Pai av restemat fra påsken
Det ble ikke så mye blogging i påsken, bra for dere og meg. Jeg har vært innenfor dekning, men tiden har ikke strukket til. Pappaoppgaver, matlaging, vindrikking og turer i det fine været har fått forrang.
Det som er verdt å nevne fra de stille dager er at jeg har skilt lag med en sofa jeg har eid hele mitt voksne liv. Sofaen ble kjøpt i 1999 på IKEA til den nette sum av 6995kr. Den hadde hele sju ukers leveringstid og måtte hentes på nærmeste Linjegodsterminal. Jeg hadde leid meg leilighet på hele 136kvm inkuldert kjeller. Denne skulle jeg fylle med møbler, eller ihvertfall gi et preg av borgelighet. Seng, kjøleskap, sofa og spisestuebord samt gardiner ble prioritert. Jeg kunne vel nøyd meg med seng, kjøleskap og gardiner, ellers ølkasser og finerplater. Ryddige gardiner gjør jo mye for forholdet til naboer. Men jeg ville bli voksen og eie voksne saker og brukte masse penger på denne svære sofaen fra IKEA. Den var nøye valgt ut, blant annet måtte det gå an for meg på 186cm å ligge utstrakt. Den skulle være lett å rengjøre og passe over alt. Svaret gir seg selv; svart skinnsofa.
Siden sofaen kom i mitt eieskap for første gang, på Elverum, har den vært med på flyttelasset til to forskjellige adresser i Oslo, et sted i Enebakk og et sted i Rælingen. Den har også vært i pensjon, i perioder hvor jeg har studert eller arbeidet på upraktisk måte, hos venner og familie. Således kan ytterligere to adresser legges til. Altså har denne sofaen sett og vært del av ganske mye TV-kikking, mange middagslurer, øldrikking, forsøk på å bli amorøs med damer, sovende kompiser etter fest osv... Det er vel ikke et møbel som tar mer del i våre sosiale liv enn sofaen? Jeg er jo ikke den første til å komme på dette, Ole Paus har jo skrevet låt for lenge siden. Vel, sofaen vil bli savnet. Heldigvis kan jeg besøke den i sitt nye hjem og mimre litt om jeg ønsker det. Den har vært med på mye, og nå som jeg har blitt mye mer voksen enn jeg noen gang hadde trodd den gangen i 1999, så kjøper jeg altså nye svarte skinnsofaer, som er mye dyrere og finere. Og sender en gammel kompanjong ut av huset.
Påsken har også gått med til å lage mat. Det tradisjonelle lammelåret har blitt stekt og fortært. Sist gang jeg forbredte dette lot jeg kjøttet stå lenge i ovnen på svak varme, for å oppnå mørt kjøtt. Det gikk ganske bra, men tok lang tid og ga kokken mulighet til å stelle så mye med sausen at den ble ødelagt. I påsken prioriterte vi lang tur ute i solen med familien fremfor kjøkkentjeneste, dermed måtte lammet hurtigstekes. Det gikk overraskende bra, kjøttet ble ikke mer seigt enn at alle koste seg. Også en skeptisk utlending som fra før hadde dårlige erfaringer med fårikål og mistenkte dermed at alt av lam som nordmenn steller med blir vondt, ble positivt overrasket og spiste godt og lenge.
Nå er jo påsken på hell, vi er hjemme igjen, vasker klær, utsetter å skifte hjul på bil nr to, rydder og klargjør kommende uke. For meg innebærer dette å forsøke å gjøre noe fornuftig med all restematen vi tok med fra hytta. Jeg kan ikke kaste kjøtt fra lammet, poteter til overs eller ensom løk. Svaret i dag har blitt storproduksjon av pai og gryte, se bilde på toppen. Pai er jo, i likhet med paella, tapas og lapskaus, en ypperlig og opprinnelig måte å fremstille gammel mat som ny. Nå har jeg lunsj til samtlige dager på arbeid denne uken. Jeg hev oppi potet, søtpotet, ternet lammekjøtt, løk, stangselleri, fenikkel og toppet med revet ost. Selvfølgelig blandet min frue egg og fløte og krydder over alt sammen, men kun eggene var kjøpt inn for formålet alt annet kom hjem i svette platposer bak i stasjonsvogna seint i går. Dette gir meg så god samvittighet at jeg trygt kan anbefale det til alle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar