Kul 1985 Hilux jeg en gang eide, som ikke har noe med saken å gjøre.
Først og fremst har vår datter Julia, nå nesten seks uker, hatt sin første nakkebæsj. Jeg var dessverre ikke tilstede. Jeg var på arbeid. Jeg er stolt og skulle ønske jeg var der da det skjedde. For de som er usikre; nakkebæsj er avføring som kommer i mengder og kraft, dermed presses det opp langs ryggen, ut av bleien og dekker helt opp til nakken.
Det har fremkommet i samtale med barnets mor at min stolthet over nakkebæsj, er noe hun ikke deler. For henne er det kun masse avføring, som medfører skifte av klær i tillegg til bleie på barnet. Hos meg handler dette om at jenta mi er frisk og har betydelige krefter, også innen områder som ikke alltid omtales i første rekke når vi foreldre skryter av barna våre.
Videre mistenker jeg også at jeg som mann er mye mer bekvem med "mye kropp" enn det barnets mor er, og kvinner generelt. Hos meg, og trolig mange andre artsfrender, er det god stil å sette pris på at tarmsystem virker godt og at vi hører, lukter og kjenner dette. Ja, helt klart en primitiv greie som menn kan le av i garderoben etter trening, men like fullt noe som kvinner ikke klarer å venne oss av med.
Sykling og alt dette medfører er viktig og tidkrevende denne våren. Jeg har tidligere talt varmt for sykkelskjermer og hvor ydmyk jeg fremstår som syklist med dette på sykkelen. Nå er det allerede slutt på skjermer for min del. Jeg har blitt en sånn kjip syklist som snakker om drag og tempo og sykler svært hurtig veldig nært gamle damer, små barn og små dyr.
Denne forvandlingen fra grei kar på sykkel til kjip idiot i teknisk tøy foregikk raskere enn jeg hadde forventet. Jeg innbilte meg at jeg kunne sykle for treningens del og ha litt ironisk distanse til tempo, stress, smerte og harde økter. Disse skjermene har snudd sin appell. Før hvisket de om hensynsfull syklist som holdt lav hastighet. Nå er de et symbol på noe halvveis, noe tamt, noe som skjer med forbehold. De står dermed i veien for meg og mitt steg inn blant de som gir alt og liker at ting er på kanten, på flere på måter.
Ergo ryker skjermene nå, jeg blir en streber, også som syklist. Folk som ser meg kommer til å tro at jeg er en av disse jævlene med lav empati og stort ego. Det får gå. Jeg lover at jeg er glad i både barn og dyr og hvis du treffer meg uten tights og Oakleybriller så er jeg ganske hyggelig.
Vi har begynt å gi vår datter tran. Dette er ikke noe vi har funnet på selv, men noe som helsesøster påla oss. Resultatet er at barnet gulper enda mer enn før, at hun gulper tran, overalt. Nå lukter barn, hus, klær og foreldre tran. Som alt annet som kommer fra havet, så er lukten intens, særegen og påståelig samt seig. Dessuten er det usikkert om barnet har beholdt noe tran i kroppen og om tranen medfører noe godt som overstiger alt det kjipe, som nevnt over. Vi revurderer nå hele transaken.
Sjokoladekake med marsipanlokk. Tenk litt på det, grensebrytende men samtidig genialt? Vel, jeg fikk dette servert siste helg og ble imponert. Tykk, god sjokoladekake der lagene med sjokoladekrem og kake lå sirlig i høyden. På toppen av det hele lå det et ordinært marsipanlokk. Men likevel var dette noe nytt, jeg har ikke fått det før. Kanskje jeg har reist for lite, ikke vært på riktige kafeer i Wien, brukt pengene på øl istedetfor kake? Smaken var fantastisk på den omtalte kaken, jeg skal lage en slik og snakke om det til alle som gidder å høre på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar