25. juli 2023 Tur på Skjæra

Foto: Pål T Rust

Endelig kom vi oss ut på "skjæra". Disse lave holmene av glattslipt stein som ligger mellom Agder og Skagerak. De er ytterste barriere, det havet treffer først. De ligger der som perler uten snor, beskytter land og småbåter mot vann og vind. Innenfor sklir nordmenn i småbåter, langs Sørlandsleden. Utenfor seiler seilbåtene. Vel, de som tørr seile. De fleste seilbåter går dessverre for motor, eid av folk som både vil ha god plass og betale minst mulig for flytende hytte. Selv er vi landkrabber, har jolle og hevd på en halv hytte med redusert utsikt mot hav. 

Ifølge mor, som er vokst opp her nede, hver sommer i hvert fall, -så er det ute på skjæra det skjer. Der blir man solbrent, lærer å svømme og kjenner at nå, nå er det sommer!

Vi kom oss ut dit i dag. Endelig hadde vi jolle som virket. Været var pent. Alle hadde flytevest som passet og så bra ut. Ungene var smurt. Mor hadde tisset minst to ganger før avgang. Far husket dødmannsknappen. Dessuten har båten fått åregaffler som passer. 

Ferden ut til skjæra har vært lang og kronglete. Allerede i høstferien i fjor signaliserte påhengsmotoren at den hadde problemer. I år ble den bare verre. Far har skrudd på motoren en hel uke. Det har haglet inn med gode råd, alle har peiling på 2-taktsmotorer plutselig. Bytt plugger, rens forgasser, sjekk drivstoffilter, kontroller at den har kjøling. Alt dette har jeg prøvd eller sjekket. Bortsett fra kjølingen. Den vet jeg ikke helt hvordan jeg sjekker. Takk for alle gode råd, særlig til JAA og sønnen til hyttenaboen. Dere har vært med å drive denne feilsøkingen fremover. Løsningen var å bytte ekstern drivstofftank og tilførselslange. Så virket påhengsmotoren igjen. Den gamle tanken har nok et hull eller sprekk som hindrer nok kompresjon til å suge drivstoff opp. 

Vi trengte bil for å komme oss på hytta også. Far sin bil har haltet i det siste, manglet kjøling i kupeen. Slett ikke ideelt før en lang sommerferie. Bilen var på spa i Sverige. Det er en Volvo. I Sverige kan de Volvo. De skaffer brukte deler der det er nødvendig og er generelt sikre i sin sak, har rett, kan sin bilmekanikk. Bilen fikk ny styringsenhet for klima i kupeen. Og masse annet som den trengte. 

Mamma trengte ferie for å dra på hytta. I fjor hadde hun hyttekontor, fikk ikke være med ut på skjæra, satt ved spisebordet på hytta og hadde Teamskonferanser eller ryddet i logistikkutfordringer for bedriften hun arbeidet i. Denne sommeren har hun heller ikke ferie i grunn, har byttet arbeidsplass igjen, men fikk tre uker ferie uten lønn. Dermed er hun med oss ut på tøys og tull. Hver dag! 

Vi trengte mamma i dag. Far har kjøpt padlebrett til barna, såkalt SUP. De liker det og bruker det helt ukritisk, som barn skal. Det endte med at Leonore drev mot Danmark på padlebrettet, sendt av sterk vind. Storesøster Julia hoppet uti og svømte etter for å berge. Pappa ville være redningsskøyte med jolla, men glemte dødmannsknappen og drev etter Leonore i båten sidelengs som en løk. Mamma kastet seg uti sjøen og fikk i land begge barna. Julia hadde innhentet Leonore og padlebrettet, men klarte ikke å padle motvind til trygg havn. Mor fikk reddet begge barna og padlebrettet. Hun lot far seile sin egen sjø. Heldigvis klarte han å komme seg i land på en holme og fortøye båten der. Av denne episoden har vi lært at Julia er flink og modig. Leonore er rolig, fattet og løsningsorientert. Mamma går igjennom ild om hun må. Far bør begynne å la dødmannsknappen ligge i båten. Mor mener dessuten at padlebrettet skal ut på Finn, men det er det heldigvis bare hun som mener. 

Og her kommer poenget. Det er ikke vindstille ute på skjæra. Det var det nok ikke på 1980-tallet heller, men vind synes ikke på bildene fra den gang. Ei heller synes de på bildene vi har lagt ut fra i dag. Også den gang måtte nok handlekraftige mammaer kaste sigaretten og redde barn fra havsnød. I dag er det mobilen som må legges vekk. Udugelige pappaer er helt like, uavhengig av generasjon, -dette vet vi. 

Uansett, alle var enige om at vi hadde noen flotte timer der ute. Til tross for alt det har kostet av vedlikehold av hytte, drift av bil, fiksing av jolle og motor, innkjøp av padlebrett og flytevester. Alt dette har ledet opp til fire timer på skjæra. Håper vi får muligheten igjen i morgen! Så kan barna bygge egne feilaktige minner der alt er sol og sjø og ikke noe er stress.

Padlebrett, barn, skjær, sommer. Foto: Pål T Rust

Inflasjon, krig, fint vær, -forsommer 2023

Heldigvis kom det regn etter hvert

"Inflasjon, krig, fint vær" -dette er i grunn en god oppsummering av sen vår og tidlig sommer 2023. Russerne driver fortsatt og plager Ukraina. Prisene i hele verden går opp og verdien på norsk valuta går ned. Rentene går opp og lønningene følger ikke med. Alt som i fjor i grunn. Det er samme historien og det har ikke blitt bedre. Den gang var jeg optimistisk på vegne av egen middelklasse. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Ja, -og været har vært så fint at det har vært skogbrann over alt og nå håper vi på regn.

Jentene har brukt våren til å bli gode til å lese. Førsteklassingen Leonore har kommet godt i gang og leser gjerne lenge og bra, dog uten flyt. Vi synes hun er kjempeflink, det tror jeg hun synes selv også. Storesøster som gikk første skoleår på tysk skole og deretter måtte legge om til norsk i andre klasse, hun leser bra, men er nok litt preget av at hun kom skjevt ut. Hun er imidlertid uredd og gir gass bare hun finner en historie med nok vampyrer, troll og enhjørninger. Hun er god på lange og kompliserte ord. Hun har flyt, mangler tone, -dette går riktig vei. 

Kampanjen Sommerles foregår også her i huset. De sanker bøker, leser de og stormer videre for å få poeng og små gaver fra biblioteket. Særlig er små, polerte steiner veldig populære å innkassere som "flink lesehest premie". Enkelte i vår familie heller mer mot lydbok enn vanlig bok med sider i, -bra det, men usikker på om det utvikles selvstendig leseevne at lydbok. 

Julia turner og legger nå mye kraft og tid inn i å få til avanserte bevegelser på bommen. Det er et mål å få til "flik-flak" på bommen. Julia endte med å droppe en uke Sommerskole i ferien for å ha tre treninger med Osloturn i Haslehallen. Hun er motivert og vil gjerne bli bedre. 

Leonore spiller fotball og er god til å bryte igjennom når muligheten byr seg, krysse hele banen med ballen og dundre den i mål. Hun er ikke like flink til å løpe tilbake i forsvar eller stå i mål. Hun liker å stå i mål, men hun har vel aldri reddet noen ball. Nå vil hun også turne, og begynner trening i tillegg til fotball etter sommeren. 

Mamma har lagt ned skjermforbud hjemme. Det ble for mye iPad. Nå får de kun se barne-TV i oppsatt sendetid hver kveld. Så får de se på iPad og iPhone i helgene. Resten av uken må de finne på andre ting. Det går overraskende fint. De har ikke gjort opprør. De har funnet frem leker, tegneark og halvgjorte lekser fra skolen. Dessuten så krangles det mer mellom søsknene. Om dette er kjedsomhet, alderen eller rett og slett at de skubbes mer nå, -er uvisst. Far lar det gå, -myten om at de blir mer balanserte voksne om de krangler som barn, den lever her i huset. På den annen side kan det hende at alt nå er som det skal, etter at skjermens mystiske grep har løsnet og barna ser verden gjennom egne øye(?)

Vi bader i Langvannet så ofte vi kan. Far prøver å få forståelse for "et raskt bad". Alle er enige om at det er bra konsept inntil vi er i vannet og det er sååå gøy og ingen vil hjem, særlig sjuåringen. "Vi kan komme tilbake når vi vil, vi bor jo rett borti gata her" "Neeeei, jeg vil bade meeer" -er en ganske vanlig utveksling mellom far og datter på badeplassen. 

Årets kull med skjærer må nevnes. Det har vært et bra år for skjærene. Her en morgen satt det ti(!) pjuske skjærebarn på strømledningen over innkjøringa. De satt der og ventet på at nabokatten skulle vise seg. Så fort den stakkars katten skal ut å tisse blir disse skjærene til en gjeng 'Enga-supportere. De skråler høyt på skjærevis og flyr etter katten. De er akkurat så tjukke i huet som vi mennesker blir når gruppementaliteten får styre. Heldigvis vil de raskt desimeres da mange av dem helt glemmer å finne seg mat i all sin iver etter å plage katten. Innen første frostnatt i oktober er det vel bare 1-2 igjen av årets kull fra Furuveien. 

Kjapp badetur ved hytta, juni 23

Til slutt må det sies at far mente og trodde at Putin måtte gå av, død eller levende, kort tid etter invasjonen av Ukraina februar 2022. Dette slo ikke til. Putin sitter der fremdeles og sakte taper en krig. Far mente også at PST-sjef Beate Gangås måtte gå etter at Pride-skyting rapporten avdekket "ingen voksne hjemme" hos PST fredag ettermiddag før ferien. Men neida, PST-sjefen hadde nok tatt med seg Justisministeren i dragsuget om hun måtte gå, dermed ble hun ikke sparket, regjeringen ville fortsette med sin tik-tok minister. Nå sist mente far at Bjørnar Moxnes måtte gå av som leder for Rødt etter at han ble filmet der han sammen med kona driver et avansert opplegg som ender i overlagt tyveri. Men neida, nestleder i Rødt mener det er en "Tullesak". Overlagt tyveri er en tullesak i Rødt altså... Oppsummert så tar far feil i de fleste av sine anslag om når og hvem som burde gå av. Følg med for flere bomskudd fremover. 

17. mai 2023

Foto: Pål T Rust

Dette året hadde vi en førsteklassing og en tredjeklassing som skulle delta i 17. mai-feiring. Dessuten er mamma i FAU og hadde jobbet mye i kulissene forut for dagen. Det er stoler og bord, høytalere og kake, sekkeløp og rydding mm., -alt skal koordineres og kanskje budsjetteres. Jentene hadde øvd på sanger og marsjering på skolen i dagene før feiringen. Nasjonalsangen satt virkelig godt. Far måtte gråte litt da "hele" Lørenskog stod oppstilt i Rådhusparken og sang "Ja, vi elsker..." Det låt bra da alle stemte i.

Jentene hadde fått nye joggesko som de ikke fikk bruke før selve dagen. Joda, de går i bunad, men i vårt hus er joggesko til bunad helt greit frem til man er gift og kanskje noen år etter det også. Mor holdt ut med sine bunadssko hele dagen. Hennes joggesko som far bar i beredskap i sin sekk ble ikke benyttet dette året. 

Vi gikk i tog. Far gikk sammen med 1C Solheim skole. De var bare femten barn. Sju barn var andre steder denne dagen. De hadde øvd på å marsjere, øvd på å bære fane og dusker, øvd på å rullere i i front, dele byrden. Alt gikk fint. Men toget gikk så altfor fort. Vi voksne ledsagere måtte jage barna opp bakken i Rådhusparken og bortover Kjennveien. Vi så ut som filmavisen fra 1950-tallet der voksne menn i dress jager barn i busserull bortover gaten. Hele tiden ble det glippe mellom førsteklasse som gikk nest først og sjuendeklasse som helt først. 

Langvannet, Lørenskog Foto: Pål T Rust

Utover dette gikk turen fint. En av guttene i 1C rakk å lufte en fin debatt: "Liker dere å pelle på sår? Jeg liker å spise sår" (Tror han mener skorpe på halvgrodde sår, red anm.) Flere av jentene i klassen flyttet seg enda litt bort fra denne friskusen. Fritenkeren selv var godt fornøyd med oppnådd vemmelse. Den samme karen likte å spytte litt rundt seg uten forvarsel, det skapte også en boble av plass han kunne nyte. 

Men vi kom oss rundt kvartalet. Alle fikk is. Korpset spillte "Ja, vi elsker..." enda en gang. Så forsvant barna til pølse, brus, kake, leker eller rett hjem i den sure vinden. 

Alle hevder at 17. mai er barnas dag. Jeg er ikke helt sikker. Kanskje den er mammaer-i-bunad sin dag? Har du sett dem? Aldri er de så synlige og og frempå som 17. mai. Mange flotte bunader å se forøvrig, båret med stor selvtillit. 

Vi gikk hjem Kl 13.30. Da rapporterte begge barna at de var slitne. Et barn hadde fått sommerfugl-teatersminke i ansiktet som klødde, hun andre var kald. Begge hadde imidlertid fått smaken på sukkerspinn, og mumlet om runde to, men det lokket ikke like mye som slappe av i sofaen. 

Foto: Pål T Rust

Senere på dagen spiste vi middag sammen med mormor og tok livet med ro. Vill klikking rundt i tv-kanalene avdekket hverken Flåklypa Grand Prix eller en enste Olsen-banden film. Er dette greit? Flåklypa Grand Prix på TV 17. mai er vel like sikkert som lunken wiener i lompe? 

Lørdag 29. april 2023

Godset cup, 29. april 2023, Gulskogen kunstgress

Endelig lørdag. Ikke regn, kun kjølig og vind. Sur vår, men vår tross alt. Vi skulle til Gulskogen for å spille fotballcup. Altså Leonore på sju år skulle spille fotballcup. I Drammen har de det fineste badeanlegget vi vet om, så da måtte vi innom der først.

Vi pakket sekken med fotballdrakt og badetøy og vannflasker og dro avsted med toget. Drammensbadet ligger fint til i gangavstand fra jernbanestasjonen. De åpner Kl 09.00 på lørdager. Vi ankom 09.45, 1,5 time etter avgang fra huset vårt i Lørenskog. Lite folk i bassenget, rent og pent og begge skliene var åpne.

Vi hang i det varme bassenget, kjørte vannsklie, satt i boblebad og testet hinderbanen de hadde lagt ut bortest i konkurransebassenget. Dessuten dusjet vi lenge. Vi hadde tross alt betalt 470kr for to barn og en voksen og følte at varmt vann i dusjen da var inkludert i monn. 

Siden pappa var eneste voksne på denne turen nyttet vi herregarderoben alle tre. Jentene gjorde store ører da fire store gutter, omkring videregående skole alder, kom inn i garderoben. De bannet, gjorde narr av hverandre, unnskyldte dårlig prestasjoner i bassenget og diskuterte hvilke Elton John låter som var bra. Fin guttastemning altså, -som jentene våre ikke har sett på nært hold før tror jeg. 

Vi spiste lunsj på Baker Hansen og tok toget en stasjon, til Gulskogen kunstgressbane, der Strømsgodset har sitt klubbhus. Veggene inne i klubbhuset var helt dekket av svart/hvitt fotografier av fotballspillere som alle heter Kjell, Arne, Kjetil og Stig, -som har skaffet pokaler, opprykk og hattrick for tretti år siden eller mer. 

Leonore og laget spilte tre gode kamper. Om de vant vet vi ikke. Treneren deres Ivar spurte "var det noen som tellet målene eller?" Men det var det ingen som gjorde. Dommerne gjorde en god innsats og alle spillerne var fornøyd selv. Jentene spilte treerfotball uten innkast eller målvakt. 

Hjem fikk vi skyss med en fotballpappa som hadde stor bil med plass til tre fotballspillere, tre pappaer og en storesøster. 

Alle har hatt en fin dag. Alle er slitne, selv pappa og storesøster som ikke har gjort noe annet enn å se på fotball. Vel, vi har badet. Men min teori er at den sure nordavinden som blåste ned langs Drammenselva tok kreftene våre. Det er slitsomt å stå i sånn sur vind og bøye hodet. Dessuten har alle sånn plastgranulat fra kunstgressbanen i håret og i underbuksen og i sokkene, de kryper inn som flått. 

Hva har mor gjort da, som ikke var med på togtur, bading og fotball? Hun har støvsuget huset og vært ute og lunsjet med venninner. Den lunsjen er ikke over enda, i ferd med å bli heldags:-) 

Noe poeng med denne oppsummeringen av lørdag 29. april? Nei, ikke annet enn å gjengi en vanlig lørdag som jentene kan lese om, tjue år lenger frem i tiden. Og påpeke hva det koster. En voksne og to barn med tog til Drammen, 358kr. Croissanter 59kr. Drammensbadet 470kr. Togbillett videre til Gulskogen 92kr. Lunsj 142kr, iskrem og kaffe 52kr, pølser og kake og sånn på cupen 120kr. En drøy tusenlapp. Helt klart verdt det, men ikke noe vi kan gjenta hver helg. God lørdag folkens! 

Påsken 2023

 

Ahhh, endelig påske. Vi var ikke noe sted i vinterferien. Mamma og pappa var på kontoret, jentene var på SFO og turncamp. Det føltes som lenge siden vi hadde reist. Vi kunne ikke huske sist vi var ombord i et fly. Det er jo bra at vi ikke har flydd noe sted, men følelsen av "dra av sted" dukker unektelig frem av tidlig morgen på flyplassen. Vi fløy avsted i påsken 2023. 

Vi reiste til Münster, via Düsseldorf. I god tysk tradisjon var deler av Münster stengt for biltrafikk. Når de reparerer gater så stenger de helt. De har ingen ambisjoner om at trafikken skal få snike seg forbi på kanten. Så alle bilene må kjøre lang omkjøring. Ingen grunn til å ha bil i den byen, flat og fin og bra sykkeltilrettelagt. En slik stengt gate tjente som påminnelse om at vi kunne solgt bilene om vi hadde bodd der. Vel, vi har jo bodd der og hadde TO biler. Men vi har ingen unnskyldning for det altså. Vi skal skjerpe oss. 

Vi bodde i leid leilighet med god beliggenhet tett på sentrum og slottsparken. Selve leiligheten var rigget slik de vanligvis er i Tyskland, med de billigste møbler som kan kjøpes for penger. Ergo var madrassene bulkete, sofaen vond å sitte i og stolene lagde merker i parkettgulvet. Dessuten var det ikke noe internett, bare tom wifi. Av en eller annen grunn var ikke sengetøyet av 100% polyester, det fantes spor av bomull. Vi holdt ut en uke og hadde et topp opphold. Jentene fikk sitte i badekaret hver kveld, en luksus vi ikke har hjemme der vask foregår i den kjedelige dusjen. 

Denne gangen hadde alle pakket trillekoffert unntatt mor, som liker reiseryggsekken hun fikk i fjor godt. Hun var skeptisk den gang, reise en uke med alt hun trengte på ryggen. Men er nå tydeligvis blitt overbevist om konseptet. Julia trillet sin lille røde Samsonite som en proff mens Leonore slet med å få sin litt større koffert med seg gjennom roterende dører og forbi disse barrierene på flyplasser som skal hindre folk fra å dra bagasjetraller opp rulletrappen. 

Etter buss, tog, fly, 2x tog og taxi kom vi endelig frem. Alle var fornøyd. Vi sprang straks ut i det fine men kjølige vårværet og handlet sko til jentene. (Barnesko i skinn uten noen form for membran, ikke lett tilgjengelig i furet, værbitt) Skoene er bursdagsgave fra farmor. Jentene fyller ni og sju i mars og april.

Vi traff norske venner som bor i byen og tyske venner. Vi ruslet, lekte på de fine lekeplassene, spiste på bakeri flere ganger hver dag. 

Og vi var i dyrehagen. Der fikk vi sett rød villhund som så ut som en rev fra skrekkfilm. Vi så en ulv, nordamerikansk gaupe, masse hester og kameler. Dessuten fikk vi se stiftelsesmøtet for en ny generasjon sibirsk tiger. Vanligvis er det kun en tiger i denne dyrehagen, men nå var det importert en dametiger fra en annen park. Hanntigeren var grådig og hoppet rett på men fikk bare dask med pote og flekkede tenner tilbake. Noen minutter senere hadde mammakatten myknet og far beit seg fast i nakkeskinnet hennes og jukket som en helt noen sekunder. Og det var det. Etterpå lå de et par meter unna hverandre og småknurret. De manglet kun en sigg. 

Våre norske venner tok over jentene et døgn, arrangerte eggjakt og ga dermed mor og far en mulighet til å dra på restaurant. Sjansen ble grepet begjærlig. Vi rakk barhopping også, men siden vi er 47 år, så ble det kun to barer på den runden før vi gikk hjem og la oss i god tid før Kveldsnytt. Søvn er den nye rusen. Gi oss en natt med lang, dyp søvn er alt vi streber for. Alderdom ass...

Jentene var språkforvirret. De forstod all tysk de hørte, men responderte i en salig blanding av tysk, engelsk og norsk. Heldigvis trengte de ikke si så mye til sine tyske venner. Lek trenger ikke så mange ord. Det gikk helt fint og alle hadde det hyggelig. 

Ellers brukte vi tiden til å beundre noen av de 88 kirkene i byen. Nesten samtlige er som Uranienborg kirke eller større. Vi spiste deilig tysk bakst, kikket på magoliatrær i blomst og ble påminnet om at rundkjøringer er topp, -lyskryss som denne byen er full av, er svært oppskrytt. Både biler, fotgjengere og syklister blir stående å vente i enden av hvert kvartal. Lyskryssene styres på tid, ikke på behov...

Vi tok ICE-tog fra Münster til Hamburg. Det gikk på to timer. Det er raskt og svært effektivt. Så dro vi hjem, og alle digget å komme hjem til egen seng. Det var en fin påske. Mor Beathe hadde blitt igjen i Münster og møtt våren der om hun hadde kunnet. Barna savnet skolen. Far trives på tur men ville tilbake til den grå hverdagen. Ferie kjennes best om den kan måles mot havregrøt, bilkø og sur kontorkaffe. 

Vi hadde det topp i Tyskland, og kommer gjerne tilbake. Dog håper vi på lavere Eurokurs enn 11,50.

Magnoliatre i blomst, april 2023, Kreutzviertel, Münster

Vinterblogg 22/23

 

Jentene fikk prøve pilking hos tante Ragnhild. (Foto Ragnhild Brevig)

Vi har nettopp vært igjennom det internett kaller «Fools spring». Noen fine dager med mildt vær og litt sol. Solbriller ble hentet frem. På innkjøringa lå kun den mest standhaftige holke igjen. Vi øynet bedre tider. Men dette var jo kun oss, idiotene, som trodde det var over. Nå er vinteren her igjen, 3-4 cm nysnø på innkjøringen. Nok til at vi må måke, til at det blir køer på veiene og at jernbanen sikkert får problemer. 

Hva har vi gjort ellers da? Vi har gått på ski. Langrenn. Ikke mye eller langt, men vi har skaffet oss utstyr og prøvd dette norskeste av norske. 
Far har lenge lovet jentene at «vi skal lære oss langrenn denne vinteren». Men utsatt innkjøp av utstyr. Plutselig var det ordentlig vinter her. Spor ble kjørt opp i skogen og alle var ute og trimmet på ski. 

Det gamle kravet om langrenn kom opp igjen over middagsbordet hjemme. Til-og-med skolen fant ut at den skulle ha skidag. Ungene kunne velge mellom ski og aking. Våre barn ville gå på ski. Selvfølgelig. Aking har de gjort i åresvis. Har hver sin rattkjelke, har blitt noen råtasser i akebakken. 

Dermed ble det en større runde på finn.no med kjøp av utstyr. Vi var på Bøler, Disen og eget nabolag. Kjøpte ski med og uten smøresone, korte og lange. Fant ut at det er vanlig at alle, selv barn i småskolen bruker racingstaver på langrenn. Du vet, de med sånn rar borrelåsløkke til å ha hendene igjennom. Seksåringer som skal lære seg å gå på langrenn trenger ikke det. Pappa som skal hjelpe barna av og på med utstyret trenger i hvert fall ikke disse rare løkkene, «hvordan i svarte f… var dette igjen». Barna blir usikre når pappa strever og banner. Det er nok usikkerhet allerede knyttet til utøvelsen av langrenn for små kropper. Det hjelper ikke at han som fyller bilen med utstyr og kjeks, får universalklister på jakka og glemmer hansker til seg selv, -at han også er stresset. 

Men vi kom oss ut. Vi vagget bortover, gled nedover og gryntet oppover. Ski var gøy. Langrenn var kult. Det gikk fint. Så ble vi kalde og dro hjem igjen. 

Som nordmann oppvokst med karusellrenn, solbærtoddy og snørr på hansken, -så skjønner jeg at langrenn er den største testen. Klarer man å anskaffe utstyr, lære seg å bruke det og få noe ut av dette, så er det en prestasjon. Selv for pappa i familien som har krysset Hardangervidda flere ganger på ski, er smøring av ski noe mytisk. Jeg lurer på hvordan de har det, de som skal nærme seg dette for første gang i voksen alder? De må være laget av stål. 

Utover denne eposaktige historien om vår vei til skilykke har vi vært opptatt med forkjølelse og influensa, før og etter jul. Hele familien har byttet på snørr og feber og røde neser og svette panner. Flere omganger har vi hatt. Mor og far er tilbake i gammelt spor, slik vi gjorde det før pandemien, -de går på jobb om de må. Ja vi er syke, men det er et viktig møte, vi svelger en paracet og drar likevel. Ungene får være hjemme fra skolen til de er feberfri. Men de er plutselig med mamma og pappa på kontoret en tur, fordi mamma og pappa må få jobben gjort. Vi trodde vi hadde sluttet med dette, kollektivt som nasjon og nasjonalstat. Men det har vi ikke. Akkurat som ingen egentlig har sluttet å fly heller.

I Nansen sine spor

Julebrev Wie-Rust 2022

Halloween 2022. Trolig mer hype en jul faktisk.

Ai-ai 2022, for et år. Vi rakk et par runder COVID i familien gjennom våren. Vi fikk med oss hele inflasjonen. Prisene gikk opp-opp. Lønningene stod i ro. Renta gikk opp-opp. Alle milliardærene dro til Sveits. Selv solgte vi den fine tyske bilen vår. Putin prøvde å velte Ukraina, men endte kun med å latterliggjøre seg selv. 

Julia er estetiker allerede

Dessuten fikk vi med oss en helt middels sommer, dog kjempevarmt nedi Europa i juli. Julia begynte på turn for de med ekstra vilje. Leonore viste seg frem som kapabel fotballspiller, helt klart hennes gren. Far løper og sykler, litt. Mor ble sint og tok på seg FAU-verv for hele Solheim skole. (Alle andre satt og kikket på skoene sine) Så nå sitter hun hver kveld, leser og skriver og banner. 

Sommerferien gikk med ferge og tog til Tyskland. Vi bodde i og ruslet i Kiel, Lübeck og Schwerin. Endte turen med 40 grader i Berlin. Badet i Wannsee. Tok fly hjem og hadde flyskam. Resten av ferien på hytta med jolle, bading, reker og beising. 

Beathe byttet arbeid fra dynamisk oppstartsfirma med vekt på netthandel til traust engrosfirma med fokus på «sånn har vi alltid gjort det». Nå har hun et kontor å pendle til, kolleger og et felleskap rundt seg. Hun er opptatt og det trives alle med. Det er imidlertid nytt for jentene at mamma har det travelt om morgenen og fyker avgårde sminket og stram. Vanligvis har de sett henne som hjemmekontorist, med ullsokker på og kaffe i hånden, -når de går og når de kommer hjem igjen fra skolen. Nå er det andre takter. 

Leonore fikk endelig begynne på skolen. Hun er jo to år yngre enn storesøster, men synes ofte hun burde få gjøre de samme sakene som Julia, umiddelbart. Derfor var hun svært motivert og godt informert, idet hun dro avgårde til sin første skoledag i august 2022. Leonore er flink på skolen. Hun er veldig god til å følge regler, noe tysk oppdragelse som henger igjen? Dessuten er hun glad i folk. Hun synes guttene i andre klasse er såååå slemme, og vil gjerne leke med dem. Hun liker også guttene i storesøsters klasse. Allerede som seksåring er altså eldre gutter populært. 

Leonore i farta inkl krigsmaling

Storesøster Julia har allerede etablert sitt forhold til eldre gutter. Men det var ikke gitt at lillesøster skulle følge etter. Nå er det slått fast at dette vil bli en spennende ungdomstid for begge jentene. Mor som ikke oppdaget gutter før hun la idrettskarrieren på hylla som 16-17 åring vet ikke helt hva hun skal tro. Hva far mener om saken vet ingen, han har på seg det vanlige «mellomfornøyd» ansiktet sitt og bærer ved, smører matpakke og mumler noe om «…vi brenner den broen når vi kommer dit». 

Nå som begge jentene trener tre ganger hver uke har også turneringer og konkurranser dukket opp. Mor vokste opp i en turnhall og er vant med timesvis med kikking på barn som gjør så godt de kan. Far som hadde en uorganisert oppvekst er ikke så klar for timesvis innendørs i en hall hver helg, men han får ikke velge. Imidlertid fikk han være tilsynsvakt i Kjennhallen en helg, og brisket seg med å rydde brann-og-rømningsvei, kontrollere at dører og vinduer var lukket og at kun invitert personell hadde tilgang til hallen. Han fikk gå med gul vest, stort nøkkelknippe og bruke utestemme inne. Dette synes han var topp. 

Har vi gjort noe kult siste året da? Nei, vi har vel egentlig kun gått rundt og spart strøm, det er en egen aktivitet det. Hatt litt lav innetemperatur. Løpt ut og satt elbil på lading Kl 22.00, dusjet i kun to minutter, gått med ull og dun og kun det. Det er verdt å bemerke at budsjettet vårt for ull og dun er betydelig, kunne trolig byttet det i en halv Gigawatt. Vi fyrer med ved. Følger med på været i Tyskland. (Når det ikke blåser i Tyskland får vi dyr strøm i Norge).

2022 var det året da vi kom på plass. Jentene har funnet sin rolle på skolen og i idrett. Mamma fikk en jobb der hun kan bruke nesten alle sine evner. Far fikk vist at han ikke kun er apekatt i sin stilling, han oppnådde resultater. 

Nå føler vi at vi er der vi bør være. Mamma tenker riktignok ofte at vi burde ha vært et varmere sted. Men dere skjønner greia. Vi er på stell nå. Ungene vokser og blir stadig mer fornuftige. Mor og far har nå anerkjent at vi er i førtiåra. Vi er klare for 2023.  

Hvis du vil ha mer fra året vårt anbefales de tre forrige blogginnleggene; høstblogg, sommerferieblogg og vårblogg. Bla deg bakover for mer "middelklassen klarer seg til tross for høy strømregning".