Oppussing, småbarn, flytting til utlandet, vondt i ryggen…

Drenering av huset hjemme i Lørenskog

Jah, nå er vi på plass i Tyskland. Her har vi en leid leilighet med grei plass, hagen utenfor er akkurat passe, vi har det vi trenger i nærheten av butikk, post, bakeri barnehage osv. Slett ikke verst. Men det var endel styr før vi kom hit.

Det begynte i fjor høst, høsten 2016, da jeg fikk beordring av arbeidsgiveren min om å arbeide i Tyskland i fire år. Vi bestemte oss for at det noe slitne kataloghuset vårt fra 1984, skulle pusses opp, litt mer. Vi hadde allerede gjort mye innvendig før innflytting høsten 2015. Vi bestemte oss for å ta hele vår femårsplan for vedlikehold, på seks måneder, før vi leide ut og reiste til landet som vinner VM, spiser pølser og drikker lunket øl. 

Det høres jo lurt ut. Men det er endel arbeid å pusse opp, til tross for at vi leide inn proffe til nesten alt. Den anbudsrunden jeg var igjennom for å finne entreprenør til drenering av huset var lang. Først la jeg det ut på Mittanbud.no, men fikk kun svar fra folk som ikke het Kjell, eller Oddvar eller Leif. Det er slik jeg tenker, at hvis noen skal operere gravemaskin helt inntil husveggen min, og forstå fall, drenering, vann, masseplassering, isolasjon og sånt. Så kan de ikke hete Zurban eller Phillip. Jeg vil ha en slik gammel knark som har sittet på gravemaskin igjennom oppturer og nedturer, kjørt Mercedes på åttitallet og Opel på nittitallet. En som husker hva som var vanlig før, byggeteknisk, og har medynk med meg når han krever tett på 300.000kr for jobben. 

Å pusse opp innebærer mange turer til søppelkassen

Ingen av tilbudene jeg fikk var fra slike gamlinger. Kun nye firmaer. Dermed måtte jeg ut på bygda å spørre meg for, hvem kjenner noen som kan drenere? Etter endel frem og tilbake fikk jeg tre anbud, og valgte det som la seg midt på prismessig, fra en entreprenør som var anbefalt og betrodd av folk som er mer mistroiske enn meg. 

Dreneringen ble gjort i våres. Det er ganske mye leven å ha en gravemaskin og en lastebærer i hagen i tre uker, samt jord og stein som kjøres vekk og pukk som kjøres til. Jord og stein og ødelagt hage så langt tomta rekker. Midt i det hele skulle vi bytte kjøkken. Vi landet på kjøkken fra IKEA. Ingen vi har snakket med klarer å finne en god grunn til å kjøpe noe annet. Dog måtte vi til IKEA 5-6 ganger før kjøkkenet kunne bestilles, og da det kom 900kg med flate pakker manglet selvfølgelig endel saker. Noe hadde vi glemt, noe hadde IKEA glemt og noe var blitt borte i planleggingen. De proffe montørene brukte til sammen tolv timer over to dager på å montere alt. Dog hadde vi revet det gamle kjøkkenet først med hjelp fra gode venner. Rørleggeren kom også og gjorde sitt til riktig tid. Elektrikeren derimot, han var litt av en primadonna. Han gjorde slett arbeid, tok ingen tilbakemelding, kom midt i middagen og tok strømmen midt under barne-TV, flere kvelder på rad. Hver gang han rotet til noe, endte han med å skylde på andre enn seg selv. Det håndverksmessige ble så dårlig utført at selskapet hans måtte sende en mer erfaren fyr til å rydde opp senere. Den gamle myten om at elektrikere er en tynnhudet gjeng holder fortsatt vann slik jeg ser det. 

Her var det et kjøkken en gang, noen dager senere var et nytt på plass.

Men kjøkkenet var jo ikke ferdig. Lister, plater over benken, småsnekring rundt kjøkkeninnredningen, -det måtte fikses av andre. Dette var det vanskeligste. Å få tak i en snekker. Jeg snakket med ALLE jeg kjenner. Ingen kjente noen snekkere. Og hvis de kjente noen, så var de trolig ikke tilgjengelige eller noen de kunne anbefale. Til slutt fikk jeg tak en fyr som har eget firma. Han kjører MC i helgene, har svær SUV som firmabil, forklarte at han måtte lufte kona en uke i Spania i mai for at hun skulle godta at han drev baneracing med MC resten av sommeren… Ja, som dere skjønner så ble det dyrt. Han fyren her han tjente penger. Men det er jo en ærlig sak. Gutta hans kom og gjorde jobben på avtalt tid til nesten avtalt pris og resultatet ble bra. Jeg er jo glad for at folk tjener penger, men jeg må innrømme at jeg foretrekker håndverkere som skjuler inntekten sin litt bedre, kjører sliten bil og har sprekk i iPhone, heller enn disse som koster på seg drøye leker og gnir det inn i lommeboken min på en sånn åpenbar måte. De samme snekkerne byttet også to terrassedører for oss. 

Vi fikk også vasket og malt huset. Så nå fremstår det som en liten perle av et husbankhus fra 1980-tallet. Mange ymtet frempå om at det var dumt å bruke penger på huset før vi leide det ut, mens jeg mener at folk behandler fine ting bedre enn ikke fullt så fine ting. Dessuten var dette noe vi måtte gjøre uansett, det passet dårlig nå, men ville trolig ikke passet bedre senere. 

Dermed var våren 2017 full av kaos. Kaos i hagen med gravemaskin, våt jord, støv og støy. Kaos inne med kjøkken som manglet i en uke. Den uken vi manglet kjøkken spiste vi middag ute flere ganger, altså ute på restaurant. Det var litt av en erfaring. Å slepe vår trøtte og krasse treåring på sushirestaurant etter en lang dag i barnehagen var et eventyr. Et slikt eventyr der trollet vinner og alle andre dør, inkludert prinsessen og resten av kongeriket. Hun laget så mye styr, knuste glass, gråt, nektet å spise, hylte og løp rundt med cherrox, at vi til slutt måtte si tak for oss og unnskyld. Vi hadde like erfaringer flere steder samme uken, dermed fant vi ut at pizza levert hjemme som ble fortært på salongbordet foran TV var den minst dårlige løsningen. Hun spiste ikke noe da heller, men hun holdt ihvertfall all sin vrede og harme innenfor hjemmet. 

Underveis hele våren hadde jeg dårlig rygg, men det passet ikke å ta hensyn til det. Jeg var bortreist på jobb i flere perioder av to-tre uker og stod på det beste jeg kunne med ryggen låst fast i 15 grader helling mot høyre. Hjemme var alt kaos, som beskrevet tidligere, som om ikke det er nok leven med et barn på tre år og et barn på ett år. Men det er mer gitt, jeg  fant ut at jeg skulle kjøpe meg ny bil. Det endte som det pleier, jeg kjøpte mye dyrere bil enn budsjettet tilsa og jeg solgte den gamle for skampris. Dette er også styr. Å ligge våken om nettene og tenke «hva har jeg gjort, vil jeg noen gang kunne betale den nye bilen?» 

I tillegg hadde jeg en arbeidsgiver som krevde ferdigstilling av mitt pågående prosjekt før jeg kunne vie min oppmerksomhet til flytting mot Tyskland. Det var travelt, men gikk akkurat. De siste ukene før ferien tenkte jeg på logistikk på konseptnivå alle våkne timer, resultatet ble bedre enn fryktet og sjefen min kunne lettet sende meg ut på sommerferie og påfølgende flytting til utlandet.

Jada, i tillegg skulle vi gifte oss midt oppi det hele. Kun et tinghusbryllup, men det var ikke helt uten forberedelser det heller. Vi ble gift, imidlertid vil vi ha mer sus over denne ektepakten. Derfor blir det nytt bryllup, eller kirkelig velsignelse som det heter. Det fremstår som et bryllup, men presten velsigner de allerede gifte ektefolkene heller enn å vie dem på nytt. Dette er planlagt til august 2018. Dermed blir det kirke, gjester, mat, selskap, dans og taler og kake og champis og god stemning. Dog var det travelt nok før det lille bryllupet i våres. Siste kvelden før vi ble ektefolk la jeg beleggningstein på uteplassen foran døra, kona vasket og lagde hummersalat til neste dag.  

Summen er altså at det var en travel vår. Familien vår trives best når alt går på skinner. Selv når ting går på skinner klarer vi å ha dårlige dager hvor alle helst vil bare hyle til hverandre, inkludert vår Leonore på et år. Denne våren har alt vært rot både ute og inne det meste av tiden. Mor og far har korte lunter, dette har barna arvet. Det har gått en kule varmt, ofte. Det er slitsomt å leve slik, med rot og roping.

Ferie ble det lite av. Vi skulle jo flytte og satte av to uker til pakking. Dermed rakk vi kun to uker på hytteferie først, i Arendal og Bamble, før…..ryggen min fikk prolaps. Dermed fikk jeg en stor «takk for sist» fra ryggen som jeg hadde ignorert siden februar. Plutselig lå jeg på sofaen og vred meg i smerte mens fruen måtte ta seg av barn og hus og alt annet. Det viste seg at hun måtte pakke alt vi skulle ha med oss også, jeg kunne ikke løfte mer enn en halvliter øl av gangen. Heldigvis har vi gode venner som bidro samt farmor som passet barn, ellers ville det aldri gått. Vi fikk alt inn på flyttebilen og oss selv med Kiel-ferga på planlagt dato. De to britene som stod for selve flyttingen er en egen historie, de møtte opp med tennene ferdig kastet inn på britisk maner, med tattoveringer på halsen, de drakk kaffe med melk og levde ellers av sigaretter og frisk luft. Han med tattoveringene på halsen hevdet at han ikke drakk forøvrig. Vel, på et eller annet tidspunkt i livet har han vært ganske full. Ingen med null i promille får seg tattoveringer på halsen, selv ikke briter.

Underveis i pakkingen solgte og ga vi bort masse saker på finn.no. Vi kastet masse greier, klær i sekkevis gikk til Fretex. Dette var et av målene våre for pakkingen, å vurdere våre eiendeler, flytte så lett som mulig. Nå er det vel ikke lett flytting når vi fyller over 50m3 med stasj i flyttebilen, men det kunne vært verre. Fruen hevder nå at hun ikke har klær lenger, og jeg er nesten enig med henne. Far kvittet seg med flere dresser, kassevis med bøker, enda flere t-skjorter, sekkevis med sko. Ungene sine leker forsvant sporløst om natten og ble aldri sett igjen. Blant annet den grønne plastikkfrosken som spilte lystige banjomelodier hver gang noen plukket ham opp, -den reiste til de evige banjovåtmarker. Vi kommer sikkert til å savne ham, en gang, men akkurat nå er det deilig å ikke ha lyden av Smokey Mountains i huset til enher tid. 

Hva skjer ellers i livet vårt spør du, jo nå skal du høre:

Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, -er Klatremus en tyv? 

Nå hører mine barn på Thorbjørn Egner og hans hørespill. Akkurat slik jeg gjorde da jeg var liten. De har ikke noe valg. De bygger Lego også, akkurat slik jeg gjorde. Om 10-12 år blir de meldt inn i CISV, akkurat som jeg. På idrettsbanen derimot er det mor som er styrende, så det blir nok heller fotball og turn enn håndball og bordtennis. Barna våre blir tvunget til å gjenoppleve min barndom, men bare de bra greiene. Sånn tror jeg mange foreldre tenker. Nå er vi ihvertfall på Thorbjørn Egner kjøret. I fjor var fokuset på Kardemommeby, i år er den på Hakkebakkeskogen og Karius & Baktus. Det er mye å snakke om, tenke på og vurdere. «Hva skjer når man blir spist?» «Pappa, husk å pusse tennene dine, jeg er redd du får Karius & Baktus», «Hvorfor nyser de?» (Bakergutten i Hakkebakkeskogen som bruker en kilo pepper til å bake pepperkaker). Vi koser oss. Men altså, det har nå dukket opp, først nå, fordi jeg var for tjukk i huet som liten gutt til å legge sammen to-og-to, at Klatremus trolig står bak nøttetyveri hos Ekorn-Jensen i Hakkebakkeskogen. Tyveriet blir aldri oppklart, men det er vel ting som tyder på at SV-velger og jøglepunkeren Klatremus står bak tyveriet av nøtter fra ekornfamiliens vinterforråd. Han er godt kjent i den nøttekjelleren, han er, som alle kriminelle, veldig opptatt av nyheter om udåden når de dukker opp og han har ingen annen måte å skaffe seg mat. Vel, han går jo rundt og bommer mat av sine venner, Morten Skogmus og fuglene, men han driver aldri med plukking av nøtter eller bær slike andre gnagere i samme historie. Jeg mener alt peker mot Klatremus som tyv, dette gir ham en ripe i lakken. Fra å være en helt av en gladlaks fra min barndom er han nå en sleip ål, hmrf. 

Tyskland er litt annerledes enn Norge.

Det er mye nytt her i Tyskland, men ingenting er hårreisende annerledes. Jeg går stadig og tenker på «Vincent, our man in Amsterdam» som forklarte på overvektig og langhåret John Travolta-vis at «it’s the little differences». Tyskland er egentlig helt likt Norge, bortsett fra at alt er er noe ulikt. Det føles som å gå med solbriller innendørs, litt rart, litt kult og litt dust, men helt klart gjennomførbart. Som Midnight Choir sier om den saken «you’re going down like a clown, you’ve been hanging around, wearing shades when the sun don’t shine». Jeg tolker det dithen at vi snarest må bli integrert. Jeg har allerede en gang blitt spurt om jeg er Russer. Kassadama sa høyt og sint på tysk til alle som ville høre på, at kunden ikke forstod tysk, om min kone nylig. Unødvendig, for begge parter. Vi må bli som dem, men de burde f… meg klare å tolerere oss, på vår vei mot full tyskifisering. De aller fleste tyskerne er veldig vennlige, nesten alle har historier om ferie i Norge og alle lurer på når vi skal lære oss tysk. Da sier jeg vennlig at det skal vi, særlig ungene, lære snarest. 

I god norsk tradisjon klarer vi ikke å planlegge vårt mathold mer enn 16 timer frem. Ergo er vi i matbutikken 1-2 ganger per dag. Vi har aldri med oss poser, og ender med å kjøpe de dyre flerbruksposene, likner på de blå IKEA-posene, hver gang. Disse skal jo brukes igjen og igjen, ikke kjøpes på nytt hver gang. Plastposer til en krone fins ikke her. Dette er jo det grønne landet. Alt er miljøvennlig, bortsett fra bilholdet. Vi har jo selv en el-bil, er vant til å kjøre i kø bak to-tre Tesla hver morgen og krangle med medarbeidere om ladekontakter på jobben. Her derimot er el-bil noe dyrt. Dermed kan det være så miljøvennlig det vil, for tyskerne er gjerrige. Ja takk, Die Grüne Wende, nei takk økte priser på noe som helst. 

Et par kilometer nord-vest for leiligheten vår ser vi to enorme vindmøller. Jeg har ikke googlet hvor store de er, men jeg tar ikke i, når jeg anslår at de er på høyde med Oslo Plaza. Disse møllene synes vi fremstod som fine og moderne da vi var og kikket på leiligheten, et slags tegn på fremskritt, -naivt men positivt liksm. Vel, nå viser det seg, etter å ha bodd her ti døgn, at disse vindmøllene ikke står her tilfeldig. Det blåser skikkelig mye her. Så mye at det ikke er sjarmerende. Det blåser så mye at trærne her lener seg mot sør-øst, etter konstant vind fra nord-vest. Enhver fisker vil sikkert nikke anerkjennende og mumle «nordvesten ja…», men vi landkrabber så ikke disse tegnene ved visning. 

Dessverre er ofte vinden for sterk for vindmøllene. Da står de i ro. (Blir vinden for sterk låses vindmøllene for å unngå at hastighet/kraft ødelegger girkassedrev i mekanismen).

Vel, poenget er at det blåser ganske mye her, -men det er god klestørk da.

Vi har allerede kjøpt mye på IKEA, både på nett og i butikken 40 minutter lenger nord. Vi kom hit til tom leilighet. Vi trenger lagringsplass. De som har bodd her før oss har bodd som sprøytenarkomane, -hver ting har hatt sin faste plass på gulvet. Vel, det står et par slitne skap her, men ikke noe vi ønsker å gjenbruke. Vi bestilte straks seks meter med PAX garderobe i full høyde, 240cm med Ivar hyller, skap til badet, lamper, overskap til kjøkkenet osv. Det viste seg, igjen, at det er noen små forskjeller fra hjemme. IKEA varer er dyrere i Tyskland enn hjemme i Norge. Trolig fordi Nordic Living/Scandinavian Chic er populært her, og gjør at tyskere er villige til å betale mer enn nordmenn for å være en del av dette. Dessuten er IKEA dyrere på nett enn i butikken! Kanskje et tegn på at arbeidskraft og lønn til de som arbeider ikke er den sterkeste kostnadsdriveren her, slik som i Norge. Det er unektelig flere hoder som skal til for å drifte et varehus med kunder enn det som skal til for å drifte et lager som sender varer til internettkunder.   

Her i Tyskland er jo ikke IKEA billigst. Her har de tre nivåer, tre trinn med varer og pris i hvert segment. Ikke som hjemme der vi kun har to. Vi har dyrt og rimelig. Akkurat som Follestad er dyre klær og Dressmann er rimeligere. I Tyskland har de et tredje nivå, enda lavere enn våre Cubus, IKEA, Dressmann. Dette bærer landet preg av, det er lett å se hva folk bryr seg om, -der bruker de penger. På andre områder, som de ikke synes er viktig, kjøper de det min mor refererer til som lappverk. Dårlige saker som koster lite og raskt går i stykker. Vi kjører imidlertid safe, kjøper kun kjente saker, dermed i de to øverste sjikter. Med ett unntak. Jeg er på ølsafari. Her fins det mye øl gitt. Jeg har siste tiden kjøpt billigste øl hos enhver butikk, for å finne ut om dette er noe. Så langt har det vært dårlige greier. Hos Rewe, som tilsvarer Meny-kjeden hjemme, var billigøllen så mettet av malt, at jeg ikke klarte å bli begeistret. Det smakte Gul Mack, digg hvis jeg hadde vært fra Troms eller Finnmark, litt mye av det gode for meg som er søring. I dag prøvde jeg billigøl fra billigkjeden Aldi, som driver butikk etter konseptet store pakninger med merkevarer du aldri har hørt om til lav pris. Den øllen var trolig lagd i rottegiftfabrikken, jeg ble nummen i kjeven av å drikke den og øm i leveren tjue minutter senere. Nå tror jeg at min videre ferd igjennom øl-hyllen blir blant litt mer etablerte merker. 

Nå vet jeg forøvrig hvordan det er å være innvandrer. Postkassa er full av brev på tysk. De kommer fra forsikringsselskapet, kommunen, barnehagen, banken og utleiemegleren. De er lange, masse tekst. Jeg skjønner kun små biter. Vil de ha penger, må jeg svare, er det viktig informasjon? Kanskje jeg lar de sortere seg selv, etter prinsippet, hvis jeg ikke gjør noe, så sender de nytt om en handling er påkrevet. Litt sånn blanding av overmot og total overgivelse. Litt Luksusfellen og litt «jeg er viktigere enn brev med små vinduer i». En kjip følelse å ikke mestre selv det mest grunnleggende, å motta post og bli sittende der å titte ut i lufte mens sigarettgloen langsomt brenner meg på fingrene…

Sykkeltelleren i sentrum av Münster viser at over 1,2 millioner sykler har passert i 2017.

OK, vi har det bra i Tyskland. Våre problemer er av typen I-landsproblemer. Jeg skal prøve å se lyst på det ved å trekke frem noen positive saker. Vi har tilgang til kjøttmat av meget god kvalitet. Her er tyskerne i sitt ess. Wienerpølser fra Gilde vil aldri smake mer etter å ha spist ferske wienerpølser fra kjøttdisken her. Vi har tilgang til alt vi trenger. Ungene er friske. Mor og far har det ikke så verst de heller, selv om alderen tynger. Dyrehagen, hvor vi allerede har sesongkort, er kun fem minutter nedi gata og tilbyr flott utflukt for både barn og voksne, flere ganger i uken. Byen vi bor i er en MDG-drøm. Den er lagt opp for sykkel. Sykler har forkjørsrett mange steder, det er egne sykkelfelter langs alle veier, det er flatt landskap og korte avstander. Far sin arbeidsplass er kun fem kilometer unna boligen, han trenger ikke ukependle lenger. En kasse kvalitetsøl koster 14Euro. Dessuten er alt på stell her. Ikke noe kødd. Tyskerne leverer. Både privat og offentlig. De klipper hekken før den blir lang og lufter bikkja når den vil tisse, setter ut søppelet riktig kveld før henting, de venter på grønn mann før de krysser gata, de hilser og vinker. Dessuten har de strøkne lekeplasser her, over alt. Det fins apparater for hver aldersklasse. Det fins utfordringer for smårollinger, barneskolebarn og tenåringsslyngler, på nesten hver eneste lekeplass. Dog er det kun vi som besøker lekeplassen i regn, i full mundur. Men det er likt som hjemme.