Pappaperm igjen, i syden, del 5 (oppdatert!)

Vi har matet to elefanter med banan.

Ok, nå holder det. Nå har vi vært her lenge, drar hjem om en halv uke. Det blir fint. Det er grenser for hvor lenge en ferie bør vare, for en småbarnsfamilie. De som foreslo at en arbeidstaker skal ha tre uker sammenhengende ferie, visste nok hva de snakket om. Seks uker er for lenge, rett og slett.

Vi har det fortsatt fint. Vi har ikke solgt ungene, ei heller har vi voksne drøftet å gå fra hverandre. Men det er ikke til å komme unna at vår nesten tre år gamle Julia trenger å komme seg i barnehagen igjen. Raskt. Vi klarer rett og slett ikke å holde henne aktivisert godt nok og lenge nok. Enhver pedagog vil da si at det er fint og barn må lære å kjede seg. Vel, hun kjeder seg på en veldig aktiv måte. Det sutres og hyles og mases i et sett. Jeg er sikker på at hun kjeder seg ganske ofte. Måten hun kommuniserer dette på er å henge i skjørtekantene til sin mor og far og kreve et eller annet som ikke er forenelig med hva vi vil, eller hva som er greit overhodet. Her må jeg bemerke at far er mer ettergivende enn mor. Far har gitt ungen sjokolade før frokost. Han har lagd tre frokoster når de to første har blitt, bokstavelig, forkastet. Han har latt henne se en hel Disneyfilm som barne-TV. Rekken av "pappa er for mjuk og burde skjerpe seg" hendelser er lang. Underveis har ungen utviklet seg til et lite monster.

Nok er nok. Til slutt setter far ned foten, blir sint og brøler. Da blir ungen spak. Far angrer. Jentungen endrer seg fra å være utagerende og sutrete til å bli innadvendt og sutrete. Vil ha sin mor, må trøstes. Lillesøster som driver og utvikler sine empatiske evner gråter i medfølelse. Mor ser på far med et blikk som sier, "jada, hun gikk for langt, men må du ta så hardt i?"

Vel, vi har fortsatt måloppnåelse for oppholdet her i syden. Vi har vært mye sammen som familie, men vi har ikke hatt det hyggelig hele tiden. Mitt mål om å bli en helt vanlig dysfunksjonell familie er innen rekkevidde.

Leonore kom hit som en tjukk åtte måneder gammelt bylt. Innen vi drar rekker hun nesten å bli ti måneder. Hun har blitt lenger, ikke så rund, likner mer på en person enn en slags mennesketeddybjørn. Hun har ikke lært seg å krype, hun åler fortsatt. Derimot så har hun fått smaken på å gå. Hun er ikke i nærheten av å ha balanse enda, men vil, mer enn alt annet, gå mens vi holder henne for å unngå knall og fall. Blir hun hensatt på gulvet for seg selv sutrer hun raskt, helt til en av oss kommer og fører henne dit hun vil. Altså går hun for egen maskin, men må ha sine små hender fast rundt våre fingre. Så slik går dagene, vi går der krokrygget over en liten jente som småløper avgårde med mamma eller pappa som støttehjul. Heldigvis er hun stort sett blid, er kun påtatt sur når hun ikke får viljen sin. Det eneste som er bedre enn å gå er å bli utsatt for tøff kjærlighet fra storesøster. Da ler hun og smiler med alle sine fem tenner, til tross for at storesøster ofte prøver å vri hodet hennes av nakken, er det kun latter og glede å spore.

I skrivende stund har jeg spy på buksa. En av ungene er dårlig i begge ender. Nå kokes flasker og smokker for sterilisering. Vi andre, som foreløpig ikke kaster opp, vasker våre hender panisk og håper vi ikke har fått det. Mens vi alle føler oss litt ugne. Vel, dette skjer like ofte hjemme som på ferie. Så jeg kan ikke sette omgangssyke på kontoen for familieferie som har pågått lenge nok. Men, jeg håper det går over før vi skal fly hjem. Totalt fjorten timer i turistklasse med to småbarn som ikke er i form, fremstår som en altfor hard straff, for alle mine synder kombinert. Jeg tenker litt på dette nå, og lover å bli en bedre person.

Jeg kan melde om at vi ikke har kjøpt noe her nede. Vår bagasje er trolig lettere hjemover enn den var ned hit. (Vi hadde med bleier for 3,5 uker hjemmefra...) Jeg er stolt over at vi ikke har kjøpt hverken skreddersydd dress, falske merke-tskjorter, stråhatt eller ølkjølere som passer rundet flasken. Vi har selvfølgelig spart penger, men best av alt, vi har ikke kjøpt noe vi ikke trenger, og har ikke bidratt mer til søppelberget enn vi strengt tatt må.
Den flyturen tur/retur er ille nok miljømessig. Jeg har allerede slått fast for familien at det blir europaferie fremover, så langt øyet kan se, -helst med tog.

Vi har spist på mange restauranter her, sikkert to-tre ganger hver dag. Alle de klassiske Thailand parodiene er her. Den skremte kelner som ikke skjønner noe av det vi sier, men ikke gjør noe for å avsløre dette, og følgelig serverer oss det de tror vi skal ha, som stort sett er 80% riktig. Videre tar det lang tid å få maten enkelte steder, uten at noen skynder seg av den grunn. Slike opplevelser på restaurant er jo vanlig her. De er noe av sjarmen med Thailand, men med utålmodige småbarn ender vi med å gjenbruke de stedene der ting går på skinner.

Det er fortsatt sånn her at de tilbyr altfor mange retter. Menyer på 20-30 sider er ikke uvanlig. Alle tilbyr nå pizza, burger og pasta, utover et rikholdig utvalg av lokale retter. Pizza er det faktisk noen steder som nå har fått dreisen på, mens burger er et ufattelig mysterium som ingen her i Thailand klarer å mekke. Vi har også truffet en atypisk kelner her. Hun gjør jobben sin bra, men er passiv-aggressiv. Således passer hun bedre i en kommunal etat hjemme. Hun smiler aldri, bekrefter aldri at hun har hørt og skjønt hva vi vil bestille, men kommer raskt med det vi vil ha. Hun sier aldri velkommen eller farvel og ser på oss med triste øye, som hun ser på et hvalpekull hunden har fått, som hun vet hun må drukne i bekken om litt. Blir vi for masete, gjentar vår bestilling i den villfarelse om at hun ikke fikk det med seg første gang, da lyner det i øynene hennes og det strammer seg i kjeven. Hun setter maten raskt ned på bordet uten å veksle blikk og flytter stoler og bord med raske og aggressive røsk. Om det er jobben sin hun hater, eller oss kunder eller livet generelt, det er ukjent. Men det er uvanlig å se slikt her nede. Hjemme er det jo vanlig å forholde seg til denne typen mennesker, enten hen selger billetter for Ruter på busstasjonen, håndterer barnehageopptak eller mottak av byggesaker i kommunen, eller er dyr håndverker.

Vi får heller ikke spisepinner her lenger. Det var jo morro før, å få spisepinner, for deretter å måtte beskjemmet be om bestikk. Nå som vi har vært her mange ganger, vært i Kina, Hong Kong, Vietnam og Singapore, så har vi lært oss dette med spisepinner. Men vi ser ut som grønnskollinger for de lokale, og får kun ut skje og gaffel hver gang. Siden ingen vet helt hva vi ber om, er det stress å mase om spisepinner. Dessuten er det unorsk å mase, eller klage på mat, eller ta noe plass på en restaurant i det hele tatt, utover vår rent fysiske tilstedeværelse. Derfor smiler vi og sier takk til alt vi får, uansett om det er bra, riktig og hensiktsmessig eller ikke. Vi ber ikke om mer, eller klager. Dog går vi gjerne hjem og sabler ned restauranten på Trip Advisor.

Vel, nå er det på tide å runde av denne miniserien om nordmenn som driver med uproduktive ting i utlandet. Det er imidlertid på sin plass med en oppsummering av turen i tall:

Budsjett: ca 90.000kr (fly 25.000kr, leilighet 29.000kr, taxi, mat, vann, bleier etc. ca 35.000kr)

Avstand per dag til fots: 6,5km (i snitt for far)

Slanger observert rundt leiligheten: 3

Antall døgn: 48

Motorsykkelulykker observert: 1 (to turister, uten hjelm, krasjet i et kryss nedi gata med hver sin MC)

Bokser med snus: 19 (kun far som snuser, han hadde totalt 20 bokser med på turen...)

Turer til legen: 1

Tur på bar: 2 (far har vært på tysk bar to kvelder alene, der hadde de øl og internett som fungerte!)

Noen ting har vi ikke klart å telle. Hvor mange myggestikk Julia har fått, hvor mange kongler og sigarettsneiper og døde insekter Leonore har tygget på, vi vet ikke. Vi vet heller ikke hvor mange iskrem Julia har spist, tidvis har det vært hovednæring for den kroppen. Ei heller vet vi hvor mange ganger mor og far har spist nudelretten Pad Thai, men ofte to ganger hvert døgn.

Det vi vet er at alle har blitt brune. Selv ungene som ikke skal ha sol på kroppen. Vi vet også at far har fått smaken på iskaffe, særlig av typen kaffe latte. Mor har fått smaken på massasje, gjerne to ganger i uken. Ungene tror nå det er normalt å se barne-tv en time hver morgen, for deretter å stikke ut i bassenget å bade.

Vi har hatt det bra, men vi har ikke slappet av så mye. Ungene sover mindre her nede i varmen enn hjemme. Mor og far har egentlig hatt hendene fulle hele tiden. Dog har vi blitt flinke til å legge oss før klokken ti om kvelden, som gir endel søvn, til tross for vekking to-tre ganger hver natt og full fres fra klokken seks hver morgen. Vi har vært sammen så mye og inderlig at både barn og voksne gleder seg til barnehage hjemme igjen. Alle gleder seg til fornuftig internettleveranse. Far gleder seg til øl brygget på Gjelleråsen, (Ringnes).

Det blir nok lenge til vi kommer til Thailand igjen. Vi kommer neppe til Phuket igjen. Neste gang vi kommer til Thailand vil ungene være store nok til at vi kan reise fritt omkring, da blir det naturlig at små øyer med pene strender og lavt støynivå vil stå på ønskelisten, samt Bangkok med alle sine tilbud.

Takk for nå.

PS: Dette, over, ble skrevet noen dager før vi faktisk dro hjem. Den tredje siste dagen ble dramatisk, og er dermed verdt å nevne. Mor tråkket nemlig på en slange. Den var lang og tynn, trolig omkring 120cm. Den hadde lys grønn farge spraglet med sorte eller grå flekker eller skjell. Hvor den kom fra, vet vi ikke, men den viklet seg plutselig inn rundt anklene hennes, der hun trillet vogn utenfor leiligheten vår. Det er mulig at den lå midt i veien og solet seg, det er mulig den var i ferd med å krysse veien, eller det kan hende den lå og sov i nettinghylla under barnevogna, og valgte å hoppe ut i fart.

Det vi vet med sikkerhet er at mamma triller vogn med to barn i, far går et stykke bak og somler. Mor skriker, far ser opp, -slangen skynder seg ut av veien og inn i blomsterbedet hos naboen og forsvinner. Mor sier hun følte at noe viklet seg inn rundt bena hennes, så deretter ned og kikket på en slange som var travelt opptatt med å komme seg vekk. Hun ble ikke bitt. Imidlertid ble hun ganske stresset av denne nærkontakten.

Etter å fått alle i sikkerhet opp i leiligheten, servert en øl til mor og sjekket at hun ikke hadde bittmerker på leggen, gikk vi igang med å søke "Snake Thailand" i Google. Det viste seg at det fins en hel rekke grønne og store slanger i Thailand. Til slutt fant vi en som liknet den vi hadde truffet. Den var ikke giftig...

Dagen etter nevnte jeg slangeepisoden for vår lokale vaktmester. Han hadde kun et spørsmål: "Was it black?" Da jeg avkreftet dette, sa han "OK".
Jeg er ikke helt sikker på hva han mente eller tenkte. Men han ville vel vite om det var en kobra på 120cm i nabolaget som plaget turistene. Kobraslanger er jo gjerne sorte. Jeg tolket det som en god ting når han ikke ble stresset over en grønn slange som var nærgående.