Julebrev 2019

Heldigvis regnvær sommeren 2019, her fra Schleswig sent i Juli

Vi startet 2019 på tykk is i Enebakk

Kjære familie, venner og resten av internett, -takk for 2019. Nå er året snart over og må oppsummeres. Det har vært et år med forskyvninger geostrategisk som vi ikke enda skjønner rekkevidden av, klimakrisen tar livet av alt rundt oss og den skogen som er igjen rundt ekvator brenner opp. Midt i alt dette prøver vi å leve et normalt liv. Slik ble 2019 sett fra familien Wie-Rust:

Vi hadde fin juleferie 2018 hjemme i Norge, besøkte hjemtraktene Enebakk. Der var det snø og is. Vi ble værende til over nyttår. Vi akte mye akebrett og bedrev den glemte aktiviteten råkjøring med sparkstøtting på usaltede veier. Det var topp. Vi følte at vi knyttet nye vennskapsbånd med vårt hjemland. 

Utover dette var januar og februar trege måneder med grått vær og mye innetid. Imidlertid lærte Julia seg å sykle, nesten fem år på det tidspunktet. Det er sykkelsesong hele året her i Westfalen. Mamma og pappa ble sååå stolte. Det er slike øyeblikk vi som foreldre forstår hvorfor vi fikk barn. 

I mars dro vi til Grand Canaria. Som tidligere nevnt så var dette en vårtur som var planlagt til alpene, for å stå på ski. Men pris og logistikk førte til at vi endte på badeferie. Pappa er litt bitter. Sur fordi det er enklere og billigere å reise flere tusen kilometer med fly til evig sommer, enn det er å reise Tyskland på tvers for å nyte det senvinteren egentlig byr på, i egen klimasone. Vi hadde et fint opphold på hotell i syden. Femåringen spiste kun pannekaker eller pasta eller hvitt brød fra buffeten og ble forstoppet, (de hadde ikke havregrøt!). Utover det hadde alle det hyggelig, og som viljeløst kveg vil vi trolig gjenta den samme turen kommende år…

Julia ble fem år i mars. Dermed fikk hun invitere til barnebursdag hjemme. Mamma og pappa var litt spent. Masse tyske barn som er høye på sukker og herjer rundt, hvordan skulle dette gå? Det gikk fint. De aller fleste tyske barn er bedre oppdratt enn våre norske og oppfører seg. Vi fikk full tillit fra de tyske foreldrene, som mer enn gjerne slapp av sitt avkom for to-tre timer med bursdag hos de rare nordmennene. Vi forsøkte å arrangere leker, sette halen på grisen og stopp-dans og fiskedam. Imidlertid, så ordnet barna best selv. Lærdommen vi tar med oss til neste gjennomføring er at ungene skal få rive huset i fred. De finner selv på aktiviteter og morer seg uten at mor og far trenger å styre. 

Jentene våre er store nå synes vi. De skjønner mye. Hvis de er uthvilt og mette oppfører de seg ganske bra, hører etter og svarer på tiltale. De kan himle med øynene, gå på do selv og sykle. Pappa mener de er klare for verden. Han vet ikke om han har noe mer å lære bort. Vel, de skal få instruksjon i hvordan de tenner bål med kun en fyrstikk, Lars Monsen-testen som det kalles. Lærer de seg mer enn dette, må det regnes som bonus. Leonore ble bleiefri i april, omkring sin treårsdag. Det gikk fint. Vi burde kanskje startet den prosessen med henne tidligere, men alle sånne lure tanker kommer jo som etterpåklokskap. Den mest bortkastede formen for klokskap. 

Grunnlovsdagen ble feiret med gjester i hagen. Været var grått, men det regnet ikke. Perfekt for bunad. Hele trettifem store og små tyskere og nordmenn møtte opp. Vi hadde nedjustert menyen siden 2018. I år var det kun wienerpølser, laksewrap eller fenalår å velge i. Pølsene, med importerte potetlomper rundt, var tiltenkt barna. Men alle ville ha pølse og lompe. Særlig brisne, voksne nordmenn stilte seg rundt pølsegryta og tømte den. Igjen så var det en veloppdratt gjeng tyskere som måtte ta ansvar og spise laks. Utover kvelden ble fenalår og aquavit hardt beskattet av tre- fire norske karer i sin beste alder, 40-56 år… For hver aquavit sa de «dette blir den siste», «bare en til nå, så er det slutt». Og slik gikk kvelden. Alle hadde hyggelig. 

Sommeren kom litt senere og ikke så hardt som i 2018. Vi hadde fint vær, men også regn innimellom. Plenen ble ikke heeelt brunsvidd. En lettelse at dommedagsfølelsen fra 2018 ikke gjentok seg. Vi skulle ha sen ferie, startet langt uti juli. Innen den tid rakk vi å ha to norske familier på besøk. Venner hjemme har nå oppdaget at vi bor en dagstur sør for Kiel, det passer godt med visitt. Dermed fikk barna norske lekekamerater og mamma og pappa kunne sitte på terrassen og diskutere særnorske tema som høye boligpriser, elbilkaos i kollektivfeltet og usikkerhet rundt oppdrettslaks fylt av soya fra regnskogen i Brasil. Veldig hyggelig. 

Mamma tok tyskeksamen i juni, B1 nivå. Det gikk fint. Ergo tilfredsstiller hun nå kravet tyske myndigheter har til språkkunnskap for å søke statsborgerskap. Hun har studert tysk en-to ganger i uken i 16 måneder. Pappa er kjempestolt av henne. Julia derimot, fem år, ser seg nødt til å påpeke at hun fortsatt er flinkere enn sin mor i tysk. Leonore blander tysk og norsk i en herlig røre. Imidlertid har hun et svært tydelig kroppsspråk, ingen er noen gang usikker på hva hun vil, til tross for fantasirik tale. 

Vi tok kun tre uker sommerferie dette året. I 2018 hadde vi hele fem uker, det ble veldig kostbart, vi var blakke frem til jul. Klok av skade tilbrakte vi dermed en uke på leiehytte i Tyskland, en uke på sørlandshytta der krabbefiske og båttur i jolla var høydepunkt, samt en uke på gårdsferie i Enebakk. Les mer om sommerferien vår i tidligere blogginnlegg, den er godt dekket, til det kjedsommelige faktisk. 

Hverdager kan også være en fest, takk for flott kjole Vilja

Vel hjemme fra sommerferie uti midten av august satte Leonore, nesten 3,5 år, seg på sykkelen og tråkket i veg. Hun lærte seg å sykle! Igjen ble mamma å pappa så stolte at vi ikke visste om vi skulle le eller gråte. Vi gjorde nok litt av begge deler. Leonore derimot skjønte ikke hva alt maset var om. Hun ville bare sykle, ikke dvele ved prestasjon og medfølgende følelser. Hun hadde sett sin søster sykle i et halvt år og synes nok at dette burde hun også fikse. Sykkelen mestrer hun godt. Trafikkforståelse er nesten helt fraværende. Hun må gjetes ganske hardt av mamma eller pappa. Foreløpig er hun ikke påkjørt en eneste gang, vi krysser fingrene. 

I august fikk Leonore starte i barnehagen. De to foregående årene har hun hatt plass hos kommunal dagmamma fire dager i uken. Det har vært greit, men ikke utfordrende nok for Leonore. Å komme sammen med større barn som hun kan bryne seg på og forskjellige voksne å forholde seg til, det har hun godt av. Dessuten liker hun godt at det er liv og røre og fart og spenning. Hun likte ikke at midt-på-dagen lur i barnehagen foregår innendørs i små senger. Hun savnet vogna hun har pleid å sove i, i hagen. Etter tre-fire dager uten soving fikk barnehagetantene til slutt brekt henne ned i en haug puter på sovesalen hvor hun mer eller mindre besvimte. Etter det har alt vært fint. Altså minner hun litt om sin far, hun liker ikke forandringer, men erkjenner at lyset i tunnelen kan være et tog. Mao. gir hun seg når overmakt, fysiske lover eller himmelropende fornuft forklarer med store bokstaver, -at nå må det endring til. 

Høstferien vår ble tre netter og fire dager i Berlin. Vi tok toget. Det gikk fint. På veg til Berlin spiste vi god lunsj i restaurantvogn med servering ved bordet. (Noe å tenke på for Vy?). Toget tar seg omkring to timer raskere til Berlin enn det vi ville gjort med bil. I Berlin bodde vi på jålehotell, stort hjørnerom med utsikt mot Reichstag. Vi hadde jernbane og t-bane rett utenfor døren samt masse saker i gangavstand. Første stopp ble Naturhistorisk museum. Der fløy vi gjennom utstillingen. Leonore brukte i underkant av et sekund per monter eller bit av fossiler, utstoppede dyr og dinosaurknokler. Heldigvis er museet stort, dermed fikk vi omkring en time der før vi måtte ut å finne middag. Helgen gikk til å kjøre t-bane, besøke zoo, og gjøre minnesmerket etter jødeutryddelsen om til lekeplass. Beskjemmet måtte vi gå derfra raskt. Barna løp rundt og hoiet blant de store granittblokkene. En blanding av «oi, de blir borte for oss» og «ai, de bør ikke være sååå muntre her, minnesmerket over historiens mørkeste kapitel». Utover dette klarte barna å tilpasse seg room service på et blunk. Middag servert på rommet med hvit duk, på trillebord, ble så godt mottatt av smårollingene at vi måtte gjøre det to dager på rad. At far måtte ut med enorme summer per måltid bekymret ikke jentene. 

Berlin, oktober 2019

Julia har gått på svømmekurs denne høsten. Hun gjør god fremgang. Ikke bare svømming står på programmet, all type vannlek som skal føre frem til trygghet i det våte element er prioritert. Julia er en kvikkas og får stor tillit av svømmetreneren. Hun får også mest skjenn fordi hun aldri holder munn eller hører etter. 

Far prøver å finne frem til gammel storhet. Nå er barna så store at det bør være rom for mer enn kun arbeid og småbarnsliv. Han gikk hen og kjøpte seg en brukt landeveissykkel. Nå prøver han å sykle litt hver uke. Det er flotte veier her som passer, dog kjedelig flatt og mye vind. Dessuten er sykling en populær sport og lett å finne artsfrender. Sykkelen måtte han kjøpe hjemme i Norge. Bruktmarkedet lokalt er umodent. Alle som skal selge noe skal nesten ha nypris og alle som vil kjøpe vil ha det gratis. Ergo blir det hverken kjøpt eller solgt noe som helst. På finn.no er sykler gjerne 40-50% rimeligere så snart de er to-tre år gamle. På sykkelen blir far godt kjent langs småveier i distriktet. Det er ingenting han liker bedre enn å oppdage skjulte oaser, nye snarveier og smale fylkestraseer med allé sammengrodd til tunnel over. 

Mor lufter seg også. Hun reiser på helgeturer og hygger seg med venninner, hittil Amsterdam og Stockholm. Hun har fått seg epleklokke. Den har tatt over livet hennes og viser hvor tett menneske og maskin kan komme sammen, nesten som ett. Mor og klokka er blitt treningskompiser. Mor trener variert og bra. Det er bare ett problem. Den smarte klokka anerkjenner ikke husarbeid som aktivitet overhodet. Rundvask av hus og masse styr med klesvask blir bare til et gjesp ifølge klokka, hilsen ingeniørgutta i Cupertino. (Det må vel være menn som har valgt hva denne klokka skal bry seg om?)

Mor og far er ikke 29 lenger. Det merkes. Far må opp og late vannet om natten. Han føler seg gammel, selv om legen sverger at prostata er helt tipp-topp. Mor må unngå kaffe etter 18.00 hvis hun vil sove samme kveld. 

Julia blir seks år i 2020. Hun blir skolejente. Vi måtte velge for henne. Fritt skolevalg i bykommunen. Skolene er ikke like. De forholder seg til minimumskrav innen fag, men velger selv hvordan de formidler læringen. I nærheten har vi Steinerskole, katolsk skole og to skoler som i varierende grad er «nytenkenede». Mor og far reiste rundt på info-kvelder, prøvde å forstå. Dessverre falt et par av skolene på selve presentasjonen av seg selv. Steinerskolen prøvde å introdusere seg selv til omkring 400 oppmøtte foreldre og barn i et stort auditorium uten mikrofon. Barnesang og gutter som slår nesten koordinert på afrikanske trommer gikk fint. Det som ikke gikk fint var rektor og pedagogisk leder som skulle snakke til oss i tjue minutter, uten annet enn sin vanlige utestemme. Det holdt ikke. Ingen hørte noe. Far i vår familie er offiser. Han blir amper når folk er så dårlig forberedt. Der sto altså ideologiske etterkommere etter Rudolf Steiner og snakket for de første tre-fire rader. Resten av oss måtte tolke kroppsspråk for ha noe inntrykk om hva som foregikk. Dermed spiller det liten rolle om den skolen er verdens beste, de har ikke klart å formidle dette. Vi søker ikke skoleplass til vår datter der. En annen lokal skole har ingen tavleundervisning, men to lærere per klasse som går rundt. Elevene skal løse oppgaver, hjelpe hverandre og ta ansvar for egen læring. Det høres flott ut, men sååå kule og moderne er vi ikke. Dette ble for nytt og dristig for oss som foreldre. Vi endte faktisk med å søke plass for henne på den konservative katolske skolen. Der er det kun en mannlig ansatt, rektor. Ellers er alt så vanlig og kjedelig som forventet av en katolsk skole i Tyskland. Denne skolen klarte å presentere seg på forståelig vis, vi som foreldre fikk raskt kontakt med skoleledelsen og svar på hva og hvordan. God kommunikasjon utad, var det som vippet valget for oss faktisk, av skole.

Vi lever i en rosa verden. Jentene er tre og fem. Alt bør være rosa, lilla og ha glitter. Kan en enhjørning blandes inn, -altså rosa-lilla enhjørning med glitter, så er gleden komplett. Som familie er vi et funn for plastdritfabrikker i Kina. Nå er denne varme rosa-hverdagen i ferd med å slå sprekker. Femåringen vil ikke matche lenger. Tidligere måtte drikkeglass, tallerken, pysj og sengetøy være rosa, evt lilla, og passe sammen. Til pappas store forferdelse er denne fasen nå over. Julia erklærte nylig at det ikke skal matches lenger. Er det ikke litt tidlig? At femåringen nå bestreber blanding, at matching er av moten og ikke noe hun streber etter? For all del, det gjør ikke noe å bryte opp vår rosa verden. Det er tankegodset bak som bekymrer far. Hva blir det neste? Nå faller den rosa verden, snart fins ikke julenissen lenger og barna får andre helter enn mamma og pappa… Som min tsjekkiske kollega Oscar sa så klokt; «small children, small problems…»   

Jah, -slik har 2019 vært hos oss i store trekk. Alle er friske. Stort sett er vi alle venner hele tiden. Vi gleder oss til det nye tiåret. God jul og godt nytt år ønskes fra store og små Wie-Rust. 

Barneoppdragelse for Gen. X sine barn

Jeg prøver stadig, uten hell, å få barna til å digge Grandis original

Nå har jeg nesten blogget hver dag i ferien. Men det er jo kjedelig for leseren og kjedelig for meg å kverne om bading, krabbefiske, iskrem, biltur og diverse hytter hver dag. Derfor noen dagers pause. Nå tenkte jeg prøve en vanlig bloggpost, om noe som passer inn i forståelsen av pappablogg. Dagens tema er oppdragelse av barn.

Våre barn kom til verden som svært ønskede og etterlengtede kopier av gamle foreldre med mye erfaring fra arbeid, utdanning, huseierskap, biler, festing, reiser osv. Det var på høy tid at vi fikk barn, på alle måter. Uten barn hadde vi blitt selvopptatte og uspiselige førtiåringer. Heldigvis rakk vi å få barn da vi var 37 og 39 år gamle. 

Våre barn er dessverre blitt mottatt litt for godt. De blir nok beskyttet. Jeg tar meg selv i å fikse saker og ting for dem, som de burde gjort selv. Dermed lært noe og kjent på

Jepp, gammel pappa, som gjør så godt han kan

motstand med påfølgende opplevelse av mestring og oppfylt plikt. Neida, pappa eller mamma rydder veien. Curlingforeldre, jepp. Imidlertid har vi selvbevissthet omkring dette. Det betyr ikke at vi slutter å være curlingforeldre, vi bare bebreider oss selv i ettertid. 

En annen sak er at barna får velge. De blir spurt. «Vil du legge deg?» «Kan du gå og vaske hendene?» «Skal du kle på deg?» 

Dette er jo sjanseløst av oss. Jeg tror dette er regel nummer en for foreldre, å ta kontroll og beholde den. Ikke forvirre, forlede og gi falske forhåpninger. Men det gjør vi altså. Vi mener jo ikke å spørre om de vil vaske hendene eller ikke før et måltid. Eller om de vil legge seg om kvelden. Dette er noe de må. Allikevel stiller vi det alltid som spørsmål, mens det egentlig er tvang. Hva skjer så? Jo, de utnytter tvetydigheten, vi ender med å diskutere med dem, de trekker ut tiden, vi blir sinte osv… 

Nå har vi holdt på med dette i fem år. Ja, vi har ikke lagt om mye på dette. De får alltid spørsmål om hva de vil. Noen ganger er det faktisk fornuftig. Skal vi på lekeplassen med klatrenettet eller den med toget? Altså kan de velge mellom to konkrete saker, som ikke er viktig for oss foreldre. Det ender selvfølgelig med at våre to døtre konsekvent stiller seg i hvert sitt hjørne og krangler om hvor de vil. Dette er helt greit. De er søstre. Trolig programmert fra naturen sin side til å være uenige, uansett. 

Selvbevisste barn i fri dressur

Føler de nå selvbestemmelsesrett, er de forvirret, føler de seg tråkket på, forledet eller lurt? Vel, de er blitt gode til å forhandle. De bruker muligheten til å svare sine foreldre. Gi motstand. Utnytte muligheten til hale ut tid, skape forvirring, ta over momentet. Vi bruker lang tid på legging. Vi bruker lang tid på å komme oss ut av døren. Imidlertid virker det som om vi nå alle skjønner leken. Når mamma og pappa spør om de vil pusse tennene, vet alle at tennene skal pusses. Dermed følger en periode med fornektelse, deretter jaging, kanskje krangling og sutring, så tannpussing, deretter lettelse fra alle parter. Mindre rutinepregede saker; «vil du være med pappa på butikken?» (Det er egentlig en felle, veien til butikken som vanligvis er en kilometer, blir plutselig til 60km med sovende barn i baksetet, fordi de trenger fortsatt å sove litt midt på dagen om de kan og det er helg og vi ikke har noe annet på gang). Dette er de nå i ferd med å forstå, at disse butikkturene med pappa på lørdager fort ender med sovetur. Dermed pleier femåringen å reservere seg. Treåringen vil derimot gjerne ha egentid med pappa og biter på. Men så blir hun usikker når hun forstår at storesøster ikke vil. Hun vil egentlig alt det samme som storesøster. Men hun vil jo være sammen med pappa når hun kan. Uff, alle disse valgene. Og sånn går dagene.  

Vel, det er for tidlig å si om vi har feilet helt her. Men det kan hende. Det jeg kan si er at femåringen er blitt god til å forhandle. Hun kan få jobb i FN, allerede nå. Treåringen bør nok foreløpig holdes unna FN. Hun forhandler gjerne med slag, biting og generell berserkgang. Dessuten er hun ganske tøff. Trolig mer marinejeger enn diplomat, enn så lenge. 

Ferieblotting, dag 11-12-13

Dag 11, tirsdag; sur vind, kjølig vær. Vi trodde vi skulle bade, men det var sååå kaldt at femåring og mor måtte trekke seg etter en halvtime på lekeplass. Treåringen derimot, hun ville bade. Da vi kom til stranden håpet pappa at det holdt å vasse. Neida, «Pappa, jeg vil dykke!» var den magiske kommandoen. Førti sekunder senere vasset hun naken ut mot neptuns rike. 

Ellers ble det gjort forsøk på Ludo og herjet innendørs. Videre fikk den gamle gressklipperen nytt blad og luftfilter. De gutta på Felleskjøpet i Tvedestrand holder seg med kompetanse og delelager for både store og små maskiner. Stor takk for at dere holder så høy standard innen detaljhandel. Det er ikke alltid slik lenger. 

Dag 12, onsdag, regn på alle husets fire vegger. Vi kledde oss som Terje Vigen og dro på brygga for å fange krabber. Agnet var frosne reker, redskap var hyssing med klesklype. Det ble dårlig fangst. Den ene krabben som bet på hardt nok til å bli med opp på land, den ville ikke være med på fotoseanse. Den valgte å stikke av. Den løp under vår strandede båt og hoppet så ut i sjøen igjen. Tøff krabat. Ellers ble mye av agnet vårt spist av småfisk og en ikke fullt så liten Blåstål. Den kom og viste seg frem i sin røde og blå prakt. Vi landkrabber trodde først det var en rømt akvariefisk. Men sulten da. 

Dag 13, torsdag; opphold, far sin bursdag. Muffins til frokost. Tur til Dyreparken utenfor Kr.sand. Vi hadde en fin dag sammen med Klatremus, reven og Morten Skogmus samt Tante Sofie og røverne. Barna var ikke like opptatt av dyrene i parken. Imidlertid fikk vi presset inn kikk på ulv og oter. Den oteren var ganske grei og valgte å vise seg fra sin beste side i dammen sin. Ulven tygde på koteletter med rompa mot publikum. 

Mor og far har endelig. Ja, endelig, funnet en serie på Netflix som begge vil se på. Dette har vært et prosjekt for mor å bringe begge styrende parter i ekteskapet sammen foran skjermen. Far har ikke sett på serie siden Sopranos. Alle mor sine forsøk med Stranger things og den franske agentserien eller han briten som beskytter ministre mens han drikker og har PTSD og ødelegger livet sitt, -vel ingen av disse slo an hos far. Til slutt fikk far los, det var The Americans som brakte ham inn i sofaen. Nå er alt bare gull. Mor og far drikker vin, ser serie og koser i armkroken:-)

Blir vi norgesmestre i middelklasse snart? Netflix og kos, stasjonsvogn, to barn, tur til Dyreparken, snakker mer om trening enn å trene, huslån over øra, Ludo på hytta. Vel, dette er en tøff konkurranse, men jeg føler vi er på riktig vei. 

Sommerferie 2019 dag 8-9-10

Tyske sauer, norske barn

Dag 8, lørdag; Utsjekk av hytte, morgenbad i Schlei, biltur mot Hirtshals i kø gjennom Kolding og ellers over dansk åker og eng. Bading i Nordsjøen fra Tornby strand sør-vest av Hirtshals. Hurtigbåt fra Danmark til Kristiansand sammen med alle siddiser og sørlendinger som hadde vært på Dana Cup. Det var liv. Syttenåringer med voksne kropper som ikke er ferdige med å være ungdom/barn. De lekesloss og sprayer deo og kaster potetgull  på hverandre. Vi kom i land ved midnatt med sovende barn og Bonnie Taylor på bilradioen omkring midnatt. 

Meningsfullt kumlokk, orientert riktig

Dag 9, søndag; Ungene spratt opp tidlig til tross for sen nattero. Heldigvis er de nå store nok til underholde seg selv på lekeplassen nær hytta uten foreldreoppsyn. Mamma og pappa slo ned gress og klatreplanter i hagen. Mor vasket klær, ryddet og vasket i hytta. Mormor ankom med buss fra Oslo. Familiens sykkeltur om ettermiddagen endte nesten med tragedie da treåringen ikke klarte å bremse skikkelig med balansesykkelen sin ned en bratt bakke, traff et tilhengerslep, spratt over styret og fløy med hodet først inn i en betongsperre. På utrolig vis gikk det fint. Hun kastet ikke opp, blødde ikke fra nese, hadde ikke væske fra øreganger, hun var ikke svimmel eller besvimte. Pappa kan endel grunnleggende førstehjelp, men var usikker på egne evner når det er en direkte arving som er involvert. Ringte Legevakten i Arendal og fikk rask, kyndig og nyttig konsultasjon over telefon. Pappa klandrer seg selv for at han dro treåringen opp den bratte oppoverbakken som ledet til en bratt nedoverbakke. Dette har han sagt til treåringen. Hun er nå glad og fornøyd, men liker å si «pappa, det er din skyld at jeg datt av sykkelen og slo meg». 

Rekefontene på sørlandshytta

Dag 10, mandag; Handletur inn til selveste Arendal. Femåringen slo seg vrang da hun forstod at treåringen skulle få ny sykkelhjelm, mens hun selv kun hadde utsikt til en ny hårbørste. (Treåringen ødela som kjent sin hjelm dagen før, da den reddet livet hennes i møte med en betongblokk). Etter masse gråt og sutring og alvorsprat med mamma ble det også kjøpt nye hårspenner til femåringen. Treåringen fikk sykkelhjelm fra Specialized. Den var slett ikke på tilbud, men trolig bra saker. Vi droppet soving midt på dagen, dro på stranden og badet. Deilig saltvann som holdt mer enn tjue grader. Alle digget vannet. Mor badet uten noe drama. Ungene var helt ville. Til middag spiste vi himmelsk Grandiosa. Kun nordmenn i utlendighet kan savne og digge Grandiosa så mye. Dere som vasser i Grandis til daglig vet ikke hvor godt dere har det. (Dette gjelder også General snus, Norvegia ost, Stabburet Makrell i tomat, brunost, Maarud Ost & løk, potetlomper oa.) Vi har også kjøpt nytt Ludo. Dette burde jo være fast inventar på hver hytte i Norge. Det har det nok vært på denne hytten også. Men mor innrømmet at hun og hennes søster hadde kastet brikker og terninger vegg-i-mellom som tenåringer, -som dårlige tapere eller dårlige vinnere, ergo måtte et nytt sett kjøpes inn.    

Sommerferie 2019 dag 7

I morges var sykkelen til pappa punget på bakhjulet. Ergo måtte vi kjøre bil til stranden. Dette bruddet på ferierutine fikk treåringen til å bli usikker og sutrete. Hun fikk med seg sin balansesykkel, men klarte å tryne i første sving på veg ut av parkeringsplassen på stranden ned mot badeplassen. Så da ble det hyl og gråt igjen. 

Videre ble det rar stemning da våre barn ville leke med noen tyske barn på stranden. De tyske barna var ikke så interessert. Våre barn presset seg inn og overtak straks alle strandlekene tyskerne hadde med seg. Julia på fem som ikke kan svømme prøvde å leke med en seksåring som kunne svømme, endte langt utpå vannet på en oppblåsbar krokodille, falt av og svelget endel vann før hun fant fotfeste. 

Jada, men alle sov godt midt på dagen da. Innesovingen til treåringen går bare godt. Dog helst i samme seng eller sofa som mamma eller pappa. 

Vi skal dra i morgen. Vi prøver å spise oss ut av huset. Ikke sette igjen eller kaste mat, men ikke ende opp med luftboller og ventekaker til frokost. Pappa setter imidlertid igjen noen bokser Holstein øl. Dette er Hamburg sitt øl. Stort bryggeri. Men pøh! Det smaker gul Mack. Fullt av malt. Kan bare elskes av noen som er vokst opp med det. Er du fra Tromsø, dra til Hamburg, drikk Holstein og føl deg som hjemme. Havn har de der også. Er du veik søring som meg, styr unna. 

I morgen venter utsjekk, en kjapp tur på stranden og dermed Danmark på langs mot Hirtshals. 

Hvordan har vi hatt det her da? I et hus på et sted som ble valgt for sin plassering midtveis mellom vårt hjem i Münster og fergekaia i Hirtshals. Vi har hatt det helt topp. Vi har vært sammen som familie. Vi har hygget oss og gjort sommeraktiviteter. Det kunne vi sikkert gjort hvor som helst. Dog ligger det godt til rette her ute på landet i Schleswig. Det er rolig her. Det er nært vann. Det er landlig og frodig, tilrettelagt for sykling. Kuer som beiter på jordet. Badestrand helt uten vannscootertullinger. Dessuten vedovn i leiehytta! Det er ikke vanlig med vedovn i dette landet. Bra at vi hadde regn og kjipt de første to dagene, så far kunne fyre. 

Hit kunne vi sikkert kommet tilbake. Dog mangler det et soverom. Mamma og pappa ligger på hemsen og koker. Med dagtemperaturer på over 30 ute, blir det fort klamt oppunder taket innendørs. Våre tyske utleiere har i tillegg utstyrt alle sengene med sengetøy av 100% polyester. I Tyskland er nok dette vanlig. I Norge er det vel knapt til salgs. Plastikkdrit.  

2019 Sommerferie dag 6

Dagen i dag var mye som i går, men det var noen nyanser. Det startet allerede klokken midt på natten, trolig omkring 01.00. Da fant treåringen ut at hun var kald. Hvordan løste hun det? Hun ropte på sin far: «Pappa, jeg trenger dyne». Hva skjedde så, -joda pappa klatret ned fra hemsen og la dyna over treåringen og bekreftet dermed at han kan fjernstyres midt på natten. Samtidig fikk femåringen dyne over seg, og alt roet seg igjen noen timer. 

Rett over Kl 04.00 ble foreldrene vekket av barnerop igjen, denne gangen fra utsiden av hytta. Det tok en stund før følgende ble avklart der midt i hundevakta: Er det vårt barn? Hvor er barnet? Hvis det ikke er vårt, men trenger hjelp og ingen andre responderer, bør vi allikevel rykke ut? Etter litt finlytting ble det avklart at det var et barn i nabohagen, det var ikke et av våre, det ville nok ha sin mor, men det hastet ikke veldig, ergo ingen livsfare. Innen dette var avklart hadde pappa og mamma rukket å våkne helt, kikke på klokka og konstatere at det er flere timer til vi trenger å stå opp. Dog vet vi at de lokale svalene, flokk på flere hundre, våkner til liv ganske nøyaktig Kl 04.34. Det stemte i dag også. Da ble det liv i svalene. Jeg vet ikke helt hva de driver med svalene, men de er veldig sosiale tidlig om morgenen.  

Resten av dagen gikk med til bading, sykling, soving og vannkrig i hagen der alle fire i familien var ambulerende utstyrt med enten hageslange eller vannpistol. Alle ble våte og treåringen viste frem sine verste trekk der hun kvittet seg med all empati og lot kaldt vann hagle over oss andre mens hun holdt et fast grep om hageslangen. Hun hadde makt så lenge hun hadde hageslangen. Resten av oss løp rundt som hodeløse høns og hylte. Heldigvis klarer hun helt fint å avspore seg selv. Det ene øyeblikket er hun Al Capone med kulesprute, det neste øyeblikket er hun Elton John der hun skaper lokal regnbue ved å sprute vannet opp mot solen. 

Far syklet til den lokale Brustadbua i dag for å handle Cola Zero til mor og øl til seg selv. Der fant han ut at Cola Zero er som 4G her i Tyskland, -det fins kun i sentrale strøk. Ergo må mor greie seg med skarp Cola de neste dagene. 4G får vi igjen idet vi treffer Autobahn 7 på veg mot Danmark lørdag lunsj. 

Sommerferie 2019 dag 5

Ahhh, i dag var det slik vi drømmer om hele vinteren. Lat frokost, påfulgt av sykkeltur til stranden. Solen stod oss bi. Alle badet, også mamma. Vi bygde sandslott. Vi syklet hjem igjen, spiste sen lunsj. Deretter sov alle en time eller to. Ettermiddagsturen gikk til den lille lokale bukta som byr på 2,5 meter sandstrand. Ypperlig for en kjapp dukkert. Til slutt ble det havregrynpannekaker til middag. Jentene robbet hagen for blomster og pyntet bordet med kronblader strødd utover. Det så ut som et influenser-bryllup. Hele dagen har vært som en reklame for Blenda; blide barn i vakre sommerkjoler som leker. Peak sommer tror jeg. 

At vi har blitt angrepet av klegg, slått oss til blods på steiner gjemt under vann og kranglet om antrekk, mat og soving med barna, det har vi allerede glemt. 

2019 Sommerferie dag 4

I dag kom solen, som meldt. Vi strøk av gårde til stranden på syklene våre. På veien kjøpte vi rundstykker på bakeriet og postet postkort. Vel fremme på stranden spratt de norske barna ut i vannet. Far kom seg også uti til slutt. Mor dekket far sin heller umandige overgang fra strandløve til kastratsanger uti bølgene med video. Selv kom hun aldri nær vannet, men liker godt at far er en pyse også. 

Treåringen satte straks i gang med marinejegertreningen sin. Femåringen ble kald og endte på land med to håndklær rundt seg og litt mat i neven. 

På vei hjem bedrev femåringen den norske sommeraktiviteten; klage på varmen. Hun blir en bra skattebetaler en dag, norsk som selbuvotten der hun hoiet og stønnet over varmen etter to uker med klaging over regnet. 

Alle sov midt på dagen. Femåringen måtte vekkes og var sur som gymsokker da hun ble purret kl 15.00 etter 1,5 time i drømmeland. Far tvang nedpå fruktyoghurt hos begge jentene, da dette traff blodomløpet femten minutter senere var humøret meget bedre. 

Livet er bra her vi surrer rundt. Hovedutfordringene er å påføre nok solkrem og sørge for væskebalanse hos familien. Å få i seg nok iskrem derimot, det går helt av seg selv. 

2019 Sommerferie dag 3

Dagen i dag brakte masse mer regn enn Yr hadde meldt. Vinden var omtrent som forutsett. Vi drog til byen for å handle. Byen for oss, denne uken, er Schleswig, nord i Tyskland. Vi har ikke vært her før, men det passer reiseplanen vår, og nye steder er alltid spennende, kjipt, tragisk, farlig eller kjedelig. Akkurat her og nå føles dette området behagelig kjedelig. Byen bar preg av at de hadde penger på 1980-tallet og bygde store flotte kontorbygg i sentrum, som står tomme i dag. Folkene som bor her snakker pussig tysk med dansk potet i halsen. 

Vi bor utpå landet. Omgitt av jorder, kyr og flatklemte frosker på veien. Rett nedi åkeren her ligger det en innsjø med brakkvann, koblet til Østersjøen med et trangt utløp mot nord-øst. 

Jentene har stadig trekk som får meg til å tenke på katter. Når det er lavtrykk blir de trøtte og sure. De bruker energien sin til å krangle med hverandre og å mase på foreldrene sine. Heldigvis sover de godt da. 

Vi brukte ettermiddagen til å fortsette å vende treåringen til innesoving. Det gikk bedre i dag. Hun og pappa la seg i hver sin ende av sofaen. Hun fikk sitte og kikke i bøkene sine til hun trillet over av utmattelse. Pappa tror i hvert fall at det var det som skjedde. Han sovnet nemlig lenge før treåringen, i sin del av sofaen. Mamma og femåringen er domestisert for lengst. De gikk å la seg på hemsen og siden ble det stille i i to timer. 

Før middag måtte vi ut. Pappa og barn trives bedre foran vedovnen hvis de har vært ute og hoppet i sølepytter først. Vi gikk tur i den lokale skogen. Der var det spennende larver, masse falne trær, dunkelt og relativt tørt. Løvverket hadde tatt av for regnet. Enhver skog bringer også med seg et spinkelt løfte om at vi kanskje kan få se reven. Ungene går rett på limpinnen hver gang og speider etter reven der de hoiende springer langs stien. 

Vel hjemme, våte og kalde, fyrte vi i vedovnen, drakk kakao og lekte piknik på pledd på gulvet. 

Siden vi kun har internett i minutter av gangen her, har mor og far begynt å lese bøker. Dette minner om hytteferie slik vi husker det fra 1980 og -90 tallet. 

Sommerferie 2019 dag 2

Alle sov godt den første natten i den innleide hytten. Men det var ikke helt uten dramatikk. Treåringen hadde mareritt og våknet, overbevist om at det var spøkelser på rommet hennes. Mamma våknet også og trøstet. Pappa sov. Storesøster sov. Pappa ble vekket av mamma for konsultasjon. Pappa besluttet å legge treåringen sammen med mamma i dobbeltsengen og flytte seg selv inn i treåringens seng. Det virket. Alle sovnet igjen. 

Morgenen bragte sterk vind og «utrygt for regn». Men ferie er ferie, vi kan ikke sitte inne og vente på bedre vær. Vi besteg våre sykler og dro ut for å bli kjent her blant åkrene, helt nord i Tyskland der Danmark, Østersjøen og Tyskland møtes. Vi fant et bakeri, en strand og en lekeplass. God uttelling for en sykkeltur på tre kilometer. Femåringen som sykler selv fikk oppdage at nedoverbakker er gøy og oppoverbakker slitsomt. Nede i Nordrhein-Westfalen er det helt flatt nemlig, høydekoter er ukjente saker. 

Før vi kom oss avgårde hadde vi en plastikkposekrise. Her i Tyskland fins ikke plastikkposer lenger. Mammas sykkelsete i tykt lær var gjennomtrukket av gårsdagens regn. Mamma liker ikke å starte sykkelturen våt på rumpa. Men hadde vi plastikkpose, neida. Vi fant frem gladpack. Gladpack er jo, som tidligere nevnt her i bloggen, helt ubrukelig. Den tynne plastfilmen kleber seg bare til seg selv, eller hendene til den som håndterer det. Gladpacken ble ønsket dit Osama Bin Laden hviler. Pappa fant en gammel ziplock pose fra IKEA, full av klesklyper, den er alltid med på ferie. Trolig stammer selve posen fra en pappaperm til Thailand i 2014. Den var ganske skjør, men ble tvunget over sykkelsetet og gjorde nytten. Mor meldte imidlertid om fantom-fukt på rumpa etter tjue minutter.  

Etter en fin oppdagelsestur, en kjapp lunsj med alt for mye sjokolademelk til barna og en feriepils til pappa, skulle vi sove middag. Treåringen trenger en time eller to med søvn midt på dagen for å ikke bli varulv utpå ettermiddagen. Vanligvis sover hun i hagen i sin vogn. Men pappa fant ikke plass til vogna i bilen denne gangen. Ergo er hun, for første gang i sitt liv, uten barnevogn. Pappa mente at hun må lære seg å sove inne. Etter ti minutter med det motsatte av søvn; vill lek, latter, tårer, fornektelse og krangel, -mente mamma at hele ideen om søvn uten vogn midt på dagen var et skrekkelig feilsteg og helt sjanseløst. Pappa prøvde å snakke fornuft i treåringen, noe som førte til raseri, mer fornektelse, gråt og akutt behov for mamma. Hun er så trøtt at hun sjangler, men velger å være våken, sint og uforutsigbar. Nå sitter vi og håper på at hun til slutt besvimer av utmattelse, forhåpentligvis i nærheten av sengen så hun kan lempes oppi uten å våkne fra koma. 

2019 Sommerferie dag 1

Alt gikk fint i morges. Vi hadde det ikke travelt. Skulle ikke rekke hverken ferge eller fly. Ungene satt i pysjen og så på Netflix. Pappa drakk kaffe og pakket bil. Mor fant de siste sakene, tannbørster og fluortabletter samt bamser og annet som barna vil savne, men ikke hadde trykket ned i sine overfylte sekker. 

Vel avgårde fant vi ut at vi ikke hadde pass. Vi skal nemlig ut av landet, som del to av vår ferie. Kun pass er gyldig legitimasjon for oss nordmenn. Dermed måtte vi snu. Vi havnet i vegarbeid, måtte kjøre femten kilometer ekstra for å komme oss hjem igjen. Sekstifem kilometer og 70 minutter etter opprinnelig start var vi klare for å forlate leiligheten vår igjen, denne gang med pass og nytisset. Livet så lyst ut.

Navigasjonen i bilen mente at turen ville ta 243 minutter lenger enn standard tid. Den oppgir ikke grunn for sine beregninger, men trolig er det kø og trøbbel på veien som er årsaken. Navigasjonen er programmert til å vite at en en tidsøkning på over hundre prosent ikke er greit. Nordmenn med ny BMW er ikke sånne fine folk som mener at alt kan ta den tiden det tar og legger igjen klokka hjemme når ferien tar til. 

Dermed bar det ut på små sideveier, med stiv kurs østover. Etter to timer på tur var det fortsatt 420 kilometer igjen av en tur som opprinnelige var på 415 km. Vi slapp å stå i kø. Bilen tok oss rundt alle flaskehalser. Men det var lange omveier. Vi skulle nordover, men endte med en røslig høyreflankering som dro oss forbi Bergen-Belsen, igjennom Hamburg sentrum, langs flotte riksveier med staselige alleer grodd til tretunnel, omgitt av moden hvete.

Underveis på turen har ungene kranglet, hørt på Freddy Kalas, sovet og sutret. Vi har hatt to spontane tissestopp. Vi har også hatt et spontant «pappa er sint og må dra bilen brått ut på vegskulderen, stoppe og skjelle ut barna i baksetet, før vi kjører videre» stopp. Dette kommer i tillegg til to regulære stopp for mat, lek og toalettbesøk. Vi var også innom Lidl og handlet. Lidl er et forferdelig sted, men valget ble enkelt da nærmeste vanlige matbutikk lå femten minutter lenger unna. Klokken var allerede 20.00 og ungene burde ha vært i seng for lengst.   

Dette er vår første tur med sykler festet på hengerfestet bak bilen. Pappa er ikke tilhenger av å ha noe som helst på utsiden av bilen, men tilhenger av å ha med sykler. Hele sykkel-holder-dingsen har egenvekt på tjue kilo og tre sykler som veier omkring tretti kilo tilsammen. Alt dette er konstruert som en badebrygge som hviler ut fra et spinkelt hengerfest. Det hele virker naturstridig og feil. Men skal vist fungere opp til hastigheter som 130km/h. Hele Tyskland kjører rundt med sånne. De kjører fort. Og de har kjøpt en billig versjon. Vi har den dyreste som fins. Konstruert av svenske ingeniører og bygd av de flinkeste kinesere. 

Endelig fremme ble vi positivt overrasket. Vi har tydeligvis leid et anneks i en hage bak et større hus. Det er dam med karper i hagen. Den stedlige katten er stor og kosete, men bet treåringen så fort foreldrene snudde ryggen til. Her er det helt stille. Mobildekningen byr på Edge, og minner oss om nittitallet. Husets wifi er tomt for internett, ergo sender signaler, men er ikke koblet videre til verdensveven. Her får vi tid til å snakke med hverandre, fremfor å kikke på telefonen vår. 

Livet i Tyskland, vinter-vår 2019

Münster domkirke, Nordrhein-Westfalen

22. feb 2019: Nå er det vår her nede i Westfalen. Fuglene kurtiserer hverandre, gresset er enda grønnere enn tidligere i vinter, det er mildt også om natten og ungdommen har for lengst funnet frem småsko og ankelsokker. Bilen min er allerede gul av pollen. Vi startet sykkelsesongen for to uker siden, har ikke sett oss tilbake siden. 

Julia fikk sin første sykkel i juni 2018, men fikk aldri taket på dette med pedaler, balanse, se fremover osv. Siden vi er hippe og moderne foreldre fikk hun aldri støttehjul. Tanken er at hun skulle dure rundt på balansesykkel uten pedaler og deretter bytte til vanlig tråsykkel, lett som en lek. Men slik gikk det ikke. Hun fikset ikke overgangen til pedalsykkel. Vi parkerte sykkelen og maste ikke noe mer om det. Hun ville imidlertid prøve sykkelen igjen nå i februar, og klarte å sykle på første forsøk. Foreldrene var så stolte at de holdt på å sprekke. I noen sekunder var alt strevet med unger glemt og gleden var overveldende. Syklisten selv, snart fem år, var så full av mestringsglede at hun nesten lettet. Siden den gang har alt handlet om å sykle. 

Tysk som språk står sterkt i dette landet. Mor lærer seg fortsatt språket. Hun skal snart ha en kvalifiserende eksamen, som igjen vil kunne oppgradere hennes CV. Ungene på sin side er drevne i tysk. Nylig sa Julia «Danke» i søvne da jeg brettet dyna over henne, en sen kveld i januar. Setningsbygningen er tysk, også når det snakkes norsk hjemme. «Vil du med min bil kjøre» er en helt vanlig uttale her hos oss nå. Oversett dette direkte til tysk høres det flott ut. På norsk høres det litt tungt ut. 

Vi har moret oss mye over kalde tyskere i vinter. De er dårlig kledd. Ikke alltid tynnkledd, men ofte upraktisk. Tyske barn har nesten ikke vinterklær, de må brekkes ut av sykkeltrallen utenfor barnehagen hver morgen, kun iført olabukser og høstjakke samt lue. Voksne sykler med en hånd på styret og en i lomma for oppvarming, så bytter de om etter en stund. Lue bruker de ikke, ikke voksne heller. Min teori er at tyskerne mener at vinteren her i Westfalen er for kort til å investere i. Bare de biter tenna sammen i desember og januar, -så kommer bedre tider. Altså handler det om tysk gjerrighet, samt muligens prøyssisk barneoppdragelse. De er ikke blakke, ergo ingen vits å synes synd på dem. Dermed morer vi oss over det vi ser. De synes nok på sin side at vi nordmenn er idioter som kjøper klær for fire årstider når man strengt tatt kun trenger garderobe for sommer og vår/høst. Selv er jeg så gammel nå at det føles helt naturlig å være snusfornuftig på ovenfra og ned måte. Snart skal jeg få meg brodder, pipe og monokkel. 

Minnestein over det lokale regimentet

Våre barn vokser i rekordfart for tiden. De vokser et sted av gangen. Plutselig har de dobbelt så lange bein som dagen før, så blir hendene enorme før ørene eser. 

Dessuten sover de jevnere. Vår yngste, snart tre år, sover ofte hele natten igjennom nå. Basert på Dr. Google er det vanlig at barn sover hele natten fra de er 12 måneder eller 18 måneder eller 72 måneder. Vi har ikke blitt vant med denne nye sovingen hennes. Våkner vi en morgen klokken 06.15 uten at noen av oss har hørt eller sett noe til minsten ila natten, så føles det feil. Vi har sluttet å tro at hun er død. Men vi føler at vi har forsovet oss, litt syndig er følelsen. Det er nesten som et glimt tilbake til hvordan livet var før barn, -denne gyldne men akk så ugjenkallelige tid. 

Far har gjennom høsten og vinteren snakket om å reise til alpene for å stå på ski, med eller uten familie. På nett oppdaget han en fin landsby i tynn luft der det ikke kun fantes skibakker, også spa og svømmeanlegg basert på varme kilder fra fjellets indre. En hel uke med ski, snø, lek, bading så far for seg. Prisene var stive, men heiskort, skileie, transport, familieleilighet, alt dette koster. Vel, da tiden var inne for å bestille familieferie endte vi med en alt-inkludert-pakke på Gran Canaria. Hva skjedde? Vel, det var vel utsiktene til moro, slit, avslapping som ga syden overtaket. En ferie i alpene med familien ville ikke gitt noen som helst ro til hverken mor eller far, det ville vært full fart fra morgen til kveld. En slik alt-inkludert pakke på spansk-tysk charterhotel med aktivitetsverter for barna, solseng til mor og kald øl til far, -den blir nok roligere for opphavet. Dessuten krever den mindre utstyr. Reisen er, ironisk nok, enklere. Det føles allikevel som jeg har tapt. Hvordan skal jeg bygge gode små skiløpere av ungene hvis de må løpe rundt å bli solbrent i syden hver vinter? Å bli god på syden krever ingen ferdigheter. Å bli god Nansen-lærling derimot, det krever ullundertøy som klør, far som maser, mor med kakao på thermos, lek i snøen i all slags vær, ski som glipper på flatmark osv. Dette kan kun påtvinges ungene i kalde og kjipe omgivelser, over tid. Vel, det ser ut til at dette slitet starter neste år for vår del.

(31. mars 2019: Turen til Gran Canaria gikk overraskende fint. Alle hygget seg i bassenget. All inclusive har noe for seg, så sant det blir gjennomført så hyggelig og smertefritt som vi opplevde. Alle de ansatte var ja-personer, all maten var god, far fikk øl i baren og betalte kun med et smil.)

Ungene våre er forøvrig flotte små personer så sant de er mette og uthvilte, som tidligere påpekt her i bloggen. De vil gjerne bidra hjemme, helst der de er mest i veien. Vi slipper dem til, de baker pizza så mel og deig fins over hele huset. De får vaske opp til kjøkkenet er vannskadet og de selv har utviklet svømmehud mellom fingrene. De sprayer gjerne badet med livsfarlig baderomsspray og utvikler kols før de har startet på skolen. Men rydde det vil de ikke, ikke eget rot. Hva er det som gjør at de vil gjøre alt vi voksne gjør, -så lenge det ikke er rydding? Tar gjerne imot tips her.

Litt tidligere i vinter hadde en av småjentene symptomer på urinveisinfeksjon. Legen, som vi får time hos på dagen her i Tyskland, kunne fortelle at prøvene var negative. Imidlertid skjønte han at grep måtte tas. Han foreskrev eplejus til drikke og kamomille-te til å bade i. Jepp, dette var ikke heksedoktoren vi traff på bussen utenfor jernbanestasjonen i sentrum. Dette er en overutdannet barnelege. Han foreskrev kjerringrådet kamomille-te i badekaret uten å flakke med blikket. Så nå trakter vi litersvis med gul te som vi heller i badekaret fra de største grytene vi har. Jentene digger det. Mor rynker på nesen. Far liker dualiteten i det hele. 

Nylig dukket det opp blå prikker på gulvet på et barnerom. Det viste seg raskt at treåringen hadde tagget med tusjene til storesøster. Dermed havnet vi i følgende dilemma, -var det treåringen som utførende ledd som var skyldig her? Eller var det en lang rekke enkelthendelser, deler av et system, som hadde inntruffet og endt med blå flekker på gulvet vårt? Barnets mor heller mot første løsning. Altså gi treåringen kjeft, så blir det slutt på tagging. Far derimot vil at fabrikker skal slutte lage tusj som markedsføres mot treåringer, og foreldre må slutte å kjøpe tusj osv… Altså ikke egentlig treåringen sin feil, men verden sin feil. Litt på samme måte som våpenlobbyen i USA, våpen er bra, det er systemet som er feil… Men jeg vil jo ikke være enig med våpentullinger. Så løsningen ble at treåringen fikk kjeft av mor og far beslagla tusjene. 

Lokal biff, stekt hjemme

Ellers må jeg få melde om at par oppdagelser som har gjort livet enklere, samtidig som far føler seg smartere. Life hack som YouTube ville kalt det. Jeg har begynt å kjøpe gaver til barn og lagre. Ikke nødvendigvis til mine barn. Jeg husker når de har bursdag. Men alle disse andre barna, i barnehagen og i utvidet vennekrets. Plutselig trenger vi en eske Lego og et maleskrin, -en søndag ettermidddag. Flott å da ha noe liggende i mitt hemmelige lager. Den andre oppdagelsen, er ganske opplagt, men har gitt god uttelling, -å kjøpe kortreist mat på det lokale markedet. Aldri har vel en biff vært så mør. At han som selger den vet noe om den, kan si med overbevisende sikkerhet at denne er mør. Likeså fisken som selges i fiskebilen på markedet, de har ikke sett den vokse opp i eget fjøs, men de driver en liten bedrift i en omreisende bil. De tar høyere priser enn supermarkedet. De går konkurs om kundene føler seg lurt eller ført bak lyset.  Ergo fersk fisk og ikke noe annet.