Pappaperm igjen, i syden, del 4

Denne karen bor heldigvis ute, trolig 30cm lang

Nå har vi vært her 32 dager, og har 16 dager igjen. Dagene går i ett. Utfordringene er delvis som hjemme og delvis nye.

Å få smurt barna med solkrem har vist seg å være en kamp. Begge søstrene lager mye leven og drama, de er ikke greie å få smurt. Dette tar lang tid og ender med kun klattvis dekning, omtrent som GSM på nittitallet. Utover dagen ser vi hvor vi ikke har klart å smøre, der blir det rødt. Da lyver både mor og far for seg selv og sier at "solkremen ikke er så bra, vi bør kjøpe en annen neste gang." Gamle utfordringer har blitt med på lasset hjemmefra. Den eldste datteren vil ikke spise noe annet enn hvitt brød med smør, eller pasta med ketchup. Kun små mengder, og uregelmessig. Heldigvis fikk vi tak i havregryn til kokainpris, nå spiser hun i hvert fall det hver morgen. Den yngste vil ikke legge seg og lager motstand som ville fått Amnesty til å reagere. Enten fordi vi som foreldre tydeligvis er kjipe, -det høres slik ut når hun gråter så sårt. Eller fordi hennes motstand mot søvn og våre forsøk på å legge henne vil få enhver politisk fange til å tenke at slikt mot kunne jeg selv trengt.

Heldigvis utvikler noen ting seg bra også. Begge jentene digger nå å bade. Den eldste, som er fin på det, likte ikke sand og bølger og alt styret på stranden i begynnelsen, men har nå blitt litt av en labrador i bølgene. I svømmebassenget tøffer de rundt med hver sin svømmering, som små radiobiler med lavt batteri og lite styring, men sterk vilje og endel seighet.

Mamma og pappa har fått til en fin rotasjon der det soves litt ekstra annenhver morgen. En av oss står opp med arvingene rundt klokken seks, den andre ruller rundt i senga, mumler et eller annet, kanskje "So long, suckers!", og sover videre et par timer til.

Vi er opptatt av dyrelivet her nede. Det lever noe i hver krok. Det lever noe i hver eneste matemballasje som ikke er lukket godt nok. Det lever en svær grå-brun edderkopp på badet. En sånn jaktedderkopp. Den spinner ikke nett, den overfaller sine offer og gjør kort prosess. Den har også gitt enkelte av oss hjerteklapp kun ved sitt åsyn. To ganger har jeg prøvd å fange den for å kaste den ut i hagen. Begge ganger har den unnsluppet på magisk vis. Den er så rask at jeg ikke klarer å se hvor den tar veien. Den sitter i ro helt til jeg kaster en håndkle over den. Så spretter den i siste liten unna. Men det skjer så raskt at jeg ikke klarer å oppfatte det. Om den hopper, springer, ruller eller faktisk fordunster, det vet jeg ikke. Men jeg er overrasket over hva den enn gjør, så skjer det på en slik ninjaaktig måte, helt uten spor. Selv er jeg positiv til edderkoppen. Den har ikke prøvd å spise noen medlemmer av familien foreløpig. Av annet insektliv er det nok å ta av på badet, sånn sett er det fint at den er der og gjør et innhugg. Dog sprer den uhygge. Enkelte medlemmer av familien nekter nå å tisse på dette badet. Jeg har en teori om at den store kakerlakken som flyttet ut av badet og inn i stua i forrige uke, gjorde det for å unngå edderkoppen. Den kjente på seg at nå hadde den fått gå i fred så lenge, omtrent som en julegris, at det var like før edderkoppen fant frem slaktemaska. Det er vel slik slaktegriser hadde det på gården før. Når far gikk i kjelleren for å brygge øl, da skjønte grisen at det nærmet seg. Noe magisk skulle skje. Noen skulle ha øl og ribbe til jul gitt.

Den svære kakerlakken som flyttet inn i stua fra badet, den fant sin bane i takvifta. Jeg prøvde å fange den en kveld den spaserte på sofaryggen. Den fant følgelig ut at den skulle teste vingene sine, noe den trolig ikke hadde gjort mye. Den klarte å fly, men ble fanget i malstrømmen rundt takvifta. Videre fløy den to runder uten kontroll, brukte for mye sideror, fikk en real dask av vifta, smalt inn i veggen og ble liggende opp ned på gulvet og gispe etter luft. Jeg kastet den ut på plenen. Ved nærmere ettertanke burde jeg spent en hårstrikk rundt den og lagt den i benken under vasken på badet. Så kunne ninjaedderkoppen hatt den som sikringskost om magre tider skulle oppstå. Det er på sin plass å nevne at denne kakerlakken var så stor at den ikke ville fått plass i en vanlig fyrstikkeske.

Vi har selvfølgelig egen gekko her. Den holder seg i nærheten av vinduer og dører, der sprekker rundt karmen tillater alt av kryp og insekter fri ferdsel inn og ut. Jeg har i lang tid prøvd å fotografere den, uten hell. Jeg kunne stå i andre enden av stua og heve en arm, uten kamera i hånden, og den dukket bak gardinene lynraskt. En morgen datt den faktisk ned i vinduskarmen da jeg dro fra gardinene. Men jeg ble mer forfjamset enn den. Så inget foto da heller. I kveld satt den plutselig helt i ro over kjøkkenvinduet og lot seg avbilde flere ganger uten tegn til flukt. Trolig er det ikke samme dyret, men en vikargekko som ikke fikk rundskrivet om å være sky og måteholden på Instagram.

Vi hadde en artig episode på stranden for to dager siden. Som normal norsk barnefamilie hadde vi håndklær, badetøy, vannflasker, bleier, solbriller, kjeks, barnevogn og annen nips spredt over et stort område. Far nippet øl, Leonore spiser på sigarettsneiper hun fant i sanden, Julia og Beathe var ute og badet. Plutselig ble skyene grå og den påståelige brisen som ofte drives før et lavtrykk kom susende gjennom trærne. Vi skjønte at nå kom ettermiddagsregnet. Vi pakket i en fei, fant frem regnjakker og sendte vår lokale vann, øl og kokosnøttleverandør på jakt etter taxi. Han fant en tuk-tuk til oss, men det tok fem minutter før den dukket opp. Imens stod vi der på fortauet bak stranden, kledt i goretex og oljehyre. Russerne rundt oss begynte å flakke med blikket, flere fant frem sandalene og hylte ned øllen selv om den nesten var full. Ingen dråper var falt, men alle kikket opp. Vi lastet inn i vår tuk-tuk og for avsted. Svært fornøyd med at i dag var det vi som vant. Tidligere har vi dyttet dobbeltvogn med våte unger oppover gaten mens regnet har fosset ned og alle andre har passert oss i taxi med duggede ruter. Vel, så viste det seg at denne regnbygen skulle lenger nord. Regnet kom ikke. Først to timer senere åpnet himmelen seg. Vi er trolig de første menneskene som har kjørt tuk-tuk i Thailand, i goretex, i solskinn. Jeg er ikke sikker på om det er en fet rekord. Men vi har god beredskap da.

I går, 27. januar 2017, gikk vi inn i hanens år. Det kinesiske nyttåret ble feiret lokalt ved å sette ut mat til avdøde slektninger og smelle av store remser med kinaputter. Skolene er åpne, men barna må ikke møte opp. Dagen etter, i dag, har alle fri. Untatt de som arbeider i reiselivssektoren. Og det er alle her i grunn. Så vi har ikke merket noen forskjell. Kinesisk nyttår er ferie for alle i Kina. De blir stort sett borte i to uker. Dermed er det enda flere kinesere her enn vanlig. Alle utlendinger som arbeider i Kina eller Singapore og Hong Kong pleier også å komme. Men jeg forstår at de reiser til penere deler av Thailand. Phuket har utviklet seg til et sånt mareritt av et chartersted. Hotellene spretter opp, den offentlige infrastrukturen klarer ikke holde tritt. Alle tar seg til rette, både bedrifter, private og turister. Ingen plukker søppel eller utfører andre tjenester som bidrar til å holde et sted levelig. Ergo drar de som har et valg andre steder. Vi som har små barn er her fordi det ligger et meget godt internasjonalt sykehus her, som vi vil være nær om det skjer noe med ungene. Hadde ungene vært tenåringer hadde vi vært på et slikt sted som er avbildet i brosjyrene. Ikke her hvor eksos, kloakk og støy er i mengder. Mens fortau, rent vann og litt luft mellom folk og bygg er mangelvare.

Russere, italienere, Kata beach, Andamanhavet