Julebrev familien Wie-Rust 2024

Høyt & Lavt, Lørenfallet.
(Foto Pål T. Rust)

Hvordan har livet vært i 2024 for Wie-Rust med sine fire medlemmer? Vi skal prøve å oppsummere. For å unngå at alt handler om barna som trener mye eller den norske krona som har blitt til monopolpenger uten verdi, -forsøkes i år å dele opp i kapitlene Livet og Kunsten (og pengene?). 

Livet

Kjære alle sammen, slik er det altså, alt handler om å rekke å mate barn før trening og deretter mate dem etter trening igjen. Mamma vasker treningstøy og koordinerer kioskvakt og kjøring og alt annet som hører med. Pappa løper rundt med matpakker, varmer pølser og fyller vannflasker. Det er slik vi vil huske 2024, altså er dette en gjennomgående sak, en rød tråd. "Men dere har vel hatt ferie?" Joda, men også da skal minst ett barn trene og dermed styres dagen etter dette.

2024 begynte hos oss, og hele Østlandet, med masse snø, dårlig sikt og iskald vind. Det fortsatte slik til langt uti april tror vi? Vi har bilder av ferskt snøfall i midten av mars. Vel, som vanlig så klarte vi oss. Vi hadde nok fyringsved og brukte innimellom strøm faktisk. Strømprisene var ikke helt ville, ikke som i 2023. Vi dusjet i varmtvann, også i ukedagene og oppførte oss så normalt vi klarte. Dessuten hyggelig å rydde snø på innkjøringen, aldri treffer vi naboene så ofte som etter 20cm nysnø, -da står vi der med lue og snøfreser og snakker om strømprisene, Putin, Trump og Listhaug. 

Planen for vinteren 23/24 var at barna skulle lære seg langrenn. Igjen. Men det er rart med det. Det passet nesten aldri. Enten var det for mye vær, tidvis minus tjue. Eller så hadde vi andre ting på blokka. EN gang kom vi oss ut. Far smurte ski etter å ha renset ski. Barna hørte far som foreslo at de droppet dunjakke, men ignorerte dette. Alt annet om vinteren nytter de dunjakke til. Pappas "Severin Suveren" -påstander om at "man blir varm av å gå på ski" og "lettere antrekk gjør gangen smidigere" gikk langt over hodet på dem. 

Vel, det ble en kort tur. En datter ble kald, en annen hadde bakglatte ski og pappa hadde fått klistersøl på fingrene. Magien ved kvikklunsj, appelsin og god glid i sporet dukket aldri opp. Vi skal prøve igjen denne sesongen, men lover ingenting lenger. Samtidig er det jo norsk, sånn Nansen-norsk, å gå på ski uten å hygge seg. Men far klarer liksom ikke selge dette inn til barna. At de skal ha det kjipt og at det er en fin ting, mens de går på ski, helst alene, på fjellet. 

Julia ble ti år i mars. Hun tok sin nærmeste vennegjeng på kino som bursdagsfeiring. De så Kung Fu Panda 4. Så traff de mamma som betalte for alt de ville ha på Burger King, -der hadde de bankett. Og det var det. Ingen foreldre som måtte arrangere leker, eller pyntet et innleid lokale eller pakket godteposer eller bygget pinata, ei heller dra i gang "Hurra for deg". Altså fikk tiåringene holde på alene, uten masse kleine foreldre rundt ørene. Og det funket. Gaver fikk hun på Vipps. 

Påsken hadde vi på hytta i Kilsund. Der traff vi hyttevenner, hadde Langfredags-mottakelse og Påskeleker. Dessuten prøvde vi å rette opp et gelender, som vinterens snøskred fra taket hadde slått over ende. Det lyktes vi ikke med. Vi fikk spilt Ludo, uten at noen begynte å gråte i år faktisk. Det regnet det meste av påsken, vi kikket masse DVD, som er det mest moderne innen multimedia på hytta for tiden. 

Det er vi som er de voksne nå, snart femti år Beathe og Pål Torleif. Det er ekstra synlig på Langfredagsmottakelsen i Kilsund. Da er alltid mange samlet, naboer og venner, -besteforeldre, foreldre og barn. Forrige generasjon, som har vært pilarer i familie og samfunn er nå gamle, noen allerede borte. Heldigvis er barnebarn kommet til, livet fortsetter. Det er en påminnelse om egen dødelighet, å se alle de flinke forbildene bli eldre, ta mindre plass og tilslutt etterlate seg en ledig stol. 

Leonore ble åtte år i april, og fikk feire med sin klasse på det innendørs lekesenteret Playworld. Der har de verter inkludert i "bursdagspakken" som deler ut pizza, glemmer helt at det er vanlig med drikke til maten, og hjelper til med å åpne presanger og ellers gjøre seg sånn passe nyttige. Leonore og klassen hoppet og løp rundt inne på Playworld og hadde det helt topp. Dette opplegget kostet i underkant av 4000kr. Hva som helst for å slippe å ha en klasse åtteåringer inne i eget hus. 

Leonore (Foto: Pål T. Rust)

Mor og far er uenige om skjerm og teknologi for barna. Far pøser på med Vipps og iPhone til begge barna, deler bussbilletter digitalt i Ruter-app og synes at Kalender-invitasjon til iPhone bør være ansporing nok til at tiåringen får spist, skiftet, pakket og kommer seg på trening på egenhånd. Mor derimot setter skjermgrense, som gjelder alle skjermer og er kritisk til at ingenting kan gjøres uten at høyre hånd holder i en mobiltelefon. Da blir matlaging, lekser, spising og rydding vanskelig, -siden alt blir gjort med venstre hånd mens oppmerksomheten er mot Roblox, en chat eller YouTube... Så nå er det blitt slik at ungene får kjeft hvis de ser for mye på telefonen sin og de får kjeft hvis de ikke følger med på telefonen sin når mamma eller pappa ringer eller sender sms. 

Etter påsken arrangerte far utdrikningslag for sin kamerat Axel. Det ble en minnerik dag som startet med basketball på idrettshøgskolen og endte med middag og skryt på Vettakollen. Underveis ble det lunsjet under tunge malerier nedi byen, overvært hisorieforedrag om Tungtvannsgjengen og drukket pints på irsk pub. Alle deltagerne var menn som pusher femti og alle satte aller mest pris på basketballkampen. Den vordene brudgom kom godt fra det hele, uten involvering av en eneste blålysetat. Han giftet seg med sin Henrikke to uker senere.

Mor arbeider fortsatt hos Wittussen & Jensen. Hun har blitt motvillig god på SAP siden sist. Et vondt og ustabilt bein er nå blitt til kølapp hos helsevesenet for å bytte et kne. Hun savner stadig et mildere klima, men tilpasser seg fortløpende til tingenes tilstand. Hun sykkelpendler nå i hel regndress om været krever det og er på full fart mot vintersykling og piggdekk. Og neida, hun sykler ikke på elektrisk sykkel. Videre er hun leder for Solheim skole FAU og er aktiv i alle utfordringer som fins rundt Norges raskest voksende kommune og deres utdanningstilbud. 

Far er prosjektleder og tenker mye på jobb, også om natten. Dette er dog ikke bortkastet, han kjører store prosjekter på halv tid av normert. Men han er snart hundre år også, der håret stadig blir gråere og humoren er helt borte. Dessuten stiv i ryggen og kledd i ull hele året. Han løper og sykler og tar bussen. Staten som er arbeidsgiver betaler så stusselig med lønn at han ikke har råd til bil. Han er nå både praktisk og idealistisk busspassasjer. Akkurat som i 2023 leser han biografien om Steve Jobs. Veldig interessant og ganske kjedelig på samme tid. Han klemmer inn litt Stefan Zweig på lydbok og har alltid ambisjoner om bli fanget av en god fortelling igjen. 

I mai reiste Beathe på strategisamling med sin arbeidsgiver til Sør-Afrika. De var borte i fem døgn, altså rakk de hele 2,5 dag uti bushen på safari og en kveld med fokus på utvikling av selvet og jobben. Hun var strålende fornøyd med safari der løver og elefanter kom tett på og viste frem dyret i seg. Døgnvis på fly derimot, det var hun helt sånn middels glad for, men kom seg igjennom med frykt & avsky og kanskje gin & tonic. 

Julia var fjerdeklassing før sommeren, hennes kull var ansvarlige for å gjennomføre 17. mai ved Solheim skole. Far her i huset ble dermed involvert som gruppeleder for Rigg & Rydd. Den gjengen som setter ut alle bord og stoler, rydder søppel, holder kontroll på strøm og ledninger osv. Vi ble til slutt tolv personer som satte ut hundrevis av stoler, bord og samlet de inn igjen. Vi hadde en dedikert mann til kun å sette opp og bruke lydanlegget. Det betalte seg da 17. mai-talen for første gang på fire år faktisk kunne høres utover Solheim sin skolegård. Dette P/A-anlegget er kjent for å oppføre seg som Trump, uforutsigbart, -men Hans Gunnar fikset det. Samme mal fulgte vi for strømregnskap, -hadde en dedikert elektriker-pappa til å fordele pølsekoker, sukkerspinnmaskin og kaffetraktere utover kurser og uttak, -for å unngå at sikringen gikk, Hans Magnus fikset den biffen. Dessuten hadde vi en politimann-pappa som fikset alt annet som dukket opp. Han ryddet og vasket og ordnet, -en real one-man army som løste alle utfordringer. 

Sommeren kom også i 2024. Vi badet og hadde det varmt tidlig på sommeren. Innen fellesferien var i gang var det møkkavær. Stormer med egennavn kom rullende. Far rakk å dele ut en milliardkontrakt på

Denne soldaten har hengt fra seg geværet.
Her fra Meymaneh 2006. (Foto: Ukjent)

vegne av Forsvarssektoren siste dag før ferien og endte samtidig sin karriere i Forsvaret. Tjuefem år som soldat ble avsluttet. Han fortsatte dog i samme stilling, som sivil, med høyere lønn og like oppgaver. Og nei, han savner den ikke, uniformen. Han har gått i den siden 1996, så han er godt forsynt. 

Vi dro straks på hytta utenfor Arendal, der var det utrygt for regn og ganske surt. En egen bloggpost om denne ferien fins her Sommerferie Norge24 Vi fanget krabber, kikket på båtrace og gikk med lue.

Resten av sommerferien ble tilbrakt i Tyskland. Vi kaller det vårt andre hjemland. Mor kaller det vårt egentlige hjemland. Bedre vær der nede. Vi fulgte eventyrstien, -gikk i sporene til Brødrene Grimm. Les mer her Sommerferie Tyskland24

Julia, som turner fire økter i uken, -fikk skryt av selveste Espen Jansen under en konkurranse på Jessheim. Hun gjorde noe vanskelig oppe på bommen mens resten av salen så på. Espen ble imponert over Julia og hennes lagvenninner. De er gode for alderen, tusen takk til dyktig trener Michelle Nerem. Julia prøvde ut håndball en uke før skolestart. En sånn camp som foreldre sender barna sine på, disse lange og kjedelige

Julia (Foto: Pål T. Rust)

ukene etter ferien er ferdig, men skolen fortsatt henger igjen i gamle dager og mener åtte uker fri er bra. Og da fikk vi slått fast en gang for alle, at ballsport det skal nok ikke Julia drive med. Hun er ikke dårlig til å kaste og løpe, men er heller lite interessert i all taktikk og regler som følger med ballspill og lagsport. Dessuten mistenker vi at hun synes det er for lite estetikk i all denne løpingen og kastingen. En liten snobb der altså. 

Leonore på sin side, hun har bare to økter fotball i uken, så da la hun på to økter håndball også. Dermed måtte hun droppe turn. Det synes hun er litt sårt. Fordi mamma er gammel turner og søster Julia turner og hun vil være en del av turnfellesskapet. Samtidig er hun veldig god i fotball og kan bli god i håndball også. Selv om hun er bare åtte år liker hun smaken av å være god. Så da blir det fotball og håndball for henne. Hun blomstrer i den klyngen av hestehaler som kriger om ballen. Fotballaget hennes spilte på Norway Cup i august. Selveste Norway Cup ble nok fremsnakket av foreldre og storesøsken. Men i praksis var det helgen etter Norway Cup var ferdig. Joda, det var på Ekeberg og pølsekiosken var åpen, men trøkk og kaos og sterke følelser var pakket og reist hjem. Far som trodde det skulle være bilkø og utfordringer insisterte på å bruke kollektivt. Men i praksis var det god plass og alle kunne kjøre stasjonsvognen sin helt frem om de ønsket. 

Pappa syklet i august sin årlige tur med kompis Vidar. Det har blitt en tradisjon nå etter to år. I år handlet det om den svenske vestkysten og litt mindre panisk opplegg enn i oktober 2023. De klarte imidlertid å gå tom for vann og gjenta denne samme feilen. Gamle hunder lærer ikke. Les mer her om du orker Menn i lycra

Kunsten

Men rekker vi noe utover det vanlige, noe som pirrer sansene og utfordrer forståelsen av alt kjent? Nja, -Beathe & Pål Torleif rakk å se Mark Rothko-utstillingen på Nasjonalgalleriet i juni. Som en Guy Richie-film kastet de seg på en buss til byen mens barna var opptatt i hver sin retning noen timer en lørdag ettermiddag. Det ble buss-kunst-vinglass-buss hjem, -alt på tre timer. Rothko var forøvrig vel verdt et besøk.

Leonore og hennes venninne Sofia tilbrakte en søndag på Munch. Det gikk fint og de hadde det hyggelig. Dog fikk de litt bakoversveis av gjestekunstner Vanessa Baird som hadde en hel etasje til sin skittenrealisme og aktivisme, dog ingen finesse. Etter å ha vasset i malerier med ekskrementer og drepte barn i Gaza, -av Baird, -ble Munch en flott og lys affære. 

Far har gjestet Kunstsilo i Kristiansand. Både bygget og Tangen-samlingen er verdt en egen tur, virkelig. Kristiansand sitter på en liten Guggenheim-Bilbao med Kunstsilo. Reis dit folkens. 

Selv så maler vi nå med akryl på lerret, hjemme i kjelleren. Og det er vanskelig. Det blir ikke sånn vi har sett for oss. Vi kladder og maler. Og rister på hodet, og stryker alt ut med tykke lag hvit dekkmaling. Så venter vi noen dager og prøver igjen. Vi sulter ikke for kunsten, men temperaturen i kjelleren der vi maler er lav. Vi sitter i gamle dunjakker, de barna slet ut for to sesonger siden, og maler. Ikke helt Hamsun og Sult, men sånn passe kjipe forhold. Så nå er status labre verker lagd under labre forhold. 

Og livskunsten da, ser vi noe til den, klarer vi å løfte oss selv ut av den daglige tralten og rutinen? Veldig sjelden. Vi strever stadig mot bedre flyt i den løpende hverdagen. Jobb, skole, trening, mat, søvn osv. En gang i blant klarer vi finne gull, -det kan være biff til middag en onsdag, spontan discodans i stuen en søndag ettermiddag eller en kinofilm alle liker og nyter. Sent i september gjestet vi Høyt & Lavt klatrepark utenfor Lørenfallet. Der overrasket vi oss selv med full fart i taubaner mellom trærne, -alle fire. Barna blir ekstra glade når mor & far deltar på lik linje med dem og har det gøy samtidig. Det hadde vi der. 

Oppsummert

Litt kjedelig julebrev dette året, men jeg tror sannelig vi ikke vi har hatt det så gøy heller. Som behørig dekket, -så trener barna mye, og foreldrene sørger for klær og mat. Livet er en slags logistikkoperasjon som aldri tar slutt. Jeg tror vi er ganske gode. Barna presterer bra på skole og i idrett og antall sykedager siste år telles på en hånd for hele familien. Ellers går dagene til jobb og skole. Så må vi legge oss for å sove alle sammen og gjenta det hele dagen etter. Det er mye brød og lite sirkus. Det er sjelden katedral og aldri noen smak av børs. Men kanskje apokalypse? For å understreke det hele så har vi fulgt myndighetenes råd og opprettet et nødlager hjemme. Men vi har ikke inkludert en eneste flaske gin eller boks sigarer. Altså blir det en litt seig armageddon her hos oss da. 

Vi ønsker dere alle et muntrere 2025 og vil takke for et greit 2024. Vi gjør så godt vi kan tror jeg. 

Leonore & Julia aug 24 (Foto: Beathe Wie)

Hvis 2024 var et bilde (Foto: Pål T. Rust)

Køben-Gøteborg på sykkel august 24

Särö, SE. Foto: Pål T. Rust

Hvordan reiser man fra Oslo til Helsingborg? Vi vet ikke. Men København er ganske nært Helsingborg. Og dit går det ferge og fly og buss. Kanskje tog også. Dermed startet sykkelturen i Sverige, i Danmark. 

Vi fløy til Kastrup og syklet derfra. Vi betalte klimakompensasjon. Og til UNICEF. Vi hadde veldig dårlig samvittighet for den flyturen. Hadde Norwegian foreslått å donere til Trumpkampanjen for å lette eget klimafotavtrykk så hadde vi gjort det også.

Vi skulle sykle Kattegattleden, fra Helsingborg til Gøteborg, langs den svenske vestkysten, midt i august.

Sykkelturen fra Kastrup igjennom København var et eventyr. Vi fikk syklet hele byen på langs fra sør til nord. Danske kvinner er jammen spreke syklister, de farer avgårde på tunge bysykler, ikledd upraktiske jobbklær. Vi nordmenn i lycra med hjelm og raske briller sleit med å holde følge med kule, danske studiner. Dessuten danske knarkiser. De sykler skikkelig fort på stjålne sykler med skjevt bakhjul og rustet kjede. Kudos til dem. 

Han blide i bakkant, han sure nærmest.
Klare for avmarsj fra Kastrup
Foto: Pål T. Rust

Allerede på Kastrup ble vi godt mottatt. Eller Vidar da, han blide av oss. Han reiste med sykkelen sin i en flott pappeske fra Sykkelopplevelser. Den ville Kastrup gjerne ha. En hyggelig dansk logistikkarbeider ved flyplassen ba pent om å få overta esken, -for å gi videre til syklister som skal fly ut fra Kastrup, uten at de har noen god plan for forsvarlig innpakking av sykkelen sin. Han blide av oss monterte egen sykkel, byttet til lycra og småsnakket med andre syklister i "Bulky baggage" området. Han sure, Pål T, var ferdig skiftet, hadde allerede sovet natten igjennom og reist i et sett lycra sykkelklær. Han kunne fokusere all sin oppmerksomhet på å være sur. Dette passet bra da bakbremsen på sykkelen hans, hadde slått seg vrang. Klemte hjulet ujevnt. Skubbet mot felgen på venstre side, uansett hvor mye det ble justert 2-3 steder på lettvektsstålet fra Japan. Etter 15-20 minutter med nytteløs fresing til Shimano fikset han blide, Vidar, den kjipe bremsen med en rask stramming med umbraconøkkel. Så, -endelig kunne turen starte, selve sykkelturen altså. 

Nordsiden av København er flott. Store hus med dyre biler, utsikt mot havet, store grønne plener skygget av gamle ask, eik og pil. Vi kruset rolig avgårde. Lå tett i 22km/h og trakk inn følelsen av å være på tur, at vi ikke skulle rekke noe, turen er målet. Et par ganger ble vi forbisyklet av lokale mosjonister. Da la vi oss grådig på hjul og tok dem i de sjeldne motbakkene. Der er vi nordmenn gode, når det stiger. Et reisefølge på seks unge kvinner og menn med masse oppakning syklet peloton og holdt høy hastighet. De fløy forbi. Heldigvis måtte de stoppe og tisse, så vi passerte. Dette ga dem i grunn kun en ny mulighet til å toge forbi oss mens de hoiet og peste. Vi lot oss sjarmere. Selv han sure måtte innrømme at det var greit å bli frasyklet av ungdommen, -der de suste forbi med telt, soveposer og annet stappet ned i sideveskene. De rakk en ferge tidligere enn oss. På svensk side så vi aldri noe mer til dem. De skulle nok på campingplass mens vi bodde på hotell. 

Hva lærte vi i Danmark denne gangen? At nordsiden av København er bløtkake. I fjor fant vi ut at sørsiden av København er mer røde pølser. Wienerbrød heter Spandauer i Danmark. Dansker er raske på flatmark. Vi tar dem i bakkene. 

Nordover, ut av Køben
Foto: Pål T. Rust

Fergen mellom Helsingør og Helsingborg går tre ganger per time, koster nesten ingenting og bruker bare tjue minutter over. Den fremstod som litt av en gullkantet hemmelighet der kun en håndfull biler og syklister bordet mandag ettermiddag. På svensk side er Helsingborg en skikkelige by. Som blaserte nordmenn lot vi oss ikke affisere av dette og holdt stø kurs ut av byen. Vi var der for syklingen. Turisme er fint, så lenge vi slipper å klippse skoene ut av pedalene. Området utenfor Helsingborg viste vekst. Det var nye hus på nye tomter, god asfalt og fine forhold. Ute på landsbygden øst og nord for byen rullet vi mellom gamle kirkespir og nye vindmøller. 

Som seg hør og bør hadde vi for lite vann igjen. Det var varmt, vi drakk mye. Planen var å finne en bensinstasjon. Svenskene kjører fortsatt fossilbiler, så det burde dukke opp en bensinstasjon her eller der. Men det er jo kun vår fantasi som tror dette. Som vi lærte på sykkeltur i Tyskland i fjor,  at bensinstasjonene nå kun eksisterer langs motorveiene. De er ikke familiedrevet, beliggende inne i hyggelige landsbyer lenger. Vi gjorde alt vi kunne for å unngå E-6 som gikk nord/sør i samme området. Kattegattleden som var godt skiltet tok oss gjennom rolig og vakre områder. Vi så falk på patrulje over gule åkre, barn på veg hjem fra sommerskole og ungdom på veg til trening. Det var flatt og vinden kom fra vest. Mangelen på vann skapte uro i vår lille gruppe, men ikke nok til å ta vekk fokus på å hente kilometer. 

"Er det en butikk der borte?"

"Nei"

"Skal vi stikke bort og se? Kanskje vi får fylt flaskene?" 

"Nei, vi må sykle. Kan ikke kikke etter butikker hele ettermiddagen."

Endelig på plass i Båstad stoppet vi på Meny og raidet stedet for vann og Gatorade. Deretter dusj og pizza. Fordelen med å være to voksne menn på sykkeltur er at vi er trygge på egen vilje og evne til å spise pizza to ganger hver dag. Ingen av oss trenger å si sånn "nå hadde det smakt med sushi". For all del, vi spiser gjerne sushi, men ikke nødvendigvis etter 110km på sykkel i augustvarmen. 

Alle fastboende i Båstad spiller tennis. Alle vi så var på veg til eller fra tennis. Et øyeblikk trodde jeg vi ble utsatt for en spøk, at alle hadde avtalt å bære tennisracketer for å tulle med nordmenn på gjennomreise. Er Mats Wilander fra Båstad? Vi gadd ikke google det, konstaterte kun at Bjørn Borg er fra Södertälje og gikk og la oss. 

Ulf Lundell sin teig?
Foto: Pål T. Rust

Neste dag, Båstad-Falkenberg var bratt. Heldigvis var terrenget flatt og fint. Ingen vind å snakke om heller. Vi syklet i skog, over åkre og langs sjøen. Vi syklet også masse langs en riksvei. Denne var ikke en del av "Kattegattleden", men var rak og fin og gikk den veien vi skulle. Veien dro oss rett igjennom Halmstad sentrum. Vi hadde ventet et stort torg med en statue av Per Gessle, men i grunn var byen bare praktiske lavblokker fra 1950-tallet og vei optimalisert for å effektiv bilbruk. Vi var slitne fra dagen før. Hadde nok drukket for lite vann i varmen og tråkket på for raskt i iver over å komme avgårde, -føle at vi var underveis. Siden vi er hvite menn som pusher femti er håpet sterkere enn evnen. Dermed ender vi i slike situasjoner, sjaber form, men later som ingenting. 

Vel fremme i Falkenberg etter 92km rullet vi ned på stranden. Bred og fin sandstrand tett på byen. Vi kastet oss uti havet sammen med småbarna der. Stranden var langgrunn og ideell for barnefamilier. Rare nordmenn som insisterte å trekke syklene sine helt ned til vannkanten var det også plass til. Vi hang ved siden av storfamilien fra midtøsten som spilte popmusikk fra hjemlandet, grillet med tre engangsgriller og hadde mat og pledd i fjorten plastposer. Vi mistenkte at det fins en annen badeplass mer egnet for svette menn i lycra, med stupebrett og ølservering, men vi slo oss til ro med dagens badetilbud. 

Mens vi hang på stranden fikk vi se noe av det som skulle vise seg å være en betydelig rånekultur i Falkenberg. En 1963/4 Impala ombygd med hydraulisk understell rullet forbi, helt uironisk. Etter bading fant vi Coop, shoppet ingefærshots og paracet, som var dagens aperitiff. Deretter avgårde for å spise pizza. 

Falkenberg, SE. Foto: Pål T. Rust

Dessverre var ikke "Lilla Napoli" i Falkenberg åpen, den er kun virksom torsdag til søndag. Verdens eneste pizzarestaurant utenfor Napoli som er godkjent av det napolitanske pizzalauget. Faktisk. Heldigvis var det en hel rekke andre pizzarestauranter i denne byen, -vi valgte den som var drevet av sju kvinner. Der hadde de god pizza servert mindre enn femten minutter etter bestilling. Dessuten en plastikkhuggorm på trappen utenfor hoveddøren, (jepp), og gratis salat. Vi satt ute og fikk se en rekke mer eller mindre vellykkede bilombygg råne opp og ned gaten. Tydligvis populært med epatraktor igjen. Mange ungdommer, flere unge kvinner, rånet forbi i gamle BMW 3-serie, (E90), ombygd til kravene for epatraktor. Vi måtte google Falkenberg og fant ut at stedet er på størrelse med Lillestrøm, de største bedriftene er innen næringsmiddel og størst omsetning er det en kjempebutikk i Ullared, et stykke øst for Falkenberg, dog i samme kommune, som innehar. 

Dag tre var alt lysere, mindre trang hjelm. Formen var bedre etter vill shotting av mangojuice, sjokolademelk og ingefærshots kvelden før mens svensk TV viste bordtennis fra OL. Svenskene vant. Vi følte vi kunne juble også, på svensk jord. Egentlig skrudde vi på fjernsynet for å se Jacob Ingebrigtsen løpe 1500m, -men det var jo like greit vi slapp å se. Svensk TV er befriende lite opptatt av norsk idrett utenom Northug. 

Vi rullet ned til havet, ut på jordet og nordover. Retningen var Gøteborg, men vi skulle ikke helt inn i byen. Internett, som kan lese tankene våre, foreslo et spahotell i Särö, ca 20 km sør av byen. Planen ble dermed en kort dag, med påfølgende god tid til å henge i spa og hvile ut. Av en eller annen grunn ble dagsetappen 106km, men det føltes ikke sånn. Vi hadde medvind deler av dagen. Dessuten stoppet vi tidlig for kaffe og iskrem og oppførte oss endelig som turister på sykkeltur og ikke to strebere på treningstur. Joda, vi hadde hatt turistfølelsen første dagen i Danmark, men så skled det ut og ble til et slags race.

Fremme i Särö etter en flott dag med sykling langs åker og hav traff vi et par sveitsere som hadde syklet helt fra Bodensee, hjemme i Sveits. De syklet på hver sin O.P.E.N. og var uforskammet spreke. De var i slutten av femtiåra og hadde skjønt et og annet om liv og sykling. Dessuten hadde gubben det meste av bagasjen på sin sykkel, det funket for dem. De skulle ende sin tur i Gøteborg. Forøvrig hadde de ingen forståelse for at vi hadde lekt med tanken om å sykle de ekstra 350km hjem til Lørenskog og Rælingen, men slått fra oss den ideen. Jeg forstår dem godt. De har syklet Tyskland og Danmark på langs. Nordmenn som var fornøyd etter bare tre dager sykling liksom, -pffft. 

Siste dagen rullet vi til Gøteborg, gjennom byen og til Aeroseum i en fjellhangar ved Säve flygplats. Der stod egenproduserte jagerfly fra svensk industri og vitnet om dyktige ingeniører, modige ledere og statlige bevilgninger fra krigen og frem til i dag. Å se jetmotorer til Gripen med fabrikklogo fra Volvo Aero er tøft og vitner om hvilken modenhet industrien i Sverige har hatt og fortsatt innehar. 

Aeroseum, Gøteborg. Foto: Vidar M. Antonsen

Turen ble avsluttet med en helt topp togtur med Vy fra Gøteborg til Oslo på fire timer. 

Eller, turen ble avsluttet av at vi syklet hjem fra Oslo S til Lørenskog og Rælingen. Vidar, han blide, støtet i bakken fra Oslo VVS-senter til 4H-gården. Han fikk en luke han sure, Pål T, -aldri klarte å lukke. Siden vi liksom var på tur sammen ventet han blide ved Bertel O. Steen i Lørenskog, på han sure som nå også var sliten. Og vipps så var vi hjemme bare minutter senere. 

Lærte vi noe underveis? Sverige mellom Helsingborg og Gøteborg er jo svært behagelig. Eldgammelt kulturlandskap som fortsatt leverer. Dessuten flatt med havet tett på. Stedet er glimrende for surring på sykkel. Ruten vi delvis fulgte, Kattegattleden, er godt skiltet og tilrettelagt. Alt i Sverige er i grunn et knepp hvassere enn hjemme i Norge. Også sykkelruter. Så vi ble kjent i en flott landsdel vi tidligere bare har durt forbi, på vei til Tyskland eller Danmark eller Polen. Også ble vi litt kjent med oss selv igjen, fikk kjenne på dovne kropper som sakte våkner når turen blir lang. Men mest av alt hadde vi det ganske hyggelig, to kompiser på tur sammen som spiste masse pizza uten å skamme seg. 

Vidar M. Antonsen og Pål T. Rust, (forfatter), syklet København-Gøteborg 5.-8. august 2024, ca 350km.

Gøteborg, SE. Foto: Pål T. Rust 

Sommeren 24 del 2: Tysk sommer

Tegning som reisedagbok. Ser dere Rødhette?

Vår sommerferie har vært delt i to. Vi var på hytta, den norskeste aktiviteten etter brunostspising. Vi bedrev hytting(?) Deretter dro vi til Tyskland. I ettertid er det tydelig for alle at den tysklandsturen sprengte budsjettet vårt, men da vi planla ferien i april var håpet om sterkere norsk krone og feriepenger som varer lenger, -et reelt håp. Dessuten ville vi kjøre mamma sine nye Tesla på tyske veier og teste langtur med elbil, -er det praktisk mulig? Vi ville også reise i Brødrene Grimm sine fotspor, følge den såkalte "Eventyrstien". 

Vi måtte gjennom Danmark for å komme til Tyskland. Vi lukket dørene og ga gass. Vi stoppet kun en gang, for å lade bilen og spise lunsj. Lunsjen kostet en milliard norske kroner, dvs omkring 450 Dkr. Neste gang må vi sørge for at vi har nok strøm på bilen til å kjøre hele Jylland på langs uten annen stans enn tissing i buskene.  

Mellomfornøyd på nødvendig pause i Danmark

Rett over grensen til Tyskland stanset vi i Schleswig. Der er vi godt kjent. En hel sommer, 2020, ble tilbrakt under pandemi der. I Schleswig tittet vi på slottet, vi spiste en ganske god pizza på en familierestaurant som gjerne ville ha gjester men synes det var litt pes når alle skulle ha mat samtidig. Dessuten fikk vi en uoppfordret erfaringsdeling fra den gresk-tyske hotellvertinnen vår, som selv har to døtre: "...fra de er tretten til de er atten så svarer de ikke på telefonen. Du vet ikke hvor de er. Jeg var livredd." 

Vi tilbrakte en dag i Tolk-Schau som er en retro lekepark for barn. Hadde denne lekeparken vært en norsk politiker ville den vært Per Olaf Lundteigen. Reaktiv men retthaversk. Konseptet er at alle lekene drives av gravitasjon eller brukernes egen kraft. Bortsett fra et par små berg-og-dalbaner da. Parken har også en hel flokk dinosaurer i 1:1 størrelse av glassfiber stående i et kratt med smalsporet jernbane rundt. Det høres kitsch ut, og er det nok for livstrette pappaer. Men barna digger det. Å sitte ombord på en lite dieseltog mens man skuer disse modellene av utdødde dyr bidrar til Jurassic Park-følelsen. I USA ville alle hatt hver sin Jeep. I Tyskland reiser vi kollektivt, også i dino-parken.  

Videre tilbrakte vi et par døgn i Bremen. Allerede her, tre dager inn i turen, måtte vi vaske klær og klippe pappa. Det gikk en hel ettermiddag til disse aktivitetene. Finne et myntvaskeri, skjønne hvordan det funker, fremskaffe nok mynter, vente på vask, siden vente på tørketrommel. Joda, vi kunne sendt vasken igjennom hotellet. Da ville hele posen kostet oss hundre Euro. Og hundre Euro er jo ikke tusen kroner lenger. Det er 1250 kr etter at banken har forsynt seg av vekslingsgebyr. Å klippe pappa derimot, det gikk fint. For 36 Euro gikk han fra vaskebjørn til eiendomsmegler på 20 minutter, inkl vask og føn. 

Bremen er også siste stopp på "Eventyrstien" til Brødrene Grimm. Bymusikantene i Bremen er et kort eventyr med masse moral og god stemning. Vi valgte å starte ruten her. Mamma leste eventyret for oss mens vi spiste frokost på et bakeri i sentrum. Deretter kikket vi på bronsestatuen av de fire dyra fra eventyret og vandret i gamlebyen. Fra Bremen er det vel kun Becks bryggeri/pils, nå distribuert til hele verden som en del av Anheuser-Busch (InBev), som er mer kjent enn dette eventyret. 

Löwenburg, Kassel

Vår ferd gikk videre til Kassel. I Kassel bodde og arbeidet  brødrene Grimm det meste av livet. Deres prosjekt var å lage en tysk ordbok. Dette var en del av nasjonsbyggingen som foregikk under samlingen av Tyskland på 1800-tallet. Eventyrene de skrev ned var et verktøy for å kartlegge bredden i språket. De brevvekslet med Keiseren om sin ordbok og annet relevant. Brødrene Grimm var høyt aktet selv i egen tid.

Etter Grimm-museum i Kassel søkte vi tårnet Rapunsel satt fanget i, Trendelburg, slottet Askepott var på fest i, Schloss Marienburg og slottet Tornerose sov i, Sababurg. Alt dette er jo basert på tolkninger, men stedene passer sånn greit inn i historiene. Imidlertid var både Sababurg og og Marienburg stengt for vedlikehold. Men vi hadde det veldig kult i Trendelburg da, som virkelig har et rart og upraktisk tårn som kanskje kunne hatt en ensom prinsesse fanget. Vi så ingen drager eller riddere. Vi så endel nederlendere med campingvogn og nordmenn på MC. Nordmenn er de nye svenskene. De påtreffes over alt. Sånn det var med svensker før. 

Rapunsel? Trendelburg, GE

Tur med Tesla gikk helt fint. Den taklet full bil i 130km/h på autobahn. Når mor var tissetrengt eller far utålmodig kjørte vi i 165km/h. Det gikk det også. Lading var en grei affære, så lenge vi holdt oss langs de større veiene. Dog er Tyskland ganske tett befolket og utbygd. Det er aldri langt til nærmeste motorvei. I Norge er det jo slik at noen har åpnet Burger King ved hver Superlader. Lett å få med barna på langtur når hver dag inneholder en cheeseburger. I Tyskland var det Design Outlet. Du vet disse butikkene ved motorveien men uti ingensteds, du må ha bil for å komme dit. Der lå Tesla-laderne. Så vi kikket på Nike-sko i litt rare farger til litt lave priser. Og Adidas og Puma. Joda, det var alltid en Calvin Klein sjappe der også. Dessuten Starbucks, -så vi fikk tisset. Men Designer Outlet, -vel-vel. Nesten ingen tyskere har falt for Tesla, imidlertid er ladestasjonen et fint sted å treffe dansker, svensker og nordmenn på tur, -de kjører Tesla. Dansker med elektrisk BMW lader også på Tesla-lader. Men de blander seg ikke. Holder seg for seg selv. Jeg kjenner delvis opplegget. Har jo selv vært BMW-jålekopp tidligere. Jeg kan forøvrig ikke forstille meg hvordan det er å være dansk.

Underveis til et uventet stengt Schloss Marienburg klarte vi å legge kursen mot Schloss Hamelschenburg. Der bor fortsatt Hertugen av Braunschweig. Hertugen slo seg opp på å gifte vekk en datter til en konge av England, og har siden klart å holde seg flytende. Dermed er stedet ganske velholdt. Vi fikk

Hertugen av Braunschweig fikk pakke
fra Amazon mens vi var der.

omvisning av en guide som var sååå universitetsutdannet at hun snakket en tysk ingen av oss forstod. Heldigvis var omvisningen en kort affære. Eierfamilien lever sitt liv i bygget, ergo var kun 5-6 rom i første etasje åpnet for offentligheten. Heldigvis fikk vi se og fare gjennom de skjulte gangene som fins i slott der tjenerne skal virke men ikke merkes. Bygget har altså dobbelt av alt, men tjenergangene var selvfølgelig bygd trangere, myntet på det praktiske heller enn det behagelige.  

Etter en uke med kikking på byggverk som aldri var nyere enn fra 1500-tallet, lukket vi eventyrboken og dro til Østersjøen for å bade. Et dyrt og dårlig hotell ventet på oss i gangavstand til stranden nord for Lübeck. Vi badet og kikket på folk. Videre prøvde vi å variere dietten. Far vil jo alltid ha pizza, men etter press fra familien ble det både snitzel og gresk. Fra stranden vår kunne vi se flere av karusellene i Hansapark, et forvokst Tusenfryd. Barna forstod godt hva som foregikk, men var så fornøyd med strand og bading at de ikke trengte å mase seg bort til lekeparken. Siden Eurokursen nå er omkring 12kr føles enhver transaksjon som et angrep. At barna ikke sutret seg inn i Hansapark føles som en enorm lettelse fysisk og økonomisk. 

Tyskland, som vi har et tett forhold til, var bra som alltid. Alt er litt skarpere der. Asfalten er glattere. Hekken er trimmet. Bilene er vasket. Dessuten har de bakerier over alt. Tyske hunder er vel oppdratt og bilene har blinklys som benyttes. Alt dette som kan bli litt mye for nordmenn. Alt dette som får oss til å innse at våre naboer svenskene ikke er like oss allikevel, -de er likere tyskerne. Vi hygget oss vi da. 

Vi dro hjem igjen med Kielferga. De nølte ikke med å ta seg 8300kr som fire personer, en bil og frokost -en vei. Joda, vi liker Kielferga, og vi sov så godt at vi nesten forsov oss til frokost. Men også her smaker alt rart nå. Det smaker gjeld og inflasjon. Jeg tror ikke vi kommer til å bruke denne mer. 

Oppsummert har vi hatt en fin sommer. Men som all pengesutringen antyder, -det koster å være norsk nå. Det har vi sikkert godt av. Dog er det tungt å se på ferie som en galopperende utgift fremfor en investering i opplevelser. Hvis du trenger oss, finner du oss hjemme eller på hytta heretter. 

Sababurg, kanskje der Tornerose lå?
Ironisk nok stengt og gjengrodd

Domkirken i Hildesheim

Leonore i Lübeck

Beathe, casual i parken, Kiel

Sommeren 24 del 1: Norsk sommer

Julia, 10, Måkeskjær, Arendal

Husker dere da jeg trodde verden ville ha sommerferieblogg hver dag? Det var vel i 2018. Nå er jeg blitt mye klokere og skal holde min tid her til et minimum. Dessuten tror jeg livet vårt har blitt kjedeligere. Det fins ikke stoff som blir blogg, -mer enn til maks 2-3 ganger i året. En-blogg-per-dag høres bare dekadent ut nå. Noe som Briter og Russere kan drive med. Du vet de to nasjonene uten grep om virkeligheten? Britene som trodde Europa ville savne dem og Russerne som trodde de kunne overta naboland sånn uten videre...

Vi er på hytta, fordi det er det gode nordmenn er. Dårlige nordmenn er i Hellas og later som de er overrasket over varmen.

Her på hytta, på Sørlandet, har vi sett seilbåter som seiler. Det er flott. De fleste seilbåter går fortsatt for motor, uansett vindretning. Men nå har det altså dukket opp noen friskuser som seiler. Senest i går var det en grepa seiler som krysset mot vinden, ut Hagefjorden mellom Borøya og Vestre Sandøy. Som landkrabber med motorbåt trodde vi hen skulle gå på land med seilbåten. Dog visste seileren hva hen drev med og skar freidig frem og tilbake på kryss. Båten bautet først når kun meter av Hagefjorden var igjen før Borøya eller Vestre Sandøy med sine 2-3 meters klippeberg utgjorde begrensningene. Denne seilskipperen fikk seil til å se rock ut. I motsetning til alle seilbåter uten seil, som får seilbåt til å se klamt ut. 

Våre jenter, nå 10 og 8, sitter limt til hver sin iPhone. De skal snart oppleve hva det betyr å gå tom for data. Ny teknologi skaper nye kriser. Uansett, en morgen overrasket de med å kle på seg regntøy og gå ut, helt på eget initiativ. Pappa ble rørt. Men også betenkt, hadde brakkefeberen kommet så langt allerede dag fire, at barna flyktet ut i regnet? Neida, det viste seg at det var åtteårsjubileum for Pokemon Go og en hel mengde ekstra fete monstre var sluppet løs. Ergo var jentene ute i regnet, med hver sin iPhone, og jaget Pokemon. Ikke helt Terje Vigen likevel altså. 

Den norske sommeren krever dunjakke. Dette hadde vi glemt. Mamma og pappa har selvfølgelig hver sin dunvest, fordi det er det voksne går med for tiden. Men ungene hadde kun regntøy og diverse plagg fra H&M. Dermed ble det, i møte med 12 grader og regn på Sørlandet, bestilt våtdrakter og hastekjøpt dunjakker til barna. Disse dunjakkene har allerede reddet en tur fra katastrofe til suksess. Pappa dro barna ut i åpen båt i regnværet for å spise pølselunsj hos Ragnvalds pølsemakeri på naboøya. Barna var våte og litt kalde idet vi nådde restauranten som i grunn er et partytelt med gassgrill i ene enden. Der fikk de byttet ut klam redningsvest og regnjakke med dunjakke og ullue. Livet smilte igjen. Varme barn er glade barn osv. Så vi spiste de lokale pølsene, og iskrem, og kake. Og hadde det helt topp. At våre venner som vi skulle spise sammen med ble heftet på vegen og kom en time senere gjorde intet, fordi varme og mette barn tåler alt. (De spillte fire-på-rad, sjakk, lufthockeyspill uten luft men med strikk og memory mens vi ventet).

Julia & Leonore, Vestre Sandøya

Mamma og pappa som er litt tigerforeldre, men bare litt. Har kjøpt en håndball på finn,no. Litt-tiger mamma og pappa vil at barna også skal kunne kaste. Ikke bare sparke ball. Eller slå araber-flik-flak. Dessuten skal tiåringen på håndballcamp siste uken før skolen og vi kan ikke ha noe av at hun er heeelt stusselig. Et snev av selvfølelse er bra i møte med nye saker. Håndballen kom i posten og ble øyeblikkelig tatt i bruk og så ble det krise og håndballen ble erklært som "dum" og "kjedelig" etter kun fem minutter. Som ofte før var det en tiåring som hadde høye tanker om egne evner ala Pippi "det har jeg aldri prøvd før så det klarer jeg sikkert". Dermed ble hun lei seg da hun ikke var Heidi Løke første kvelden. Heldigvis hjalp det at mamma og pappa ble med ut og kastet ball. Da ble håndball gøy igjen, når hele familien kunne stå der og sende hverandre pasninger. 

Ellers rakk vi den årlige turen til Måkeskjær. Denne ble dekket i bloggen i fjor, se juli 2023 for dette. Vi rakk også deltagelse på Flostaregattaen som tilskuere. Flostaregattaen er for motorbåt. Motorbåt er det som gjelder på Sørlandet. De har ikke drevet med seil siden seilskutetiden. Så fort det kan settes motor på noe og gjerne konkurreres med det, -så gjør straks sørlendingen dette. I år ble det dramatisk da en overmotorisert Fjorling med 350-400 hester i hekken på en 18fots(?) båt rett og slett fanget vind og flippet rundt. Skipperen klarte seg, med påbudt vest og hjelm, men det så ikke pent ut. 

Overmotorisert Fjorling, Flostaregatta 2024

I år fikk vi alle, dvs nabo Cudmore og Kilsundvenner Fladseth og Groth, -på pizza. Opprinnelsen til "Alle kom og få pizza hos oss i Ekely" stammet nok fra at far gjerne ville drikke rødvin og trengte et påskudd. Pizza er jo best med rødvin og kan skjenkes med begge hender om huset er fullt av gjester. Vi ble ti voksne og ni barn og alle digget pizzaen, -også barna! For en seier for hjemmelagd, tynnbunnet jålepizza skapt av far sine virksomme hender. Dessuten vin til voksne, som vi nå drikker altfor sjelden, og dermed er det ekstra hyggelig. Barna fikk brus, som har omtrent samme virkning som vin, -de får det sjelden. Ergo var de helt hyperaktive og høyt og lavt og fikk være oppe og løpe til langt over leggetid. 

Takk for denne gang Kilsund, vi kommer snart tilbake. Nå settes kursen mot Tyskland. 

Julebrev Wie-Rust 2023

Kalvesund august 23

Dette julebrevet dekker det seneste året for familien vår. Se opp for lang beretning om hvordan barna vokser, utgiftene eser, pengene dunster og livet går videre. 2023 har vært unormalt på mange måter, men ganske vanlig for oss her i Furuveien 27b. 

Denne oppsummeringen av 2023 begynner i 2022. Vi skulle bytte oppvaskemaskin siste uken før jul. Det er jo enkelt. En stor dings monteres ut. En ny dyttes inn og bra jobba! Vel, det viste seg at måten Ikea fester frontplaten på sine egne vaskemaskiner hadde endret seg siden forrige gang i 2017. Videre så sprakk en pakning i blandebatteriet på kjøkkenet under alt stresset og det rant vann ut av koblingene mellom ny maskin og vanntilførsel under kjøkkenbenken. Far lå med skjorte og slips under kjøkkenbenken på julaftenformiddag og bannet stille mens vannet sprutet. Vi endte med å vaske opp manuelt helt til 4.-5. januar 2023. Det eneste som er bra her er at jernvarebutikken Jula var åpen på julaften og selger nye blandebatterier fra Hans Grohe. Dessuten har de sånne poser med forskjellige gummipakninger, dette ble redningen uti januar. Mor og far hadde det koselig der de stod i finstasen, sent på julaften kveld og vasket opp sammen etter middag til ni. 

Veden vi hadde felt, kvistet, kappet, kløyvd, stablet, tørket, kjørt og stablet på nytt, -den varte til slutten av februar. Mens vinteren pågikk til over påske. Strømprisene passet på at vedfyring stadig var på moten til langt uti april. Vi endte med å brenne sånne briketter av sagflis samt be om nødrasjonert ved fra Tante Ragnhild og Onkel Hallvard. 

Videre så ble det en livsstil for oss å spare strøm. Fordi det er dyrt med strøm og fordi vi har godt av å tilpasse oss litt fysisk, ikke alltid betale oss ut av problemer, som tross alt er den norske modellen dessverre. I januar hadde vi den laveste strømregningen vi har hørt om. Hele familien gikk kledt i dunvest og ullundertøy. Ingen led noen nød. Vi har veldig tykke dyner i dette huset. Men i retrospekt virker det kanskje litt krampaktig? Far har fortsatt med sine 2-minutters dusjer. Barna har stadig ullsokker på. Mor lader el-bilen kun midt på natten, da er strømmen rimeligere. 

I påsken reiste vi til Tyskland. Det ble vårt første besøk tilbake til Münster siden 2021. Vi traff igjen venner og ruslet på gamle trakter. Mor fikk gjenoppvekket tysken sin. Barna fomlet endel og blandet inn engelsk. Men alle forstod tysk ganske godt da. Dessuten deilig med tidlig vår, kirsebærblomstring, strøkne lekeplasser, restauranter vi har råd til å bruke og tog som går som avtalt. Det var bare så vidt mor Beathe ble med hjem igjen fra Münster. 

Mormor Torunn flyttet inn på Løvenstadtunet i Rælingen og solgte leiligheten sin i Blystadlia. Mor Beathe og tante Therese brukte mye tid og krefter på utflytting, rydding, vask og maling av leiligheten før ny eier overtok. 300-bussen frakter folk fra Blystadlia til Oslo sentrum seks ganger i timen og bruker kun 30 minutter på sin ferd. Leiligheten var populær der den ligger og ble solgt etter første visning.

Etter at skolen var ferdig gikk Leonore i SFO noen uker. Julia hadde turning eller var på Sommerskole. Pappa skulle renovere forstøtningsmuren hjemme i hagen, men manglet motivasjon og penger. Han begynte å rive ned all den gamle steinen. Mer rakk han ikke. Det var mer interessant å sykle med kompiser eller klippe plenen eller alt mulig annet i grunn. 

Ferien tilbrakte vi på hytta i Kilsund. Været var helt OK. Norsk sommer heter det visst. Leonore som er litt av en labrador badet hver dag i juli minus en. Hun startet hjemme i Langvannet sammen med pappa, hver kveld etter middag. Så fortsatte aktiviteten i sjøen ved hytta. Vi hadde mange kvelder i Langvannet, kun Leonore og Canadagjess og duskregn. Hun er en tøffing. 

Hytteferien var topp. Vi syklet, badet, duret med båten og ellers surret rundt. De dagene det regnet ble brukt til å prøvekjøre nye biler. Mor likte nok den elektriske Volvo'n best, men far mener at Tesla er mest for pengene, dessuten større bagasjerom. Også kommer Tesla i rødt, det gjør ikke Volvo. Så da ble mor med over i Tesla-gjengen. Leonore fant ut at hun hadde fiskelykke og stod på brygga med fiskestang alle de timene hun ikke badet eller sov. Julia hadde treningsprogram med seg og brukte mye tid på styrke, løp og tøying. 

Leonore har utviklet seg til å bli en sterk angrepsspiller i fotball. Hun gikk fotballskole i regi av Kavlifondet og Lørenskog idrettsforening i august før skolestart. Der var hun yngste jente. Men ble satt sammen med resten av jentene, til tross for at de var 3-4 år eldre alle sammen. Det ble en krevende uke med mange tårer og tunge stunder, trist å alltid være sist. Men hun ble jo en råtass av denne motgangen og vokste som spiller. Både da og nå tenker mor og far at klubben heller burde latt henne trene sammen med jevnaldrende gutter, som hun ikke står tilbake for, den uken. Men vi ville ikke gripe inn, vi prøver å ikke være de pushy foreldrene som mener noe om alt hele tiden i idretten til barna. Laget hun spiller på resten av året, -er helt topp med dyktige trenere, som ser alle barna og passer på at alle er med. Leonore er sju år.

Julia turner, som besatt. Fire økter hver uke, tilsammen 11 timer. Noen ganger er hun så sliten at mamma og pappa må styre henne til restitusjon. Si at "nei, -nå må du være hjemme og slappe av, spise og sove." Hun er ni år. Gruppen hun turner med, Aspirant, er motivert og har en flink trener som både tar vare på jentene og utfordrer dem sportslig. De har utviklet seg stort siste året. Pappa fikk sendt henne på Alpincamp uken før skolestart i august. Som et avbrudd til turning. Hun ble ganske flink til å kjøre hardt på slalåmski, ta stolheis alene og ellers være bråkjekk. 

Langvannet. Foto: Pål T Rust

I 2022 solgte pappa sin flotte BMW, gikk over til gammel Volvo for å spare penger. Men den gamle Volvo trengte mye stell, var ingen sparegris. Mamma sin Nissan Leaf, som har tjent henne vel siden 2013, ville stadig oftere lade og sjeldnere på langtur. Begge bilene ble solgt høsten 2023 via Nettbil. En ny Tesla ble anskaffet. Mor er førstefører, far har månedskort på bussen. Vi har gått fra to til en bil. Mange snakker om downsizing. Å kutte ned på eiendeler i den hensikt å spare penger, ikke bli vektet ned av alle sine ting. Det føles godt med kun en bil så langt. 

Også høstferien gikk til Tyskland. Far syklet sammen med kompis Vidar fra København til Berlin. Resten av familien fløy til Berlin og møtte pappa der. Vi fikk tre hele dager i Berlin i fint høstvær. Vi hang i parken, gikk på dinosaurmuseum, satt på restaurant og tok U-bahn. Livet i park i Berlin en pen høstdag er det beste. Barna på god lekeplass, mor og far på utekafe med utsikt til lekeplassen, -i timesvis. Dessuten fint å titte på folk. Berlinere er sin egen gjeng, ikke konforme, -men modige og fargerike. Det var bare så vidt mor Beathe ble med hjem fra Berlin. 

Far var i veaskog også tidlig 2023, derfor har vi igjen ved å brenne nå. Etter fadesen der vi gikk tom for brensel sist februar har far nå hugd 6,5 storsekker ved. Foreløpig ligger vi an til en storsekk per måned og vil berge oss med mindre fimbulvinteren drar ut i siste del av april. Tusen takk til Tante Ragnhild og Onkel Hallvard som hadde ved på rot. 

Mor arbeider for Wittusen & Jensen, -der styrer hun kontorartikler til bedriftsmarkedet. Selskapet har nylig byttet eier, snart får hun nytt kontor, med gangavstand fra hjemmet vårt i Lørenskog. Far er prosjektleder hos Forsvarsmateriell. Dette er veldig travelt for tiden. Staten Norge føler seg ikke helt trygg på at Russland nøyer seg med å angripe kun ett naboland, og vil følgelig fylle arsenalet, Pål Torleif og hans kolleger gjør så godt de kan for å fylle på med våpen og ammunisjon.  

Berlin. Foto: Pål T Rust 

Vi har hatt et bra år. Vi har i grunn ikke gjort så mye rart. Barna går på skolen, trener og vokser. Mamma og pappa arbeider og tenker at de også burde trent litt. Og sånn har dagene gått. Vi har rent vann og sunn mat og fred i landet. Joda, inflasjon og høye renter og lav krone, dyr strøm osv. Totalt sett er alt bra hos oss. Vi ønsker alle en fin juletid og vil takke for året som gikk. Håper vi sees mer i 2024. 

Køben-Berlin på sykkel, oktober 2023

Nord-Tyske sletter. Foto: Vidar Antonsen

Han trillet ut av danskebåten. Jeg kom fra Kastrup. 

Vi skulle møttes i et gatekryss, kommet rullende fra hver vår retning og fortsatt ut, langs samme vei. To ensomme syklister omformes til gruppe. Kun et kort nikk til hverandre, før vi igjen rettet blikket fremover og tråkket uten opphold. Et stille rendezvous, -to venner på veg mot eventyr.  

Det ble ikke slik. På Rådhuspladsen traff vi hverandre, blant duer, turister og alkiser. Turen som oppstod idemessig i juni omtrent slik; «La oss sykle fra Køben til Berlin, det er sikkert fint om det ikke er motvind» var i gang.

Den første oppvåkningen om bike packing med landeveissykkel fant imidlertid sted i 2018. Da var internett fullt av folk med terrengsykler og pack raft, telt, primus og vannrenesesett på tur i Kirgisistan eller Atlasfjellene. Det virket fjernt og omfattende. Så en dag traff undertegnede på en flokk fokuserte og muntre dansker. De var på bike packing tur i Tyskland, på landeveissykler. De pakket lett nok til å sykle raskt og bodde på herberge og hotell. Jeg skjønte straks at jeg ville bli som dem, blid, rask og bo innendørs.  Terrengsykkel med masse stasj og løs mage i Kirgisistan fikk vente.

På Rådhuspladsen i København kunne vi konstatere at en medbrakt Wahoo-enhet slett ikke inneholdt kart over Danmark, forsøkt lastet kvelden i forveien. Dermed ble det Google maps fra håndholdt iPhone som tok oss ut av byen og sørover. Vi hadde ikke gjort noe forsøk på å finne den vakre ruten uten biltrafikk. Vi hadde kun fire dager til rådighet og det var med en viss følelse av hastverk at vi presset på langs riksvei 151. Heldigvis kunne vi følge R151 helt til sydspissen av Sjælland, dermed ikke så krevende navigering første dag. 

Oppstarten bød imidlertid på punktering etter åtte kilometer og igjen etter 30 kilometer. Dessuten fine sykkelstier på gangveien langs bilveien, delt opp av lyskryss og belagt med belegningsstein i betong. Fint for småsykling til arbeid og skole. For to nordmenn med landeveissykkel og utålmodighet gikk det smått. Men vi holdt oss der, i sykkelfeltet. Vi har selv vært bilister. Som syklist skal man sykle hardt og jevnt for å oppnå respekt blant bilførere, syklende i veibanen, 30 centimeter fra et ubrukt sykkelfelt. Men vi kikket på den fine asfalten i bilveien og drømte om hvor lett det ville rullet der. 

God drill gjør punktering overkommelig. Foto: Pål T Rust

Siden vi navigerte med Google var vi snart langs samme R151, men uten sykkelfelt. Ei heller var det veiskulder. Dette var helt i henhold til vår plan, tempo fremfor dikkedarer. Vi som vanligvis ferdes blant norske bilister var naturlig skeptiske til 80-sone uten veiskulder, men villige til å prøve. Heldigvis er dansker mye greiere med syklister, vi følte oss aldri truet de neste 70 kilometer i retning Falster. 

Motvinden var med oss fra vi forlot København. Vel ute i åpent landskap kom den uten stans i time etter time. Uansett hvor lenge vi syklet kom vi liksom aldri avgårde. Strekket fra 40 til 110 kilometer første dagen var en eneste lang motbakke til tross for paddeflat dansk landsbygd. 

Jeg ble sur og stilte spørsmål ved hele grunnen for denne utflukten. Jeg hadde kun i overkant av 1900 kilometer i beina forut for denne turen. Vidar hadde forberedt seg bedre, nesten 4000 kilometer denne sesongen. Han var sterk og blid der han lå i front. Mine forberedelser lå i pakning og vektfordeling. Han derimot hadde derimot syklet tur/retur Golsfjellet flere ganger og ellers lagt inn timene. Han var Amundsen. Jeg var Scott.

Amundsen i front. Scott bak. Foto: Vidar Antonsen

Motvinden var ingen overraskelse. I fravær av bakker og berg er det været som opptar oss syklister. Vi hadde sjekket historisk vinddata for de nordtyske sletter. Overraskende for oss kunne ikke noe fast mønster trekkes ut av vinden siste ti år. Det var svært sannsynlig at det ville blåse, men retning var helt åpent. Magefølelsen fra tidligere tyske sykkelturer tilsa vind fra nordvest. Men her satt vi altså, med snittfart på 20 kilometer i timen og kavet i vind som kom rett fra sør. Riktignok var vi bare i Danmark enda, men dog. 

Etter 140 kilometer i Danmark var vi kommet til Marielyst på øya Falster, sør for Sjælland. Det var blitt mørkt. Heldigvis var hotellet bra med flotte dansker som insisterte å snakke engelsk til oss rare utlendinger. Syklene fikk stå inne på teppegulv og biff ble servert til middag. 

Dag to kom vi oss sent avgårde. Vi kom ikke til å rekke båten Kl 09.00 fra Gedser 20 kilometer lenger sør på Falster, ikke når hotellfrokosten åpnet Kl 08.00. Frokost med kaffe og egg og butterdeigbakverk. Vi kunne ikke gå glipp av frokosten. Dermed tok vi fergen fra Gedser til Rostock med avgang Kl 11.15. 

Klokken viste 13.50 innen vi rullet ut av det store kaianlegget på tysk side. Planen var å raskt finne en matbutikk med sykkelvegg. Tyske forretninger har ofte sykkelslanger, reflekser, ringeklokker og dekk sammen med konvolutter og batterier i non food avdelingen. Vi skulle også kjøpe vann da en av oss hadde kjørt fra begge vannflasker i Danmark. Den andre, han med vann, han nektet å kjøpe vann på båten til 6 Euro for 4,5 liter. Planen var tysk vann asap. 

Imidlertid kom vi til Tyskland 3. oktober. Tysk gjenforeningsdag. Høytidsdag. Alt var stengt. Vi kikket desperat etter bensinstasjoner på veg gjennom Rostock. Neida, ingen å speide. Til slutt ble Google maps konsultert, han som kikket på den puttet telefonen i lommen igjen og syklet fire kilometer i feil retning. Innen dette ble avdekket var vi blitt til Lewis & Clark ekspedisjonen. For å understreke det åpenbare, valgte været da å legge til regn, til den allerede seige vinden. Vi var våte, dehydrerte og alt vi ønsket for oss selv var en bensinstasjon. 

En døgnåpen Aral-stasjon dukket opp der ute ved en autobahnavkjøring. Der fikk vi i oss Snickers, Cola, vann, vann, vann og tysk laugen bretzel, -brød med grovsalt. Dessuten fikk vi snike oss inn og ut av toalettet til tross for at vi ikke hadde mynter til dette. Vi så nok rare ut, middelaldrene menn kledt i trange plastikklær, våte og kalde, der ute hvor velfødde bilister tanker diesel og kjøper skrapelodd. Vi følte oss rare også. 

Innen vi kom oss på sykkelsetet igjen var uret nærmere 16.00 og vi hadde 70 kilometer frem til Waren i Muritz. Som en håndsrekning dreide vinden og kom fra vest. Ikke ideelt. Men omkring femti ganger bedre enn motvind. Nå fikk vi blåsten rett inn i høyre side. Regnet ga seg og ønsket om å bli truffet av lynet ble byttet med håp om sykkeltur med hevet hode, igjennom tyske landsbyer og skogholt.  

Det var ikke mengden bagasje som tynget oss. Foto: Pål T Rust

Sånn gikk turen videre. Med sidevind, enkelte regnbyger, biff til middag og snitzel til lunsj. Vi syklet fra Waren i Muritz til Neuruppin og videre til Berlin. 

«Epic rides of Europe» fra Lonely planet anbefaler sju døgn og rute på over 700 kilometer for Berlin-København. Vi hadde kun fire dager og tre netter. Dermed ble det korteste strekning, 427 kilometer. For to karer som pusher femti og kun har halve høstferien til rådighet, holder det med snitt på 100km per dag. Det virker jo ikke så langt, å sykle 80km på en formiddag er jo overkommelig hjemme. I Danmark og Nord-Tyskland har de ikke bakker engang. Men det er rart med det, motvind, fremmed rute og manglende fysisk form ga oss nok å drive med. Vi var slitne og følte mestring. Å ha en makker som alltid er blid anbefales. Å sykle i motvind, med enkelte regnbyger, i timesvis, på ukjent sted, er tungt. Å være to er helt nødvendig. 

Utstyret var to ti år gamle landeveissykler med aluminiumsramme og rimelige hjulsett. De funket fint. Dessuten er det lettere å være sliten og se litt pjusk ut på en gammel aluramme. Karbonsykler krever liksom mer trøkk. Vi tror vi traff godt i fremtoning totalt sett. 

Det er mye logistikk involvert i å starte og avslutte en tur i forskjellige byer, hvor ingen av disse byene er hjemme. Hvordan medbringe en flyfraktbag for sykkel fra København til Berlin? Jeg endte med å kvitte meg med en gammel bag på Kastrup. Det føltes sløsete, ikke noe jeg vil gjenta. I Berlin fikk Vidar en sykkeleske i papp av en sykkelbutikk før hjemreisen. 

Booke overnatting på forhånd eller satse på å løse det underveis? Vi gjorde begge deler. Å booke over telefon i Tyskland krever ganske god tysk muntlig. Men det er mulig. Skyt inn tidlig i samtalen at det er nordmenn som kommer på sykkel, dette blir vel mottatt.  

Hvor mye mat trenger man? I følge min Garminklokke brant jeg 3800-4000 kalorier per døgn. Vi satset på Snickers underveis, burger, pizza eller snitzel til lunsj og biff med alt til middag. Likevel ble jeg rom rundt håndleddet denne turen. Måtte stramme klokkereima ett hakk. 

Ruteplanlegging er også krevende. Vi fulgte enten Google eller lot Strava vise vei. Begge deler ble greit, men vi vet jo ikke hva vi gikk glipp av. I Tyskland fikk vi flere strekninger med svært grov brostein, type Flandern rundt. Joda, eksotisk men rett og slett ubehagelig og tøft for utstyret. Hadde vi brukt mer tid og planverktøyet Komoot ville vi nok syklet gjennom flere naturskjønne steder og opplevd mer. Men det var jo ikke ambisjonsnivået denne gangen. 

De beste øyeblikkene hadde vi under passering gjennom skog. De høye trærne skjermet for vinden og regnet. Plutselig var alt litt mørkere og stille. Syklene rullet fritt under oss, vi kunne snakke uten å rope. Vi rettet opp kroppen, trengte ikke kroke oss for å minske effekten av vinden. Vi kunne se rundt oss, fremfor ned. Skogen er fremdeles grønn nord i Tyskland første uken i oktober. Så deilig livet var på sykkeltur med kompis i en grønn korridor av trær i Tyskland. Vi opplevde denne effekten flere ganger, særlig en passering over sju kilometer, nord for Wittstock, der det kun var oss og skogen og meget god asfalt. 

Vi sykler gjerne samme turen en gang til. Vi er ikke ferdig med den ruten selv om den nå er gjennomført en gang. Å prøve motsatt vei, for å se om været da disker opp med nordavind er en opsjon. Å ha lenger tid til rådighet lokker. Det er fristende å legge opp til mer grusvei og avsidesliggende traseer enn vi benyttet. Konseptet med landeveissykkel er topp, men noget grovere dekk enn 25mm ville gjort turen mer behagelig. Disse eldre landeveissyklene tålte brasene overraskende godt. Vi pakket kun et skift klær utover det vi hadde på oss. Av deler og verktøy var det slanger, dekkverktøy, pumpe og multiverktøy som ble medbrakt. Noen ekstra nylonreimer kom godt med. Planen var å benytte sykkelkompetansen langs ruten ved behov. 

Vi traff noen helårssyklister, som ikke gjør noe annet. De var sterke og brune. De syklet på stålrammer og hadde dekkvidde omkring 40mm. En erfaren tysker hadde solcellepanel over hele setebaggen og iPad mini stroppet fast i cock pit for navigering. Fellesskapet mellom oss syklister er godt, -råd, tips og hjelp sitter løst. Vi fikk anerkjennende nikk for Køben-Berlin. Det høres ut som en lenger tur enn det er, selv for de innvidde. 

Siste dagen rullet vi til Berlin. Forbi nedlagte kollektivbruk og enkle lavblokker fra den gang landet het Øst-Tyskland. Inn i selve hovedstaden gjennom bydelen Tegel. Vi siktet mot Brandenburger Tor. Selfiekamera var klart. Vi nynnet på Ketil Stokkan sin låt og var i godt humør. Men vi hadde ikke spist lunsj den dagen. Og klokka ble 14.00. Så vi styrtet inn på «Teehaus im Englishen Garten». Et hvit duk -sted som ligger i stiff upper lip del av Tiergarten. Og der ble vi sittende. Med te, scones, små kaker og loff med laks. Vi rakk så vidt et foto foran seierssøylen i Tiergarten før mørket falt. Vi kom oss aldri til Brandenburger Tor. Påskudd til gjentakelse neste år. 

Berlin. Foto: Beathe Wie

Vidar Antonsen og Pål Torleif Rust, undertegnede, syklet København-Berlin 2.-5. oktober 2023.