mor og far hadde det koselig der de stod i finstasen, sent på julaften kveld og vasket opp sammen etter middag til ni. 

Veden vi hadde felt, kvistet, kappet, kløyvd, stablet, tørket, kjørt og stablet på nytt, -den varte til slutten av februar. Mens vinteren pågikk til over påske. Strømprisene passet på at vedfyring stadig var på moten til langt uti april. Vi endte med å brenne sånne briketter av sagflis samt be om nødrasjonert ved fra Tante Ragnhild og Onkel Hallvard. 

Videre så ble det en livsstil for oss å spare strøm. Fordi det er dyrt med strøm og fordi vi har godt av å tilpasse oss litt fysisk, ikke alltid betale oss ut av problemer, som tross alt er den norske modellen dessverre. I januar hadde vi den laveste strømregningen vi har hørt om. Hele familien gikk kledt i dunvest og ullundertøy. Ingen led noen nød. Vi har veldig tykke dyner i dette huset. Men i retrospekt virker det kanskje litt krampaktig? Far har fortsatt med sine 2-minutters dusjer. Barna har stadig ullsokker på. Mor lader el-bilen kun midt på natten, da er strømmen rimeligere. 

I påsken reiste vi til Tyskland. Det ble vårt første besøk tilbake til Münster siden 2021. Vi traff igjen venner og ruslet på gamle trakter. Mor fikk gjenoppvekket tysken sin. Barna fomlet endel og blandet inn engelsk. Men alle forstod tysk ganske godt da. Dessuten deilig med tidlig vår, kirsebærblomstring, strøkne lekeplasser, restauranter vi har råd til å bruke og tog som går som avtalt. Det var bare så vidt mor Beathe ble med hjem igjen fra Münster. 

Mormor Torunn flyttet inn på Løvenstadtunet i Rælingen og solgte leiligheten sin i Blystadlia. Mor Beathe og tante Therese brukte mye tid og krefter på utflytting, rydding, vask og maling av leiligheten før ny eier overtok. 300-bussen frakter folk fra Blystadlia til Oslo sentrum seks ganger i timen og bruker kun 30 minutter på sin ferd. Leiligheten var populær der den ligger og ble solgt etter første visning.

Etter at skolen var ferdig gikk Leonore i SFO noen uker. Julia hadde turning eller var på Sommerskole. Pappa skulle renovere forstøtningsmuren hjemme i hagen, men manglet motivasjon og penger. Han begynte å rive ned all den gamle steinen. Mer rakk han ikke. Det var mer interessant å sykle med kompiser eller klippe plenen eller alt mulig annet i grunn. 

Ferien tilbrakte vi på hytta i Kilsund. Været var helt OK. Norsk sommer heter det visst. Leonore som er litt av en labrador badet hver dag i juli minus en. Hun startet hjemme i Langvannet sammen med pappa, hver kveld etter middag. Så fortsatte aktiviteten i sjøen ved hytta. Vi hadde mange kvelder i Langvannet, kun Leonore og Canadagjess og duskregn. Hun er en tøffing. 

Hytteferien var topp. Vi syklet, badet, duret med båten og ellers surret rundt. De dagene det regnet ble brukt til å prøvekjøre nye biler. Mor likte nok den elektriske Volvo'n best, men far mener at Tesla er mest for pengene, dessuten større bagasjerom. Også kommer Tesla i rødt, det gjør ikke Volvo. Så da ble mor med over i Tesla-gjengen. Leonore fant ut at hun hadde fiskelykke og stod på brygga med fiskestang alle de timene hun ikke badet eller sov. Julia hadde treningsprogram med seg og brukte mye tid på styrke, løp og tøying. 

Leonore har utviklet seg til å bli en sterk angrepsspiller i fotball. Hun gikk fotballskole i regi av Kavlifondet og Lørenskog idrettsforening i august før skolestart. Der var hun yngste jente. Men ble satt sammen med resten av jentene, til tross for at de var 3-4 år eldre alle sammen. Det ble en krevende uke med mange tårer og tunge stunder, trist å alltid være sist. Men hun ble jo en råtass av denne motgangen og vokste som spiller. Både da og nå tenker mor og far at klubben heller burde latt henne trene sammen med jevnaldrende gutter, som hun ikke står tilbake for, den uken. Men vi ville ikke gripe inn, vi prøver å ikke være de pushy foreldrene som mener noe om alt hele tiden i idretten til barna. Laget hun spiller på resten av året, -er helt topp med dyktige trenere, som ser alle barna og passer på at alle er med. Leonore er sju år.

Julia turner, som besatt. Fire økter hver uke, tilsammen 11 timer. Noen ganger er hun så sliten at mamma og pappa må styre henne til restitusjon. Si at "nei, -nå må du være hjemme og slappe av, spise og sove." Hun er ni år. Gruppen hun turner med, Aspirant, er motivert og har en flink trener som både tar vare på jentene og utfordrer dem sportslig. De har utviklet seg stort siste året. Pappa fikk sendt henne på Alpincamp uken før skolestart i august. Som et avbrudd til turning. Hun ble ganske flink til å kjøre hardt på slalåmski, ta stolheis alene og ellers være bråkjekk. 

Langvannet. Foto: Pål T Rust

I 2022 solgte pappa sin flotte BMW, gikk over til gammel Volvo for å spare penger. Men den gamle Volvo trengte mye stell, var ingen sparegris. Mamma sin Nissan Leaf, som har tjent henne vel siden 2013, ville stadig oftere lade og sjeldnere på langtur. Begge bilene ble solgt høsten 2023 via Nettbil. En ny Tesla ble anskaffet. Mor er førstefører, far har månedskort på bussen. Vi har gått fra to til en bil. Mange snakker om downsizing. Å kutte ned på eiendeler i den hensikt å spare penger, ikke bli vektet ned av alle sine ting. Det føles godt med kun en bil så langt. 

Også høstferien gikk til Tyskland. Far syklet sammen med kompis Vidar fra København til Berlin. Resten av familien fløy til Berlin og møtte pappa der. Vi fikk tre hele dager i Berlin i fint høstvær. Vi hang i parken, gikk på dinosaurmuseum, satt på restaurant og tok U-bahn. Livet i park i Berlin en pen høstdag er det beste. Barna på god lekeplass, mor og far på utekafe med utsikt til lekeplassen, -i timesvis. Dessuten fint å titte på folk. Berlinere er sin egen gjeng, ikke konforme, -men modige og fargerike. Det var bare så vidt mor Beathe ble med hjem fra Berlin. 

Far var i veaskog også tidlig 2023, derfor har vi igjen ved å brenne nå. Etter fadesen der vi gikk tom for brensel sist februar har far nå hugd 6,5 storsekker ved. Foreløpig ligger vi an til en storsekk per måned og vil berge oss med mindre fimbulvinteren drar ut i siste del av april. Tusen takk til Tante Ragnhild og Onkel Hallvard som hadde ved på rot. 

Mor arbeider for Wittusen & Jensen, -der styrer hun kontorartikler til bedriftsmarkedet. Selskapet har nylig byttet eier, snart får hun nytt kontor, med gangavstand fra hjemmet vårt i Lørenskog. Far er prosjektleder hos Forsvarsmateriell. Dette er veldig travelt for tiden. Staten Norge føler seg ikke helt trygg på at Russland nøyer seg med å angripe kun ett naboland, og vil følgelig fylle arsenalet, Pål Torleif og hans kolleger gjør så godt de kan for å fylle på med våpen og ammunisjon.  

Berlin. Foto: Pål T Rust 

Vi har hatt et bra år. Vi har i grunn ikke gjort så mye rart. Barna går på skolen, trener og vokser. Mamma og pappa arbeider og tenker at de også burde trent litt. Og sånn har dagene gått. Vi har rent vann og sunn mat og fred i landet. Joda, inflasjon og høye renter og lav krone, dyr strøm osv. Totalt sett er alt bra hos oss. Vi ønsker alle en fin juletid og vil takke for året som gikk. Håper vi sees mer i 2024. 

Køben-Berlin på sykkel, oktober 2023

Nord-Tyske sletter. Foto: Vidar Antonsen

Han trillet ut av danskebåten. Jeg kom fra Kastrup. 

Vi skulle møttes i et gatekryss, kommet rullende fra hver vår retning og fortsatt ut, langs samme vei. To ensomme syklister omformes til gruppe. Kun et kort nikk til hverandre, før vi igjen rettet blikket fremover og tråkket uten opphold. Et stille rendezvous, -to venner på veg mot eventyr.  

Det ble ikke slik. På Rådhuspladsen traff vi hverandre, blant duer, turister og alkiser. Turen som oppstod idemessig i juni omtrent slik; «La oss sykle fra Køben til Berlin, det er sikkert fint om det ikke er motvind» var i gang.

Den første oppvåkningen om bike packing med landeveissykkel fant imidlertid sted i 2018. Da var internett fullt av folk med terrengsykler og pack raft, telt, primus og vannrenesesett på tur i Kirgisistan eller Atlasfjellene. Det virket fjernt og omfattende. Så en dag traff undertegnede på en flokk fokuserte og muntre dansker. De var på bike packing tur i Tyskland, på landeveissykler. De pakket lett nok til å sykle raskt og bodde på herberge og hotell. Jeg skjønte straks at jeg ville bli som dem, blid, rask og bo innendørs.  Terrengsykkel med masse stasj og løs mage i Kirgisistan fikk vente.

På Rådhuspladsen i København kunne vi konstatere at en medbrakt Wahoo-enhet slett ikke inneholdt kart over Danmark, forsøkt lastet kvelden i forveien. Dermed ble det Google maps fra håndholdt iPhone som tok oss ut av byen og sørover. Vi hadde ikke gjort noe forsøk på å finne den vakre ruten uten biltrafikk. Vi hadde kun fire dager til rådighet og det var med en viss følelse av hastverk at vi presset på langs riksvei 151. Heldigvis kunne vi følge R151 helt til sydspissen av Sjælland, dermed ikke så krevende navigering første dag. 

Oppstarten bød imidlertid på punktering etter åtte kilometer og igjen etter 30 kilometer. Dessuten fine sykkelstier på gangveien langs bilveien, delt opp av lyskryss og belagt med belegningsstein i betong. Fint for småsykling til arbeid og skole. For to nordmenn med landeveissykkel og utålmodighet gikk det smått. Men vi holdt oss der, i sykkelfeltet. Vi har selv vært bilister. Som syklist skal man sykle hardt og jevnt for å oppnå respekt blant bilførere, syklende i veibanen, 30 centimeter fra et ubrukt sykkelfelt. Men vi kikket på den fine asfalten i bilveien og drømte om hvor lett det ville rullet der. 

God drill gjør punktering overkommelig. Foto: Pål T Rust

Siden vi navigerte med Google var vi snart langs samme R151, men uten sykkelfelt. Ei heller var det veiskulder. Dette var helt i henhold til vår plan, tempo fremfor dikkedarer. Vi som vanligvis ferdes blant norske bilister var naturlig skeptiske til 80-sone uten veiskulder, men villige til å prøve. Heldigvis er dansker mye greiere med syklister, vi følte oss aldri truet de neste 70 kilometer i retning Falster. 

Motvinden var med oss fra vi forlot København. Vel ute i åpent landskap kom den uten stans i time etter time. Uansett hvor lenge vi syklet kom vi liksom aldri avgårde. Strekket fra 40 til 110 kilometer første dagen var en eneste lang motbakke til tross for paddeflat dansk landsbygd. 

Jeg ble sur og stilte spørsmål ved hele grunnen for denne utflukten. Jeg hadde kun i overkant av 1900 kilometer i beina forut for denne turen. Vidar hadde forberedt seg bedre, nesten 4000 kilometer denne sesongen. Han var sterk og blid der han lå i front. Mine forberedelser lå i pakning og vektfordeling. Han derimot hadde derimot syklet tur/retur Golsfjellet flere ganger og ellers lagt inn timene. Han var Amundsen. Jeg var Scott.

Amundsen i front. Scott bak. Foto: Vidar Antonsen

Motvinden var ingen overraskelse. I fravær av bakker og berg er det været som opptar oss syklister. Vi hadde sjekket historisk vinddata for de nordtyske sletter. Overraskende for oss kunne ikke noe fast mønster trekkes ut av vinden siste ti år. Det var svært sannsynlig at det ville blåse, men retning var helt åpent. Magefølelsen fra tidligere tyske sykkelturer tilsa vind fra nordvest. Men her satt vi altså, med snittfart på 20 kilometer i timen og kavet i vind som kom rett fra sør. Riktignok var vi bare i Danmark enda, men dog. 

Etter 140 kilometer i Danmark var vi kommet til Marielyst på øya Falster, sør for Sjælland. Det var blitt mørkt. Heldigvis var hotellet bra med flotte dansker som insisterte å snakke engelsk til oss rare utlendinger. Syklene fikk stå inne på teppegulv og biff ble servert til middag. 

Dag to kom vi oss sent avgårde. Vi kom ikke til å rekke båten Kl 09.00 fra Gedser 20 kilometer lenger sør på Falster, ikke når hotellfrokosten åpnet Kl 08.00. Frokost med kaffe og egg og butterdeigbakverk. Vi kunne ikke gå glipp av frokosten. Dermed tok vi fergen fra Gedser til Rostock med avgang Kl 11.15. 

Klokken viste 13.50 innen vi rullet ut av det store kaianlegget på tysk side. Planen var å raskt finne en matbutikk med sykkelvegg. Tyske forretninger har ofte sykkelslanger, reflekser, ringeklokker og dekk sammen med konvolutter og batterier i non food avdelingen. Vi skulle også kjøpe vann da en av oss hadde kjørt fra begge vannflasker i Danmark. Den andre, han med vann, han nektet å kjøpe vann på båten til 6 Euro for 4,5 liter. Planen var tysk vann asap. 

Imidlertid kom vi til Tyskland 3. oktober. Tysk gjenforeningsdag. Høytidsdag. Alt var stengt. Vi kikket desperat etter bensinstasjoner på veg gjennom Rostock. Neida, ingen å speide. Til slutt ble Google maps konsultert, han som kikket på den puttet telefonen i lommen igjen og syklet fire kilometer i feil retning. Innen dette ble avdekket var vi blitt til Lewis & Clark ekspedisjonen. For å understreke det åpenbare, valgte været da å legge til regn, til den allerede seige vinden. Vi var våte, dehydrerte og alt vi ønsket for oss selv var en bensinstasjon. 

En døgnåpen Aral-stasjon dukket opp der ute ved en autobahnavkjøring. Der fikk vi i oss Snickers, Cola, vann, vann, vann og tysk laugen bretzel, -brød med grovsalt. Dessuten fikk vi snike oss inn og ut av toalettet til tross for at vi ikke hadde mynter til dette. Vi så nok rare ut, middelaldrene menn kledt i trange plastikklær, våte og kalde, der ute hvor velfødde bilister tanker diesel og kjøper skrapelodd. Vi følte oss rare også. 

Innen vi kom oss på sykkelsetet igjen var uret nærmere 16.00 og vi hadde 70 kilometer frem til Waren i Muritz. Som en håndsrekning dreide vinden og kom fra vest. Ikke ideelt. Men omkring femti ganger bedre enn motvind. Nå fikk vi blåsten rett inn i høyre side. Regnet ga seg og ønsket om å bli truffet av lynet ble byttet med håp om sykkeltur med hevet hode, igjennom tyske landsbyer og skogholt.  

Det var ikke mengden bagasje som tynget oss. Foto: Pål T Rust

Sånn gikk turen videre. Med sidevind, enkelte regnbyger, biff til middag og snitzel til lunsj. Vi syklet fra Waren i Muritz til Neuruppin og videre til Berlin. 

«Epic rides of Europe» fra Lonely planet anbefaler sju døgn og rute på over 700 kilometer for Berlin-København. Vi hadde kun fire dager og tre netter. Dermed ble det korteste strekning, 427 kilometer. For to karer som pusher femti og kun har halve høstferien til rådighet, holder det med snitt på 100km per dag. Det virker jo ikke så langt, å sykle 80km på en formiddag er jo overkommelig hjemme. I Danmark og Nord-Tyskland har de ikke bakker engang. Men det er rart med det, motvind, fremmed rute og manglende fysisk form ga oss nok å drive med. Vi var slitne og følte mestring. Å ha en makker som alltid er blid anbefales. Å sykle i motvind, med enkelte regnbyger, i timesvis, på ukjent sted, er tungt. Å være to er helt nødvendig. 

Utstyret var to ti år gamle landeveissykler med aluminiumsramme og rimelige hjulsett. De funket fint. Dessuten er det lettere å være sliten og se litt pjusk ut på en gammel aluramme. Karbonsykler krever liksom mer trøkk. Vi tror vi traff godt i fremtoning totalt sett. 

Det er mye logistikk involvert i å starte og avslutte en tur i forskjellige byer, hvor ingen av disse byene er hjemme. Hvordan medbringe en flyfraktbag for sykkel fra København til Berlin? Jeg endte med å kvitte meg med en gammel bag på Kastrup. Det føltes sløsete, ikke noe jeg vil gjenta. I Berlin fikk Vidar en sykkeleske i papp av en sykkelbutikk før hjemreisen. 

Booke overnatting på forhånd eller satse på å løse det underveis? Vi gjorde begge deler. Å booke over telefon i Tyskland krever ganske god tysk muntlig. Men det er mulig. Skyt inn tidlig i samtalen at det er nordmenn som kommer på sykkel, dette blir vel mottatt.  

Hvor mye mat trenger man? I følge min Garminklokke brant jeg 3800-4000 kalorier per døgn. Vi satset på Snickers underveis, burger, pizza eller snitzel til lunsj og biff med alt til middag. Likevel ble jeg rom rundt håndleddet denne turen. Måtte stramme klokkereima ett hakk. 

Ruteplanlegging er også krevende. Vi fulgte enten Google eller lot Strava vise vei. Begge deler ble greit, men vi vet jo ikke hva vi gikk glipp av. I Tyskland fikk vi flere strekninger med svært grov brostein, type Flandern rundt. Joda, eksotisk men rett og slett ubehagelig og tøft for utstyret. Hadde vi brukt mer tid og planverktøyet Komoot ville vi nok syklet gjennom flere naturskjønne steder og opplevd mer. Men det var jo ikke ambisjonsnivået denne gangen. 

De beste øyeblikkene hadde vi under passering gjennom skog. De høye trærne skjermet for vinden og regnet. Plutselig var alt litt mørkere og stille. Syklene rullet fritt under oss, vi kunne snakke uten å rope. Vi rettet opp kroppen, trengte ikke kroke oss for å minske effekten av vinden. Vi kunne se rundt oss, fremfor ned. Skogen er fremdeles grønn nord i Tyskland første uken i oktober. Så deilig livet var på sykkeltur med kompis i en grønn korridor av trær i Tyskland. Vi opplevde denne effekten flere ganger, særlig en passering over sju kilometer, nord for Wittstock, der det kun var oss og skogen og meget god asfalt. 

Vi sykler gjerne samme turen en gang til. Vi er ikke ferdig med den ruten selv om den nå er gjennomført en gang. Å prøve motsatt vei, for å se om været da disker opp med nordavind er en opsjon. Å ha lenger tid til rådighet lokker. Det er fristende å legge opp til mer grusvei og avsidesliggende traseer enn vi benyttet. Konseptet med landeveissykkel er topp, men noget grovere dekk enn 25mm ville gjort turen mer behagelig. Disse eldre landeveissyklene tålte brasene overraskende godt. Vi pakket kun et skift klær utover det vi hadde på oss. Av deler og verktøy var det slanger, dekkverktøy, pumpe og multiverktøy som ble medbrakt. Noen ekstra nylonreimer kom godt med. Planen var å benytte sykkelkompetansen langs ruten ved behov. 

Vi traff noen helårssyklister, som ikke gjør noe annet. De var sterke og brune. De syklet på stålrammer og hadde dekkvidde omkring 40mm. En erfaren tysker hadde solcellepanel over hele setebaggen og iPad mini stroppet fast i cock pit for navigering. Fellesskapet mellom oss syklister er godt, -råd, tips og hjelp sitter løst. Vi fikk anerkjennende nikk for Køben-Berlin. Det høres ut som en lenger tur enn det er, selv for de innvidde. 

Siste dagen rullet vi til Berlin. Forbi nedlagte kollektivbruk og enkle lavblokker fra den gang landet het Øst-Tyskland. Inn i selve hovedstaden gjennom bydelen Tegel. Vi siktet mot Brandenburger Tor. Selfiekamera var klart. Vi nynnet på Ketil Stokkan sin låt og var i godt humør. Men vi hadde ikke spist lunsj den dagen. Og klokka ble 14.00. Så vi styrtet inn på «Teehaus im Englishen Garten». Et hvit duk -sted som ligger i stiff upper lip del av Tiergarten. Og der ble vi sittende. Med te, scones, små kaker og loff med laks. Vi rakk så vidt et foto foran seierssøylen i Tiergarten før mørket falt. Vi kom oss aldri til Brandenburger Tor. Påskudd til gjentakelse neste år. 

Berlin. Foto: Beathe Wie

Vidar Antonsen og Pål Torleif Rust, undertegnede, syklet København-Berlin 2.-5. oktober 2023. 

Nye tider

Mens regnvannet stiger stemmer folket på Høyre. Foto Pål T Rust

"Nye tider" er ambisiøst. Endringer skjer ikke over natten, men gradvis, uten at vi merker det. En dag er alt rart, hvordan ble det sånn? Flere og flere drar frem historien om frosker som kokes sakte, og ikke skjønner at de er i ferd med å dø, fordi vannet varmes gradvis. Vel, jeg skal prøve å oppsummere hva våre erfaringer er her i familien fra siste tiden, så får den våkne leser mene noe om dette avviker fra i fjor eller fem år siden. Og om vi virkelig klarer å ta inn over oss alt som påvirker oss og endrer seg omkring oss.

Den hovne tonen fra i fjor høst da jeg smilte til inflasjon, rentehevninger og høye strømpriser, -erklærte at middelklassen klarer seg godt. Det selvsikre smilet fra den gang, det er nå stivnet til en slags "jeg håper den bjørnen er sulten så den spiser meg raskt"-grimase. Rentene er nå snart tre ganger det de var, for oss med boliglån merkes det. Varer er dyrere, alt øker. Det har ført til noe positivt. Folket har sluttet å kjøpe nye hytter i felt som aldri burde vært utbygget. 

Denne familien har svart på svinnende økonomi ved å trappe ned fra to til en bil. Mor er førstefører og har prioritet på bilen, far får månedskort på bussen og har igjen tanker om å bli helårsyklist. Vi er veldig lykkelige over at våre barn driver med turn og fotball. Motorcross og alpint er i andre enden av utgiftometeret. Vi bukker i respekt til de foreldrene som fortsatt har barn som kan drive innen disse aktivitetene. 

Nå, når alt er "det høyeste målt siden målingene startet", (nedbør, renteheving, kronefall, skogbranner, klimaflyktninger...) ser vi hvem som er de virkelige rike og hvem av oss som egentlig har vært en del av en laverentefyrt psykose. Jeg tilhører psykosedelen, men har heldigvis hodet over vannet, omtrent som et isfjell altså. De av dere som nå kikker på markedsplassen finn,no etter hytte i Provance, -dere er ordentlig rike. 

Det er verdt å nevne at nordmenn flest tydeligvis savner lave renter og priser mer enn sunt klima. Kommunevalget i Norge høsten 2023 brukte velgerne til å stemme frem Høyre. Verden brenner og nordmenn stemmer for lavere skatter slik at de kan beholde den årlige sydenturen, til en gresk/spansk øy som nå står i flammer. Alle politikerne ble tatt på sengen av dette, inkludert Høyre. Valgkampen til Høyre har i grunn vært å sitte i ro i båten og se Arbeiderpartiet ødelegge seg selv fra innsiden, -dette virket til de grader. Vipps så må Høyre styre masse kommuner med svak økonomi og etterslep på alt. 

Det skjer mye på teknofronten hos oss. Jeg klarer nå å få laserskriveren hjemme til å printe trådløst fra iphone! Dette er helt drøyt. Alle som har surret med printere vet at dette er svart belte i printing. Jeg klarer ikke lenger å printe fra Mac hverken trådløst eller via kabel. Men det er jo en helt umulig drøm, at både telefon og Mac skal kunne printe via samme skriver? Den nye bilen til mor driver også med oppdateringer via wifi. Den står ute i garasjen og melder at den ikke kan brukes de neste 25 minutter fordi den laster ned språktillegg for Hebraisk og noen bug fixes. Hele livet til mor er nå en eneste suppe av klokke, bil, telefon, Mac og PC som skal oppdateres og logg inn på nytt og husker du ikke passordet? 

Jeg mente for noen år siden, under en pandemi vi nesten ikke husker lenger, at vi burde bli mer selvstendige, koble oss fra nettet både internett, strømnett og nettverket av vei, vann, kloakk. Vel, vi har ikke blitt hverken Bear Gryllis eller Mad Max. Vi har derimot blitt et slags programtillegg i Skynet og Dynacorp eier oss sikkert. Jeg gikk og drømte om Toyota LandCruiser, men endte med eierandel uten bruksrett i en Tesla. 

Helt siden nyttår har vi ryddet i sakene til svigermor. Svigermor har flyttet på hjem. Leiligheten hennes måtte selges da kommunen skal ha så mye av inntektene til de på hjem, at de ikke har råd til å eie en nedbetalt leilighet ved siden av. Vi finner mye fint i eskene fra leiligheten, det er mange minner som vekkes hos kona. Bilder viser at svigermor hadde intet mindre enn tre femtiårslag for å feire seg selv. Hennes generasjon har vært dyktige til å holde økonomien i gang. "Alle" har hatt piano. Når leiligheten nå skulle selges og pianoet måtte ut viste finn,no at vi vasser i pianoer. Instrumenter som vanligvis ville blitt omsatt for 25-50.000kr ble gitt bort mot henting. Hva er lærdommen, jeg vet sannelig ikke, men har du et instrument, så spill på det mens du kan. Verdien ligger nemlig i bruken, ikke i gjenstanden.

Ikke simulert. IRL faktisk. Foto Pål T Rust

Analoge aktiviteter. Foto Pål T Rust

25. juli 2023 Tur på Skjæra

Foto: Pål T Rust

Endelig kom vi oss ut på "skjæra". Disse lave holmene av glattslipt stein som ligger mellom Agder og Skagerak. De er ytterste barriere, det havet treffer først. De ligger der som perler uten snor, beskytter land og småbåter mot vann og vind. Innenfor sklir nordmenn i småbåter, langs Sørlandsleden. Utenfor seiler seilbåtene. Vel, de som tørr seile. De fleste seilbåter går dessverre for motor, eid av folk som både vil ha god plass og betale minst mulig for flytende hytte. Selv er vi landkrabber, har jolle og hevd på en halv hytte med redusert utsikt mot hav. 

Ifølge mor, som er vokst opp her nede, hver sommer i hvert fall, -så er det ute på skjæra det skjer. Der blir man solbrent, lærer å svømme og kjenner at nå, nå er det sommer!

Vi kom oss ut dit i dag. Endelig hadde vi jolle som virket. Været var pent. Alle hadde flytevest som passet og så bra ut. Ungene var smurt. Mor hadde tisset minst to ganger før avgang. Far husket dødmannsknappen. Dessuten har båten fått åregaffler som passer. 

Ferden ut til skjæra har vært lang og kronglete. Allerede i høstferien i fjor signaliserte påhengsmotoren at den hadde problemer. I år ble den bare verre. Far har skrudd på motoren en hel uke. Det har haglet inn med gode råd, alle har peiling på 2-taktsmotorer plutselig. Bytt plugger, rens forgasser, sjekk drivstoffilter, kontroller at den har kjøling. Alt dette har jeg prøvd eller sjekket. Bortsett fra kjølingen. Den vet jeg ikke helt hvordan jeg sjekker. Takk for alle gode råd, særlig til JAA og sønnen til hyttenaboen. Dere har vært med å drive denne feilsøkingen fremover. Løsningen var å bytte ekstern drivstofftank og tilførselslange. Så virket påhengsmotoren igjen. Den gamle tanken har nok et hull eller sprekk som hindrer nok kompresjon til å suge drivstoff opp. 

Vi trengte bil for å komme oss på hytta også. Far sin bil har haltet i det siste, manglet kjøling i kupeen. Slett ikke ideelt før en lang sommerferie. Bilen var på spa i Sverige. Det er en Volvo. I Svergie kan de Volvo. De skaffer brukte deler der det er nødvendig og er generelt sikre i sin sak, har rett, kan sin bilmekanikk. Bilen fikk ny styringsenhet for klima i kupeen. Og masse annet som den trengte. 

Mamma trengte ferie for å dra på hytta. I fjor hadde hun hyttekontor, fikk ikke være med ut på skjæra, satt ved spisebordet på hytta og hadde Teamskonferanser eller ryddet i logistikkutfordringer for bedriften hun arbeidet i. Denne sommeren har hun heller ikke ferie i grunn, har byttet arbeidsplass igjen, men fikk tre uker ferie uten lønn. Dermed er hun med oss ut på tøys og tull. Hver dag! 

Vi trengte mamma i dag. Far har kjøpt padlebrett til barna, såkalt SUP. De liker det og bruker det helt ukritisk, som barn skal. Det endte med at Leonore drev mot Danmark på padlebrettet, sendt av sterk vind. Storesøster Julia hoppet uti og svømte etter for å berge. Pappa ville være redningsskøyte med jolla, men glemte dødmannsknappen og drev etter Leonore i båten sidelengs som en løk. Mamma kastet seg uti sjøen og fikk i land begge barna. Julia hadde innhentet Leonore og padlebrettet, men klarte ikke å padle motvind til trygg havn. Mor fikk reddet begge barna og padlebrettet. Hun lot far seile sin egen sjø. Heldigvis klarte han å komme seg i land på en holme og fortøye båten der. Av denne episoden har vi lært at Julia er flink og modig. Leonore er rolig, fattet og løsningsorientert. Mamma går igjennom ild om hun må. Far bør begynne å la dødmannsknappen ligge i båten. Mor mener dessuten at padlebrettet skal ut på Finn, men det er det heldigvis bare hun som mener. 

Og her kommer poenget. Det er ikke vindstille ute på skjæra. Det var det nok ikke på 1980-tallet heller, men vind synes ikke på bildene fra den gang. Ei heller synes de på bildene vi har lagt ut fra i dag. Også den gang måtte nok handlekraftige mammaer kaste sigaretten og redde barn fra havsnød. I dag er det mobilen som må legges vekk. Udugelige pappaer er helt like, uavhengig av generasjon, -dette vet vi. 

Uansett, alle var enige om at vi hadde noen flotte timer der ute. Til tross for alt det har kostet av vedlikehold av hytte, drift av bil, fiksing av jolle og motor, innkjøp av padlebrett og flytevester. Alt dette har ledet opp til fire timer på skjæra. Håper vi får muligheten igjen i morgen! Så kan barna bygge egne feilaktige minner der alt er sol og sjø og ikke noe er stress.

Padlebrett, barn, skjær, sommer. Foto: Pål T Rust

Inflasjon, krig, fint vær, -forsommer 2023

Heldigvis kom det regn etter hvert

"Inflasjon, krig, fint vær" -dette er i grunn en god oppsummering av sen vår og tidlig sommer 2023. Russerne driver fortsatt og plager Ukraina. Prisene i hele verden går opp og verdien på norsk valuta går ned. Rentene går opp og lønningene følger ikke med. Alt som i fjor i grunn. Det er samme historien og det har ikke blitt bedre. Den gang var jeg optimistisk på vegne av egen middelklasse. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Ja, -og været har vært så fint at det har vært skogbrann over alt og nå håper vi på regn.

Jentene har brukt våren til å bli gode til å lese. Førsteklassingen Leonore har kommet godt i gang og leser gjerne lenge og bra, dog uten flyt. Vi synes hun er kjempeflink, det tror jeg hun synes selv også. Storesøster som gikk første skoleår på tysk skole og deretter måtte legge om til norsk i andre klasse, hun leser bra, men er nok litt preget av at hun kom skjevt ut. Hun er imidlertid uredd og gir gass bare hun finner en historie med nok vampyrer, troll og enhjørninger. Hun er god på lange og kompliserte ord. Hun har flyt, mangler tone, -dette går riktig vei. 

Kampanjen Sommerles foregår også her i huset. De sanker bøker, leser de og stormer videre for å få poeng og små gaver fra biblioteket. Særlig er små, polerte steiner veldig populære å innkassere som "flink lesehest premie". Enkelte i vår familie heller mer mot lydbok enn vanlig bok med sider i, -bra det, men usikker på om det utvikles selvstendig leseevne at lydbok. 

Julia turner og legger nå mye kraft og tid inn i å få til avanserte bevegelser på bommen. Det er et mål å få til "flik-flak" på bommen. Julia endte med å droppe en uke Sommerskole i ferien for å ha tre treninger med Osloturn i Haslehallen. Hun er motivert og vil gjerne bli bedre. 

Leonore spiller fotball og er god til å bryte igjennom når muligheten byr seg, krysse hele banen med ballen og dundre den i mål. Hun er ikke like flink til å løpe tilbake i forsvar eller stå i mål. Hun liker å stå i mål, men hun har vel aldri reddet noen ball. Nå vil hun også turne, og begynner trening i tillegg til fotball etter sommeren. 

Mamma har lagt ned skjermforbud hjemme. Det ble for mye iPad. Nå får de kun se barne-TV i oppsatt sendetid hver kveld. Så får de se på iPad og iPhone i helgene. Resten av uken må de finne på andre ting. Det går overraskende fint. De har ikke gjort opprør. De har funnet frem leker, tegneark og halvgjorte lekser fra skolen. Dessuten så krangles det mer mellom søsknene. Om dette er kjedsomhet, alderen eller rett og slett at de skubbes mer nå, -er uvisst. Far lar det gå, -myten om at de blir mer balanserte voksne om de krangler som barn, den lever her i huset. På den annen side kan det hende at alt nå er som det skal, etter at skjermens mystiske grep har løsnet og barna ser verden gjennom egne øye(?)

Vi bader i Langvannet så ofte vi kan. Far prøver å få forståelse for "et raskt bad". Alle er enige om at det er bra konsept inntil vi er i vannet og det er sååå gøy og ingen vil hjem, særlig sjuåringen. "Vi kan komme tilbake når vi vil, vi bor jo rett borti gata her" "Neeeei, jeg vil bade meeer" -er en ganske vanlig utveksling mellom far og datter på badeplassen. 

Årets kull med skjærer må nevnes. Det har vært et bra år for skjærene. Her en morgen satt det ti(!) pjuske skjærebarn på strømledningen over innkjøringa. De satt der og ventet på at nabokatten skulle vise seg. Så fort den stakkars katten skal ut å tisse blir disse skjærene til en gjeng 'Enga-supportere. De skråler høyt på skjærevis og flyr etter katten. De er akkurat så tjukke i huet som vi mennesker blir når gruppementaliteten får styre. Heldigvis vil de raskt desimeres da mange av dem helt glemmer å finne seg mat i all sin iver etter å plage katten. Innen første frostnatt i oktober er det vel bare 1-2 igjen av årets kull fra Furuveien. 

Kjapp badetur ved hytta, juni 23

Til slutt må det sies at far mente og trodde at Putin måtte gå av, død eller levende, kort tid etter invasjonen av Ukraina februar 2022. Dette slo ikke til. Putin sitter der fremdeles og sakte taper en krig. Far mente også at PST-sjef Beate Gangås måtte gå etter at Pride-skyting rapporten avdekket "ingen voksne hjemme" hos PST fredag ettermiddag før ferien. Men neida, PST-sjefen hadde nok tatt med seg Justisministeren i dragsuget om hun måtte gå, dermed ble hun ikke sparket, regjeringen ville fortsette med sin tik-tok minister. Nå sist mente far at Bjørnar Moxnes måtte gå av som leder for Rødt etter at han ble filmet der han sammen med kona driver et avansert opplegg som ender i overlagt tyveri. Men neida, nestleder i Rødt mener det er en "Tullesak". Overlagt tyveri er en tullesak i Rødt altså... Oppsummert så tar far feil i de fleste av sine anslag om når og hvem som burde gå av. Følg med for flere bomskudd fremover. 

17. mai 2023

Foto: Pål T Rust

Dette året hadde vi en førsteklassing og en tredjeklassing som skulle delta i 17. mai-feiring. Dessuten er mamma i FAU og hadde jobbet mye i kulissene forut for dagen. Det er stoler og bord, høytalere og kake, sekkeløp og rydding mm., -alt skal koordineres og kanskje budsjetteres. Jentene hadde øvd på sanger og marsjering på skolen i dagene før feiringen. Nasjonalsangen satt virkelig godt. Far måtte gråte litt da "hele" Lørenskog stod oppstilt i Rådhusparken og sang "Ja, vi elsker..." Det låt bra da alle stemte i.

Jentene hadde fått nye joggesko som de ikke fikk bruke før selve dagen. Joda, de går i bunad, men i vårt hus er joggesko til bunad helt greit frem til man er gift og kanskje noen år etter det også. Mor holdt ut med sine bunadssko hele dagen. Hennes joggesko som far bar i beredskap i sin sekk ble ikke benyttet dette året. 

Vi gikk i tog. Far gikk sammen med 1C Solheim skole. De var bare femten barn. Sju barn var andre steder denne dagen. De hadde øvd på å marsjere, øvd på å bære fane og dusker, øvd på å rullere i i front, dele byrden. Alt gikk fint. Men toget gikk så altfor fort. Vi voksne ledsagere måtte jage barna opp bakken i Rådhusparken og bortover Kjennveien. Vi så ut som filmavisen fra 1950-tallet der voksne menn i dress jager barn i busserull bortover gaten. Hele tiden ble det glippe mellom førsteklasse som gikk nest først og sjuendeklasse som helt først. 

Langvannet, Lørenskog Foto: Pål T Rust

Utover dette gikk turen fint. En av guttene i 1C rakk å lufte en fin debatt: "Liker dere å pelle på sår? Jeg liker å spise sår" (Tror han mener skorpe på halvgrodde sår, red anm.) Flere av jentene i klassen flyttet seg enda litt bort fra denne friskusen. Fritenkeren selv var godt fornøyd med oppnådd vemmelse. Den samme karen likte å spytte litt rundt seg uten forvarsel, det skapte også en boble av plass han kunne nyte. 

Men vi kom oss rundt kvartalet. Alle fikk is. Korpset spillte "Ja, vi elsker..." enda en gang. Så forsvant barna til pølse, brus, kake, leker eller rett hjem i den sure vinden. 

Alle hevder at 17. mai er barnas dag. Jeg er ikke helt sikker. Kanskje den er mammaer-i-bunad sin dag? Har du sett dem? Aldri er de så synlige og og frempå som 17. mai. Mange flotte bunader å se forøvrig, båret med stor selvtillit. 

Vi gikk hjem Kl 13.30. Da rapporterte begge barna at de var slitne. Et barn hadde fått sommerfugl-teatersminke i ansiktet som klødde, hun andre var kald. Begge hadde imidlertid fått smaken på sukkerspinn, og mumlet om runde to, men det lokket ikke like mye som slappe av i sofaen. 

Foto: Pål T Rust

Senere på dagen spiste vi middag sammen med mormor og tok livet med ro. Vill klikking rundt i tv-kanalene avdekket hverken Flåklypa Grand Prix eller en enste Olsen-banden film. Er dette greit? Flåklypa Grand Prix på TV 17. mai er vel like sikkert som lunken wiener i lompe? 

Lørdag 29. april 2023

Godset cup, 29. april 2023, Gulskogen kunstgress

Endelig lørdag. Ikke regn, kun kjølig og vind. Sur vår, men vår tross alt. Vi skulle til Gulskogen for å spille fotballcup. Altså Leonore på sju år skulle spille fotballcup. I Drammen har de det fineste badeanlegget vi vet om, så da måtte vi innom der først.

Vi pakket sekken med fotballdrakt og badetøy og vannflasker og dro avsted med toget. Drammensbadet ligger fint til i gangavstand fra jernbanestasjonen. De åpner Kl 09.00 på lørdager. Vi ankom 09.45, 1,5 time etter avgang fra huset vårt i Lørenskog. Lite folk i bassenget, rent og pent og begge skliene var åpne.

Vi hang i det varme bassenget, kjørte vannsklie, satt i boblebad og testet hinderbanen de hadde lagt ut bortest i konkurransebassenget. Dessuten dusjet vi lenge. Vi hadde tross alt betalt 470kr for to barn og en voksen og følte at varmt vann i dusjen da var inkludert i monn. 

Siden pappa var eneste voksne på denne turen nyttet vi herregarderoben alle tre. Jentene gjorde store ører da fire store gutter, omkring videregående skole alder, kom inn i garderoben. De bannet, gjorde narr av hverandre, unnskyldte dårlig prestasjoner i bassenget og diskuterte hvilke Elton John låter som var bra. Fin guttastemning altså, -som jentene våre ikke har sett på nært hold før tror jeg. 

Vi spiste lunsj på Baker Hansen og tok toget en stasjon, til Gulskogen kunstgressbane, der Strømsgodset har sitt klubbhus. Veggene inne i klubbhuset var helt dekket av svart/hvitt fotografier av fotballspillere som alle heter Kjell, Arne, Kjetil og Stig, -som har skaffet pokaler, opprykk og hattrick for tretti år siden eller mer. 

Leonore og laget spilte tre gode kamper. Om de vant vet vi ikke. Treneren deres Ivar spurte "var det noen som tellet målene eller?" Men det var det ingen som gjorde. Dommerne gjorde en god innsats og alle spillerne var fornøyd selv. Jentene spilte treerfotball uten innkast eller målvakt. 

Hjem fikk vi skyss med en fotballpappa som hadde stor bil med plass til tre fotballspillere, tre pappaer og en storesøster. 

Alle har hatt en fin dag. Alle er slitne, selv pappa og storesøster som ikke har gjort noe annet enn å se på fotball. Vel, vi har badet. Men min teori er at den sure nordavinden som blåste ned langs Drammenselva tok kreftene våre. Det er slitsomt å stå i sånn sur vind og bøye hodet. Dessuten har alle sånn plastgranulat fra kunstgressbanen i håret og i underbuksen og i sokkene, de kryper inn som flått. 

Hva har mor gjort da, som ikke var med på togtur, bading og fotball? Hun har støvsuget huset og vært ute og lunsjet med venninner. Den lunsjen er ikke over enda, i ferd med å bli heldags:-) 

Noe poeng med denne oppsummeringen av lørdag 29. april? Nei, ikke annet enn å gjengi en vanlig lørdag som jentene kan lese om, tjue år lenger frem i tiden. Og påpeke hva det koster. En voksne og to barn med tog til Drammen, 358kr. Croissanter 59kr. Drammensbadet 470kr. Togbillett videre til Gulskogen 92kr. Lunsj 142kr, iskrem og kaffe 52kr, pølser og kake og sånn på cupen 120kr. En drøy tusenlapp. Helt klart verdt det, men ikke noe vi kan gjenta hver helg. God lørdag folkens! 

Påsken 2023

 

Ahhh, endelig påske. Vi var ikke noe sted i vinterferien. Mamma og pappa var på kontoret, jentene var på SFO og turncamp. Det føltes som lenge siden vi hadde reist. Vi kunne ikke huske sist vi var ombord i et fly. Det er jo bra at vi ikke har flydd noe sted, men følelsen av "dra av sted" dukker unektelig frem av tidlig morgen på flyplassen. Vi fløy avsted i påsken 2023. 

Vi reiste til Münster, via Düsseldorf. I god tysk tradisjon var deler av Münster stengt for biltrafikk. Når de reparerer gater så stenger de helt. De har ingen ambisjoner om at trafikken skal få snike seg forbi på kanten. Så alle bilene må kjøre lang omkjøring. Ingen grunn til å ha bil i den byen, flat og fin og bra sykkeltilrettelagt. En slik stengt gate tjente som påminnelse om at vi kunne solgt bilene om vi hadde bodd der. Vel, vi har jo bodd der og hadde TO biler. Men vi har ingen unnskyldning for det altså. Vi skal skjerpe oss. 

Vi bodde i leid leilighet med god beliggenhet tett på sentrum og slottsparken. Selve leiligheten var rigget slik de vanligvis er i Tyskland, med de billigste møbler som kan kjøpes for penger. Ergo var madrassene bulkete, sofaen vond å sitte i og stolene lagde merker i parkettgulvet. Dessuten var det ikke noe internett, bare tom wifi. Av en eller annen grunn var ikke sengetøyet av 100% polyester, det fantes spor av bomull. Vi holdt ut en uke og hadde et topp opphold. Jentene fikk sitte i badekaret hver kveld, en luksus vi ikke har hjemme der vask foregår i den kjedelige dusjen. 

Denne gangen hadde alle pakket trillekoffert unntatt mor, som liker reiseryggsekken hun fikk i fjor godt. Hun var skeptisk den gang, reise en uke med alt hun trengte på ryggen. Men er nå tydeligvis blitt overbevist om konseptet. Julia trillet sin lille røde Samsonite som en proff mens Leonore slet med å få sin litt større koffert med seg gjennom roterende dører og forbi disse barrierene på flyplasser som skal hindre folk fra å dra bagasjetraller opp rulletrappen. 

Etter buss, tog, fly, 2x tog og taxi kom vi endelig frem. Alle var fornøyd. Vi sprang straks ut i det fine men kjølige vårværet og handlet sko til jentene. (Barnesko i skinn uten noen form for membran, ikke lett tilgjengelig i furet, værbitt) Skoene er bursdagsgave fra farmor. Jentene fyller ni og sju i mars og april.

Vi traff norske venner som bor i byen og tyske venner. Vi ruslet, lekte på de fine lekeplassene, spiste på bakeri flere ganger hver dag. 

Og vi var i dyrehagen. Der fikk vi sett rød villhund som så ut som en rev fra skrekkfilm. Vi så en ulv, nordamerikansk gaupe, masse hester og kameler. Dessuten fikk vi se stiftelsesmøtet for en ny generasjon sibirsk tiger. Vanligvis er det kun en tiger i denne dyrehagen, men nå var det importert en dametiger fra en annen park. Hanntigeren var grådig og hoppet rett på men fikk bare dask med pote og flekkede tenner tilbake. Noen minutter senere hadde mammakatten myknet og far beit seg fast i nakkeskinnet hennes og jukket som en helt noen sekunder. Og det var det. Etterpå lå de et par meter unna hverandre og småknurret. De manglet kun en sigg. 

Våre norske venner tok over jentene et døgn, arrangerte eggjakt og ga dermed mor og far en mulighet til å dra på restaurant. Sjansen ble grepet begjærlig. Vi rakk barhopping også, men siden vi er 47 år, så ble det kun to barer på den runden før vi gikk hjem og la oss i god tid før Kveldsnytt. Søvn er den nye rusen. Gi oss en natt med lang, dyp søvn er alt vi streber for. Alderdom ass...

Jentene var språkforvirret. De forstod all tysk de hørte, men responderte i en salig blanding av tysk, engelsk og norsk. Heldigvis trengte de ikke si så mye til sine tyske venner. Lek trenger ikke så mange ord. Det gikk helt fint og alle hadde det hyggelig. 

Ellers brukte vi tiden til å beundre noen av de 88 kirkene i byen. Nesten samtlige er som Uranienborg kirke eller større. Vi spiste deilig tysk bakst, kikket på magoliatrær i blomst og ble påminnet om at rundkjøringer er topp, -lyskryss som denne byen er full av, er svært oppskrytt. Både biler, fotgjengere og syklister blir stående å vente i enden av hvert kvartal. Lyskryssene styres på tid, ikke på behov...

Vi tok ICE-tog fra Münster til Hamburg. Det gikk på to timer. Det er raskt og svært effektivt. Så dro vi hjem, og alle digget å komme hjem til egen seng. Det var en fin påske. Mor Beathe hadde blitt igjen i Münster og møtt våren der om hun hadde kunnet. Barna savnet skolen. Far trives på tur men ville tilbake til den grå hverdagen. Ferie kjennes best om den kan måles mot havregrøt, bilkø og sur kontorkaffe. 

Vi hadde det topp i Tyskland, og kommer gjerne tilbake. Dog håper vi på lavere Eurokurs enn 11,50.

Magnoliatre i blomst, april 2023, Kreutzviertel, Münster

Vinterblogg 22/23

 

Jentene fikk prøve pilking hos tante Ragnhild. (Foto Ragnhild Brevig)

Vi har nettopp vært igjennom det internett kaller «Fools spring». Noen fine dager med mildt vær og litt sol. Solbriller ble hentet frem. På innkjøringa lå kun den mest standhaftige holke igjen. Vi øynet bedre tider. Men dette var jo kun oss, idiotene, som trodde det var over. Nå er vinteren her igjen, 3-4 cm nysnø på innkjøringen. Nok til at vi må måke, til at det blir køer på veiene og at jernbanen sikkert får problemer. 

Hva har vi gjort ellers da? Vi har gått på ski. Langrenn. Ikke mye eller langt, men vi har skaffet oss utstyr og prøvd dette norskeste av norske. 
Far har lenge lovet jentene at «vi skal lære oss langrenn denne vinteren». Men utsatt innkjøp av utstyr. Plutselig var det ordentlig vinter her. Spor ble kjørt opp i skogen og alle var ute og trimmet på ski. 

Det gamle kravet om langrenn kom opp igjen over middagsbordet hjemme. Til-og-med skolen fant ut at den skulle ha skidag. Ungene kunne velge mellom ski og aking. Våre barn ville gå på ski. Selvfølgelig. Aking har de gjort i åresvis. Har hver sin rattkjelke, har blitt noen råtasser i akebakken. 

Dermed ble det en større runde på finn.no med kjøp av utstyr. Vi var på Bøler, Disen og eget nabolag. Kjøpte ski med og uten smøresone, korte og lange. Fant ut at det er vanlig at alle, selv barn i småskolen bruker racingstaver på langrenn. Du vet, de med sånn rar borrelåsløkke til å ha hendene igjennom. Seksåringer som skal lære seg å gå på langrenn trenger ikke det. Pappa som skal hjelpe barna av og på med utstyret trenger i hvert fall ikke disse rare løkkene, «hvordan i svarte f… var dette igjen». Barna blir usikre når pappa strever og banner. Det er nok usikkerhet allerede knyttet til utøvelsen av langrenn for små kropper. Det hjelper ikke at han som fyller bilen med utstyr og kjeks, får universalklister på jakka og glemmer hansker til seg selv, -at han også er stresset. 

Men vi kom oss ut. Vi vagget bortover, gled nedover og gryntet oppover. Ski var gøy. Langrenn var kult. Det gikk fint. Så ble vi kalde og dro hjem igjen. 

Som nordmann oppvokst med karusellrenn, solbærtoddy og snørr på hansken, -så skjønner jeg at langrenn er den største testen. Klarer man å anskaffe utstyr, lære seg å bruke det og få noe ut av dette, så er det en prestasjon. Selv for pappa i familien som har krysset Hardangervidda flere ganger på ski, er smøring av ski noe mytisk. Jeg lurer på hvordan de har det, de som skal nærme seg dette for første gang i voksen alder? De må være laget av stål. 

Utover denne eposaktige historien om vår vei til skilykke har vi vært opptatt med forkjølelse og influensa, før og etter jul. Hele familien har byttet på snørr og feber og røde neser og svette panner. Flere omganger har vi hatt. Mor og far er tilbake i gammelt spor, slik vi gjorde det før pandemien, -de går på jobb om de må. Ja vi er syke, men det er et viktig møte, vi svelger en paracet og drar likevel. Ungene får være hjemme fra skolen til de er feberfri. Men de er plutselig med mamma og pappa på kontoret en tur, fordi mamma og pappa må få jobben gjort. Vi trodde vi hadde sluttet med dette, kollektivt som nasjon og nasjonalstat. Men det har vi ikke. Akkurat som ingen egentlig har sluttet å fly heller.

I Nansen sine spor