Pappaperm igjen, i syden, del 2

Vel, nå har vi vært her i tre uker, og livet er i en slags balanse igjen. Ungene er friske. Vi har opprettet rutiner som stort sett fungerer, kveld og natt. Vi har rutiner på dagtid, uten at det er en suksess, men det er noe. Det ser ut som oss foreldre bestemmer. Altså bestemmer vi voksne, men det er ikke alltid at det virker eller vi har rett. Omtrent som Trump altså.

Det er bra vi skal være her lenger enn standard to ukers ferie. De to første ukene ble stort sett tilbrakt innendørs, med syke barn. Begge ungene hadde en runde med virus og feber. Begge foreldrene fikk en runde med dårlig mage. Vi fikk restene av en tropisk storm hit. Den tok ikke livet av noen her, eller skylte biler og hus på havet. Men det fosset ned, uavbrutt, som på film, i to døgn. Vi var vel hele tre dager på stranden de første to ukene.

Den siste uken derimot, har vi surret lenge hver morgen.
Leonore står opp tidlig og sover litt noen timer senere hver morgen. Julia bruker timer hver morgen på å fortære thailands barne-TV. Mamma og pappa drikker pulverkaffe, sjekker været hjemme på Yr.no, (vi er tross alt nordmenn), og sniker seg til en lur.

Midt på dagen går vi på stranda, stopper for lunsj, leker på stranda, går hjem, bader i bassenget, spiser middag, legger unger. Vi har funnet ut at det er hensiktsmessig å bruke samme restaurant flere ganger. Så de skjønner at vi ikke er russere. Selv har vi et godt forhold til russere, men endel restauranter er kjølige. Jeg skjønner det for så vidt. Russerne bringer øl og vannflasker fra supermarkedet til restauranten, de kjøper stort sett forretter, og går uten å etterlate drinks. Dette er smart, sparer penger. Men det blir ikke så god butikk for restaurantene. Russerne er jo ikke kjipe, de har bare så lav kurs på sine rubler og søker å få mest mulig ut av budsjettet.

Det er noe ved meg. Dette noe gjør at alle som driver restaurant tror jeg er russer. Når jeg svarer negativt på dette hender det de tror jeg er polsk eller Litauer eller... Alle italienerne på stranda tror også vi er russere. De behandler oss som luft. Dog har det hendt at de sprekker og smiler litt til ungene. Jeg er usikker på hvorfor italienerne er så kjepphøye. Landet deres er nesten konkurs på grunn av kunstig god pensjon, høy arbeidsledighet og korrupsjon. Så kommer de hit og later som om de er direkte etterkommere av Keiser Nero hele gjengen.

Svenskene er også her, selvfølgelig. De er tatoverte gitt. Særlig karene har mye blekk festet på armber og overkropp. Det ser ut til at det er en trend å angi opphavssted. En fyr hadde "Stockholm" tatovert over smalryggen med gotiske bokstaver. Artig tramp stamp på en mann. En annen hadde "Made in Göteborg" på brystkassa. Svenskene er kule og lugne, og glir inn i mengden, kun avslørt av nevnte kroppstegninger.

Nordmenn fins også. De er alltid best skodd og kledd. Veldig fornuftige med ryggsekker. Akkurat som jeg, som drar på min Norrøna Besshø 45L fra 1997. Full av vann, håndklær, badetøy, førstehjelpsmappe, hodelykt, multiverktøy, solkrem, nødlader til iPhone osv... Jeg så en fyr som syklet, fort, treningssyklet, midt på dagen. Han hadde proff sykkel med karbonramme. Sykkeltrøya hadde "Skogn IL" trykket over hele ryggen. Jeg antar at samtalen hjemme i Skogn i høst har vært som følger:

Kone: "Burde ikke vi dra til Thailand i julen, komme oss vekk og få litt sol?"
Mann: "Faen, hvordan skal jeg klare sort trøye i Norseman til sommeren om vi henger i Thailand hele vinteren?"
Kone: "Vi er så lite sammen som familie. Ungene trenger å ha litt fritid sammen med oss foreldre."
Mann: "Så lenge jeg kan ta med sykkelen og får tid til seksten timer i uka med trening er det samme for meg. Svømme kan jeg vel også få til nedi der."

Vel, oppsummert så kan jeg si at vi nå driver vi med det vi kom for. Vi driver dank som familie. Imidlertid er det ikke helt likt som forrige gang vi var her på pappaperm. Den gang var vi to foreldre, ofte forsterket av farmor eller mormor, og kun en unge. Nå er vi to foreldre og to unger. Altså er aktivitetsnivået større. Det er mindre tid til å sitte i ro og digge livet. Dette burde ikke kommet som noen overraskelse for oss. Vi har jo hatt to barn i ni måneder nå. Men det kan se ut som vi var blendet av minnet fra forrige tur. Vi klarer oss bra nå også, men dette overskuddet vi hadde håpet å oppnå som foreldre, hvile og egentid. Det har naturlig nok uteblitt. Imidlertid så finpusser vi på opplegget vårt, hvem som står opp med ungene, når vi legger oss, hva vi pakker i sekken og stellebagen, når vi spiser lunsj osv... Om tre-fire uker, når vi drar hjem, er jeg helt sikker på at vi har et knall opplegg og kjøreplan som passer foreldre og barn helt topp. Den skal jeg dra skrive om og skryte av, og vi kan igjen føle oss som tidenes foreldre. Eventuelt er vi skilt og ungene solgt på Finn.no.