Pappaperm igjen, i syden, del 3

Nå går livet sin skakke gang. Gamle sannheter blir gjentatt. Unger som er uthvilt og mette er glade unger. Imidlertid så skjønner ikke ungene dette selv, og stritter imot søvn og mat. Helt til de plutselig er så trøtte og sultne at de spiser hva som helst og sover hvor som helst. Vel, maten bør være full av raske karbohydrater og soving bør helst inntreffe upassende sted og tidspunkt. I taxi fem minutter før vi kommer hjem til leiligheten, eller i armene til pappa mens vi løper for dekning for å unngå ettermiddagens styrtregn er tydeligvis å foretrekke for en lur.

Vi har vært her i over fire uker nå, og ser vel snart ut som om vi alltid har bodd her. Selvfølgelig ser vi fortsatt ut som russere på chartertur for alle rundt oss. Men vårt vanemønster er endret. Vi gidder ikke gå på stranda om skyene varsler regn. Vi kler oss mer, prøver å unngå sol. Vi handler i dyre matbutikker med importvarer og kjøper lokal mat i de små hullene i veggen uten navn, som ingen turister bruker. Vi vet nemlig at der får vi den beste og billigste thaimaten. Vi ser ut som utlendinger som alltid har bodd her, er mer korrekt. I går kjøpte vi en pose havregryn, fra svenske Axa, til nesten 90 kroner, i importbutikken. Det er vel fem ganger prisen hjemme. Men havregrøt til frokost er jo hjørnesteinen i vårt ultranorske kosthold. Folk som bor utenlands blir jo mer bevisst sitt opphav enn de som faktisk bor i sitt opphavsland. Det er bare å granske den norske kolonien syd i Spania eller se på hvordan liberale muslimer fra midt østen blir konservative etter en tid i Malmø. Pappaen i dette husholdet har allerede begynt å nære tanker om hvor godt og friskt Ringnes pils er, sammenlignet med Chang øl brygget i Bangkok. Det er nærliggende å si at vi er i ferd med å bli uspiselige.

Ferien vår er full av små møter med andre mennesker. Julia, nesten tre år, har fått seg lekekamerater på stranda. To lokale gutter på tre og fem år, er med sin mor eller bestemor, -vi er usikre, hver dag på stranda. Hun selger iskrem til turistene. Gutta leker med plastpistoler og lego under et tre som gir god skygge. Julia leker med dem nesten hver dag. At de ikke snakker samme språk betyr ingen ting. Hun snakker norsk og de snakker thai, det går helt fint. Hun sjefer rundt med disse gutta, de synes det er stas. Når hun er sammen med dem glemmer hun at hun egentlig er en Disneyprinsesse på erten. All sanden som fester seg til kroppen er greit plutselig. Vanligvis er dette krise for prinsessen. Å bruke solhatt er også greit, vanligvis er dette en anledning til utfordre mamma og pappa sin autoritet. Hun har også begynt å stå og tisse bak et tre, slik som gutta gjør.

Pappa har hatt en kveld på bar alene. Mor og far hadde hatt en diskusjon, som det heter på middelklassenorsk. Da er reglene slik at far skal gå på bar og mor skal se på serier på TV etterpå. Ved en tilfeldighet ble det den lokale tyske baren. Sven som har bodd i Thailand i tjue år driver denne sammen med sin lokale kone. De spiller tysk pop, snakker tysk og drikker. Etter at det ble avklart at jeg ikke var hverken russisk, polsk eller litauer, ble jeg tatt inn i varmen der. Jeg fikk ros for min stusselige ungdomsskoletysk. Damen bak baren delte rundhåndet ut lokalt risbrennevin. Jeg trodde først det var søt, tysk, fruktsnaps. Tyskerne drakk det som om det var pæreknert fra Lidl. Jeg prøvde å henge med, men måtte gi meg. Heldigvis satt jeg ved siden av den tyske IT-ingeniøren Arnold, som var gjerrig, og syntes det var en kjempeide at han drakk mine shots også. På min andre side satt en sjømann fra Østerrike. Han hadde lagt sjøkabler i trettifem år og lengtet til pensjon om tre år. Han ble min venn så snart jeg klarte å ramse opp tre østerrikske bedrifter, Glock, Red Bull og Puch Steyr. Selv kom han kun på et selskap til fra Østerrike, Fürst. Enten var han full eller så er det snevert med aktivitet nedi alpelandet. Videre hevdet han hardnakket at nasjonalskatten Opus hadde originalversjonen av landeplagen "Life is life". Han hadde aldri hørt om Laibach.

Den lokale vaskedamen, som rengjør leiligheten vår, får litt tips hver dag. Dette var hun helt uforberedt på. Nå vet hun ikke hva hun kan gjøre godt for oss. Vi er favoritter i bygget her. Det trenger vi. Med unger som aldri spiser en hel brødskive, men heller smuler den opp og trykker den med smørfingre ned i stolputer og gjemmer halvspist frukt bak sofaen, er det godt med litt medvind. Imidlertid er hun glemsk. En dag glemte hun nøklene sine her, vi hadde plutselig tilgang til et leilighetskompleks, nabohotellet der hun også jobber, samt hennes eget hjem. Vi finner stadig en støvkost eller noe annet liggende rundt om. Dette er greit for oss. Dog ble det krise for far da hun to dager på rad glemte å fylle på med dopapir. En voksen nordmann med feriemage finner trygghet i å ha to doruller i reserve. De kan være svært nyttige, helt nødvendige faktisk, plutselig. En dag glemte hun å legge ut nye håndklær etter å ha tatt inn de gamle. Resultatet av dette ble at vi nå får nye håndklær annenhver dag, ikke ukentlig, som kontrakten sier.

Vel, som dere skjønner har vi kun i-landsproblemer her. Så alt er greit.