Jentene fikk prøve pilking hos tante Ragnhild. (Foto Ragnhild Brevig) |
Vi har nettopp vært igjennom det internett kaller «Fools spring». Noen fine dager med mildt vær og litt sol. Solbriller ble hentet frem. På innkjøringa lå kun den mest standhaftige holke igjen. Vi øynet bedre tider. Men dette var jo kun oss, idiotene, som trodde det var over. Nå er vinteren her igjen, 3-4 cm nysnø på innkjøringen. Nok til at vi må måke, til at det blir køer på veiene og at jernbanen sikkert får problemer.
Hva har vi gjort ellers da? Vi har gått på ski. Langrenn. Ikke mye eller langt, men vi har skaffet oss utstyr og prøvd dette norskeste av norske.
Far har lenge lovet jentene at «vi skal lære oss langrenn denne vinteren». Men utsatt innkjøp av utstyr. Plutselig var det ordentlig vinter her. Spor ble kjørt opp i skogen og alle var ute og trimmet på ski.
Far har lenge lovet jentene at «vi skal lære oss langrenn denne vinteren». Men utsatt innkjøp av utstyr. Plutselig var det ordentlig vinter her. Spor ble kjørt opp i skogen og alle var ute og trimmet på ski.
Det gamle kravet om langrenn kom opp igjen over middagsbordet hjemme. Til-og-med skolen fant ut at den skulle ha skidag. Ungene kunne velge mellom ski og aking. Våre barn ville gå på ski. Selvfølgelig. Aking har de gjort i åresvis. Har hver sin rattkjelke, har blitt noen råtasser i akebakken.
Dermed ble det en større runde på finn.no med kjøp av utstyr. Vi var på Bøler, Disen og eget nabolag. Kjøpte ski med og uten smøresone, korte og lange. Fant ut at det er vanlig at alle, selv barn i småskolen bruker racingstaver på langrenn. Du vet, de med sånn rar borrelåsløkke til å ha hendene igjennom. Seksåringer som skal lære seg å gå på langrenn trenger ikke det. Pappa som skal hjelpe barna av og på med utstyret trenger i hvert fall ikke disse rare løkkene, «hvordan i svarte f… var dette igjen». Barna blir usikre når pappa strever og banner. Det er nok usikkerhet allerede knyttet til utøvelsen av langrenn for små kropper. Det hjelper ikke at han som fyller bilen med utstyr og kjeks, får universalklister på jakka og glemmer hansker til seg selv, -at han også er stresset.
Men vi kom oss ut. Vi vagget bortover, gled nedover og gryntet oppover. Ski var gøy. Langrenn var kult. Det gikk fint. Så ble vi kalde og dro hjem igjen.
Som nordmann oppvokst med karusellrenn, solbærtoddy og snørr på hansken, -så skjønner jeg at langrenn er den største testen. Klarer man å anskaffe utstyr, lære seg å bruke det og få noe ut av dette, så er det en prestasjon. Selv for pappa i familien som har krysset Hardangervidda flere ganger på ski, er smøring av ski noe mytisk. Jeg lurer på hvordan de har det, de som skal nærme seg dette for første gang i voksen alder? De må være laget av stål.
Utover denne eposaktige historien om vår vei til skilykke har vi vært opptatt med forkjølelse og influensa, før og etter jul. Hele familien har byttet på snørr og feber og røde neser og svette panner. Flere omganger har vi hatt. Mor og far er tilbake i gammelt spor, slik vi gjorde det før pandemien, -de går på jobb om de må. Ja vi er syke, men det er et viktig møte, vi svelger en paracet og drar likevel. Ungene får være hjemme fra skolen til de er feberfri. Men de er plutselig med mamma og pappa på kontoret en tur, fordi mamma og pappa må få jobben gjort. Vi trodde vi hadde sluttet med dette, kollektivt som nasjon og nasjonalstat. Men det har vi ikke. Akkurat som ingen egentlig har sluttet å fly heller.
I Nansen sine spor |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar