Køben-Gøteborg på sykkel august 24

Särö, SE. Foto: Pål T. Rust

Hvordan reiser man fra Oslo til Helsingborg? Vi vet ikke. Men København er ganske nært Helsingborg. Og dit går det ferge og fly og buss. Kanskje tog også. Dermed startet sykkelturen i Sverige, i Danmark. 

Vi fløy til Kastrup og syklet derfra. Vi betalte klimakompensasjon. Og til UNICEF. Vi hadde veldig dårlig samvittighet for den flyturen. Hadde Norwegian foreslått å donere til Trumpkampanjen for å lette eget klimafotavtrykk så hadde vi gjort det også.

Vi skulle sykle Kattegattleden, fra Helsingborg til Gøteborg, langs den svenske vestkysten, midt i august.

Sykkelturen fra Kastrup igjennom København var et eventyr. Vi fikk syklet hele byen på langs fra sør til nord. Danske kvinner er jammen spreke syklister, de farer avgårde på tunge bysykler, ikledd upraktiske jobbklær. Vi nordmenn i lycra med hjelm og raske briller sleit med å holde følge med kule, danske studiner. Dessuten danske knarkiser. De sykler skikkelig fort på stjålne sykler med skjevt bakhjul og rustet kjede. Kudos til dem. 

Han blide i bakkant, han sure nærmest.
Klare for avmarsj fra Kastrup
Foto: Pål T. Rust

Allerede på Kastrup ble vi godt mottatt. Eller Vidar da, han blide av oss. Han reiste med sykkelen sin i en flott pappeske fra Sykkelopplevelser. Den ville Kastrup gjerne ha. En hyggelig dansk logistikkarbeider ved flyplassen ba pent om å få overta esken, -for å gi videre til syklister som skal fly ut fra Kastrup, uten at de har noen god plan for forsvarlig innpakking av sykkelen sin. Han blide av oss monterte egen sykkel, byttet til lycra og småsnakket med andre syklister i "Bulky baggage" området. Han sure, Pål T, var ferdig skiftet, hadde allerede sovet natten igjennom og reist i et sett lycra sykkelklær. Han kunne fokusere all sin oppmerksomhet på å være sur. Dette passet bra da bakbremsen på sykkelen hans, hadde slått seg vrang. Klemte hjulet ujevnt. Skubbet mot felgen på venstre side, uansett hvor mye det ble justert 2-3 steder på lettvektsstålet fra Japan. Etter 15-20 minutter med nytteløs fresing til Shimano fikset han blide, Vidar, den kjipe bremsen med en rask stramming med umbraconøkkel. Så, -endelig kunne turen starte, selve sykkelturen altså. 

Nordsiden av København er flott. Store hus med dyre biler, utsikt mot havet, store grønne plener skygget av gamle ask, eik og pil. Vi kruset rolig avgårde. Lå tett i 22km/h og trakk inn følelsen av å være på tur, at vi ikke skulle rekke noe, turen er målet. Et par ganger ble vi forbisyklet av lokale mosjonister. Da la vi oss grådig på hjul og tok dem i de sjeldne motbakkene. Der er vi nordmenn gode, når det stiger. Et reisefølge på seks unge kvinner og menn med masse oppakning syklet peloton og holdt høy hastighet. De fløy forbi. Heldigvis måtte de stoppe og tisse, så vi passerte. Dette ga dem i grunn kun en ny mulighet til å toge forbi oss mens de hoiet og peste. Vi lot oss sjarmere. Selv han sure måtte innrømme at det var greit å bli frasyklet av ungdommen, -der de suste forbi med telt, soveposer og annet stappet ned i sideveskene. De rakk en ferge tidligere enn oss. På svensk side så vi aldri noe mer til dem. De skulle nok på campingplass mens vi bodde på hotell. 

Hva lærte vi i Danmark denne gangen? At nordsiden av København er bløtkake. I fjor fant vi ut at sørsiden av København er mer røde pølser. Wienerbrød heter Spandauer i Danmark. Dansker er raske på flatmark. Vi tar dem i bakkene. 

Nordover, ut av Køben
Foto: Pål T. Rust

Fergen mellom Helsingør og Helsingborg går tre ganger per time, koster nesten ingenting og bruker bare tjue minutter over. Den fremstod som litt av en gullkantet hemmelighet der kun en håndfull biler og syklister bordet mandag ettermiddag. På svensk side er Helsingborg en skikkelige by. Som blaserte nordmenn lot vi oss ikke affisere av dette og holdt stø kurs ut av byen. Vi var der for syklingen. Turisme er fint, så lenge vi slipper å klippse skoene ut av pedalene. Området utenfor Helsingborg viste vekst. Det var nye hus på nye tomter, god asfalt og fine forhold. Ute på landsbygden øst og nord for byen rullet vi mellom gamle kirkespir og nye vindmøller. 

Som seg hør og bør hadde vi for lite vann igjen. Det var varmt, vi drakk mye. Planen var å finne en bensinstasjon. Svenskene kjører fortsatt fossilbiler, så det burde dukke opp en bensinstasjon her eller der. Men det er jo kun vår fantasi som tror dette. Som vi lærte på sykkeltur i Tyskland i fjor,  at bensinstasjonene nå kun eksisterer langs motorveiene. De er ikke familiedrevet, beliggende inne i hyggelige landsbyer lenger. Vi gjorde alt vi kunne for å unngå E-6 som gikk nord/sør i samme området. Kattegattleden som var godt skiltet tok oss gjennom rolig og vakre områder. Vi så falk på patrulje over gule åkre, barn på veg hjem fra sommerskole og ungdom på veg til trening. Det var flatt og vinden kom fra vest. Mangelen på vann skapte uro i vår lille gruppe, men ikke nok til å ta vekk fokus på å hente kilometer. 

"Er det en butikk der borte?"

"Nei"

"Skal vi stikke bort og se? Kanskje vi får fylt flaskene?" 

"Nei, vi må sykle. Kan ikke kikke etter butikker hele ettermiddagen."

Endelig på plass i Båstad stoppet vi på Meny og raidet stedet for vann og Gatorade. Deretter dusj og pizza. Fordelen med å være to voksne menn på sykkeltur er at vi er trygge på egen vilje og evne til å spise pizza to ganger hver dag. Ingen av oss trenger å si sånn "nå hadde det smakt med sushi". For all del, vi spiser gjerne sushi, men ikke nødvendigvis etter 110km på sykkel i augustvarmen. 

Alle fastboende i Båstad spiller tennis. Alle vi så var på veg til eller fra tennis. Et øyeblikk trodde jeg vi ble utsatt for en spøk, at alle hadde avtalt å bære tennisracketer for å tulle med nordmenn på gjennomreise. Er Mats Wilander fra Båstad? Vi gadd ikke google det, konstaterte kun at Bjørn Borg er fra Södertälje og gikk og la oss. 

Ulf Lundell sin teig?
Foto: Pål T. Rust

Neste dag, Båstad-Falkenberg var bratt. Heldigvis var terrenget flatt og fint. Ingen vind å snakke om heller. Vi syklet i skog, over åkre og langs sjøen. Vi syklet også masse langs en riksvei. Denne var ikke en del av "Kattegattleden", men var rak og fin og gikk den veien vi skulle. Veien dro oss rett igjennom Halmstad sentrum. Vi hadde ventet et stort torg med en statue av Per Gessle, men i grunn var byen bare praktiske lavblokker fra 1950-tallet og vei optimalisert for å effektiv bilbruk. Vi var slitne fra dagen før. Hadde nok drukket for lite vann i varmen og tråkket på for raskt i iver over å komme avgårde, -føle at vi var underveis. Siden vi er hvite menn som pusher femti er håpet sterkere enn evnen. Dermed ender vi i slike situasjoner, sjaber form, men later som ingenting. 

Vel fremme i Falkenberg etter 92km rullet vi ned på stranden. Bred og fin sandstrand tett på byen. Vi kastet oss uti havet sammen med småbarna der. Stranden var langgrunn og ideell for barnefamilier. Rare nordmenn som insisterte å trekke syklene sine helt ned til vannkanten var det også plass til. Vi hang ved siden av storfamilien fra midtøsten som spilte popmusikk fra hjemlandet, grillet med tre engangsgriller og hadde mat og pledd i fjorten plastposer. Vi mistenkte at det fins en annen badeplass mer egnet for svette menn i lycra, med stupebrett og ølservering, men vi slo oss til ro med dagens badetilbud. 

Mens vi hang på stranden fikk vi se noe av det som skulle vise seg å være en betydelig rånekultur i Falkenberg. En 1963/4 Impala ombygd med hydraulisk understell rullet forbi, helt uironisk. Etter bading fant vi Coop, shoppet ingefærshots og paracet, som var dagens aperitiff. Deretter avgårde for å spise pizza. 

Falkenberg, SE. Foto: Pål T. Rust

Dessverre var ikke "Lilla Napoli" i Falkenberg åpen, den er kun virksom torsdag til søndag. Verdens eneste pizzarestaurant utenfor Napoli som er godkjent av det napolitanske pizzalauget. Faktisk. Heldigvis var det en hel rekke andre pizzarestauranter i denne byen, -vi valgte den som var drevet av sju kvinner. Der hadde de god pizza servert mindre enn femten minutter etter bestilling. Dessuten en plastikkhuggorm på trappen utenfor hoveddøren, (jepp), og gratis salat. Vi satt ute og fikk se en rekke mer eller mindre vellykkede bilombygg råne opp og ned gaten. Tydligvis populært med epatraktor igjen. Mange ungdommer, flere unge kvinner, rånet forbi i gamle BMW 3-serie, (E90), ombygd til kravene for epatraktor. Vi måtte google Falkenberg og fant ut at stedet er på størrelse med Lillestrøm, de største bedriftene er innen næringsmiddel og størst omsetning er det en kjempebutikk i Ullared, et stykke øst for Falkenberg, dog i samme kommune, som innehar. 

Dag tre var alt lysere, mindre trang hjelm. Formen var bedre etter vill shotting av mangojuice, sjokolademelk og ingefærshots kvelden før mens svensk TV viste bordtennis fra OL. Svenskene vant. Vi følte vi kunne juble også, på svensk jord. Egentlig skrudde vi på fjernsynet for å se Jacob Ingebrigtsen løpe 1500m, -men det var jo like greit vi slapp å se. Svensk TV er befriende lite opptatt av norsk idrett utenom Northug. 

Vi rullet ned til havet, ut på jordet og nordover. Retningen var Gøteborg, men vi skulle ikke helt inn i byen. Internett, som kan lese tankene våre, foreslo et spahotell i Särö, ca 20 km sør av byen. Planen ble dermed en kort dag, med påfølgende god tid til å henge i spa og hvile ut. Av en eller annen grunn ble dagsetappen 106km, men det føltes ikke sånn. Vi hadde medvind deler av dagen. Dessuten stoppet vi tidlig for kaffe og iskrem og oppførte oss endelig som turister på sykkeltur og ikke to strebere på treningstur. Joda, vi hadde hatt turistfølelsen første dagen i Danmark, men så skled det ut og ble til et slags race.

Fremme i Särö etter en flott dag med sykling langs åker og hav traff vi et par sveitsere som hadde syklet helt fra Bodensee, hjemme i Sveits. De syklet på hver sin O.P.E.N. og var uforskammet spreke. De var i slutten av femtiåra og hadde skjønt et og annet om liv og sykling. Dessuten hadde gubben det meste av bagasjen på sin sykkel, det funket for dem. De skulle ende sin tur i Gøteborg. Forøvrig hadde de ingen forståelse for at vi hadde lekt med tanken om å sykle de ekstra 350km hjem til Lørenskog og Rælingen, men slått fra oss den ideen. Jeg forstår dem godt. De har syklet Tyskland og Danmark på langs. Nordmenn som var fornøyd etter bare tre dager sykling liksom, -pffft. 

Siste dagen rullet vi til Gøteborg, gjennom byen og til Aeroseum i en fjellhangar ved Säve flygplats. Der stod egenproduserte jagerfly fra svensk industri og vitnet om dyktige ingeniører, modige ledere og statlige bevilgninger fra krigen og frem til i dag. Å se jetmotorer til Gripen med fabrikklogo fra Volvo Aero er tøft og vitner om hvilken modenhet industrien i Sverige har hatt og fortsatt innehar. 

Aeroseum, Gøteborg. Foto: Vidar M. Antonsen

Turen ble avsluttet med en helt topp togtur med Vy fra Gøteborg til Oslo på fire timer. 

Eller, turen ble avsluttet av at vi syklet hjem fra Oslo S til Lørenskog og Rælingen. Vidar, han blide, støtet i bakken fra Oslo VVS-senter til 4H-gården. Han fikk en luke han sure, Pål T, -aldri klarte å lukke. Siden vi liksom var på tur sammen ventet han blide ved Bertel O. Steen i Lørenskog, på han sure som nå også var sliten. Og vipps så var vi hjemme bare minutter senere. 

Lærte vi noe underveis? Sverige mellom Helsingborg og Gøteborg er jo svært behagelig. Eldgammelt kulturlandskap som fortsatt leverer. Dessuten flatt med havet tett på. Stedet er glimrende for surring på sykkel. Ruten vi delvis fulgte, Kattegattleden, er godt skiltet og tilrettelagt. Alt i Sverige er i grunn et knepp hvassere enn hjemme i Norge. Også sykkelruter. Så vi ble kjent i en flott landsdel vi tidligere bare har durt forbi, på vei til Tyskland eller Danmark eller Polen. Også ble vi litt kjent med oss selv igjen, fikk kjenne på dovne kropper som sakte våkner når turen blir lang. Men mest av alt hadde vi det ganske hyggelig, to kompiser på tur sammen som spiste masse pizza uten å skamme seg. 

Vidar M. Antonsen og Pål T. Rust, (forfatter), syklet København-Gøteborg 5.-8. august 2024, ca 350km.

Gøteborg, SE. Foto: Pål T. Rust