Paris på langs, til fots

Forsted til Paris, nov 2025

David Byrne, du vet han som har sånn sammenleggbar sykkel i bagasjen overalt, som skrev bok om dette; "The bicycle diaries", -han foreslo å gå gjennom Paris. Han er også sanger i Talking Heads. Altså, en sanger og syklist og forfatter, som ser fra sykkelsetet, at Paris oppdages best til fots. Slikt må vi ta på alvor. Dessuten trengte vi ferie fra møter på Skype og Teams. Og vi ville gjerne spise den gode maten de har i Frankrike. Ergo booket vi fly til Charles De Gaulle-flyplassen nord for byen og hjem fra Orly-flyplassen sør for byen. En retning og rute var satt. Google anslo avstanden til å være 45 kilometer.

Siden vi skulle trekke igjennom byen måtte vi reise lett. Vi ble også motivert av flyselskapet som ville ha 390kr per kabinkolli per person per retning. Dermed pakket vi svært enkelt. Kun det som fikk plass i sånn liten ryggsekk kvinner gikk med på rave på 1990-tallet, for å bære sigaretter og nøkler, ble med på turen. Slik slapp vi å betale ekstra for kabinkolli til flyselskapet og fikk en svært smidig oppakning. 

Vi drømte også om å bli jaget av fransk politi i forstedene til Paris, slik at vi kunne hoppe over gjerder og løpe over hustak, -sånn Parkour egentlig oppstod. Dette ville kreve gode sko og lett pakning. At vi er hvite menn rundt femti betyr at vi kanskje ikke er superhelter gjemt i pappakropp, men vi har ingen selvinnsikt, og liker å tro at bare vi har riktig innstilling kan vi mestre alt. 

Den siste uken i november er visstnok lavsesong i Paris. Altså kaldt og kjipt og ingen har ferie bortsett fra amerikanerne som feirer Thanksgiving, men det gjør de jo helst i eget land. Også har ikke julen startet enda. Men flyet fra Oslo var fullt det. Alle skulle nok av i Paris. CDG er ikke kjent som en fin flyplass eller et godt sted for transfer. Selv har jeg flydd via Moskva til Bangkok flere ganger enn jeg har via Paris. Og det sier litt om flyplassen i Paris. Dessuten er det noen år tilbake. Da Moskva var en normal hovedstad, ikke Mordor og jeg ikke hadde vokst på meg flyskam enda. 

Vel ute av flyet i CDG klarte vi ikke å komme oss ut av selve flyplassen. Vi mistenkte jo dette. At flyplassen legger til rette for at reisende skal ta tog, buss eller bil til-og-fra. Men vi måtte jo prøve da. Så vi brukte en time på å gå rundt i diverse p-hus, opp og ned rømningsveier og langs høye nettinggjerder. Alt dette i håp om å finne en vanlig vei med fortau langs, ikke motorvei sperret for fotgjengere. At vi ikke allerede på dette tidspunktet ble kontaktet av politiet viser at alle de kameraene på flyplassen bare er sånn halvveis nyttige. To fyrer med liten ryggsekk og sånn Rudolf Blodstrupmoen-caps som prøver å klatre ut av p-hus via rømningsvei burde pirret ordensmakten? 

Lokalbuss ble vår metode ut av flyplassen. Den slapp oss av utpå jordet noen kilometer sør-vest for CDG, i en liten landsby mest kjent for at verdens siste rutefly-Concorde styrtet der i år 2000. Landsbyen Gonesse tok oss i mot med lett regn og svært god tyrkisk kebab. Stappet av lammekjøtt og nybakt nan kunne turen begynne. Vi gikk gjennom bekkepark, over jorder, gjennom landsbyer, forbi logistikkbygg og enorme Carrefour-butikker. Over alt var det rundkjøringer med friserte planter i, søppel i grøfta, små stygge biler i fargene grå, gråbrun, sort og gråsort. Skiltingen var god for biler, dog ikke på tysk nivå. Etter en times tid traff vi den første drabantbyen. Ville det være opptøyer, luktet vi tåregass, ville politiet ta oss også? Neida, rolig der. Barna lekte i skolegården, mammaer trillet vogn og hundeluftere kastet pinne i parken. Blokkene fra femtitallet, den gang med en blanding av brutalisme og futurisme som stil, var stort sett velholdt. Akkurat de forstedene vi gikk igjennom var uten lokaltog eller t-bane. Ergo bøttevis med små stygge biler, parkert på fransk vis. Lengden på piggende på piggtråden på toppen av gjerdene, omkring eneboligene som ligger plassert mellom blokkforstedene, -fortalte oss om graden av respekt for privat eiendom lokalt. Denne var varierende.  

En idrettshall vi passerte var omgitt av gjerder som ville fått norske fengsler til å rødme. For å veie opp, kanskje, gresset sauer inne på plenen rundt idrettshallen. Et tilfelle av sauevasking for å dekke over effekten av de brutale gjerdene? Det funket på oss. Vi gikk fra "jøss, hva er det de frykter her?" til "sjekk de søte sauene da" på noen sekunder. Franske sauer er sånne Disney-sauer som ser ut som kosedyr. 

Området nord for Paris, som vi gikk gjennom, er en blanding av landsbyer som fremstår som autonome, områder med lager/logistikk og enkel industri samt klynger av småhus mellom drabantbyer av blokk. Bygningene var overraskende vanlige, selv under ti kilometer unna bykjernen. Jeg vet ikke hva vi hadde ventet. Paris er ikke bare Frankrikes hovedstad, det er en verdensby. Den har fostret kunstnere slik Wien har fostret revolusjonære og despoter. Uten Paris ingen Hemningway, Picasso, Dali osv. Uten Paris ingen Ayatollah Khomeini heller? Hans profil tilsier vel Wien, men det var Air France som fløy ham fra Paris til Teheran den gangen i 1979. Uansett, vi hadde vel trodd at hele byen, også villaområdene nord for byen, skulle være mer eksentriske. Fremstå som kreativt og rikt? Der vi gikk var det helt vanlige franske murhus med høye gjerder rundt og små biler på utsiden. Nå skal det nevnes at i reisefølget var det en av oss som så frem til å få fordommene sine bekreftet, jeg, og Jørn-Atle som er langt mer åpen for hva som faktisk dukker opp på vår vei. 

I det vi krysset Canal Saint-Denis ved Stade de France ble hundemøkk byttet ut med menneskemøkk. Vi gikk i et slags ingenmannsland der tog, bil og metro frakter menneskene. Lastebiler frakter varer. De som er til fots her, har på et sett klart å unngå å bli tog, bil eller metro -passasjer. De er utenfor. Dette er området til de hjemløse. Det skulle vise seg at de holder til mange steder i byen, men langs kanalen mellom småindustri, der bor de i mengder. Vi passerte under en kjøretøybro i skumringen, der hadde det samlet seg 30-40 mennesker. Alle med hetter og lutende holdning. De fikk lange skygger i lyset fra bålene. Bålene brant søppel, det luktet svidd plast. Handlevogner med soveposer og tomme ølkasser stod i utkanten av gruppen. Det hele så dystopisk ut. Men det er vel en helt vanlig form for eksistens som vi to middelaldrende mellomledere fra Norge sjelden ser. Vi spurte oss selv om det er slik i Berlin? En sammenlignbar by. Vi tror ikke det er slik i Berlin, -hele tropper med hjemløse under bruene. Men vi vet ikke hvorfor. Akkurat som da Victor Hugo skrev sin bok, evner og viljer ikke Paris heller nå, å passe på sine elendige. 

Alle de typiske franske sjappene, disse barene på hjørnet som også har noen enarmede banditter, selger skrapelodd og god kaffe. Der de lokale møtes for kaffe, avis og preik. Kanskje en pastis på ettermiddagen. Disse gikk vi forbi. Vi snakket om at vi burde stikke innom en slik hjørnebar for en pils, vi måtte bare gå litt lenger først. Det endte med at vi aldri stanset. Neste gang. Men vi må ikke vente for lenge. Disse sjappene forsvinner nok like fort som gule-vester demonstranter oppstår. Disse hjørnesjappene tilhører det gamle Frankrike. De har fungert som et møtested der nabolaget klager på skatten og presidenten mens de hyller fotballaget. De er rigget for hel dags drift. Litt kiosk, litt kaffebar, litt bar. Muligheter for en matbit, minimum en croissant. En kveld spiste vi thaimat i en slik hjørnesjappe som var blitt restaurant. Interiøret var beholdt. Store skaitrukne stoler fra tidlig 1980-tall og litt små bord, -alt dette nå åsted for Tom Kha Gai og Pad Thai. Den kjappe analysen er vel at sigaretter og alkohol på dagtid har tapt for thaimat og kokosmelk på kveldstid. Og hele mitt hjerte ønsker at det fortsatt stod sånne Jean Michel Jarre kloninger og røyket Gauloises mens de kommenterte alt de leste i avisen, langs baren her, -men de dager er forbi. Den livsstilen slike hjørnebarer brakte til sine ivrigste brukere førte bare til hjerteproblemer og kreft. Gått ut på dato som Don Draper. 

Vår første overnatting var på et rimelig hotell nær den opprinnelige bymuren. Området var svært

Nordmann blender inn
på lokalt marked?

multikulturelt, trafikkert og fullt av uteliggere. Det kunne se ut som de stod i kø utenfor den lokale politistasjonen, -var det et sprøyterom der? Hotellet var bra og vi fant oss en flott afghansk restaurant rundt hjørnet. Der spiste vi 3-4 retter og mesket oss med kokt lam, stekt ris, nan og grønnsaker. Alt dette mens vi bøttet grønn te. Oss begge, nå mellomledere rundt femti, har tilbrakt sine beste år i Afghanistan 15-20 år siden. Vi kan maten og skikkene. Restauranten var svært autentisk. Full av billige tepper og nips av plast fra Kina iblandet en og annen sak av ull eller tre fra Afghanistan. Dessuten innestengt og fuktig luft, etter prinsippet, "Hvis vi lufter forsvinner all varmen ut". Kjøttet var mørt og gjestfriheten stor. Vi satt ikke med beina i kors under oss oppi sofaen, det klarer vi ikke lenger. De andre kundene, enda mer drevne enn oss, sparket av seg skoene og blottet sokker med og uten hull der de spiste med høyre hånd fra store fat med felles måltid. 

Neste dag startet vi med sjuke mengder butterdeigbakst og god kaffe. Ferden gikk videre til fots mot sør. Først inn til selve byen, deretter litt vest og igjennom Mont Martre. Underveis fikk vi se metropolen reise seg. Boligene stod tettere og raget høyere. De samme typene blokk som i forstedene fantes også her, nær sentrum, men med dyrere biler parkert i nærheten. Sånn som i Oslo, der Selvaag sine blokker på Vestli er blokker, mens de samme byggene av Selvaag på Ulleren er terrasseleiligheter. Vi var heldige og traff på et av disse markedene som selger fersk mat i løs vekt. Kjøtt, fisk, grønnsaker, ost og frukt lå stablet på bord. Noen med håndskrevne prislapper, annet uten merking var trolig et utgangspunkt for forhandling. Det var tjukt med folk, mange som handlet og enda flere som bare tittet. Kanskje de så etter et godt tilbud eller lot markedet være grunnlag for dagens meny i egen restaurant? Selvfølgelig var det også bord fulle av leker, plastnips og billig dekketøy. Vi var de eneste turistene der. Vi følte øyeblikket var skjørt. Sånn alle jålete nordmenn drømmer om, -å være turist på et nytt sted, før massene. Å prøve å være objektiv reisende heller enn krevende forbruker. Hva skulle vi gjøre? Kjøpe noe? Ta bilder i smug? Bare gå igjen, innse at øyeblikket var umulig og for stort å bære? De første turistene på en uoppdaget øy av ekte franske marked. 

Etter tjue minutter med rusling og titting og forsøk på å gå i ett med de lokale, tøt vi ut på andre siden, utladet og i villrede. Litt sånn som etter skirenn. Hva skal jeg nå, skifte, tisse, drikke brus? Alt på en gang? Neste gang jeg havner i en sånn situasjonen med urørt lokal kultur rundt meg, må jeg ta frem sånn vikinghjelm med horn av plast og live streame alt mens jeg jeg spør alle om de har smakt brunost. Kanskje det føles mer riktig, -prøve å ikke blende inn?

Plutselig stod vi i bunnen av trappene opp mot Sacre Coeur, katedralen i Mont Martre. Dette er et av de få høydedragene i Paris, som ellers ligger flatt på elvesletten rundt Seinen. Under Sacre Coeur var vi ikke alene som turister. Men jeg så ikke en eneste fyr med vikingplasthjelm heller. Ganske mange på parferie. Unge mennesker med like boblejakker som tar selfie sammen, hele tiden. Og noen sånn nyrike i minkpels, Uggs og plastikkskinnbukser, som også tar selfie sammen hele tiden. Vi ga opp å være sånne kule ikke-turister med ironisk distanse til egen rolle som flybåren reisende. Vi fant frem mobilen og tok selfies vi også. Været var blankt og kjølig, med god utsikt over byen.

Eiffeltårnet, på trygg avstand

Resten av dagen jobbet vi oss sakte igjennom sentrum av Paris. Spiste and til lunsj. Sjekket vinhyllene i både kiosk og supermarked. Det artigste var å finne Casillero Del Diablo rødvin i frank supermarked. De lure franskmennene har skjønt at noen harrytasser vil uansett bare drikke reklamerødvinen Casillero Del Diablo. Så de kan like godt selge det. (Du vet, den spanske vinen som sponser Manchester United...)

Vi krysset Seinen ved Notre Dame. Kikket litt på kirken, men ble ikke slått i bakken. Den var mindre enn ventet. Joda, fin og gotiske buer og sånn, men flere hundre småbyer i Tyskland har fetere kirke enn dette. Vi tok selfies og hjalp noen amerikanere på kjæresteferie å ta bilde foran kirken. Deretter var vi forbi det ene landemerket etter det andre. Dog passet vi på at vi ikke kom for nær Eiffeltårnet. Vi var tross alt opptatt med å krysse byen til fots, og kunne ikke la oss avlede for mye.

En klisje traff oss likevel. Vi måtte tisse, veldig. Midt i en turistfelle i sentrum av Paris. Over alt vi så var det kø, -museer, butikker, barer. Vi løste det elegant ved å deise ned på østersbar. Der var prisnivået slik at det ikke var kø. Vi bestilte champagne og mat. Et glass champagne og fire østers senere følte vi oss kule og klare igjen, for rusling og titting. Dessuten fikk vi brukt toalettet. Godt å se at den norske modellen, "Penger løser problemet", -virket også for oss middelklassenordmenn i verdensbyen Paris. Egentlig to klisjeer da, "østers & champis i Paris" og "penger fikser alt for lettvinte nordmenn". 

Videre igjennom usentrale deler av sentrum og sørover i byen passerte vi disse hvite og blekgule bygårdene i Paris. Ikke pragende, ikke enkle. Bare rene og fine. Franske balkonger i sort jern foran glassdører mot gaten, i alle fem etasjer. Loft under skråtak. Bistro i første etasje bak tynne hvite gardiner. Du vet hvilke bygårder jeg mener. Du kan se et bilde av dem og forstå at det er tatt i Paris. De er et symbol på at det går an å bo godt i en storby. Et bilde på det siviliserte samfunn. Et symbol som viser at form og funksjon henger sammen, hvis utført riktig. I dag bor det nok bare gamle og nye penger i disse byggene. Men de var i sin tid en effektiv maskin for det oppvakte borgerskap. Har vi noe som likner i Norge? Deler av Gimle i Oslo er bygd med dette i tankene. Ja, du vet hvor jeg mener. Du har passert og tenkt, "her kunne jeg bodd, om jeg hadde råd". 

I dette strøket, det elegante og rolige Paris, passerte vi en park med høyt smijernsgjerde. Vi ville gå gjennom parken. Men den var bare åpen i en ende. Skilt og kjetting med hengelås hintet om at denne parken kun er åpen på dagtid. Kanskje den var privat, eid av et sameie? Eller kanskje det var for å holde den fri for alt det som er strevsomt i en verdensby. En klasse SFO på ti-tolv år lekte gjemsel i parken sammen med sine SFO-lærere. De var trolig fra en skole i nærheten. I denne parken kunne barna rulle i gresset uten å finne menneskemøkk på genseren etterpå. Ingen satt og svaiet på benken med svidde fingertupper og fjernt blikk. Ingen elendige her. 

160 Euro per natt...

Det siste vi passerte i sentrum av Paris før vi krysset ringveien og gikk inn i ny utkant i sør-øst var et verdenscollege. Vi visste ikke noe om skolen før vi fant den og gadd heller ikke google den i etterkant. Men området var stort og en rekke land hadde sine egne bygg. Ifølge et kart over området skulle det være et norsk bygg også. Vi passerte både Kanada og Argentina sine bygninger. Trolig forlegningsbygg, kasserner for studenter. Mange hus var i forskjellige stiler, men om de representerte byggeskikk fra sitt land er usikkert. Hvordan burde det norske hus se ut, stavlaft og rosemaling eller formet som en oljeplattform? Vi gikk forbi et svært moderne bygg med gylne plater på ytterveggene. Så ut som et gullhus. Det hadde jo vært typisk norsk å bygge noe nyrike greier dekket av tilsynelatende gull? Heldigvis fant vi ut var det Nederland sin paviljong. (puh)

Vår siste natt ble tilbrakt på nok et rimelig hotell. Der hadde de prøvd å gjøre det billige kult. Rommet vi bodde på var innredet med en enorm plassbygd sengebenk av finer. På den var det dobbeltmadrass og kjærestedyne. Og det var det. Vel, under taket hang et enormt varme/kjøleaggregat som vi ikke klarte å starte. Veggene var malt i sort. I korridorene var det graffiti på veggene og rar belysning. Hele stedet hadde sånn "Hvis Blitz-huset på 1990-tallet hadde blitt B&B" -følelse. Ingen av oss hadde ring i nesen eller sort hettegenser. Så vi byttet trøye og tok metro'n tilbake til sentrum for å likevel se på Triumfbuen og rusle på Champs Elysees. 

Det var jo langt utenfor konsept å oppsøke en slik turistfelle, men samtidig fristende å være litt main stream. Det er slitsomt å være sånn hoverende og ironisk reisende. Litt pakketur og paraplydrink lokket. Vi fikk sett Triumfbuen i flott og skarp kvepdsluft, opplyst av sterke lamper. Og vi ruslet hele paradegaten ned. Vi var i godt selskap. Det brede fortauet var fullt av folk uten retning. Og kjørebanen var full av biler som ikke skulle noe sted. Dessuten mange løpere som prøvde å få til en Strava-økt langs Champs Elysees. Men de endte med å løpe i sik-sak mellom alle oss turistene. Kanskje det ser kult ut på Strava, men jeg noterte meg at det segmentet trolig jogges best før kl 06.00. 

Siste dagen gikk vi ut av byen. Landskapet var mer kupert, men husene og blokkene de samme som nord for Paris. Vi gikk ikke helt ut til Orly. Vi tok metro siste fire kilometer. Hadde vi klart å gå dit? Vi vet ikke. Men erfaringene fra det større CDG var at bil eller kollektivtrafikk er foretrukket metode. Underveis spiste vi lunsj på et kjøpesenter. Andebryst selvfølgelig. Restauranten ble helt full av spisende. En helt vanlig torsdag i november, midt på dagen. 

Kornsilo?

Vel gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen var turen over. 

Begge begynte å tenke på barn som skal på fotballtrening og møter på jobben som må forberedes. Plutselig var Paris med sine gode og vonde sider bare et postkort som var sendt og siden glemt. 

Vi gikk 42 kilometer fra tirsdag formiddag til torsdag lunsj. Begge er enige om at Paris er topp. Vi burde spist enda mer. Å gå er en fin måte å oppleve byen på. Reise med kun et skift undertøy er fremtiden. 

Jørn-Atle og Pål Torleif gikk Paris på langs 25.-27. november 2025. 

Julebrev fra familien Wie-Rust 2025

Lokalderby, Lørenskog i blått mot Fjellhamar.
Leonore i front. Foto: Pål T Rust

For et år. Hva har skjedd? Hvor er vi nå? Hva burde vi huske fra året 2025? Alt er egentlig likt her. Vi bor samme sted og gjør de samme sakene. Arbeider, går på skole, trener og føler stadig at vi burde sovet mer. Hjemme er det stabilt. Internasjonalt er alt helt kaos. Alt som kommer fra Washington DC er nå så rart at kineserne fremstår som de voksne i verden. Vi snur oss mot Kina for fornuft og trygg styring...hvordan ble det slik? Dette er helt sprøtt. Uansett, -her er vår oppsummering av et ganske vanlig år:

I vinter fikk vi faktisk gått litt på ski. Særlig Leonore, som ble satt bort til en annen familie med hytte i snøsikkert område. Altså, hun ble ikke overgitt for evig, men var med på hyttetur en langhelg. Siden far i vår familie er vokst opp med friske roser i kinnene har han endel tanker om hva barna skal kunne før de flytter ut hjemmefra. Og ski er høyt på lista. Mor i familien, som er vokst opp med magnesiumpulver på hendene har et annet syn på dette, hun ivrer for turn og gymnastikk. Alt dette går utover barna selvfølgelig. De gjør så godt de kan. Leonore har begynt å smøre skiene sine selv og pappa blir rørt bare av å tenke på det. En vidunderlig verden av klister inni vottene, gnagsår, bakglatte ski og stormønstra tights venter på den som gir seg hen til skisporten. Mor på sin side blir stolt når turneren Julia dukker opp hjemme med "kjøttkaker", -hovne og såre hender, etter harde økter i skranke. 

Julia, golfbanen på Losby i off season.
Foto: Pål T Rust

Ellers gikk vinteren greit denne gangen. Vi hadde peisved til overs og følte at vi hadde klart oss. Mørketiden kan bringe frem mye rart, men vi tok vår tran, D-vitamin og bet tennene sammen. Det rareste vi gjorde var å bake pizza med revet brunost som topping. Overraskende bra smakte det. (Riv over brunost etter at pizza er stekt)

I Påsken reiste vi til Bayern for å snakke tysk og oppdage, for oss, ukjente deler av Tyskland. Det var deilig å være litt kontinentale. Spise lunsj på cafe hver dag. Bo i hvite senger og besøke slott som selv Disney har kopiert. Det var vår i luften i München, vi spiste under åpen himmel og ruslet i parken uten jakke. Full versjon: Påskeblogg25

Idretten byr på noe for hele familien. Dorulldugnader er stort sett bra saker. Egentlig er det ikke en dugnad. Vi bare kjøper sykt mye dopapir som vi selger videre til slekta, så får idrettsforeningen penger fra dopapirutsalget som del av overskuddet. Men alle liker dopapir. En av idrettsforeningene tror at Bambuzasokker av bambus og viskose er like kult som dopapir og dytter det på oss. De kaller det "digital dugnad" som betyr at idrettsforeningen ikke er involvert men tvinger oss til å laste ned en app hvor vi må bestille sokker direkte fra sokkeforhandleren. Dette er bare tull og det hadde vel vært bedre om vi kunne betale 1000kr mer hvert halvår enn å bidra til søppelberget med sokker av lav kvalitet? Betale må vi uansett. Heldigvis arrangerte turnforeningen søppeldugnad der barn og voksne plukket søppel i nærområdet. Dette minnet om dugnad. Barn og voksne som gjør noe nyttig sammen, lokalområdet blir ryddet og foreningen får penger av "Plastposefondet". Nevnte jeg kioskdrift, kampvert, tilsynsvakt, billettsalg og baking av kaker?

Leonore går i fjerde klasse, er ni år og spiller både håndball og fotball. Hun trener begge idretter for å komme opp i fire økter per uke. To av hver. I praksis får hun ikke trent mer enn to ganger. På mystisk vis er alltid håndball og fotball de samme dagene, likt tidspunkt. Hver tirsdag og torsdag. Så da blir det kun en av hver for Leonore, som helst hadde sett selv at hun trente nesten like mye som Julia sine fem økter. Men hun er god. Hun er rask, fryktløs og skjønner spillet. Om 25 år er hun med i Mesternes Mester. 

Leonore brukte sommeren på håndballcamp og fotballcamp. Hun liker å henge på banen, det trenger ikke være idrett hele tiden. Hun har overraskende mye energi til å slå hjul, prøve backflip og ellers løpe rundt, helst med uknyttede fotballsko og løse lisser.

Leonore. Foto: Pål T Rust

Julia går i sjette klasse, er elleve år og turner. Hun byttet klubb fra Hammer i Lørenskog til Osloturn i sommer. Nå reiser hun med de røde bybussene fire ganger i uken for å rekke trening etter skolen. Hun har månedskort på mobilen og øreklokker på hodet. Hver lørdag er det også trening, da kjører mamma henne hver vei. Julia er god i turn, særlig i skranke. Hun har et protestantisk forhold til trening. Møter opp alle dager og gjør alle øvelsene skikkelig. Hver armhevning er helt ned og helt opp igjen. Hun jukser ikke, på noe vis. I Nasjonal Rekrutt -konkurransen i Molde gikk det ikke hennes vei, hun endte med en bitter 29. plass. Heldigvis hentet hun seg inn med en fin 2. plass under kretsstevne på Østlandet tre uker senere. 

Julia. Foto: Beathe Wie

Julia var faktisk på en ikke-turn relatert aktivitet i 2025, DNT-Camp for 10-12 åringer. De badet, padlet, bodde i telt og gikk i skogen. Hun digget det og fikk nye venner. 

I sommer var vi på hytta i Kilsund tre deilige uker. Været var fint. Vi badet, spiste is og duret rundt i åpen båt. En sånn sommer vi drømmer om, hvor alt er ganske bra. Dessuten malte vi gulv og vegg hjemme og en yttervegg på hytta. Se egen Sommerblogg25 

Den første mandagen etter fellesferien byttet Beathe det høyre kneet sitt. Hun var helt sykemeldt i åtte uker, deretter rask nedtrapping og vipps i full stilling igjen i slutten av oktober. Det har ikke gått smertefritt for seg, dette byttet fra bein og brusk til titan og plastikk. Men hun er sterk og målrettet. Hun har trent bra, gjort hjemmeøvelser og kommet seg raskt. Kompis Vidar låner ut sykkelrulle slik at Beathe kan sykle innendørs for å trene opp kneledd og tilhørende muskulatur. (takk Vidar!)

Kommunen vi bor i, Lørenskog, er nesten konk. Det er mange grunner til dette. Tre-fire svømmehaller, fem idrettshaller i full størrelse og et flott kulturhus er sikkert deler av svaret. Dessuten en ishall. (Og skihallen SNØ, men den er privat) Vi nyter av alt dette, her trener/leker små og store, sent og tidlig. Særlig vil jeg trekke frem biblioteket i kulturhuset. Der har flinke bibliotekarer klart å lage et program som trekker barna, på egen hånd. Altså reiser våre barn selvstendig til biblioteket en-to ganger per uke for å delta på aktiviteter, henge med andre barn og låne bøker. Uten at foreldre er involvert. Dette er jo bra på tre-fire nivåer og kommunale tiltaksplaner får bingo og yatzy på en gang. Dessuten låner og leser jentene nå bøker hver uke, helt selv. Vi foreldrene, vi med mobil limt til en hånd mens vi farer gjennom livet, er lettet og overrasket over at bøker har slått slik an. Joda, vi har lest Gruffalo, Harry Potter og SVK på sengekanten for jentene så lenge de har levd, men forventet i grunn at mobilscrolling skulle overta livet deres. Dette har heldigvis ikke slått til enda, -ikke helt da. 

Jentens farmor flyttet i 2025. Hun fikk en mindre leilighet, mer sentralt. Nå bor hun i høyhus i Lørenskog med umiddelbar tilgang til 110-bussen med seks avganger per time i hver retning. Triaden kjøpesenter er den nye nærbutikken hennes. Fra stuen sin i syvende etasje ser hun nå hele tre prestegjeld. Uansett hva noen sier om boligmarkedet så kan vi erklære at toroms i Strømmen-Lørenskog går ti prosent over takst og budkampene er harde. Ragnfrid måtte igjennom seks budrunder før hun fikk tilslag. 

Barna vokser. I år har vi solgt bilstolene. De er store nok til å sitte på sånn bilpute. En fantastisk milepæl synes pappa. Ikke like kult som å bli kvitt bleier, ikke like gøy som da de lærte å sykle, -men helt klart en viktig begivenhet. Færre og færre saker i vårt liv må skreddersys til barna. Minutt for minutt får mamma og pappa livet sitt tilbake. Vi vet ikke hva vi skal gjøre med den ekstra tiden. Den tiden vi tidligere har brukt til å tilrettelegge for jentene. Så vi står her og glaner på våre mobiltelefoner, speiler oss i eget bilde, oppdager tynnere hår og rynker på halsen. Men joda, vi kan nå, for første gang siden 2014, se Dagsrevyen direkte Kl 19.00, legging av barn skjer ikke lenger i dette tidsrommet. For en frihet.

Middag i Strømmen, god stemning, ingen håndgranater den dagen.
Foto: Pål T Rust

Hva ellers driver vi med da? Vi har malt litt, atelier nå i garasjen, som omtalt i fjor også. Vi har oppdaget det nye Tøyenbadet, kun 20 minutter unna. Der trives vi godt. Dessuten så sykler vi litt, men vi snakker mest om det da, særlig pappa. Vi kom oss på Høstutstillingen i år, og satte rekord. Vi var der i hele nitti minutter. Alle synes det var noe kult der og heldigvis er vi ikke enige om hva som er kult. 

I sommer spiste vi oss igjennom Strømmen. Strømmen er en kulinarisk reise, hele Asia kan dekkes over en ukes lunsj og middag. Anledningen var at pappa malte stue og kjøkken, ergo ingen matlaging hjemme. Vi fant ut at vår favoritt var Thairestauranten "Strømmen Sushi & Thai mat". Så vi ble både stolte og overrasket da denne restauranten ble bombet med håndgranat ila høsten. Stolte over å få være del av nyheter som får statsministeren til å rykke ut å si at det er "det skal være trygt å ferdes..." og overrasket over at søvnige Strømmen er en del av gangsterveldet der "crime for hire" via Snap Chat er en forretningsmetode. 

Mamma har trappet ned sine verv. Hun er ikke lenger FAU-leder ved Solheim skole. Dog er hun 17. mai general for 2026. Hun har, uten egeninnsats, blitt valgt som dugnadsansvarlig for Leonore sitt fotballag. Pappa har ingen verv, legger imidlertid ned mye tid på arbeidsplassen FMA. Forsvarssektoren skal øke, på alle måter, og han er med og bidrar med iver, kjeft, ydmykhet, smiger og god planlegging. 

Så vi lever igjennom barna våre? Nei, men mye av tiden til mor og far går med til å se på fotball, håndball og turn. Vi kjører, baker, pusher dopapir, står i kiosken osv. Dette er livet vårt nå. Ingen grunn til å vente til det går over. Vi må gripe dagen, også disse dagene. Så nå har vi kommet til at enhver fotballkamp en onsdag kveld egentlig er en catwalk, vi pynter oss, står på kunstgresset og stråler.

Far reiste en tur til Paris i november. Det skal liksom være lavsesong der da. Sammen med Jørn-Atle gikk han byen på langs, 42km på tre dager. De unngikk nesten de andre turistene, så mye nød og rikdom. Og fant ut at kjøtt av gås er avfallsprodukt etter produksjon av gåselever. Kjøttet tilbys rimelig på enhver restaurant og det er topp lunsj. Og det var i grunn det de rakk. Byen vil bli besøkt igjen, sammen med Beathe neste gang. 

I fjor prøvde jeg å klemme et prosjekt ut av året vårt, prøvde å dele opp året i Børs & Katedral eller Livet og Kunsten. I år går ikke dette. Vi har rett og slett ikke hatt tid eller mulighet. Vi optimaliserer livene våre, altså driften. Driften av skoletimer, arbeidstimer, treningstimer. Og kun det. Derfor tok mamma & pappa til seg ros fra lærerne under årets utviklingssamtaler, der de påpekte at Julia & Leonore alltid hadde strøm på iPaden, matpakke og tørt skift. Lærerne tror jo at barna fikser alt dette. Det stemmer ikke. Det er familiebedriften som fyller vannflasker, tørker sko og pakker ekstra skift i ziplock-poser. Så nå måler vi suksess i fravær av sykdom. Vi blir glade når vi har kokt akkurat nok pasta, alt blir spist og alle er mette. Når barna selv prioriterer å gjøre lekser før de så sender sms om at de drar og leker, -da er mamma og pappa fornøyd. Slik har det blitt. Vi liker det.  

Optimalisering er altså "prosjektet" vi har hatt i 2025. Mor og far har begynt å samkjøre til og fra arbeid. Da er det ikke så klamt å bilpendle, når vi er to om det. Barna klarer nå å lage seg mat selv, hovedsakelig varmer de nudler og trekker wienerpølser. Altså lever de noen timer selv uten oppsyn hver ettermiddag. Mamma og pappa kan bruke mer tid på anbudskonkurranser og anskaffelsesstrategi. Alle holder forbindelsen med hverandre via GSM-nettverket underveis og sånn går dagene. Også helgene. Men da kan vi sove en time lenger. Denne familien kommer snart til å bli ISO-sertifisert. 

God jul og fred på jord ønskes dere alle fra familien Wie-Rust.

Foto: Pål T Rust

Maling, bading, smerte, -sommeren 2025

Kilsund, Arendal (Foto: Pål T. Rust)

Sommeren 2025 vil virkelig bli et merkeår i historiebøkene. Israel får gjøre som de vil i Gaza, de slår seg virkelig løs. Russland får gjøre som de vil i Ukraina, de roter det til som vanlig. USA passer på at de er like dårlig likt av absolutt alle land, og innfører høye tariffer for samtlige, også ubebodde fugleøyer i Sør-Atlanteren. Verden koker. De siste trærne i Hellas og California brenner opp og den norske Kronen faller til nye bunnivåer. 

Hjemme hos oss er det mange mindre saker som skjer, men ikke helt ubetydelig for oss. Vi har byttet inngangsdør, Julia har byttet turnklubb, mamma har byttet høyre kne og stua har byttet farge fra 2015-noir til 2025-antibac. Dessuten har vi vært på fin ferie på hytta og renta er ned et knepp, -0,25%.

Sommeren 2025 begynte vel egentlig med at jentene skulle drive dank et par uker. Skolen var over, det var ingen Sommerskole i Lørenskog i 2025. Begge jentene ble heldigvis med tålmodige vennefamilier på hytteturer noen dager. Det gikk fint. Julia fikk oppleve å gå tur i fjellet uten annen mening enn å snu og gå hjem igjen etter en stund. En flott norsk tradisjon som det var på tide at hun oppdaget. Leonore fikk badet i både Randsfjorden og Einafjorden på sin hyttetur. 

Julia kom hjem fra sin hyttetur og opplyste om at hun hadde fått indrefilet og at det var godt. Selvfølgelig. Hun kan blindteste hva som helst og vil alltid velge den dyreste. En dag vil hun ha en ektemann som alltid vil måtte kjøpe Bollinger. Cremant og Cava vil ikke funke. Prosecco, -hva er dette for noe svineri? Vel, vi har dermed kjøpt og spist mye biff i sommer. Alle liker det, men det er ikke en holdbar diett hverken fysisk, bærekraftsmessig eller økonomisk. Vi kjøpte forøvrig en kilo biff på Eurospar på Brokelandsheia, de reklamerer med at det er det samme som svenskehandel. Og det stemmer nok, for det var ikke noe billig der. (Den svenske Krona ligger nå i 107)

Vi har gjort to krevende saker i sommer, som vi aldri ville startet på, om vi hadde forstått hvor omfattende det skulle bli. Maling av stuen hjemme og bytte av Beathes høyre kne. Far brukte en uke på å male en vegg og gulvet i stuen. Masse styr. Men nå ser det veldig ryddig ut her. Beathe byttet kne tidlig en mandag morgen hos Ahus Gardermoen. De bytter tre knær hver mandag der. Tirsdager bytter de hofter. Hva som skjer resten av uken vet vi ikke, -da jobber trolig de samme ortopedene hos Aleris og bytter ledd for

pasienter med privat forsikring. Det kneet til Beathe gjør vondt, må trenes opp, krever ukesvis med sykemelding og krykker og medisiner. På toppen av dette har Beathe oppdaget at hun ikke tåler sterke smertestillende medisiner. Hun fikk legendariske Oxycontin (Oksykodon) men ble bare kvalm og la vekk hele greia. Så nå knasker hun Paracet, gråter mens hun trener opp det nye kneet og trenger hjelp til alt som krever at hun står og bruker mer enn en arm. (Den andre armen må holde i noe, krykke, dørkarm, ektemann el.) 

Ferie, vi hadde tross alt tre hele uker på hytta i Kilsund. Vi så Statsministeren der, på avstand, en gang. Han var på veg fra nærbutikken med kone og livvakt i shorts. Vi så også Biff Malibu et par ganger, dog uten Jette Christensen. Han har blitt gammel nå Biff, ser mer ut som sitt alter ego Fritjof Jacobsen, -som pusher seksti i grunn. 

Måkeskjær
(Foto: Pål T. Rust)

På hytta fikk vi uvanlig varmt og jevnt vær. Tre uker med badevær. Selv de tre-fire dagene Yr varslet regn var det fint vær og vi badet. En av dagene det skulle regne sendte vi mor til Stoa for å lade bilen og handle på Kiwi. Dessverre hadde mor og far sittet for lenge oppe kvelden før. Så når regnet uteble, solen kokte og Tesla Supercharger på Stoa var ute av drift, -da ble det for mye for mor. Den slags motstand skal man ikke ha i ferien. Hun dukket opp igjen utpå ettermiddagen, blek men fattet. Med strøm på bilen og uten sprengte blodkar i øynene. Som Teslaeier skal man egentlig slippe å fafle med sånne andre ladere som krever abonnement og brikke og ny app og stikk inn kredittkort. Hun endte med å holde seg for nesen og lade fra en ikke så rask lader av ukjent art. Dog hadde den strøm.

Vanlig hytteaktivitet ble gjennomført, beising, reparasjon av båtmotor, jentene fikk ferievenner, vi hang ute på skjærene, ble brent av maneter til tross for sterk fokus og frykt. Nytt av året for oss var

klippehopping. Vi forstod av venner fra både Stavanger og Bærum at vi lå etter. Hopping i havet fra 3, 5, 9 meter eller hva de er disse klippene, -er vanlig for alle andre enn oss. Mor syntes det var skummelt og var lunken til hele greia. Far fant til slutt en lavere klippe, dog på utsiden der store dønninger bryter. Dermed ble det lavere fallhøyde men tildels skummelt å komme seg opp av havet igjen uten å bli most mot gneisen. 

Noen venner på Sørlandet inviterte på julibord. Det var jammen hyggelig. De serverte pinnekjøtt, stekt i grillen. Det smakte bedre enn sånn vanlig pinnekjøtt fra gryta faktisk. Anbefales. 

Grillet pinnekjøtt, Ronny Fladseth
(Foto: Pål T. Rust)

Vår tilmålte tid på hytta var tre uker. Far hadde et par gjøremål han stadig utsatte, men han fikk til slutt beiset veggen mot vest, nest siste feriedag som også var hans egen bursdag. Han sanket masse martyrpoeng der han stod i tretti varmegrader og beiset mens resten av familien badet og spiste kake. Han hadde også satt mål av seg å løpe Flostaøya på langs. Tidlig en torsdagsmorgen, mens familien sov, snek han seg ut og satte avgårde. Klokken halv sju var han på veg langs fylkesvei 410. Da fikk han se hvem som egentlig holder hjulene i gang og hvilke biler de kjører. Nå er det jo sånn at sørlendinger liker alt med motor på veldig godt. Særlig båter med stor bensinmotor er stas. Langs veien liker de dieseldrag og favoritten blant alle som skal veldig tidlig på jobb i juli er norgesbilen Skoda Octavia. Og alle sørlendingene som kjørte forbi han joggeren med ull/silke løpetrøye og raske briller tenkte nok at det skal bli godt når ferien er over og alle de pretensiøse østlendingene har reist hjem. 

Ja, også har vi byttet utgangsdør på huset vårt i Furuveien. Mor har satt igang en ny finansieringsmodell for vedlikehold og oppgradering av huset. Planen er å spare penger til en utbedring vi har planlagt, og gjennomføre den. Deretter spare penger til neste milepæl, og gjennomføre dette. Slik fikk vi ny utgangsdør og malt stuen. To aktiviteter som ble finansiert etter denne fine lavrisikomodellen til Beathe. Far har hele tiden tenkt at vi totalrenoverer huset en dag, når vi har 2 millioner kroner til den slags. Men siden disse millionene lot vente på seg, ingen av oss vant i Lotto, -ble en annen, mer jordnær løsning valgt. 

Hele byttet av dør må nevnes. Vi gjorde det selv, men det tok en hel helg. Far gjorde det meste av arbeidet og mor kom inn på strategisk viktige punkter og hjalp til. Det mest minnerike var da Beathe returnerte fra Byfest i Lillestrøm rett før midnatt og mannen satt der med en biljekk og en tung ny utgangsdør som skulle løftes opp på tre hengsler. Mor tok tak og hjalp til med løfting, men kjolen var i veien. Snart stod hun der kun i undertøyet og bannet sammen med far. Men de fikk entret dørens tre hengsler.

Kneet Beathe byttet er litt av en affære. Det er fire uker siden. Hun går litt uten krykker nå, og håper å kunne sykle om noen uker. Så langt alt vel. Men det er vondt. Hun har fått byttet nederste del av lårbeinet og øverste del av leggbeinet med kuler av titan. I mellom de to titaniumkulene har ortopeden lagt en pute av plast. Så vi tror alt er som det skal være. Men smertene er drøye. Særlig ved belastning, tøying og forsøk på å oppnå vanlig bevegelighet. Så nå tilbringes natten i rykk og napp til søvn eller rusling i stuen med vond fot. Dagen tilbringes til å trene, tøye og gråte. 

Mange ting ble forsøkt for første gang. Vi inviterte venner på hytta. Det var jammen koselig. "Det er fint å ha sitt eget besøk" sa Leonore. Det var Fredrik, Marianne, Leni og Erle som var besøket. De lager bedre taco enn oss og er like gode til å bade som vi er.

Koselig med besøk på hytta
(Foto: Fredrik Braadland-Konstali)

Lånerenten på huslånet vårt gikk ned i sommer, 0,25%. I praksis ble det nesten tusen kroner mindre spons til banken av dette. Beathe brukte sin del til å opprette familieabonnementet for Spotify. Hun var lei av at barna overtok hennes lytting. Nå har de sin egen. Far startet opp igjen med Morgenbladet og har kost seg med litteraturkritikk og intervjuer av ikke så kjente folk siden juni. Det er bra den avisen bare kommer en dag per uke. Vår kulturelle kapital økte markant. Far og mor har ved flere anledninger dratt i land 9 poeng av 20 mulige i Morgenbladet-kviss, som er over snittet resultat faktisk. Da får man hederen "Bra, men du leser tross alt Morgenbladet". Anbefaler alle som smiler av "9 poeng" å prøve denne kvissen selv.

Julia besluttet å gå fra Hammer turn til Oslo turn sent i juni. Hun savner turnjentene og fellesskapet fra Hammer, men liker treningstidene, all tilgang til apparater samt trenerne Michelle & Mira, -i Oslo turn. Så nå reiser hun selv fem dager i uken med buss til trening på Hasle i Oslo. Vi henter henne etter endt dyst. Femten timer hver uke pluss konkurranser. 

Påske i Bayeren, 2025

Julia, Beathe, Leonore, Schloss Neuschwanstein,
(Foto Pål T. Rust)

Mamma Beathe ville på tur i Påsken. Pappa Pål Torleif satt med håndbrekket på, var skeptisk til valutakostnader, Co2-utslipp, kredittkortgjeld og kjipe leiebilfirmaer. Mamma bare viftet slik sutring vekk og booket hotell og leiebil. Far følte presset, og fant noen flybilletter han mente kunne gå. Og vips så var slottskikking og generell turisme i Bayeren bestilt. Alle trengte en pause. Og alle vet, også barna, at hjemmepåske er langsomme saker. Ingen var kjent i Bayeren i grunn, joda vi var der tre dager høsten 2020 under pandemien, men da var det munnbind på og og duften av håndsprit lå over landet. Barna husket det ikke heller, de var fire og seks år den gangen. Oppsummert så gledet vi oss, -og påsken i Tyskland innfridde. 

Vi kom oss greit avgjorde med Norwegian. De har jo sånn passe kjipe slot tider, derfor er det billig. Hadde vi trengt å dra tidlig eller sent kunne vi jo reist med Lufthansa eller SAS til dobbel pris. I stedet reiste vi midt på dagen sammen med resten av de tysk-norske barnefamiliene som hadde samme prioritering som oss; lav pris er viktigst. 

Leiebil er det samme som alltid. Uansett hvor mye info vi har tastet inn ved nettbestilling, må alt gjentas i disken hos uteleiefirmaet. Det eneste som gir meg håp, der jeg står og staver etternavnet mitt igjen og igjen på tysk-engelsk, er at de faste kundene i gull-kunde køen ved siden av, -må gjennom akkurat den samme sendrektigheten til tross for at de sikkert leier bil ukentlig. Jeg er faktisk usikker på om AVIS, Hertz, Eurocar mv. har fått meg seg hva internett er og hvordan det kan brukes. Vi fikk en Dacia Jogger med manuelt gir og høytalere som gjengir falsk rallybilmotorlyd inne i kupeen. Hele bilen var ny og fremstod som dårlig og billig. Joda, jeg er en snobb, men Dacia er nok labre saker selv uten min subjektive mening. Gøy å kjøre manuelt gir igjen, stolt av at jeg ikke kvalte bilen mer enn et par ganger de tre dagene vi hadde den. 

Vi feide ut av flyplassen, gjennom byen og opp i fjellene. Tøft å kjøre på autobahn med fri hastighet rett sørover fra München og se snødekte fjell reise seg i horisonten. 150km/h med Dacia fremstod som uansvarlig, derfor endte vi sammen med Ford Focus og andre Eurobokser i surrefil til høyre. Vi tok av før vi nådde de snødekte fjellene, vi skulle kun til "the foot hills" og tok inn for natten i en kvart tyrolervilla i Oberammergau, -du vet der Messerschmidt utviklet fly og kanskje andre saker i lange fjelltunneler, under krigen. En Brigade Gebirgsjegere holdt også til der i de dager. Siden krigen har NATO hatt skolesenter i samme landsby. 

Oberammergau er uten gatelys. Og tyske huseiere kaster ikke bort strømmen heller. Ergo er det helt mørkt der, allerede kl 21.00 i midten av april. Og helt stille. Kun katter som sloss og grevlinger som graver i komposten lager lyd. Vi fra Lørenskog med en aldri hvilende riksvei 159 bak huset, ble var og takknemlige for stillheten. 

Hest og kjerre opp til slottet.
(Foto: Pål T. Rust)

Tirsdagen spant vi avgårde til Schloss Neuschwanstein. Der han gale hertugen brukte alle pengene på å bygge eventyrslott på en klippe. Til slutt ble resten av hertugfamilien så lei av overhodets pengebruk, at han ble funnet død i vannkanten til en nærliggende innsjø. Vi var på plass idet stedet åpent klokken 10.00, -før turistbussene fra München og Garmisch Partenkirchen nådde frem. Planen var å komme seg ut på den berømte gangbro Marienbrucke før hordene. Denne broen utgjør prima kameraposisjon for oss turister, slottet i silhuett i bakgrunnen. Den tåler ikke all verden den broen, og har nå fått telleverk på hver side, som holder styr på hvor mange som står på konstruksjonen. Juvet under er vel 30-40 meter dypt. Maks 200 personer på broen sier skjermen i tellemaskinen. Hva som skjer om den teller 201 på broen vet jeg ikke, vi var aldri flere enn 70, tidlig 15. april. 2025.

Vi gikk ikke inn i selve slottet. 44 Euro per hode for omvisning med audioguide. Mamma var lenge tvilende, følte hun burde utnytte muligheten til også å komme seg inn og kikke. Den blakke ektemannen hennes minnet henne på at Hertug Ludwig som bygget stedet druknet før han rakk innrede slottet. Uansett hva som fins inne er det noe som er satt inn for å trekke turister. Vi ruslet ned bakken mot landsbyen i stedet og fikk oss pommes frites på en kafe. Motivert av muligheten til å tisse; -sitt ned, bestill snacks, løp på do. Så blir en skål pommes til barna og kaffe til mor en ren bonus for å gå på toalettet. Vi snakket mye om Kong Harald på turen og hans vise ord om "aldri gå forbi en WC". 

Alle landsbyene vi kjører igjennom i dette området er mer eller mindre tegneserieaktige. Selv løvetann på åkeren blir romantisk i disse trakter. Von Trapp familien hadde følt seg hjemme tror vi, -på en sånn

Levelig i tyske lavalper. Oberammergau.
(Foto: Pål T. Rust)

apolitisk måte. Mor og far i vår familie lurer alltid på hva folket lever av. I tillegg lurer mor på om det er mye snø der hver vinter. Ammertal, den brede fjelldalen som binder Murnau til Garmisch Partenkirchen, -ish, ligger rundt 800moh, -så det er tidvis metervis med snø. Men på en sånn fin måte er vinteren kortere, kommer senere og drar tidligere. 

Forøvrig lurer vi alltid på om vi burde flytte ned hit. Hvorfor er det slik, at landsbygda i utlandet ser bedre ut enn egen landsbygd? Jeg er sikker på at tyskere på tur i Norge drømmer seg bort på samme måte? Men realiteten er vel at skoler legges ned og jentene kommer ikke tilbake til bygda etter universitetsutdannelsen i byen, -både i Norge og Tyskland. Til slutt sitter landsbygda igjen med sure, ugifte menn som elsker diesel og hater elbiler.

Julia, akkurat 140cm, får selv kjøre
sommerrodelbahn. (Foto: Pål T Rust)

Dagen etter feiret vi bursdagen til Leonore som ble ni år. Hun fikk sang og tysk bakverk. Dessuten arvet hun en Applewatch fra mamma, -som ikke ville samarbeide og låste seg, -klokka altså. Og når hun skulle kjøre sommerakebane, (Sommerrodelbahn), -var hun ikke høy nok til å kjøre selv. Kravet er 140cm. Dette ble nedtur for niåringen. Gaven hun fikk virket ikke og alderen hjalp ikke i akebanen, hun var ikke høy
nok og ble følgelig behandlet som en unge. Det som skulle være hennes dag ble tårer og kjip stemning. Mamma og pappa følte presset, de fant en klatrepark i Garmisch, det liker hun. Vi kunne bruke et par timer der. Imidlertid brukte parken en time på undervisning om utstyr og sikkerhet og påfølgende kontroll av oss klatrere, -at reell tid i parken ble 40 minutter. Så niåringen fikk en ganske dårlig bursdag. Det ble ikke bedre når mor og far skulle manøvrere i München med leiebil og treg GPS og far insisterte på "å finne en bensinstasjon nærmere leiebilfirmaet". Det var rushtid i München og virkeligheten var, som vanlig, mer komplisert enn GPS-skjermen ville ha det til. Det er aldri så trykket stemning som i en familiebil i en ukjent by når far kjører og mor skal bidra med navigering. Vi gjør sjelden denslags, det er vel derfor vi fortsatt er gift. 

Fremme på The Mariott hotel i München ble vi tatt vel imot. Det viste seg raskt at dette hotellet tok sin rolle som Mariott veldig seriøst, halvparten av betjeningen snakket bedre engelsk enn tysk. Stedet var samlingssted for den amerikanske diaspora i München og alle andre som liker å tro at ting er bedre "in the US". Bellboy i resepsjonen var en to meter høy pensjonert US Army sersjant fra Huntsville Texas. Han fortalte straks om vinterøvelser i Nord-Norge på 1980-tallet da han hørte at vi var fra Norge. Dessuten tipset vi, noe tyskerne ikke driver med, så han ble kompis raskt. 

I München brukte vi dagene til å rusle. Vi ruslet i Englisher Garten som er en svær park, tidvis skog, tidvis trimmet anlegg, i München. Elven Isar og tilførselvassdrag med flotte navn som Oberstjagermeisterbach og Eisbach renner igjennom parken. Hver gang vi krysset en bekk i parken sa far "dette er elven Isar", på sånn skråsikker og feilaktig måte. 

Biergarten, München, april 25. 
(Foto: Pål T. Rust)

Vi ruslet også i bykjernen. Mengden turister og beboere så ut til å være sånn omtrent lik. Altså gidder vanlige folk fortsatt å bo og handle i denne byen. Men det er klart at vi turister ikke tilfører så mye annet enn press i leiemarkedet og fremvekst av lettvinte løsninger. Bayeren med sine over hundre bryggerier og verdenskjent ølkultur trenger i grunn ikke Hard Rock Cafe eller generisk Old Irish Pub, likevel ligger de der, med harrytasser fra hele verden som gjester.

Vi dro på oss omgangssyke underveis. Trolig var det litt for lite klor i hotellets basseng? Leonore var helt utslått deler av Münchenoppholdet. Hun avrundet det hele med å kaste opp på flyet hjem til Oslo. Vi fikk allikevel ruslet i Olympia-parken, -bygd til det famøse OL i 1972. Vi satt i Biergarten og vi fikk spist snitzel og hvite asparges flere kvelder på rad. I biergarten begikk far en turistsynd der han kun bestilte en halv liter øl. Betjeningen svarte med å rulle med øynene og beskjemmet finne frem et av de små glassene. I Bayern er det kun barn og gravide som drikker halvlitere. Voksne menn drikker øl av "stein" som er en sånn litersmugge alle har sett på bilder fra Oktoberfest. 

Vi kjøpte tredagerspass til kollektivnettet i München, og reiste friskt med U-bahn, trikk og tog. Ja, det er fortsatt masse biler i München, men man trenger de ikke, det er vel mest gammel vane som gjør at de fortsatt er i bruk. En kveld vi stod og ventet på grønn mann for gatekryssing fikk vi se en Tesla råkjøre forbi en Mercedes cab. Mercedesen tutet indignert idet Teslaen rånet avgårde. En stor gammel Mercedes fra 2010 er ingen match for en elbil fra 2020, og det gjorde nok vondt for Mercedeseieren å kjenne på dette. Å bli overtatt av fremtiden, som en overraskelse, er aldri behagelig. München som resten av Europa står foran endringer vi ikke kommer til å like, men det er aldri behagelig å bli revet ut av status quo.   

Hva var de vi skulle igjen, i Bayern i Påsken? Vi skulle på tur, bli kjent med et nytt område, henge i parken, sammen. Vi fikk gjort alt dette. Den samme følelsen av at alt er på stell i Tyskland, sitter vi igjen med, som vanlig. Samfunnet er veldrevet, hekkene trimmet, bilene vasket, bla-bla. Vi tror at alt er bedre her, selv om vi vet at de har de samme utfordringer som oss. Men vi hadde det hyggelig og fikk vært masse utendørs, spist god mat og vært sammen. En vellykket Påske i et område vi gjerne kommer tilbake til. 

Klisterføre i Olympiapark, München, Påsken 2025
(Foto: Pål T. Rust)

Julebrev familien Wie-Rust 2024

Høyt & Lavt, Lørenfallet.
(Foto Pål T. Rust)

Hvordan har livet vært i 2024 for Wie-Rust med sine fire medlemmer? Vi skal prøve å oppsummere. For å unngå at alt handler om barna som trener mye eller den norske krona som har blitt til monopolpenger uten verdi, -forsøkes i år å dele opp i kapitlene Livet og Kunsten (og pengene?). 

Livet

Kjære alle sammen, slik er det altså, alt handler om å rekke å mate barn før trening og deretter mate dem etter trening igjen. Mamma vasker treningstøy og koordinerer kioskvakt og kjøring og alt annet som hører med. Pappa løper rundt med matpakker, varmer pølser og fyller vannflasker. Det er slik vi vil huske 2024, altså er dette en gjennomgående sak, en rød tråd. "Men dere har vel hatt ferie?" Joda, men også da skal minst ett barn trene og dermed styres dagen etter dette.

2024 begynte hos oss, og hele Østlandet, med masse snø, dårlig sikt og iskald vind. Det fortsatte slik til langt uti april tror vi? Vi har bilder av ferskt snøfall i midten av mars. Vel, som vanlig så klarte vi oss. Vi hadde nok fyringsved og brukte innimellom strøm faktisk. Strømprisene var ikke helt ville, ikke som i 2023. Vi dusjet i varmtvann, også i ukedagene og oppførte oss så normalt vi klarte. Dessuten hyggelig å rydde snø på innkjøringen, aldri treffer vi naboene så ofte som etter 20cm nysnø, -da står vi der med lue og snøfreser og snakker om strømprisene, Putin, Trump og Listhaug. 

Planen for vinteren 23/24 var at barna skulle lære seg langrenn. Igjen. Men det er rart med det. Det passet nesten aldri. Enten var det for mye vær, tidvis minus tjue. Eller så hadde vi andre ting på blokka. EN gang kom vi oss ut. Far smurte ski etter å ha renset ski. Barna hørte far som foreslo at de droppet dunjakke, men ignorerte dette. Alt annet om vinteren nytter de dunjakke til. Pappas "Severin Suveren" -påstander om at "man blir varm av å gå på ski" og "lettere antrekk gjør gangen smidigere" gikk langt over hodet på dem. 

Vel, det ble en kort tur. En datter ble kald, en annen hadde bakglatte ski og pappa hadde fått klistersøl på fingrene. Magien ved kvikklunsj, appelsin og god glid i sporet dukket aldri opp. Vi skal prøve igjen denne sesongen, men lover ingenting lenger. Samtidig er det jo norsk, sånn Nansen-norsk, å gå på ski uten å hygge seg. Men far klarer liksom ikke selge dette inn til barna. At de skal ha det kjipt og at det er en fin ting, mens de går på ski, helst alene, på fjellet. 

Julia ble ti år i mars. Hun tok sin nærmeste vennegjeng på kino som bursdagsfeiring. De så Kung Fu Panda 4. Så traff de mamma som betalte for alt de ville ha på Burger King, -der hadde de bankett. Og det var det. Ingen foreldre som måtte arrangere leker, eller pyntet et innleid lokale eller pakket godteposer eller bygget pinata, ei heller dra i gang "Hurra for deg". Altså fikk tiåringene holde på alene, uten masse kleine foreldre rundt ørene. Og det funket. Gaver fikk hun på Vipps. 

Påsken hadde vi på hytta i Kilsund. Der traff vi hyttevenner, hadde Langfredags-mottakelse og Påskeleker. Dessuten prøvde vi å rette opp et gelender, som vinterens snøskred fra taket hadde slått over ende. Det lyktes vi ikke med. Vi fikk spilt Ludo, uten at noen begynte å gråte i år faktisk. Det regnet det meste av påsken, vi kikket masse DVD, som er det mest moderne innen multimedia på hytta for tiden. 

Det er vi som er de voksne nå, snart femti år Beathe og Pål Torleif. Det er ekstra synlig på Langfredagsmottakelsen i Kilsund. Da er alltid mange samlet, naboer og venner, -besteforeldre, foreldre og barn. Forrige generasjon, som har vært pilarer i familie og samfunn er nå gamle, noen allerede borte. Heldigvis er barnebarn kommet til, livet fortsetter. Det er en påminnelse om egen dødelighet, å se alle de flinke forbildene bli eldre, ta mindre plass og tilslutt etterlate seg en ledig stol. 

Leonore ble åtte år i april, og fikk feire med sin klasse på det innendørs lekesenteret Playworld. Der har de verter inkludert i "bursdagspakken" som deler ut pizza, glemmer helt at det er vanlig med drikke til maten, og hjelper til med å åpne presanger og ellers gjøre seg sånn passe nyttige. Leonore og klassen hoppet og løp rundt inne på Playworld og hadde det helt topp. Dette opplegget kostet i underkant av 4000kr. Hva som helst for å slippe å ha en klasse åtteåringer inne i eget hus. 

Leonore (Foto: Pål T. Rust)

Mor og far er uenige om skjerm og teknologi for barna. Far pøser på med Vipps og iPhone til begge barna, deler bussbilletter digitalt i Ruter-app og synes at Kalender-invitasjon til iPhone bør være ansporing nok til at tiåringen får spist, skiftet, pakket og kommer seg på trening på egenhånd. Mor derimot setter skjermgrense, som gjelder alle skjermer og er kritisk til at ingenting kan gjøres uten at høyre hånd holder i en mobiltelefon. Da blir matlaging, lekser, spising og rydding vanskelig, -siden alt blir gjort med venstre hånd mens oppmerksomheten er mot Roblox, en chat eller YouTube... Så nå er det blitt slik at ungene får kjeft hvis de ser for mye på telefonen sin og de får kjeft hvis de ikke følger med på telefonen sin når mamma eller pappa ringer eller sender sms. 

Etter påsken arrangerte far utdrikningslag for sin kamerat Axel. Det ble en minnerik dag som startet med basketball på idrettshøgskolen og endte med middag og skryt på Vettakollen. Underveis ble det lunsjet under tunge malerier nedi byen, overvært hisorieforedrag om Tungtvannsgjengen og drukket pints på irsk pub. Alle deltagerne var menn som pusher femti og alle satte aller mest pris på basketballkampen. Den vordene brudgom kom godt fra det hele, uten involvering av en eneste blålysetat. Han giftet seg med sin Henrikke to uker senere.

Mor arbeider fortsatt hos Wittussen & Jensen. Hun har blitt motvillig god på SAP siden sist. Et vondt og ustabilt bein er nå blitt til kølapp hos helsevesenet for å bytte et kne. Hun savner stadig et mildere klima, men tilpasser seg fortløpende til tingenes tilstand. Hun sykkelpendler nå i hel regndress om været krever det og er på full fart mot vintersykling og piggdekk. Og neida, hun sykler ikke på elektrisk sykkel. Videre er hun leder for Solheim skole FAU og er aktiv i alle utfordringer som fins rundt Norges raskest voksende kommune og deres utdanningstilbud. 

Far er prosjektleder og tenker mye på jobb, også om natten. Dette er dog ikke bortkastet, han kjører store prosjekter på halv tid av normert. Men han er snart hundre år også, der håret stadig blir gråere og humoren er helt borte. Dessuten stiv i ryggen og kledd i ull hele året. Han løper og sykler og tar bussen. Staten som er arbeidsgiver betaler så stusselig med lønn at han ikke har råd til bil. Han er nå både praktisk og idealistisk busspassasjer. Akkurat som i 2023 leser han biografien om Steve Jobs. Veldig interessant og ganske kjedelig på samme tid. Han klemmer inn litt Stefan Zweig på lydbok og har alltid ambisjoner om bli fanget av en god fortelling igjen. 

I mai reiste Beathe på strategisamling med sin arbeidsgiver til Sør-Afrika. De var borte i fem døgn, altså rakk de hele 2,5 dag uti bushen på safari og en kveld med fokus på utvikling av selvet og jobben. Hun var strålende fornøyd med safari der løver og elefanter kom tett på og viste frem dyret i seg. Døgnvis på fly derimot, det var hun helt sånn middels glad for, men kom seg igjennom med frykt & avsky og kanskje gin & tonic. 

Julia var fjerdeklassing før sommeren, hennes kull var ansvarlige for å gjennomføre 17. mai ved Solheim skole. Far her i huset ble dermed involvert som gruppeleder for Rigg & Rydd. Den gjengen som setter ut alle bord og stoler, rydder søppel, holder kontroll på strøm og ledninger osv. Vi ble til slutt tolv personer som satte ut hundrevis av stoler, bord og samlet de inn igjen. Vi hadde en dedikert mann til kun å sette opp og bruke lydanlegget. Det betalte seg da 17. mai-talen for første gang på fire år faktisk kunne høres utover Solheim sin skolegård. Dette P/A-anlegget er kjent for å oppføre seg som Trump, uforutsigbart, -men Hans Gunnar fikset det. Samme mal fulgte vi for strømregnskap, -hadde en dedikert elektriker-pappa til å fordele pølsekoker, sukkerspinnmaskin og kaffetraktere utover kurser og uttak, -for å unngå at sikringen gikk, Hans Magnus fikset den biffen. Dessuten hadde vi en politimann-pappa som fikset alt annet som dukket opp. Han ryddet og vasket og ordnet, -en real one-man army som løste alle utfordringer. 

Sommeren kom også i 2024. Vi badet og hadde det varmt tidlig på sommeren. Innen fellesferien var i gang var det møkkavær. Stormer med egennavn kom rullende. Far rakk å dele ut en milliardkontrakt på

Denne soldaten har hengt fra seg geværet.
Her fra Meymaneh 2006. (Foto: Ukjent)

vegne av Forsvarssektoren siste dag før ferien og endte samtidig sin karriere i Forsvaret. Tjuefem år som soldat ble avsluttet. Han fortsatte dog i samme stilling, som sivil, med høyere lønn og like oppgaver. Og nei, han savner den ikke, uniformen. Han har gått i den siden 1996, så han er godt forsynt. 

Vi dro straks på hytta utenfor Arendal, der var det utrygt for regn og ganske surt. En egen bloggpost om denne ferien fins her Sommerferie Norge24 Vi fanget krabber, kikket på båtrace og gikk med lue.

Resten av sommerferien ble tilbrakt i Tyskland. Vi kaller det vårt andre hjemland. Mor kaller det vårt egentlige hjemland. Bedre vær der nede. Vi fulgte eventyrstien, -gikk i sporene til Brødrene Grimm. Les mer her Sommerferie Tyskland24

Julia, som turner fire økter i uken, -fikk skryt av selveste Espen Jansen under en konkurranse på Jessheim. Hun gjorde noe vanskelig oppe på bommen mens resten av salen så på. Espen ble imponert over Julia og hennes lagvenninner. De er gode for alderen, tusen takk til dyktig trener Michelle Nerem. Julia prøvde ut håndball en uke før skolestart. En sånn camp som foreldre sender barna sine på, disse lange og kjedelige

Julia (Foto: Pål T. Rust)

ukene etter ferien er ferdig, men skolen fortsatt henger igjen i gamle dager og mener åtte uker fri er bra. Og da fikk vi slått fast en gang for alle, at ballsport det skal nok ikke Julia drive med. Hun er ikke dårlig til å kaste og løpe, men er heller lite interessert i all taktikk og regler som følger med ballspill og lagsport. Dessuten mistenker vi at hun synes det er for lite estetikk i all denne løpingen og kastingen. En liten snobb der altså. 

Leonore på sin side, hun har bare to økter fotball i uken, så da la hun på to økter håndball også. Dermed måtte hun droppe turn. Det synes hun er litt sårt. Fordi mamma er gammel turner og søster Julia turner og hun vil være en del av turnfellesskapet. Samtidig er hun veldig god i fotball og kan bli god i håndball også. Selv om hun er bare åtte år liker hun smaken av å være god. Så da blir det fotball og håndball for henne. Hun blomstrer i den klyngen av hestehaler som kriger om ballen. Fotballaget hennes spilte på Norway Cup i august. Selveste Norway Cup ble nok fremsnakket av foreldre og storesøsken. Men i praksis var det helgen etter Norway Cup var ferdig. Joda, det var på Ekeberg og pølsekiosken var åpen, men trøkk og kaos og sterke følelser var pakket og reist hjem. Far som trodde det skulle være bilkø og utfordringer insisterte på å bruke kollektivt. Men i praksis var det god plass og alle kunne kjøre stasjonsvognen sin helt frem om de ønsket. 

Pappa syklet i august sin årlige tur med kompis Vidar. Det har blitt en tradisjon nå etter to år. I år handlet det om den svenske vestkysten og litt mindre panisk opplegg enn i oktober 2023. De klarte imidlertid å gå tom for vann og gjenta denne samme feilen. Gamle hunder lærer ikke. Les mer her om du orker Menn i lycra

Kunsten

Men rekker vi noe utover det vanlige, noe som pirrer sansene og utfordrer forståelsen av alt kjent? Nja, -Beathe & Pål Torleif rakk å se Mark Rothko-utstillingen på Nasjonalgalleriet i juni. Som en Guy Richie-film kastet de seg på en buss til byen mens barna var opptatt i hver sin retning noen timer en lørdag ettermiddag. Det ble buss-kunst-vinglass-buss hjem, -alt på tre timer. Rothko var forøvrig vel verdt et besøk.

Leonore og hennes venninne Sofia tilbrakte en søndag på Munch. Det gikk fint og de hadde det hyggelig. Dog fikk de litt bakoversveis av gjestekunstner Vanessa Baird som hadde en hel etasje til sin skittenrealisme og aktivisme, dog ingen finesse. Etter å ha vasset i malerier med ekskrementer og drepte barn i Gaza, -av Baird, -ble Munch en flott og lys affære. 

Far har gjestet Kunstsilo i Kristiansand. Både bygget og Tangen-samlingen er verdt en egen tur, virkelig. Kristiansand sitter på en liten Guggenheim-Bilbao med Kunstsilo. Reis dit folkens. 

Selv så maler vi nå med akryl på lerret, hjemme i kjelleren. Og det er vanskelig. Det blir ikke sånn vi har sett for oss. Vi kladder og maler. Og rister på hodet, og stryker alt ut med tykke lag hvit dekkmaling. Så venter vi noen dager og prøver igjen. Vi sulter ikke for kunsten, men temperaturen i kjelleren der vi maler er lav. Vi sitter i gamle dunjakker, de barna slet ut for to sesonger siden, og maler. Ikke helt Hamsun og Sult, men sånn passe kjipe forhold. Så nå er status labre verker lagd under labre forhold. 

Og livskunsten da, ser vi noe til den, klarer vi å løfte oss selv ut av den daglige tralten og rutinen? Veldig sjelden. Vi strever stadig mot bedre flyt i den løpende hverdagen. Jobb, skole, trening, mat, søvn osv. En gang i blant klarer vi finne gull, -det kan være biff til middag en onsdag, spontan discodans i stuen en søndag ettermiddag eller en kinofilm alle liker og nyter. Sent i september gjestet vi Høyt & Lavt klatrepark utenfor Lørenfallet. Der overrasket vi oss selv med full fart i taubaner mellom trærne, -alle fire. Barna blir ekstra glade når mor & far deltar på lik linje med dem og har det gøy samtidig. Det hadde vi der. 

Oppsummert

Litt kjedelig julebrev dette året, men jeg tror sannelig vi ikke vi har hatt det så gøy heller. Som behørig dekket, -så trener barna mye, og foreldrene sørger for klær og mat. Livet er en slags logistikkoperasjon som aldri tar slutt. Jeg tror vi er ganske gode. Barna presterer bra på skole og i idrett og antall sykedager siste år telles på en hånd for hele familien. Ellers går dagene til jobb og skole. Så må vi legge oss for å sove alle sammen og gjenta det hele dagen etter. Det er mye brød og lite sirkus. Det er sjelden katedral og aldri noen smak av børs. Men kanskje apokalypse? For å understreke det hele så har vi fulgt myndighetenes råd og opprettet et nødlager hjemme. Men vi har ikke inkludert en eneste flaske gin eller boks sigarer. Altså blir det en litt seig armageddon her hos oss da. 

Vi ønsker dere alle et muntrere 2025 og vil takke for et greit 2024. Vi gjør så godt vi kan tror jeg. 

Leonore & Julia aug 24 (Foto: Beathe Wie)

Hvis 2024 var et bilde (Foto: Pål T. Rust)

Køben-Gøteborg på sykkel august 24

Särö, SE. Foto: Pål T. Rust

Hvordan reiser man fra Oslo til Helsingborg? Vi vet ikke. Men København er ganske nært Helsingborg. Og dit går det ferge og fly og buss. Kanskje tog også. Dermed startet sykkelturen i Sverige, i Danmark. 

Vi fløy til Kastrup og syklet derfra. Vi betalte klimakompensasjon. Og til UNICEF. Vi hadde veldig dårlig samvittighet for den flyturen. Hadde Norwegian foreslått å donere til Trumpkampanjen for å lette eget klimafotavtrykk så hadde vi gjort det også.

Vi skulle sykle Kattegattleden, fra Helsingborg til Gøteborg, langs den svenske vestkysten, midt i august.

Sykkelturen fra Kastrup igjennom København var et eventyr. Vi fikk syklet hele byen på langs fra sør til nord. Danske kvinner er jammen spreke syklister, de farer avgårde på tunge bysykler, ikledd upraktiske jobbklær. Vi nordmenn i lycra med hjelm og raske briller sleit med å holde følge med kule, danske studiner. Dessuten danske knarkiser. De sykler skikkelig fort på stjålne sykler med skjevt bakhjul og rustet kjede. Kudos til dem. 

Han blide i bakkant, han sure nærmest.
Klare for avmarsj fra Kastrup
Foto: Pål T. Rust

Allerede på Kastrup ble vi godt mottatt. Eller Vidar da, han blide av oss. Han reiste med sykkelen sin i en flott pappeske fra Sykkelopplevelser. Den ville Kastrup gjerne ha. En hyggelig dansk logistikkarbeider ved flyplassen ba pent om å få overta esken, -for å gi videre til syklister som skal fly ut fra Kastrup, uten at de har noen god plan for forsvarlig innpakking av sykkelen sin. Han blide av oss monterte egen sykkel, byttet til lycra og småsnakket med andre syklister i "Bulky baggage" området. Han sure, Pål T, var ferdig skiftet, hadde allerede sovet natten igjennom og reist i et sett lycra sykkelklær. Han kunne fokusere all sin oppmerksomhet på å være sur. Dette passet bra da bakbremsen på sykkelen hans, hadde slått seg vrang. Klemte hjulet ujevnt. Skubbet mot felgen på venstre side, uansett hvor mye det ble justert 2-3 steder på lettvektsstålet fra Japan. Etter 15-20 minutter med nytteløs fresing til Shimano fikset han blide, Vidar, den kjipe bremsen med en rask stramming med umbraconøkkel. Så, -endelig kunne turen starte, selve sykkelturen altså. 

Nordsiden av København er flott. Store hus med dyre biler, utsikt mot havet, store grønne plener skygget av gamle ask, eik og pil. Vi kruset rolig avgårde. Lå tett i 22km/h og trakk inn følelsen av å være på tur, at vi ikke skulle rekke noe, turen er målet. Et par ganger ble vi forbisyklet av lokale mosjonister. Da la vi oss grådig på hjul og tok dem i de sjeldne motbakkene. Der er vi nordmenn gode, når det stiger. Et reisefølge på seks unge kvinner og menn med masse oppakning syklet peloton og holdt høy hastighet. De fløy forbi. Heldigvis måtte de stoppe og tisse, så vi passerte. Dette ga dem i grunn kun en ny mulighet til å toge forbi oss mens de hoiet og peste. Vi lot oss sjarmere. Selv han sure måtte innrømme at det var greit å bli frasyklet av ungdommen, -der de suste forbi med telt, soveposer og annet stappet ned i sideveskene. De rakk en ferge tidligere enn oss. På svensk side så vi aldri noe mer til dem. De skulle nok på campingplass mens vi bodde på hotell. 

Hva lærte vi i Danmark denne gangen? At nordsiden av København er bløtkake. I fjor fant vi ut at sørsiden av København er mer røde pølser. Wienerbrød heter Spandauer i Danmark. Dansker er raske på flatmark. Vi tar dem i bakkene. 

Nordover, ut av Køben
Foto: Pål T. Rust

Fergen mellom Helsingør og Helsingborg går tre ganger per time, koster nesten ingenting og bruker bare tjue minutter over. Den fremstod som litt av en gullkantet hemmelighet der kun en håndfull biler og syklister bordet mandag ettermiddag. På svensk side er Helsingborg en skikkelige by. Som blaserte nordmenn lot vi oss ikke affisere av dette og holdt stø kurs ut av byen. Vi var der for syklingen. Turisme er fint, så lenge vi slipper å klippse skoene ut av pedalene. Området utenfor Helsingborg viste vekst. Det var nye hus på nye tomter, god asfalt og fine forhold. Ute på landsbygden øst og nord for byen rullet vi mellom gamle kirkespir og nye vindmøller. 

Som seg hør og bør hadde vi for lite vann igjen. Det var varmt, vi drakk mye. Planen var å finne en bensinstasjon. Svenskene kjører fortsatt fossilbiler, så det burde dukke opp en bensinstasjon her eller der. Men det er jo kun vår fantasi som tror dette. Som vi lærte på sykkeltur i Tyskland i fjor,  at bensinstasjonene nå kun eksisterer langs motorveiene. De er ikke familiedrevet, beliggende inne i hyggelige landsbyer lenger. Vi gjorde alt vi kunne for å unngå E-6 som gikk nord/sør i samme området. Kattegattleden som var godt skiltet tok oss gjennom rolig og vakre områder. Vi så falk på patrulje over gule åkre, barn på veg hjem fra sommerskole og ungdom på veg til trening. Det var flatt og vinden kom fra vest. Mangelen på vann skapte uro i vår lille gruppe, men ikke nok til å ta vekk fokus på å hente kilometer. 

"Er det en butikk der borte?"

"Nei"

"Skal vi stikke bort og se? Kanskje vi får fylt flaskene?" 

"Nei, vi må sykle. Kan ikke kikke etter butikker hele ettermiddagen."

Endelig på plass i Båstad stoppet vi på Meny og raidet stedet for vann og Gatorade. Deretter dusj og pizza. Fordelen med å være to voksne menn på sykkeltur er at vi er trygge på egen vilje og evne til å spise pizza to ganger hver dag. Ingen av oss trenger å si sånn "nå hadde det smakt med sushi". For all del, vi spiser gjerne sushi, men ikke nødvendigvis etter 110km på sykkel i augustvarmen. 

Alle fastboende i Båstad spiller tennis. Alle vi så var på veg til eller fra tennis. Et øyeblikk trodde jeg vi ble utsatt for en spøk, at alle hadde avtalt å bære tennisracketer for å tulle med nordmenn på gjennomreise. Er Mats Wilander fra Båstad? Vi gadd ikke google det, konstaterte kun at Bjørn Borg er fra Södertälje og gikk og la oss. 

Ulf Lundell sin teig?
Foto: Pål T. Rust

Neste dag, Båstad-Falkenberg var bratt. Heldigvis var terrenget flatt og fint. Ingen vind å snakke om heller. Vi syklet i skog, over åkre og langs sjøen. Vi syklet også masse langs en riksvei. Denne var ikke en del av "Kattegattleden", men var rak og fin og gikk den veien vi skulle. Veien dro oss rett igjennom Halmstad sentrum. Vi hadde ventet et stort torg med en statue av Per Gessle, men i grunn var byen bare praktiske lavblokker fra 1950-tallet og vei optimalisert for å effektiv bilbruk. Vi var slitne fra dagen før. Hadde nok drukket for lite vann i varmen og tråkket på for raskt i iver over å komme avgårde, -føle at vi var underveis. Siden vi er hvite menn som pusher femti er håpet sterkere enn evnen. Dermed ender vi i slike situasjoner, sjaber form, men later som ingenting. 

Vel fremme i Falkenberg etter 92km rullet vi ned på stranden. Bred og fin sandstrand tett på byen. Vi kastet oss uti havet sammen med småbarna der. Stranden var langgrunn og ideell for barnefamilier. Rare nordmenn som insisterte å trekke syklene sine helt ned til vannkanten var det også plass til. Vi hang ved siden av storfamilien fra midtøsten som spilte popmusikk fra hjemlandet, grillet med tre engangsgriller og hadde mat og pledd i fjorten plastposer. Vi mistenkte at det fins en annen badeplass mer egnet for svette menn i lycra, med stupebrett og ølservering, men vi slo oss til ro med dagens badetilbud. 

Mens vi hang på stranden fikk vi se noe av det som skulle vise seg å være en betydelig rånekultur i Falkenberg. En 1963/4 Impala ombygd med hydraulisk understell rullet forbi, helt uironisk. Etter bading fant vi Coop, shoppet ingefærshots og paracet, som var dagens aperitiff. Deretter avgårde for å spise pizza. 

Falkenberg, SE. Foto: Pål T. Rust

Dessverre var ikke "Lilla Napoli" i Falkenberg åpen, den er kun virksom torsdag til søndag. Verdens eneste pizzarestaurant utenfor Napoli som er godkjent av det napolitanske pizzalauget. Faktisk. Heldigvis var det en hel rekke andre pizzarestauranter i denne byen, -vi valgte den som var drevet av sju kvinner. Der hadde de god pizza servert mindre enn femten minutter etter bestilling. Dessuten en plastikkhuggorm på trappen utenfor hoveddøren, (jepp), og gratis salat. Vi satt ute og fikk se en rekke mer eller mindre vellykkede bilombygg råne opp og ned gaten. Tydligvis populært med epatraktor igjen. Mange ungdommer, flere unge kvinner, rånet forbi i gamle BMW 3-serie, (E90), ombygd til kravene for epatraktor. Vi måtte google Falkenberg og fant ut at stedet er på størrelse med Lillestrøm, de største bedriftene er innen næringsmiddel og størst omsetning er det en kjempebutikk i Ullared, et stykke øst for Falkenberg, dog i samme kommune, som innehar. 

Dag tre var alt lysere, mindre trang hjelm. Formen var bedre etter vill shotting av mangojuice, sjokolademelk og ingefærshots kvelden før mens svensk TV viste bordtennis fra OL. Svenskene vant. Vi følte vi kunne juble også, på svensk jord. Egentlig skrudde vi på fjernsynet for å se Jacob Ingebrigtsen løpe 1500m, -men det var jo like greit vi slapp å se. Svensk TV er befriende lite opptatt av norsk idrett utenom Northug. 

Vi rullet ned til havet, ut på jordet og nordover. Retningen var Gøteborg, men vi skulle ikke helt inn i byen. Internett, som kan lese tankene våre, foreslo et spahotell i Särö, ca 20 km sør av byen. Planen ble dermed en kort dag, med påfølgende god tid til å henge i spa og hvile ut. Av en eller annen grunn ble dagsetappen 106km, men det føltes ikke sånn. Vi hadde medvind deler av dagen. Dessuten stoppet vi tidlig for kaffe og iskrem og oppførte oss endelig som turister på sykkeltur og ikke to strebere på treningstur. Joda, vi hadde hatt turistfølelsen første dagen i Danmark, men så skled det ut og ble til et slags race.

Fremme i Särö etter en flott dag med sykling langs åker og hav traff vi et par sveitsere som hadde syklet helt fra Bodensee, hjemme i Sveits. De syklet på hver sin O.P.E.N. og var uforskammet spreke. De var i slutten av femtiåra og hadde skjønt et og annet om liv og sykling. Dessuten hadde gubben det meste av bagasjen på sin sykkel, det funket for dem. De skulle ende sin tur i Gøteborg. Forøvrig hadde de ingen forståelse for at vi hadde lekt med tanken om å sykle de ekstra 350km hjem til Lørenskog og Rælingen, men slått fra oss den ideen. Jeg forstår dem godt. De har syklet Tyskland og Danmark på langs. Nordmenn som var fornøyd etter bare tre dager sykling liksom, -pffft. 

Siste dagen rullet vi til Gøteborg, gjennom byen og til Aeroseum i en fjellhangar ved Säve flygplats. Der stod egenproduserte jagerfly fra svensk industri og vitnet om dyktige ingeniører, modige ledere og statlige bevilgninger fra krigen og frem til i dag. Å se jetmotorer til Gripen med fabrikklogo fra Volvo Aero er tøft og vitner om hvilken modenhet industrien i Sverige har hatt og fortsatt innehar. 

Aeroseum, Gøteborg. Foto: Vidar M. Antonsen

Turen ble avsluttet med en helt topp togtur med Vy fra Gøteborg til Oslo på fire timer. 

Eller, turen ble avsluttet av at vi syklet hjem fra Oslo S til Lørenskog og Rælingen. Vidar, han blide, støtet i bakken fra Oslo VVS-senter til 4H-gården. Han fikk en luke han sure, Pål T, -aldri klarte å lukke. Siden vi liksom var på tur sammen ventet han blide ved Bertel O. Steen i Lørenskog, på han sure som nå også var sliten. Og vipps så var vi hjemme bare minutter senere. 

Lærte vi noe underveis? Sverige mellom Helsingborg og Gøteborg er jo svært behagelig. Eldgammelt kulturlandskap som fortsatt leverer. Dessuten flatt med havet tett på. Stedet er glimrende for surring på sykkel. Ruten vi delvis fulgte, Kattegattleden, er godt skiltet og tilrettelagt. Alt i Sverige er i grunn et knepp hvassere enn hjemme i Norge. Også sykkelruter. Så vi ble kjent i en flott landsdel vi tidligere bare har durt forbi, på vei til Tyskland eller Danmark eller Polen. Også ble vi litt kjent med oss selv igjen, fikk kjenne på dovne kropper som sakte våkner når turen blir lang. Men mest av alt hadde vi det ganske hyggelig, to kompiser på tur sammen som spiste masse pizza uten å skamme seg. 

Vidar M. Antonsen og Pål T. Rust, (forfatter), syklet København-Gøteborg 5.-8. august 2024, ca 350km.

Gøteborg, SE. Foto: Pål T. Rust