Påsken 2023

 

Ahhh, endelig påske. Vi var ikke noe sted i vinterferien. Mamma og pappa var på kontoret, jentene var på SFO og turncamp. Det føltes som lenge siden vi hadde reist. Vi kunne ikke huske sist vi var ombord i et fly. Det er jo bra at vi ikke har flydd noe sted, men følelsen av "dra av sted" dukker unektelig frem av tidlig morgen på flyplassen. Vi fløy avsted i påsken 2023. 

Vi reiste til Münster, via Düsseldorf. I god tysk tradisjon var deler av Münster stengt for biltrafikk. Når de reparerer gater så stenger de helt. De har ingen ambisjoner om at trafikken skal få snike seg forbi på kanten. Så alle bilene må kjøre lang omkjøring. Ingen grunn til å ha bil i den byen, flat og fin og bra sykkeltilrettelagt. En slik stengt gate tjente som påminnelse om at vi kunne solgt bilene om vi hadde bodd der. Vel, vi har jo bodd der og hadde TO biler. Men vi har ingen unnskyldning for det altså. Vi skal skjerpe oss. 

Vi bodde i leid leilighet med god beliggenhet tett på sentrum og slottsparken. Selve leiligheten var rigget slik de vanligvis er i Tyskland, med de billigste møbler som kan kjøpes for penger. Ergo var madrassene bulkete, sofaen vond å sitte i og stolene lagde merker i parkettgulvet. Dessuten var det ikke noe internett, bare tom wifi. Av en eller annen grunn var ikke sengetøyet av 100% polyester, det fantes spor av bomull. Vi holdt ut en uke og hadde et topp opphold. Jentene fikk sitte i badekaret hver kveld, en luksus vi ikke har hjemme der vask foregår i den kjedelige dusjen. 

Denne gangen hadde alle pakket trillekoffert unntatt mor, som liker reiseryggsekken hun fikk i fjor godt. Hun var skeptisk den gang, reise en uke med alt hun trengte på ryggen. Men er nå tydeligvis blitt overbevist om konseptet. Julia trillet sin lille røde Samsonite som en proff mens Leonore slet med å få sin litt større koffert med seg gjennom roterende dører og forbi disse barrierene på flyplasser som skal hindre folk fra å dra bagasjetraller opp rulletrappen. 

Etter buss, tog, fly, 2x tog og taxi kom vi endelig frem. Alle var fornøyd. Vi sprang straks ut i det fine men kjølige vårværet og handlet sko til jentene. (Barnesko i skinn uten noen form for membran, ikke lett tilgjengelig i furet, værbitt) Skoene er bursdagsgave fra farmor. Jentene fyller ni og sju i mars og april.

Vi traff norske venner som bor i byen og tyske venner. Vi ruslet, lekte på de fine lekeplassene, spiste på bakeri flere ganger hver dag. 

Og vi var i dyrehagen. Der fikk vi sett rød villhund som så ut som en rev fra skrekkfilm. Vi så en ulv, nordamerikansk gaupe, masse hester og kameler. Dessuten fikk vi se stiftelsesmøtet for en ny generasjon sibirsk tiger. Vanligvis er det kun en tiger i denne dyrehagen, men nå var det importert en dametiger fra en annen park. Hanntigeren var grådig og hoppet rett på men fikk bare dask med pote og flekkede tenner tilbake. Noen minutter senere hadde mammakatten myknet og far beit seg fast i nakkeskinnet hennes og jukket som en helt noen sekunder. Og det var det. Etterpå lå de et par meter unna hverandre og småknurret. De manglet kun en sigg. 

Våre norske venner tok over jentene et døgn, arrangerte eggjakt og ga dermed mor og far en mulighet til å dra på restaurant. Sjansen ble grepet begjærlig. Vi rakk barhopping også, men siden vi er 47 år, så ble det kun to barer på den runden før vi gikk hjem og la oss i god tid før Kveldsnytt. Søvn er den nye rusen. Gi oss en natt med lang, dyp søvn er alt vi streber for. Alderdom ass...

Jentene var språkforvirret. De forstod all tysk de hørte, men responderte i en salig blanding av tysk, engelsk og norsk. Heldigvis trengte de ikke si så mye til sine tyske venner. Lek trenger ikke så mange ord. Det gikk helt fint og alle hadde det hyggelig. 

Ellers brukte vi tiden til å beundre noen av de 88 kirkene i byen. Nesten samtlige er som Uranienborg kirke eller større. Vi spiste deilig tysk bakst, kikket på magoliatrær i blomst og ble påminnet om at rundkjøringer er topp, -lyskryss som denne byen er full av, er svært oppskrytt. Både biler, fotgjengere og syklister blir stående å vente i enden av hvert kvartal. Lyskryssene styres på tid, ikke på behov...

Vi tok ICE-tog fra Münster til Hamburg. Det gikk på to timer. Det er raskt og svært effektivt. Så dro vi hjem, og alle digget å komme hjem til egen seng. Det var en fin påske. Mor Beathe hadde blitt igjen i Münster og møtt våren der om hun hadde kunnet. Barna savnet skolen. Far trives på tur men ville tilbake til den grå hverdagen. Ferie kjennes best om den kan måles mot havregrøt, bilkø og sur kontorkaffe. 

Vi hadde det topp i Tyskland, og kommer gjerne tilbake. Dog håper vi på lavere Eurokurs enn 11,50.

Magnoliatre i blomst, april 2023, Kreutzviertel, Münster

Vinterblogg 22/23

 

Jentene fikk prøve pilking hos tante Ragnhild. (Foto Ragnhild Brevig)

Vi har nettopp vært igjennom det internett kaller «Fools spring». Noen fine dager med mildt vær og litt sol. Solbriller ble hentet frem. På innkjøringa lå kun den mest standhaftige holke igjen. Vi øynet bedre tider. Men dette var jo kun oss, idiotene, som trodde det var over. Nå er vinteren her igjen, 3-4 cm nysnø på innkjøringen. Nok til at vi må måke, til at det blir køer på veiene og at jernbanen sikkert får problemer. 

Hva har vi gjort ellers da? Vi har gått på ski. Langrenn. Ikke mye eller langt, men vi har skaffet oss utstyr og prøvd dette norskeste av norske. 
Far har lenge lovet jentene at «vi skal lære oss langrenn denne vinteren». Men utsatt innkjøp av utstyr. Plutselig var det ordentlig vinter her. Spor ble kjørt opp i skogen og alle var ute og trimmet på ski. 

Det gamle kravet om langrenn kom opp igjen over middagsbordet hjemme. Til-og-med skolen fant ut at den skulle ha skidag. Ungene kunne velge mellom ski og aking. Våre barn ville gå på ski. Selvfølgelig. Aking har de gjort i åresvis. Har hver sin rattkjelke, har blitt noen råtasser i akebakken. 

Dermed ble det en større runde på finn.no med kjøp av utstyr. Vi var på Bøler, Disen og eget nabolag. Kjøpte ski med og uten smøresone, korte og lange. Fant ut at det er vanlig at alle, selv barn i småskolen bruker racingstaver på langrenn. Du vet, de med sånn rar borrelåsløkke til å ha hendene igjennom. Seksåringer som skal lære seg å gå på langrenn trenger ikke det. Pappa som skal hjelpe barna av og på med utstyret trenger i hvert fall ikke disse rare løkkene, «hvordan i svarte f… var dette igjen». Barna blir usikre når pappa strever og banner. Det er nok usikkerhet allerede knyttet til utøvelsen av langrenn for små kropper. Det hjelper ikke at han som fyller bilen med utstyr og kjeks, får universalklister på jakka og glemmer hansker til seg selv, -at han også er stresset. 

Men vi kom oss ut. Vi vagget bortover, gled nedover og gryntet oppover. Ski var gøy. Langrenn var kult. Det gikk fint. Så ble vi kalde og dro hjem igjen. 

Som nordmann oppvokst med karusellrenn, solbærtoddy og snørr på hansken, -så skjønner jeg at langrenn er den største testen. Klarer man å anskaffe utstyr, lære seg å bruke det og få noe ut av dette, så er det en prestasjon. Selv for pappa i familien som har krysset Hardangervidda flere ganger på ski, er smøring av ski noe mytisk. Jeg lurer på hvordan de har det, de som skal nærme seg dette for første gang i voksen alder? De må være laget av stål. 

Utover denne eposaktige historien om vår vei til skilykke har vi vært opptatt med forkjølelse og influensa, før og etter jul. Hele familien har byttet på snørr og feber og røde neser og svette panner. Flere omganger har vi hatt. Mor og far er tilbake i gammelt spor, slik vi gjorde det før pandemien, -de går på jobb om de må. Ja vi er syke, men det er et viktig møte, vi svelger en paracet og drar likevel. Ungene får være hjemme fra skolen til de er feberfri. Men de er plutselig med mamma og pappa på kontoret en tur, fordi mamma og pappa må få jobben gjort. Vi trodde vi hadde sluttet med dette, kollektivt som nasjon og nasjonalstat. Men det har vi ikke. Akkurat som ingen egentlig har sluttet å fly heller.

I Nansen sine spor

Julebrev Wie-Rust 2022

Halloween 2022. Trolig mer hype en jul faktisk.

Ai-ai 2022, for et år. Vi rakk et par runder COVID i familien gjennom våren. Vi fikk med oss hele inflasjonen. Prisene gikk opp-opp. Lønningene stod i ro. Renta gikk opp-opp. Alle milliardærene dro til Sveits. Selv solgte vi den fine tyske bilen vår. Putin prøvde å velte Ukraina, men endte kun med å latterliggjøre seg selv. 

Julia er estetiker allerede

Dessuten fikk vi med oss en helt middels sommer, dog kjempevarmt nedi Europa i juli. Julia begynte på turn for de med ekstra vilje. Leonore viste seg frem som kapabel fotballspiller, helt klart hennes gren. Far løper og sykler, litt. Mor ble sint og tok på seg FAU-verv for hele Solheim skole. (Alle andre satt og kikket på skoene sine) Så nå sitter hun hver kveld, leser og skriver og banner. 

Sommerferien gikk med ferge og tog til Tyskland. Vi bodde i og ruslet i Kiel, Lübeck og Schwerin. Endte turen med 40 grader i Berlin. Badet i Wannsee. Tok fly hjem og hadde flyskam. Resten av ferien på hytta med jolle, bading, reker og beising. 

Beathe byttet arbeid fra dynamisk oppstartsfirma med vekt på netthandel til traust engrosfirma med fokus på «sånn har vi alltid gjort det». Nå har hun et kontor å pendle til, kolleger og et felleskap rundt seg. Hun er opptatt og det trives alle med. Det er imidlertid nytt for jentene at mamma har det travelt om morgenen og fyker avgårde sminket og stram. Vanligvis har de sett henne som hjemmekontorist, med ullsokker på og kaffe i hånden, -når de går og når de kommer hjem igjen fra skolen. Nå er det andre takter. 

Leonore fikk endelig begynne på skolen. Hun er jo to år yngre enn storesøster, men synes ofte hun burde få gjøre de samme sakene som Julia, umiddelbart. Derfor var hun svært motivert og godt informert, idet hun dro avgårde til sin første skoledag i august 2022. Leonore er flink på skolen. Hun er veldig god til å følge regler, noe tysk oppdragelse som henger igjen? Dessuten er hun glad i folk. Hun synes guttene i andre klasse er såååå slemme, og vil gjerne leke med dem. Hun liker også guttene i storesøsters klasse. Allerede som seksåring er altså eldre gutter populært. 

Leonore i farta inkl krigsmaling

Storesøster Julia har allerede etablert sitt forhold til eldre gutter. Men det var ikke gitt at lillesøster skulle følge etter. Nå er det slått fast at dette vil bli en spennende ungdomstid for begge jentene. Mor som ikke oppdaget gutter før hun la idrettskarrieren på hylla som 16-17 åring vet ikke helt hva hun skal tro. Hva far mener om saken vet ingen, han har på seg det vanlige «mellomfornøyd» ansiktet sitt og bærer ved, smører matpakke og mumler noe om «…vi brenner den broen når vi kommer dit». 

Nå som begge jentene trener tre ganger hver uke har også turneringer og konkurranser dukket opp. Mor vokste opp i en turnhall og er vant med timesvis med kikking på barn som gjør så godt de kan. Far som hadde en uorganisert oppvekst er ikke så klar for timesvis innendørs i en hall hver helg, men han får ikke velge. Imidlertid fikk han være tilsynsvakt i Kjennhallen en helg, og brisket seg med å rydde brann-og-rømningsvei, kontrollere at dører og vinduer var lukket og at kun invitert personell hadde tilgang til hallen. Han fikk gå med gul vest, stort nøkkelknippe og bruke utestemme inne. Dette synes han var topp. 

Har vi gjort noe kult siste året da? Nei, vi har vel egentlig kun gått rundt og spart strøm, det er en egen aktivitet det. Hatt litt lav innetemperatur. Løpt ut og satt elbil på lading Kl 22.00, dusjet i kun to minutter, gått med ull og dun og kun det. Det er verdt å bemerke at budsjettet vårt for ull og dun er betydelig, kunne trolig byttet det i en halv Gigawatt. Vi fyrer med ved. Følger med på været i Tyskland. (Når det ikke blåser i Tyskland får vi dyr strøm i Norge).

2022 var det året da vi kom på plass. Jentene har funnet sin rolle på skolen og i idrett. Mamma fikk en jobb der hun kan bruke nesten alle sine evner. Far fikk vist at han ikke kun er apekatt i sin stilling, han oppnådde resultater. 

Nå føler vi at vi er der vi bør være. Mamma tenker riktignok ofte at vi burde ha vært et varmere sted. Men dere skjønner greia. Vi er på stell nå. Ungene vokser og blir stadig mer fornuftige. Mor og far har nå anerkjent at vi er i førtiåra. Vi er klare for 2023.  

Hvis du vil ha mer fra året vårt anbefales de tre forrige blogginnleggene; høstblogg, sommerferieblogg og vårblogg. Bla deg bakover for mer "middelklassen klarer seg til tross for høy strømregning".

Høstbloggen 2022

Fotballcup for seksåringer, Hvam. Leonore leder et angrep.

Høsten da, så travel. Skole og jobb og fullt kjør hver helg. Og trening. Barna trener tre økter i uka hver. Men foreldrene holder ikke igjen akkurat. Vi har sett Sirkus Arnardo, ligget i telt i skogen, vært på Høstutstillingen, sett kino i byen. Dessuten rakk vi tre dager på hytta i høstferien. Vi er også i superkjøleskapet SNØ og står på ski en gang i uka.

Vi har fulgt Akerselven fra Frysja ned til byen. Leonore synes først det var langt å gå. Men så var det så mange hunder å se, på søndagstur, at det gikk fint likevel. Dessuten hadde pappa med sparkesykler og det er bare nedoverbakke når man følger en elv fra kilde mot havet. 

Vi har vært på 3x fotballcup hvor seksåringen har tuppet medspillere og motspillere og ballen. (Den ene cupen, la oss si at den gikk på «Løvenstad», valgte arrangøren å gjennomføre alle guttekampene før jentene fikk spille. Ergo startet første jentekamp kl 17.15… Dette er i år 2022.)

På toppen av dette har mamma klart å bli Sjefen over alle sjefer på skolens FAU. Så hun vasser i møter og referater og vedtekter og eposter om skole og stell og travel administrasjon og flotte skolebarn og farlige bilførere rundt skolen

SNØ, Lørenskog

Mamma har byttet arbeidsplass. Fra dynamisk oppstartsbedrift uten egne lokaler til engroskjempe der alle ansatte fleiper at prøvetiden er ti år. Folk som hadde sommerjobb der på åttitallet er fortsatt i bedriften, nå som ledelse. Nå spretter mor opp tidlig om morgenen for å dusje, sminke, spise, kanskje trene, lage matpakke, pendle. Tidligere trengte hun bare stå opp og spise, skru på PC. 

Pappa solgte sykkeltrallen på Finn.no. Den sykkeltrallen har fraktet barn og kjeks og parkdresser og sykler de ikke orker sykle på selv, i åresvis. Et år fraktet den juletreet vårt  fra marked og hjem. Men alt har en ende. Barna er store nå, de sykler selv. De skal i hvert fall ikke sitte å sove i sykkeltrallen mens pappa sykler på måfå rundt i 90minutter lenger. Sovetur er en luksus som små barn har. Våre barn er ikke små lenger. De banner når mamma og pappa ikke er i nærheten og snakker om at de må «kvitte» seg med alle kattene som bor i huset de eier i Minecraft. Sånne store barn trenger ikke sykkeltralle lenger. 

«Pappa, hva er det du spiser?»

«Tyttebær»

«Åja, tyttebær»

Seksåringen kommer løpende inn på kjøkkenet, har hørt pappa rasle med potetgullposen.

Pappa rekker akkurat å gjemme posen.

Hun har ikke lyst på tyttebær, selv om hun aldri har smakt det. Hun går slukøret tilbake til TV’n.

Troen på at alt pappa sier er riktig er fortsatt tilstede. Det er fint og litt rart. 

Dessuten ble pappa påkjørt av bil idet han sykkelpendlet hjem fra arbeid en ettermiddag i september. «Hun ser meg sikkert» var det siste han rakk å tenke. Vel, nå vet han bedre. Å passere foran biler som skal kjøre ut fra sidevei utgår. Sykle bak disse bilene blir fast prosedyre heretter. Det gikk greit med far. Han og sykkel ble kastet i bakken foran en Nissan Leaf. Så bremset bilen. Den kjørte ikke over far og hans sykkel. 

...og øksa er fra Gransfors Bruk

Åtteåringen skal snart konkurrere i turn. Hun hevder hun gruer seg til å konkurrere. Men vi er ikke så sikre. Hun trives godt i rampelyset. Mamma har punget ut med 1400kr for konkurranseturndrakt. Julia trener og trener og slår hjul og står på hendene over alt hele tiden. Hun er stolt av trevlene hun har inne i hendene etter turn i bom og skranke. Hun har sånne hender som pappa hadde da han var ung soldat, hadde båret sandsekker, ammokasser og AG3. Mamma som selv var turner hadde sånne hender hele sin oppvekst, fra fem til femten. 

Ellers da, jo vi hadde vannlekkasje langs pipa. Det regner jo godt for tiden. Så nå har vi fått et flott, heldekkende pipebeslag fra en flink blikkenslager i Nittedal. Det var på tide. 

Brødsmuler på fiskegratengen er jo godt og vanlig. Far prøvde det samme på pølsegratengen, det ble bare tørt og rart og nesten litt surt sammen med all osten. Så nå er slutt på kulinarisk utforskning. 

Vi driver også med selvberging. Foreløpig har vi ikke gravd kjeller full av hermetikk, ammunisjon og drivstoff ned i hagen. Men vi har felt, kappet, kløyvd, stablet og kjørt hjem fem tusen liter ved. En sjettedel er allerede brent opp. Vi er ikke midt i november engang. 

Kalvesund fort, oktober 2022

Sommerferie 2022

Lübeck med flotte hager, insektreservater

Barna har jo 8 uker fri hver sommer, også denne. Vi voksne hadde i sommer henholdsvis en og fire uker fri. Barna de fikk SFO, Sommerskole og Turncamp for å holde dem unna hjemmet. Eldste datter i hvert fall. Yngste datter hadde fortsatt noen uker igjen i barnehagen. Vi brukte maks barnehagetid. Hennes siste uke var de så klar for å bli kvitt henne at de hang opp en «Velkommen Flora» lapp på plassen hennes, for å signalisere at hun var på overtid. Flott liten hersketeknikk i barnehagen der altså. Seksåringen lot seg ikke affisere. 

Til slutt kom vi oss avgårde på ferie med ferge, tog og fly. Alle med ryggsekk. Bilen stod igjen hjemme. Det gikk fint. Pappa bar alt som ikke de andre hadde plass til i sin ryggsekk. Han bar alt jentene trengte minus kosedyr, bøker med godnatthistorier, den hellige iPad, vannflaske og solhatt. Dette bar de selv. 
Det er topp å reise med ryggsekk som er fullstappet ved avgang. Ingen som føler for mer å bære på. Dermed blir rødvin fra tax free og annen shopping helt uaktuelt. Faktisk tok vi frem sysett og lappet en bukse som fikk hull underveis. Til slutt endte barna med å få noen nye tights og undertøy fra H&M i Schwerin. Mest fordi pappa hadde pakket for lite til dem og overvurdert hvor ofte vi kunne vaske klær underveis. 

Vi seilte med Kielferga til Tyskland og toget videre, Lübeck, Schwerin og Berlin. Vi fløy hjem fra nye Berlin-Brandenburg flyplass. Alle hadde det fint underveis tror vi. Julia har opparbeidet seg lav tiltro til mamma og pappa sin evne til å finne frem i riktig tid. Hun tror alltid at vi er på feil tog, eller at vi går feil retning eller at vi ikke rekker flyet. Leonore er glad så lenge hun er mett og utsovet og har mamma i nærheten. Det betyr at hun kun hadde 2-3 sammenbrudd underveis som endte med at hun lå på fortauet og brølte mens vi ruslet videre… Mamma og pappa er glade så lenge de kan være på ferie. Mamma brukte sin ene, dyrebare ferieuke på vår tyske utflukt. 

Utdrag fra feriedagboken:

Kielferga
Vi dro hjemmefra med 300-bussen, byttet i Bjørvika og kom oss helt til Hjortneskaia der Color Magic lå. Så seilte vi til Kiel. Nok en gang lå pappa i overkøya på båten. I tre måneder har jentene våre kranglet om hvem av de to som skal ligge i overkøya på båten. Vel, det endte med at pappa lå i overkøya. Vi husker ikke hvorfor engang, men jentene har holdt krangel og drama om den jævla overkøya gående til et punkt der det fremstår som beste løsning at ingen av dem får sove i høyden. Pappa må ligge der oppunder taket, der det er fem grader varmere, der skuta gynger enda litt mer. 

Kiel
Hotel Maritim Bellevue Kiel er gammel luksus og stinker av tider da smoking på herrene og minkpels på damene var riktig antrekk. Sigar kunne nytes innendørs og alle ventet på en viktig teleks fra Singapore eller Houston. Videre holder hotellet seg med et basseng som er kjølig nok til at svømming fremstår som forfriskende. Trolig er det også eneste basseng i Tyskland uten et «Stuping fra langsidene er forbudt» skilt. Dette hotellet vil vi gjerne tilbake til. 

Lübeck
I Lübeck var villaeiere opptatt av å lage insektreservater, ingen klippet plenen lenger. Mange hadde plantet et mylder av forskjellige vekster som tilbyr blomstring på forskjellige tider av sesongen og ellers har ulike kvaliteter som tilbyr både humler og andre kryp et livsgrunnlag. Grønn masse demper også temperaturen og hindrer solen fra å tørke ut jorden like effektivt. Det var pent og hyggelig og vi må skjerpe oss, vi plenklipperne.

I Berlin fikk vi med oss deler av sommerens hetebølge. 38 grader er altfor meget. Vi tog S-bahn ut til Wannsee og badet. Om ettermiddagen lå vi på hotellet og sløvet. Far drakk øl og så på TdF. Jentene satt i badekaret. Mor rundet internett fra telefonen sin. På kveldstid spiste vi middag på lokale restauranter der de ansatte var varme og irriterte og hatet jobben sin. En kelner gikk i klartekst på at drinks bør være 10% eller mer. (Tyskland har som Norge full lønn på restaurantansatte, ergo blir eventuell drinks noe du kan legge på for god mat og service.)

Slottet, Schwerin

Etter åtte døgn på ryggsekktur i Tyskland var alle glade for å komme hjem igjen. Vi dro så på hytta. Far måtte bare kjøpe en brukt Volvo først. Han solgte nemlig sitt smykke av en BMW før ferien og var i beit for bil. Alle planer om å kjøpe en mindre ekstravagant BMW falt i fisk, selgere av slike doninger har usunn og kunstig tro på bilens verdi. 

Hytta i Arendal var nydelig som alltid. Kun tre dager regn, men de trengtes. Ellers brukte vi tiden på bading, båttur med jolla, rekekveld hos god nabo og late dager. Farmor kom en tur på besøk. Far beiset en vegg med strøk nr 2. Dermed har hele hytta fått to strøk Tjæralin denne sesongen, med unntak av noen vannbord som henger vanskelig til. Mor Beathe satt inne og hadde hyttekontor mens vi andre badet og tøyset. 

Sørlandet

Jentene har klart seg bra i sommer, til tross for at de stort sett bare har hatt hverandre å leke med. Kun de siste dagene før oppstart av SFO ble det gnisninger da Julia dumpet sin yngre søster Leonore, til fordel for litt alenetid. Mamma og pappa er tjukke og blakke etter ferien, men det er som det skal være tror jeg. Så kan høsten brukes til spare penger og kalorier. 

Vi likte å reise med tog og ryggsekk. Dette skal vi gjenta. 

Nå har Leonore blitt skolejente, Julia har startet tredje klasse. Leonore spiller fotball, trening to ganger i uken. Julia turner, tre ganger i uken, -sju timer totalt. Far snakker mye om sykkel. Mor trener styrke. 

Dagene som går blogg

Usympatisk syklist

Hva har vi gjort siden sist? Jo, nå skal du høre:

Mamma Beathe fikk endelig COVID. Ganske hardt rammet. Spiste ingenting på tre-fire døgn. Feber opp mot 39, vondt over alt, hodepine. Fortsatt sliten og rar i lungene etter tre uker. Det ironiske er at hun ble smittet av en fyr på et jobbintervju til en jobb hun endte med å ikke få. Det jævla livet altså. 

Både barn og voksne ser for mye skjerm. Mamma og pappa glaner på telefonen sin. Leonore ser på iPad, gjerne med hodetelefoner på hodet men uten blåtannforbindelse, ergo ekstra høy lyd fra nettbrettet for å høre noe som helst. (Blåtann er jo sekunda vare. Virker sjelden. Kobler seg alltid til feil dings) Julia ser på YouTube, trolig skumle saker, prøver å skjule hva hun ser på når voksne nærmer seg. Pappa er imidlertid en racer og kan sjekke loggen, musikkvideo av tenåringsstjerner er helt greit for en åtteåring, -selv om hun føler at hun gjør noe som er ulovlig. Vi lar henne leve med denne følelsen av å bryte regler, være litt gæærn. 

Mamma og pappa gikk på vårkonserten i Rådhusparken, De Lillos. Det var vellykket. Bandet hadde trolig ikke spilt på lenge, hemmet av pandemi. Så de var motivert. Spilte få låter fra det nye albumet som ingen uansett vil høre. Derimot dro de på med alle klassikerne, hitlåter de hadde glemt at de egentlig var lei av selv. Vi som er midt i førtiåra var blant de yngre i publikum. Det er jo slik med De Lillos, de hadde vel sitt gjennombrudd i 1986? Ergo er publikum ofte midt i femtiåra nå. Lørenskogs midt-i-femtiåra par går med Hoka sko, er tynne i håret, har pulsklokke og går med klær kjøpt i Anton Sport. Ergo litt påtatt sporty og uelegant, men på ingen måte noe annet enn tegn på en litt lang midtlivskrise. Beathe har allerede Hoka sko, Pål Torleif har blitt observert med pulsklokke opptil flere ganger, -vi er på vei. 

Flotte mor, opera, Oslo

Vi har vært i Opera også, i Oslo. Fikk billetter av noen gode venner. Dro for å se Carmen. Det var stor stas. Vi likte bygget, den overraskende intime salen, levende orkester, flott opera med blod og kjærlighet, vin i pausen og pent antrekk. Følte oss ganske voksne og etablerte gitt. Da vi kom hjem, rundt midnatt, beruset av opera, hverandre og vin, -så spydde seksåringen, og det fortsatte hun med gjennom natten. Dermed fikk den kvelden en litt annen slutt enn planlagt. Men seksåringer som spyr er en sterk gjeng, også vår Leonore. Hun spyr, sovner, spyr litt, sover videre osv. Mamma og pappa bytter sengetøy og prøver å forklare at hun skal spy nedi bøtta ved siden av sengen. Ja, sier hun, og kaster opp på dyna igjen før hun sovner. 

Far og hans staute kamerater har brukt to helger på å beise hytta i Arendal. Hytta ble som kjent totalrenovert i 2020. På tide å behandle panelet som nå har stått i to sesonger og tørket. Dekkbeis i hvit ble valgt. Beisen viste seg å være tykk. Første strøk tok tre karer en hel helg, enda var de ikke i mål. Heldigvis gikk andre strøk raskere. Malerne var nå mer erfarne, til vanlig prosjektleder, betongbas og kaospilot, -fikk virkelig rutine på beising, 10% white spirit i beisen, forsvarlig festing av stige osv. Dessuten hjelper det å kutte ut lunsj. Holde det gående fra 09.00 til 15.00 før noen pause holdes.  

Leonore er seks og er endelig ferdig med barnehage. Over sommeren starter hun skole! Hun er

Leonore, snart fotballspiller

allerede presset inn på Lørenskog fotball etter at en pensjonert FIFA dommer i nærmiljøet så henne i aksjon i en fotballkamp mellom to barnehager på Skårersletta. Så hun starter fotballtrening etter sommeren også. Hennes morfar, Jan Willy Bjørke, spilte for A-laget til Vålerenga på 1970-tallet og tok medaljer, blant annet sammen med Ivers. Så det er godt mulig at Leonore er den som skal føre hans arv videre. Vi heier på henne. 

Julia på sin side er ferdig med 2. klasse. Hun klarer seg ganske bra, men blir stresset av støy og mas i klasserommet. Førsteklasse gikk hun i Tyskland, der driver jo foreldre med oppdragelse av sine barn, og de har respekt for læreren. Der var det ikke noe støy i klasserommet. I Norge forventer vi at skolen skal oppdra barna våre, etter at vi har gitt dem for lite

Julia, snart turner

søvn og for mye sukker i maten.  Uansett, Julia er turner og ble oppfordret til å gi gass etter en uke med turn-camp nå i sommerferien. Turnklubben mener hun er ivrig og flink. Så nå vil hun avansere fra en time søvnig turntrening i uken til tre økter av totalt ni timer. Godt at turnhallen er gangavstand. 

På tampen må jeg nevne at far er syklist. Det går ikke alltid så fort, men det må gjerne være hard core på andre måter om mulig, feks langt eller kaldt eller mer bæring enn sykling osv. En morgen han pendlet til arbeid ville han sykle forbi en el-syklist i front. Tidspunktet for passering var dårlig, i sin forbisyklingiver endte han med å presse en møtende tenåring på sparkesykkel ut i grøften og en bil som kom imot stanset helt, for å unngå at noen omkom. Men far han kjempet forbi hun gamle kjerringa på el-sykkel og tråkket på videre mot kontoret. Vel fremme på arbeidsplassen, fornøyd og skamfull på samme tid, låser han sykkelen sin og retter ryggen. Hvem passerer forbi og arbeider i samme konsern? Hun kjerringa på el-sykkel. Gratulerer. 

Stor innsats, beising av hytta

17. mai 2022 i Lørenskog

Oppstilling før avmarsj fra Rasta skole

Vi gledet oss alle sammen til nasjonaldagen i år. Barna gleder seg fordi det snakkes mye om dagen, de øver på sanger, hører om iskrem og leker. Forventninger bygges. Mor og far gleder seg også, på barnas vegne men også selv. 17. mai har jo vært hyggelig opp igjennom for oss også. 

I år fikk barna gått i sitt første tog. Og endelig fikk vi slått fast at 17. mai tog ikke er skinnegående. Det er bare mange mennesker som går i kø etter hverandre, og det kaller vi et tog i mangel av bedre ord. Våre barn har feiret 17. mai i hagen vår i Tyskland de siste fire årene. De har hørt om tog, men hatt et abstrakt forhold. Nå er det endelig slått fast at tog er noe ganske slitsomt man må igjennom før is, kake og pølse kan starte. 

I Lørenskog kom det tog fra minst to, kanskje tre retninger. Vårt tog startet fra Rasta skole og gikk ned til rådhusparken. Mor og far forstod tidlig at det er langt å gå for små ben, opp til Rasta skole og deretter ned igjen til rådhuset. Vi skjønte også at mange foreldre ville prøve å kjøre fylkesveien opp til Rasta skole for å slippe av sine håpefulle der. Vi valgte selv å gå hjemmefra, uten bil. Og kunne konstatere, selvgodt, at vi hadde valgt riktig. Vi smilte overbærende av alle idiotene som skape trafikkaos rundt Rasta skole, der de sto i bilkø, prøvde å slippe av familien, snu, parkere, unngå å rygge over fotgjengere osv. 

Barna klarte seg bra til fots i årets 17. mai tog. Det var langt og varmt, men de hadde helt nye joggesko, -det hjelp nok. Dessuten var det mye folk langs ruten, pent pyntet, som hilste barna underveis. 

Mor var vakker og varm i bunad. Far fikk gnagsår i sine dressko, han forsøkte å skjule det ved å gå normalt og bite smerten i seg. Dessuten gråt far litt da hele Lørenskog stod oppstilt i rådhusparken og sang «Ja, vi elsker»

Vel hjemme etter flere timer med marsj, lek, trengsel og mild forvirring, -endte med at halve familien sov en time. Den andre halvparten pyntet kake og kikket på TV. I år hadde vi ingen gjester. Ergo laget vi mat kun til oss selv. Veldig befriende, men savnet etter tørste venner, røkt laks, fenalår, eggerøre, øl og aquavit var ikke helt forbigått. Hyggelig med masse venner og besøk. Veldig deilig å slippe også. Vi spiste hummersalat og makaroni med ketchup. Siden vi aldri blir enige om hva vi skal spise måtte vi lage to typer kake også, en tradisjonell bløtkake med marsipan og for mye jordbær og en sånn marengsbombe. Når russerne har invadert landet og vi krangler om å koke suppe på potetskall kommer vi sikkert til å undres over vår tidligere overflod. Flott at vi kunne ta med kake til overs på arbeid 18. mai.