Jah, nå er vi tilbake igjen. Vi har, som kjent, fått enda et barn. Dermed er det på sin plass å reise på pappapermtur igjen, til syden. Grunnlaget er det samme som forrige gang, vi vil ha tid til å være sammen som familie, på en enkel måte som gir god tid til samvær.
Dermed er varmt vær en fordel, ingen tid kastes bort til å kle på unger, krangle om votter, lete etter lue og ta av bobledressen igjen, fordi noen har bæsjet. Her er det riktignok endel krangling om solhatt. Norske mødre, også den representert her, krever nemlig full solskjerming av norske unger til enhver tid. Så ungene må gå med solhatt. De likner på noe fra en britisk strand på femitallet. Riktignok kun i sekunder av gangen, de vil nemlig ikke ha hatten på, og kaster den vekk så snart far eller mor snur seg bort.
Denne gangen har vi leid en stor leilighet, med to soverom. Den ligger langt unna stranden, slik at vi har råd til å leie den. Vi bor lenger vekk fra fest og morro nå. Disse barene hvor turistene drikker shots og synger karaoke, er veldig bråkete foretak, særlig hvis man er nabo. Dette lærte vi forrige gang, og har nå flyttet inn i et nabolag hvor det bor lokale. Vår tanke er at de lokale er sindige mennesker, bedre enn fulle turister. Det stemmer. De er veldig hyggelige, de digger lyshårede unger og de har tatt oss vel imot. Imidlertid bor vi rett ved en lokal skole. Mye av undervisningen er basert på rytme og sang. Det trommes, synges og lalles, det meste av tiden. I halvsøvne i morges, døgnvill etter seks timer tidsforskjell og sliten av unger som ikke ville sove, hørte jeg taktfaste rop i nærheten. Denne ørsken mellom søvn og våken tilstand kan hente frem de rareste ting fra hjernen. I mitt hode ble det raskt konstatert at vi bodde ved siden av en moske, at det var innkalling til morgenbønn, at klokken var mellom fem og seks om morgenen og at jeg burde sove mer. Litt senere våknet jeg igjen av den samme moskeen. De holdt det gående fortsatt. Kanskje jeg hadde sovet helt fra morgenbønnen til formiddagsbønnen? Det er vel fire timer mellom disse to bønnerundene? Hodet klarte allikevel å stille spørsmål ved hele moskeideen. Det er svært få moskeer i denne delen av landet, kun de tre sørligste provinsene er muslimske. Resten av landet er hovedsakelig buddister. Rare greier, den moskeen. Er det bedre med moske om morgenen enn karaokebar om natten? Vel, til slutt ble jeg vekket av eldste datter, 2,5 år, som lurte på om det var morgen. Den skolen, som var moske i ørsken under morgengry, den har holdt det gående med tromming, sang og diverse folkehøyskoleaktiviteter i hele dag. Jeg heller mot at det faktisk er et tempel, som utdanner buddistmunker. Det er veldig vanlig å ta to år som munk her i landet, før man gifter seg. Som en slags religiøs førstegangstjeneste.
Turen ned hit, ti pluss en time i fly, gikk greit. Ingen omkom. Konemor klarte å skjule for ungene at hun har kronisk, og aktiv, flyskrekk. Eldste datter sovnet til slutt, var i drømmeland i omkring fire timer. Yngste datter sov 3x tjue minutter, med puppen til mamma i munnen. Resten av tiden roterte hun rundt på fanget til sin far og vekslet mellom naiv glede og bunnløs sorg. Ingen av foreldrene sov. Ingen av de andre flypassasjerene ble så plaget at de kom med trusler eller sjikane. Dette kan jeg trolig takke raus alkoholutdeling fra Thai Air og aktive høreklokker med støyskjerming for. Ergo, de urutinerte, men glade svenskene med tattoeringer over alt, de drakk til de sovnet. De reisevante nordmenn hadde høreklokker. Alle pensjonistene smilte skjevt og mimret til da de selv hadde små barn, og tok en GT til. De av dere som synes business class er dyrt på fly, -det er det ikke. Det er fint verdt dobbel pris å slippe å forholde seg til fulle svensker, stressa småbarn, stressa småbarnsforeldre og dårlig beinplass.
For ordens skyld, de fulle svenskene var veldig gode til å være fulle. Ikke noe bråk, ikke noe søl, bare lun svensk humor og lange blikk mot flyvertinnene.
Vel, vi er på plass. Yngste datter, Leonore, har blitt svært forkjølet. Har feber og sover ujevnt. Men hun får i seg mat og puppesuppe. Vi håper hun kommer seg raskt. Selv er jeg syk av bekymring, som bare pappaer kan bli. Jeg tror at begge ungene kommer til å bli dødssyke, det er bare spørsmål om tid. Ellers har vi det bra, og er i gang med å testspise oss igjennom de lokale restaurantene.
Idyllen startet skjevt denne gangen. Tre dager etter at vi ankom sover yngste datter fortsatt lite, hun har i liten grad tilpasset seg tidsforskjellen. Hun er fortsatt syk, tidvis over 39 grader i feber. Vi dro til legen for å sjekke henne. Det heter seg jo at unger kan ha feber over 40 i dagesvis uten at det er dramatisk. Vel, som pappa kan jeg si at jeg følte det som dramatisk da hun i morges hadde over 39 i feber. Legen mente det var virus, ikke bakterier, og at alt ville ordne seg. Det er hyggelig, vi tror jo også det, men foreløpig har vi altså en unge som ikke sover noe særlig, selv med feber og sjaber allmentilstand.
Det er mye vi må passe på her. Ungene skal helst ikke prøve å pelle på tusenben som daffer rundt utenfor her. De er mye hissigere enn sine nordiske, fjerne slektninger, men ser ut som små leketog der de stresser rundt. Fristende for en liten jente på nesten tre år å pelle på, fristende for en jente på åtte måneder å putte i munnen. Det er endel enkle løsninger som ikke passer småbarnsfamilien her vi bor. De har pyntet fugene mellom flisene på gulvet med maling, for at de skal se lyse og pene ut. Vel, denne malingen den flasser av i flak, som yngste datter putter i munnen. Ikke særlig sunt. Videre har de i god byggeskikk for området satt inn vinduer og dører som ikke passer helt i sine vegghull. Ergo er det fri bane for insekter å komme inn og kald air condition luft å stikke ut. Her nede er strømmen dyr, jeg synes det er merkelig at det ikke er større fokus på å holde den kalde luften inne, dermed spare seg for at samtlige turister kjører sin air con på full spiker under hele oppholdet. Dessuten er det mygg og knott og andre insekter som vil inn til lyset og bite og stikke oss som bor her. Den gjengen kunne godt vært igjen ute i friluft.
Summen av sykt barn, barn som ikke vil sove, barn som ikke vil spise. Farer som lurer, lite søvn på mor og far. Alt dette driver opp stresset hos meg. Det hender jeg tenker at jeg kunne vært tappet for stresshormoner. Melket for disse hormonene som bobler rundt, gjør meg urolig, gir hodepine og anspenthet samt klump i magen. Kanskje det er et marked, kanskje likeglade mennesker ønsker å kjøpe litt stresshormoner, kjenne litt på hvor klamt og nervøst det kan være når det knyter seg over tid. Kjenne litt på baksiden av det å leve. Kjenne på redselen for at det skal skje noe med barna, at vi ikke er gode nok foreldre, at vi kunne gjort ting annerledes og bedre, at jeg burde sett tegnene tidligere, skjønt hvor det bar, truffet forhåndsregler... Jeg har aldri hørt at stresshormoner kan utvinnes, eller at det fins et marked. Men hvis dette er mulig, så er jeg jævla Exxon Mobile Statoil Shell innen stress for tiden. Det spruter ut av fingertuppene. De få minuttene med ro og glede som inntreffer innimellom, når ungene tidvis ser uthvilte, friske og glade ut, de klarer jeg ikke respondere på, jeg tenker heller at dette er deres måte å skjule sin egentlige tilstand, -som en skadd ulv som er redd for å bli kastet ut av flokken, maler de på seg smil og morro, for å lure far. Men far lar seg ikke lure, han sitter der med sine mørke tanker og tror at dette er det siste vi hører fra disse barna, hvorfor har jeg ikke sett tegnene før..?
Vi vet, når vi reiser langt vekk, med alle våre dingser, at de ikke vil virke optimalt. Her nede i sydenland er vi omgitt av masse wifi, men lite internett. Og da er vi like langt. Derfor lastet vi ned filmer før vi dro, for at de skulle være tilgjengelig på Mac og iPhone, også ombord på fly og i en suppe av wifi uten innhold. Vel, Apple holder ikke ord. Til tross for lovnader om at "off line" og tilgjengelighet, så virker ikke dette i praksis. Apple sender alt opp i skya, iCloud, og krever internett for å få tilgang til det. De har tydeligvis en helt annen forståelse i Cupertino, av hva "off line" betyr, enn meg. Det eneste, som viste seg å fungere, var en gammel iPod. En god gammel en med hard drive og uten annen tilknytning til verden enn kabel. Dessverre har vi ikke lastet noen filmer på denne, men det er musikk der, som kommer helt av seg selv, uten at iCloud symbolet blinker og krever internett.
Dette er en seier for meg som mener at kabel er det nye trådløst, dog irriterer det meg at jeg lot meg forføre av flotte løsninger, som ikke fungerte. Så nå er Julia nødt til å se på Thailandsk barnetv, som stort sett sender dubbet Manga fra Japan, som er altfor voldelig for henne. De fine Disney-filmene ligger godt bevart i en serverpark er utenfor vår rekkevidde.
Ok, nok syting nå. Håper på bedre stemning ved neste korsvei. Jeg burde jo skrive noe om alle italienerne og russerne som er her, hvordan de ser ut og hva de liker å drive med. Jeg burde også skrive noe om thai arbeidsmoral og rettskaffenhet, men det får være. Akkurat nå er jeg sikker på at ungene som sover er enten for kalde eller for varme, at de snart vil våkne, så jeg burde pelle meg i seng og få et par timer med søvn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar