Julebrev familien Wie-Rust 2024

Høyt & Lavt, Lørenfallet.
(Foto Pål T. Rust)

Hvordan har livet vært i 2024 for Wie-Rust med sine fire medlemmer? Vi skal prøve å oppsummere. For å unngå at alt handler om barna som trener mye eller den norske krona som har blitt til monopolpenger uten verdi, -forsøkes i år å dele opp i kapitlene Livet og Kunsten (og pengene?). 

Livet

Kjære alle sammen, slik er det altså, alt handler om å rekke å mate barn før trening og deretter mate dem etter trening igjen. Mamma vasker treningstøy og koordinerer kioskvakt og kjøring og alt annet som hører med. Pappa løper rundt med matpakker, varmer pølser og fyller vannflasker. Det er slik vi vil huske 2024, altså er dette en gjennomgående sak, en rød tråd. "Men dere har vel hatt ferie?" Joda, men også da skal minst ett barn trene og dermed styres dagen etter dette.

2024 begynte hos oss, og hele Østlandet, med masse snø, dårlig sikt og iskald vind. Det fortsatte slik til langt uti april tror vi? Vi har bilder av ferskt snøfall i midten av mars. Vel, som vanlig så klarte vi oss. Vi hadde nok fyringsved og brukte innimellom strøm faktisk. Strømprisene var ikke helt ville, ikke som i 2023. Vi dusjet i varmtvann, også i ukedagene og oppførte oss så normalt vi klarte. Dessuten hyggelig å rydde snø på innkjøringen, aldri treffer vi naboene så ofte som etter 20cm nysnø, -da står vi der med lue og snøfreser og snakker om strømprisene, Putin, Trump og Listhaug. 

Planen for vinteren 23/24 var at barna skulle lære seg langrenn. Igjen. Men det er rart med det. Det passet nesten aldri. Enten var det for mye vær, tidvis minus tjue. Eller så hadde vi andre ting på blokka. EN gang kom vi oss ut. Far smurte ski etter å ha renset ski. Barna hørte far som foreslo at de droppet dunjakke, men ignorerte dette. Alt annet om vinteren nytter de dunjakke til. Pappas "Severin Suveren" -påstander om at "man blir varm av å gå på ski" og "lettere antrekk gjør gangen smidigere" gikk langt over hodet på dem. 

Vel, det ble en kort tur. En datter ble kald, en annen hadde bakglatte ski og pappa hadde fått klistersøl på fingrene. Magien ved kvikklunsj, appelsin og god glid i sporet dukket aldri opp. Vi skal prøve igjen denne sesongen, men lover ingenting lenger. Samtidig er det jo norsk, sånn Nansen-norsk, å gå på ski uten å hygge seg. Men far klarer liksom ikke selge dette inn til barna. At de skal ha det kjipt og at det er en fin ting, mens de går på ski, helst alene, på fjellet. 

Julia ble ti år i mars. Hun tok sin nærmeste vennegjeng på kino som bursdagsfeiring. De så Kung Fu Panda 4. Så traff de mamma som betalte for alt de ville ha på Burger King, -der hadde de bankett. Og det var det. Ingen foreldre som måtte arrangere leker, eller pyntet et innleid lokale eller pakket godteposer eller bygget pinata, ei heller dra i gang "Hurra for deg". Altså fikk tiåringene holde på alene, uten masse kleine foreldre rundt ørene. Og det funket. Gaver fikk hun på Vipps. 

Påsken hadde vi på hytta i Kilsund. Der traff vi hyttevenner, hadde Langfredags-mottakelse og Påskeleker. Dessuten prøvde vi å rette opp et gelender, som vinterens snøskred fra taket hadde slått over ende. Det lyktes vi ikke med. Vi fikk spilt Ludo, uten at noen begynte å gråte i år faktisk. Det regnet det meste av påsken, vi kikket masse DVD, som er det mest moderne innen multimedia på hytta for tiden. 

Det er vi som er de voksne nå, snart femti år Beathe og Pål Torleif. Det er ekstra synlig på Langfredagsmottakelsen i Kilsund. Da er alltid mange samlet, naboer og venner, -besteforeldre, foreldre og barn. Forrige generasjon, som har vært pilarer i familie og samfunn er nå gamle, noen allerede borte. Heldigvis er barnebarn kommet til, livet fortsetter. Det er en påminnelse om egen dødelighet, å se alle de flinke forbildene bli eldre, ta mindre plass og tilslutt etterlate seg en ledig stol. 

Leonore ble åtte år i april, og fikk feire med sin klasse på det innendørs lekesenteret Playworld. Der har de verter inkludert i "bursdagspakken" som deler ut pizza, glemmer helt at det er vanlig med drikke til maten, og hjelper til med å åpne presanger og ellers gjøre seg sånn passe nyttige. Leonore og klassen hoppet og løp rundt inne på Playworld og hadde det helt topp. Dette opplegget kostet i underkant av 4000kr. Hva som helst for å slippe å ha en klasse åtteåringer inne i eget hus. 

Leonore (Foto: Pål T. Rust)

Mor og far er uenige om skjerm og teknologi for barna. Far pøser på med Vipps og iPhone til begge barna, deler bussbilletter digitalt i Ruter-app og synes at Kalender-invitasjon til iPhone bør være ansporing nok til at tiåringen får spist, skiftet, pakket og kommer seg på trening på egenhånd. Mor derimot setter skjermgrense, som gjelder alle skjermer og er kritisk til at ingenting kan gjøres uten at høyre hånd holder i en mobiltelefon. Da blir matlaging, lekser, spising og rydding vanskelig, -siden alt blir gjort med venstre hånd mens oppmerksomheten er mot Roblox, en chat eller YouTube... Så nå er det blitt slik at ungene får kjeft hvis de ser for mye på telefonen sin og de får kjeft hvis de ikke følger med på telefonen sin når mamma eller pappa ringer eller sender sms. 

Etter påsken arrangerte far utdrikningslag for sin kamerat Axel. Det ble en minnerik dag som startet med basketball på idrettshøgskolen og endte med middag og skryt på Vettakollen. Underveis ble det lunsjet under tunge malerier nedi byen, overvært hisorieforedrag om Tungtvannsgjengen og drukket pints på irsk pub. Alle deltagerne var menn som pusher femti og alle satte aller mest pris på basketballkampen. Den vordene brudgom kom godt fra det hele, uten involvering av en eneste blålysetat. Han giftet seg med sin Henrikke to uker senere.

Mor arbeider fortsatt hos Wittussen & Jensen. Hun har blitt motvillig god på SAP siden sist. Et vondt og ustabilt bein er nå blitt til kølapp hos helsevesenet for å bytte et kne. Hun savner stadig et mildere klima, men tilpasser seg fortløpende til tingenes tilstand. Hun sykkelpendler nå i hel regndress om været krever det og er på full fart mot vintersykling og piggdekk. Og neida, hun sykler ikke på elektrisk sykkel. Videre er hun leder for Solheim skole FAU og er aktiv i alle utfordringer som fins rundt Norges raskest voksende kommune og deres utdanningstilbud. 

Far er prosjektleder og tenker mye på jobb, også om natten. Dette er dog ikke bortkastet, han kjører store prosjekter på halv tid av normert. Men han er snart hundre år også, der håret stadig blir gråere og humoren er helt borte. Dessuten stiv i ryggen og kledd i ull hele året. Han løper og sykler og tar bussen. Staten som er arbeidsgiver betaler så stusselig med lønn at han ikke har råd til bil. Han er nå både praktisk og idealistisk busspassasjer. Akkurat som i 2023 leser han biografien om Steve Jobs. Veldig interessant og ganske kjedelig på samme tid. Han klemmer inn litt Stefan Zweig på lydbok og har alltid ambisjoner om bli fanget av en god fortelling igjen. 

I mai reiste Beathe på strategisamling med sin arbeidsgiver til Sør-Afrika. De var borte i fem døgn, altså rakk de hele 2,5 dag uti bushen på safari og en kveld med fokus på utvikling av selvet og jobben. Hun var strålende fornøyd med safari der løver og elefanter kom tett på og viste frem dyret i seg. Døgnvis på fly derimot, det var hun helt sånn middels glad for, men kom seg igjennom med frykt & avsky og kanskje gin & tonic. 

Julia var fjerdeklassing før sommeren, hennes kull var ansvarlige for å gjennomføre 17. mai ved Solheim skole. Far her i huset ble dermed involvert som gruppeleder for Rigg & Rydd. Den gjengen som setter ut alle bord og stoler, rydder søppel, holder kontroll på strøm og ledninger osv. Vi ble til slutt tolv personer som satte ut hundrevis av stoler, bord og samlet de inn igjen. Vi hadde en dedikert mann til kun å sette opp og bruke lydanlegget. Det betalte seg da 17. mai-talen for første gang på fire år faktisk kunne høres utover Solheim sin skolegård. Dette P/A-anlegget er kjent for å oppføre seg som Trump, uforutsigbart, -men Hans Gunnar fikset det. Samme mal fulgte vi for strømregnskap, -hadde en dedikert elektriker-pappa til å fordele pølsekoker, sukkerspinnmaskin og kaffetraktere utover kurser og uttak, -for å unngå at sikringen gikk, Hans Magnus fikset den biffen. Dessuten hadde vi en politimann-pappa som fikset alt annet som dukket opp. Han ryddet og vasket og ordnet, -en real one-man army som løste alle utfordringer. 

Sommeren kom også i 2024. Vi badet og hadde det varmt tidlig på sommeren. Innen fellesferien var i gang var det møkkavær. Stormer med egennavn kom rullende. Far rakk å dele ut en milliardkontrakt på

Denne soldaten har hengt fra seg geværet.
Her fra Meymaneh 2006. (Foto: Ukjent)

vegne av Forsvarssektoren siste dag før ferien og endte samtidig sin karriere i Forsvaret. Tjuefem år som soldat ble avsluttet. Han fortsatte dog i samme stilling, som sivil, med høyere lønn og like oppgaver. Og nei, han savner den ikke, uniformen. Han har gått i den siden 1996, så han er godt forsynt. 

Vi dro straks på hytta utenfor Arendal, der var det utrygt for regn og ganske surt. En egen bloggpost om denne ferien fins her Sommerferie Norge24 Vi fanget krabber, kikket på båtrace og gikk med lue.

Resten av sommerferien ble tilbrakt i Tyskland. Vi kaller det vårt andre hjemland. Mor kaller det vårt egentlige hjemland. Bedre vær der nede. Vi fulgte eventyrstien, -gikk i sporene til Brødrene Grimm. Les mer her Sommerferie Tyskland24

Julia, som turner fire økter i uken, -fikk skryt av selveste Espen Jansen under en konkurranse på Jessheim. Hun gjorde noe vanskelig oppe på bommen mens resten av salen så på. Espen ble imponert over Julia og hennes lagvenninner. De er gode for alderen, tusen takk til dyktig trener Michelle Nerem. Julia prøvde ut håndball en uke før skolestart. En sånn camp som foreldre sender barna sine på, disse lange og kjedelige

Julia (Foto: Pål T. Rust)

ukene etter ferien er ferdig, men skolen fortsatt henger igjen i gamle dager og mener åtte uker fri er bra. Og da fikk vi slått fast en gang for alle, at ballsport det skal nok ikke Julia drive med. Hun er ikke dårlig til å kaste og løpe, men er heller lite interessert i all taktikk og regler som følger med ballspill og lagsport. Dessuten mistenker vi at hun synes det er for lite estetikk i all denne løpingen og kastingen. En liten snobb der altså. 

Leonore på sin side, hun har bare to økter fotball i uken, så da la hun på to økter håndball også. Dermed måtte hun droppe turn. Det synes hun er litt sårt. Fordi mamma er gammel turner og søster Julia turner og hun vil være en del av turnfellesskapet. Samtidig er hun veldig god i fotball og kan bli god i håndball også. Selv om hun er bare åtte år liker hun smaken av å være god. Så da blir det fotball og håndball for henne. Hun blomstrer i den klyngen av hestehaler som kriger om ballen. Fotballaget hennes spilte på Norway Cup i august. Selveste Norway Cup ble nok fremsnakket av foreldre og storesøsken. Men i praksis var det helgen etter Norway Cup var ferdig. Joda, det var på Ekeberg og pølsekiosken var åpen, men trøkk og kaos og sterke følelser var pakket og reist hjem. Far som trodde det skulle være bilkø og utfordringer insisterte på å bruke kollektivt. Men i praksis var det god plass og alle kunne kjøre stasjonsvognen sin helt frem om de ønsket. 

Pappa syklet i august sin årlige tur med kompis Vidar. Det har blitt en tradisjon nå etter to år. I år handlet det om den svenske vestkysten og litt mindre panisk opplegg enn i oktober 2023. De klarte imidlertid å gå tom for vann og gjenta denne samme feilen. Gamle hunder lærer ikke. Les mer her om du orker Menn i lycra

Kunsten

Men rekker vi noe utover det vanlige, noe som pirrer sansene og utfordrer forståelsen av alt kjent? Nja, -Beathe & Pål Torleif rakk å se Mark Rothko-utstillingen på Nasjonalgalleriet i juni. Som en Guy Richie-film kastet de seg på en buss til byen mens barna var opptatt i hver sin retning noen timer en lørdag ettermiddag. Det ble buss-kunst-vinglass-buss hjem, -alt på tre timer. Rothko var forøvrig vel verdt et besøk.

Leonore og hennes venninne Sofia tilbrakte en søndag på Munch. Det gikk fint og de hadde det hyggelig. Dog fikk de litt bakoversveis av gjestekunstner Vanessa Baird som hadde en hel etasje til sin skittenrealisme og aktivisme, dog ingen finesse. Etter å ha vasset i malerier med ekskrementer og drepte barn i Gaza, -av Baird, -ble Munch en flott og lys affære. 

Far har gjestet Kunstsilo i Kristiansand. Både bygget og Tangen-samlingen er verdt en egen tur, virkelig. Kristiansand sitter på en liten Guggenheim-Bilbao med Kunstsilo. Reis dit folkens. 

Selv så maler vi nå med akryl på lerret, hjemme i kjelleren. Og det er vanskelig. Det blir ikke sånn vi har sett for oss. Vi kladder og maler. Og rister på hodet, og stryker alt ut med tykke lag hvit dekkmaling. Så venter vi noen dager og prøver igjen. Vi sulter ikke for kunsten, men temperaturen i kjelleren der vi maler er lav. Vi sitter i gamle dunjakker, de barna slet ut for to sesonger siden, og maler. Ikke helt Hamsun og Sult, men sånn passe kjipe forhold. Så nå er status labre verker lagd under labre forhold. 

Og livskunsten da, ser vi noe til den, klarer vi å løfte oss selv ut av den daglige tralten og rutinen? Veldig sjelden. Vi strever stadig mot bedre flyt i den løpende hverdagen. Jobb, skole, trening, mat, søvn osv. En gang i blant klarer vi finne gull, -det kan være biff til middag en onsdag, spontan discodans i stuen en søndag ettermiddag eller en kinofilm alle liker og nyter. Sent i september gjestet vi Høyt & Lavt klatrepark utenfor Lørenfallet. Der overrasket vi oss selv med full fart i taubaner mellom trærne, -alle fire. Barna blir ekstra glade når mor & far deltar på lik linje med dem og har det gøy samtidig. Det hadde vi der. 

Oppsummert

Litt kjedelig julebrev dette året, men jeg tror sannelig vi ikke vi har hatt det så gøy heller. Som behørig dekket, -så trener barna mye, og foreldrene sørger for klær og mat. Livet er en slags logistikkoperasjon som aldri tar slutt. Jeg tror vi er ganske gode. Barna presterer bra på skole og i idrett og antall sykedager siste år telles på en hånd for hele familien. Ellers går dagene til jobb og skole. Så må vi legge oss for å sove alle sammen og gjenta det hele dagen etter. Det er mye brød og lite sirkus. Det er sjelden katedral og aldri noen smak av børs. Men kanskje apokalypse? For å understreke det hele så har vi fulgt myndighetenes råd og opprettet et nødlager hjemme. Men vi har ikke inkludert en eneste flaske gin eller boks sigarer. Altså blir det en litt seig armageddon her hos oss da. 

Vi ønsker dere alle et muntrere 2025 og vil takke for et greit 2024. Vi gjør så godt vi kan tror jeg. 

Leonore & Julia aug 24 (Foto: Beathe Wie)

Hvis 2024 var et bilde (Foto: Pål T. Rust)

Køben-Gøteborg på sykkel august 24

Särö, SE. Foto: Pål T. Rust

Hvordan reiser man fra Oslo til Helsingborg? Vi vet ikke. Men København er ganske nært Helsingborg. Og dit går det ferge og fly og buss. Kanskje tog også. Dermed startet sykkelturen i Sverige, i Danmark. 

Vi fløy til Kastrup og syklet derfra. Vi betalte klimakompensasjon. Og til UNICEF. Vi hadde veldig dårlig samvittighet for den flyturen. Hadde Norwegian foreslått å donere til Trumpkampanjen for å lette eget klimafotavtrykk så hadde vi gjort det også.

Vi skulle sykle Kattegattleden, fra Helsingborg til Gøteborg, langs den svenske vestkysten, midt i august.

Sykkelturen fra Kastrup igjennom København var et eventyr. Vi fikk syklet hele byen på langs fra sør til nord. Danske kvinner er jammen spreke syklister, de farer avgårde på tunge bysykler, ikledd upraktiske jobbklær. Vi nordmenn i lycra med hjelm og raske briller sleit med å holde følge med kule, danske studiner. Dessuten danske knarkiser. De sykler skikkelig fort på stjålne sykler med skjevt bakhjul og rustet kjede. Kudos til dem. 

Han blide i bakkant, han sure nærmest.
Klare for avmarsj fra Kastrup
Foto: Pål T. Rust

Allerede på Kastrup ble vi godt mottatt. Eller Vidar da, han blide av oss. Han reiste med sykkelen sin i en flott pappeske fra Sykkelopplevelser. Den ville Kastrup gjerne ha. En hyggelig dansk logistikkarbeider ved flyplassen ba pent om å få overta esken, -for å gi videre til syklister som skal fly ut fra Kastrup, uten at de har noen god plan for forsvarlig innpakking av sykkelen sin. Han blide av oss monterte egen sykkel, byttet til lycra og småsnakket med andre syklister i "Bulky baggage" området. Han sure, Pål T, var ferdig skiftet, hadde allerede sovet natten igjennom og reist i et sett lycra sykkelklær. Han kunne fokusere all sin oppmerksomhet på å være sur. Dette passet bra da bakbremsen på sykkelen hans, hadde slått seg vrang. Klemte hjulet ujevnt. Skubbet mot felgen på venstre side, uansett hvor mye det ble justert 2-3 steder på lettvektsstålet fra Japan. Etter 15-20 minutter med nytteløs fresing til Shimano fikset han blide, Vidar, den kjipe bremsen med en rask stramming med umbraconøkkel. Så, -endelig kunne turen starte, selve sykkelturen altså. 

Nordsiden av København er flott. Store hus med dyre biler, utsikt mot havet, store grønne plener skygget av gamle ask, eik og pil. Vi kruset rolig avgårde. Lå tett i 22km/h og trakk inn følelsen av å være på tur, at vi ikke skulle rekke noe, turen er målet. Et par ganger ble vi forbisyklet av lokale mosjonister. Da la vi oss grådig på hjul og tok dem i de sjeldne motbakkene. Der er vi nordmenn gode, når det stiger. Et reisefølge på seks unge kvinner og menn med masse oppakning syklet peloton og holdt høy hastighet. De fløy forbi. Heldigvis måtte de stoppe og tisse, så vi passerte. Dette ga dem i grunn kun en ny mulighet til å toge forbi oss mens de hoiet og peste. Vi lot oss sjarmere. Selv han sure måtte innrømme at det var greit å bli frasyklet av ungdommen, -der de suste forbi med telt, soveposer og annet stappet ned i sideveskene. De rakk en ferge tidligere enn oss. På svensk side så vi aldri noe mer til dem. De skulle nok på campingplass mens vi bodde på hotell. 

Hva lærte vi i Danmark denne gangen? At nordsiden av København er bløtkake. I fjor fant vi ut at sørsiden av København er mer røde pølser. Wienerbrød heter Spandauer i Danmark. Dansker er raske på flatmark. Vi tar dem i bakkene. 

Nordover, ut av Køben
Foto: Pål T. Rust

Fergen mellom Helsingør og Helsingborg går tre ganger per time, koster nesten ingenting og bruker bare tjue minutter over. Den fremstod som litt av en gullkantet hemmelighet der kun en håndfull biler og syklister bordet mandag ettermiddag. På svensk side er Helsingborg en skikkelige by. Som blaserte nordmenn lot vi oss ikke affisere av dette og holdt stø kurs ut av byen. Vi var der for syklingen. Turisme er fint, så lenge vi slipper å klippse skoene ut av pedalene. Området utenfor Helsingborg viste vekst. Det var nye hus på nye tomter, god asfalt og fine forhold. Ute på landsbygden øst og nord for byen rullet vi mellom gamle kirkespir og nye vindmøller. 

Som seg hør og bør hadde vi for lite vann igjen. Det var varmt, vi drakk mye. Planen var å finne en bensinstasjon. Svenskene kjører fortsatt fossilbiler, så det burde dukke opp en bensinstasjon her eller der. Men det er jo kun vår fantasi som tror dette. Som vi lærte på sykkeltur i Tyskland i fjor,  at bensinstasjonene nå kun eksisterer langs motorveiene. De er ikke familiedrevet, beliggende inne i hyggelige landsbyer lenger. Vi gjorde alt vi kunne for å unngå E-6 som gikk nord/sør i samme området. Kattegattleden som var godt skiltet tok oss gjennom rolig og vakre områder. Vi så falk på patrulje over gule åkre, barn på veg hjem fra sommerskole og ungdom på veg til trening. Det var flatt og vinden kom fra vest. Mangelen på vann skapte uro i vår lille gruppe, men ikke nok til å ta vekk fokus på å hente kilometer. 

"Er det en butikk der borte?"

"Nei"

"Skal vi stikke bort og se? Kanskje vi får fylt flaskene?" 

"Nei, vi må sykle. Kan ikke kikke etter butikker hele ettermiddagen."

Endelig på plass i Båstad stoppet vi på Meny og raidet stedet for vann og Gatorade. Deretter dusj og pizza. Fordelen med å være to voksne menn på sykkeltur er at vi er trygge på egen vilje og evne til å spise pizza to ganger hver dag. Ingen av oss trenger å si sånn "nå hadde det smakt med sushi". For all del, vi spiser gjerne sushi, men ikke nødvendigvis etter 110km på sykkel i augustvarmen. 

Alle fastboende i Båstad spiller tennis. Alle vi så var på veg til eller fra tennis. Et øyeblikk trodde jeg vi ble utsatt for en spøk, at alle hadde avtalt å bære tennisracketer for å tulle med nordmenn på gjennomreise. Er Mats Wilander fra Båstad? Vi gadd ikke google det, konstaterte kun at Bjørn Borg er fra Södertälje og gikk og la oss. 

Ulf Lundell sin teig?
Foto: Pål T. Rust

Neste dag, Båstad-Falkenberg var bratt. Heldigvis var terrenget flatt og fint. Ingen vind å snakke om heller. Vi syklet i skog, over åkre og langs sjøen. Vi syklet også masse langs en riksvei. Denne var ikke en del av "Kattegattleden", men var rak og fin og gikk den veien vi skulle. Veien dro oss rett igjennom Halmstad sentrum. Vi hadde ventet et stort torg med en statue av Per Gessle, men i grunn var byen bare praktiske lavblokker fra 1950-tallet og vei optimalisert for å effektiv bilbruk. Vi var slitne fra dagen før. Hadde nok drukket for lite vann i varmen og tråkket på for raskt i iver over å komme avgårde, -føle at vi var underveis. Siden vi er hvite menn som pusher femti er håpet sterkere enn evnen. Dermed ender vi i slike situasjoner, sjaber form, men later som ingenting. 

Vel fremme i Falkenberg etter 92km rullet vi ned på stranden. Bred og fin sandstrand tett på byen. Vi kastet oss uti havet sammen med småbarna der. Stranden var langgrunn og ideell for barnefamilier. Rare nordmenn som insisterte å trekke syklene sine helt ned til vannkanten var det også plass til. Vi hang ved siden av storfamilien fra midtøsten som spilte popmusikk fra hjemlandet, grillet med tre engangsgriller og hadde mat og pledd i fjorten plastposer. Vi mistenkte at det fins en annen badeplass mer egnet for svette menn i lycra, med stupebrett og ølservering, men vi slo oss til ro med dagens badetilbud. 

Mens vi hang på stranden fikk vi se noe av det som skulle vise seg å være en betydelig rånekultur i Falkenberg. En 1963/4 Impala ombygd med hydraulisk understell rullet forbi, helt uironisk. Etter bading fant vi Coop, shoppet ingefærshots og paracet, som var dagens aperitiff. Deretter avgårde for å spise pizza. 

Falkenberg, SE. Foto: Pål T. Rust

Dessverre var ikke "Lilla Napoli" i Falkenberg åpen, den er kun virksom torsdag til søndag. Verdens eneste pizzarestaurant utenfor Napoli som er godkjent av det napolitanske pizzalauget. Faktisk. Heldigvis var det en hel rekke andre pizzarestauranter i denne byen, -vi valgte den som var drevet av sju kvinner. Der hadde de god pizza servert mindre enn femten minutter etter bestilling. Dessuten en plastikkhuggorm på trappen utenfor hoveddøren, (jepp), og gratis salat. Vi satt ute og fikk se en rekke mer eller mindre vellykkede bilombygg råne opp og ned gaten. Tydligvis populært med epatraktor igjen. Mange ungdommer, flere unge kvinner, rånet forbi i gamle BMW 3-serie, (E90), ombygd til kravene for epatraktor. Vi måtte google Falkenberg og fant ut at stedet er på størrelse med Lillestrøm, de største bedriftene er innen næringsmiddel og størst omsetning er det en kjempebutikk i Ullared, et stykke øst for Falkenberg, dog i samme kommune, som innehar. 

Dag tre var alt lysere, mindre trang hjelm. Formen var bedre etter vill shotting av mangojuice, sjokolademelk og ingefærshots kvelden før mens svensk TV viste bordtennis fra OL. Svenskene vant. Vi følte vi kunne juble også, på svensk jord. Egentlig skrudde vi på fjernsynet for å se Jacob Ingebrigtsen løpe 1500m, -men det var jo like greit vi slapp å se. Svensk TV er befriende lite opptatt av norsk idrett utenom Northug. 

Vi rullet ned til havet, ut på jordet og nordover. Retningen var Gøteborg, men vi skulle ikke helt inn i byen. Internett, som kan lese tankene våre, foreslo et spahotell i Särö, ca 20 km sør av byen. Planen ble dermed en kort dag, med påfølgende god tid til å henge i spa og hvile ut. Av en eller annen grunn ble dagsetappen 106km, men det føltes ikke sånn. Vi hadde medvind deler av dagen. Dessuten stoppet vi tidlig for kaffe og iskrem og oppførte oss endelig som turister på sykkeltur og ikke to strebere på treningstur. Joda, vi hadde hatt turistfølelsen første dagen i Danmark, men så skled det ut og ble til et slags race.

Fremme i Särö etter en flott dag med sykling langs åker og hav traff vi et par sveitsere som hadde syklet helt fra Bodensee, hjemme i Sveits. De syklet på hver sin O.P.E.N. og var uforskammet spreke. De var i slutten av femtiåra og hadde skjønt et og annet om liv og sykling. Dessuten hadde gubben det meste av bagasjen på sin sykkel, det funket for dem. De skulle ende sin tur i Gøteborg. Forøvrig hadde de ingen forståelse for at vi hadde lekt med tanken om å sykle de ekstra 350km hjem til Lørenskog og Rælingen, men slått fra oss den ideen. Jeg forstår dem godt. De har syklet Tyskland og Danmark på langs. Nordmenn som var fornøyd etter bare tre dager sykling liksom, -pffft. 

Siste dagen rullet vi til Gøteborg, gjennom byen og til Aeroseum i en fjellhangar ved Säve flygplats. Der stod egenproduserte jagerfly fra svensk industri og vitnet om dyktige ingeniører, modige ledere og statlige bevilgninger fra krigen og frem til i dag. Å se jetmotorer til Gripen med fabrikklogo fra Volvo Aero er tøft og vitner om hvilken modenhet industrien i Sverige har hatt og fortsatt innehar. 

Aeroseum, Gøteborg. Foto: Vidar M. Antonsen

Turen ble avsluttet med en helt topp togtur med Vy fra Gøteborg til Oslo på fire timer. 

Eller, turen ble avsluttet av at vi syklet hjem fra Oslo S til Lørenskog og Rælingen. Vidar, han blide, støtet i bakken fra Oslo VVS-senter til 4H-gården. Han fikk en luke han sure, Pål T, -aldri klarte å lukke. Siden vi liksom var på tur sammen ventet han blide ved Bertel O. Steen i Lørenskog, på han sure som nå også var sliten. Og vipps så var vi hjemme bare minutter senere. 

Lærte vi noe underveis? Sverige mellom Helsingborg og Gøteborg er jo svært behagelig. Eldgammelt kulturlandskap som fortsatt leverer. Dessuten flatt med havet tett på. Stedet er glimrende for surring på sykkel. Ruten vi delvis fulgte, Kattegattleden, er godt skiltet og tilrettelagt. Alt i Sverige er i grunn et knepp hvassere enn hjemme i Norge. Også sykkelruter. Så vi ble kjent i en flott landsdel vi tidligere bare har durt forbi, på vei til Tyskland eller Danmark eller Polen. Også ble vi litt kjent med oss selv igjen, fikk kjenne på dovne kropper som sakte våkner når turen blir lang. Men mest av alt hadde vi det ganske hyggelig, to kompiser på tur sammen som spiste masse pizza uten å skamme seg. 

Vidar M. Antonsen og Pål T. Rust, (forfatter), syklet København-Gøteborg 5.-8. august 2024, ca 350km.

Gøteborg, SE. Foto: Pål T. Rust 

Sommeren 24 del 2: Tysk sommer

Tegning som reisedagbok. Ser dere Rødhette?

Vår sommerferie har vært delt i to. Vi var på hytta, den norskeste aktiviteten etter brunostspising. Vi bedrev hytting(?) Deretter dro vi til Tyskland. I ettertid er det tydelig for alle at den tysklandsturen sprengte budsjettet vårt, men da vi planla ferien i april var håpet om sterkere norsk krone og feriepenger som varer lenger, -et reelt håp. Dessuten ville vi kjøre mamma sine nye Tesla på tyske veier og teste langtur med elbil, -er det praktisk mulig? Vi ville også reise i Brødrene Grimm sine fotspor, følge den såkalte "Eventyrstien". 

Vi måtte gjennom Danmark for å komme til Tyskland. Vi lukket dørene og ga gass. Vi stoppet kun en gang, for å lade bilen og spise lunsj. Lunsjen kostet en milliard norske kroner, dvs omkring 450 Dkr. Neste gang må vi sørge for at vi har nok strøm på bilen til å kjøre hele Jylland på langs uten annen stans enn tissing i buskene.  

Mellomfornøyd på nødvendig pause i Danmark

Rett over grensen til Tyskland stanset vi i Schleswig. Der er vi godt kjent. En hel sommer, 2020, ble tilbrakt under pandemi der. I Schleswig tittet vi på slottet, vi spiste en ganske god pizza på en familierestaurant som gjerne ville ha gjester men synes det var litt pes når alle skulle ha mat samtidig. Dessuten fikk vi en uoppfordret erfaringsdeling fra den gresk-tyske hotellvertinnen vår, som selv har to døtre: "...fra de er tretten til de er atten så svarer de ikke på telefonen. Du vet ikke hvor de er. Jeg var livredd." 

Vi tilbrakte en dag i Tolk-Schau som er en retro lekepark for barn. Hadde denne lekeparken vært en norsk politiker ville den vært Per Olaf Lundteigen. Reaktiv men retthaversk. Konseptet er at alle lekene drives av gravitasjon eller brukernes egen kraft. Bortsett fra et par små berg-og-dalbaner da. Parken har også en hel flokk dinosaurer i 1:1 størrelse av glassfiber stående i et kratt med smalsporet jernbane rundt. Det høres kitsch ut, og er det nok for livstrette pappaer. Men barna digger det. Å sitte ombord på en lite dieseltog mens man skuer disse modellene av utdødde dyr bidrar til Jurassic Park-følelsen. I USA ville alle hatt hver sin Jeep. I Tyskland reiser vi kollektivt, også i dino-parken.  

Videre tilbrakte vi et par døgn i Bremen. Allerede her, tre dager inn i turen, måtte vi vaske klær og klippe pappa. Det gikk en hel ettermiddag til disse aktivitetene. Finne et myntvaskeri, skjønne hvordan det funker, fremskaffe nok mynter, vente på vask, siden vente på tørketrommel. Joda, vi kunne sendt vasken igjennom hotellet. Da ville hele posen kostet oss hundre Euro. Og hundre Euro er jo ikke tusen kroner lenger. Det er 1250 kr etter at banken har forsynt seg av vekslingsgebyr. Å klippe pappa derimot, det gikk fint. For 36 Euro gikk han fra vaskebjørn til eiendomsmegler på 20 minutter, inkl vask og føn. 

Bremen er også siste stopp på "Eventyrstien" til Brødrene Grimm. Bymusikantene i Bremen er et kort eventyr med masse moral og god stemning. Vi valgte å starte ruten her. Mamma leste eventyret for oss mens vi spiste frokost på et bakeri i sentrum. Deretter kikket vi på bronsestatuen av de fire dyra fra eventyret og vandret i gamlebyen. Fra Bremen er det vel kun Becks bryggeri/pils, nå distribuert til hele verden som en del av Anheuser-Busch (InBev), som er mer kjent enn dette eventyret. 

Löwenburg, Kassel

Vår ferd gikk videre til Kassel. I Kassel bodde og arbeidet  brødrene Grimm det meste av livet. Deres prosjekt var å lage en tysk ordbok. Dette var en del av nasjonsbyggingen som foregikk under samlingen av Tyskland på 1800-tallet. Eventyrene de skrev ned var et verktøy for å kartlegge bredden i språket. De brevvekslet med Keiseren om sin ordbok og annet relevant. Brødrene Grimm var høyt aktet selv i egen tid.

Etter Grimm-museum i Kassel søkte vi tårnet Rapunsel satt fanget i, Trendelburg, slottet Askepott var på fest i, Schloss Marienburg og slottet Tornerose sov i, Sababurg. Alt dette er jo basert på tolkninger, men stedene passer sånn greit inn i historiene. Imidlertid var både Sababurg og og Marienburg stengt for vedlikehold. Men vi hadde det veldig kult i Trendelburg da, som virkelig har et rart og upraktisk tårn som kanskje kunne hatt en ensom prinsesse fanget. Vi så ingen drager eller riddere. Vi så endel nederlendere med campingvogn og nordmenn på MC. Nordmenn er de nye svenskene. De påtreffes over alt. Sånn det var med svensker før. 

Rapunsel? Trendelburg, GE

Tur med Tesla gikk helt fint. Den taklet full bil i 130km/h på autobahn. Når mor var tissetrengt eller far utålmodig kjørte vi i 165km/h. Det gikk det også. Lading var en grei affære, så lenge vi holdt oss langs de større veiene. Dog er Tyskland ganske tett befolket og utbygd. Det er aldri langt til nærmeste motorvei. I Norge er det jo slik at noen har åpnet Burger King ved hver Superlader. Lett å få med barna på langtur når hver dag inneholder en cheeseburger. I Tyskland var det Design Outlet. Du vet disse butikkene ved motorveien men uti ingensteds, du må ha bil for å komme dit. Der lå Tesla-laderne. Så vi kikket på Nike-sko i litt rare farger til litt lave priser. Og Adidas og Puma. Joda, det var alltid en Calvin Klein sjappe der også. Dessuten Starbucks, -så vi fikk tisset. Men Designer Outlet, -vel-vel. Nesten ingen tyskere har falt for Tesla, imidlertid er ladestasjonen et fint sted å treffe dansker, svensker og nordmenn på tur, -de kjører Tesla. Dansker med elektrisk BMW lader også på Tesla-lader. Men de blander seg ikke. Holder seg for seg selv. Jeg kjenner delvis opplegget. Har jo selv vært BMW-jålekopp tidligere. Jeg kan forøvrig ikke forstille meg hvordan det er å være dansk.

Underveis til et uventet stengt Schloss Marienburg klarte vi å legge kursen mot Schloss Hamelschenburg. Der bor fortsatt Hertugen av Braunschweig. Hertugen slo seg opp på å gifte vekk en datter til en konge av England, og har siden klart å holde seg flytende. Dermed er stedet ganske velholdt. Vi fikk

Hertugen av Braunschweig fikk pakke
fra Amazon mens vi var der.

omvisning av en guide som var sååå universitetsutdannet at hun snakket en tysk ingen av oss forstod. Heldigvis var omvisningen en kort affære. Eierfamilien lever sitt liv i bygget, ergo var kun 5-6 rom i første etasje åpnet for offentligheten. Heldigvis fikk vi se og fare gjennom de skjulte gangene som fins i slott der tjenerne skal virke men ikke merkes. Bygget har altså dobbelt av alt, men tjenergangene var selvfølgelig bygd trangere, myntet på det praktiske heller enn det behagelige.  

Etter en uke med kikking på byggverk som aldri var nyere enn fra 1500-tallet, lukket vi eventyrboken og dro til Østersjøen for å bade. Et dyrt og dårlig hotell ventet på oss i gangavstand til stranden nord for Lübeck. Vi badet og kikket på folk. Videre prøvde vi å variere dietten. Far vil jo alltid ha pizza, men etter press fra familien ble det både snitzel og gresk. Fra stranden vår kunne vi se flere av karusellene i Hansapark, et forvokst Tusenfryd. Barna forstod godt hva som foregikk, men var så fornøyd med strand og bading at de ikke trengte å mase seg bort til lekeparken. Siden Eurokursen nå er omkring 12kr føles enhver transaksjon som et angrep. At barna ikke sutret seg inn i Hansapark føles som en enorm lettelse fysisk og økonomisk. 

Tyskland, som vi har et tett forhold til, var bra som alltid. Alt er litt skarpere der. Asfalten er glattere. Hekken er trimmet. Bilene er vasket. Dessuten har de bakerier over alt. Tyske hunder er vel oppdratt og bilene har blinklys som benyttes. Alt dette som kan bli litt mye for nordmenn. Alt dette som får oss til å innse at våre naboer svenskene ikke er like oss allikevel, -de er likere tyskerne. Vi hygget oss vi da. 

Vi dro hjem igjen med Kielferga. De nølte ikke med å ta seg 8300kr som fire personer, en bil og frokost -en vei. Joda, vi liker Kielferga, og vi sov så godt at vi nesten forsov oss til frokost. Men også her smaker alt rart nå. Det smaker gjeld og inflasjon. Jeg tror ikke vi kommer til å bruke denne mer. 

Oppsummert har vi hatt en fin sommer. Men som all pengesutringen antyder, -det koster å være norsk nå. Det har vi sikkert godt av. Dog er det tungt å se på ferie som en galopperende utgift fremfor en investering i opplevelser. Hvis du trenger oss, finner du oss hjemme eller på hytta heretter. 

Sababurg, kanskje der Tornerose lå?
Ironisk nok stengt og gjengrodd

Domkirken i Hildesheim

Leonore i Lübeck

Beathe, casual i parken, Kiel

Sommeren 24 del 1: Norsk sommer

Julia, 10, Måkeskjær, Arendal

Husker dere da jeg trodde verden ville ha sommerferieblogg hver dag? Det var vel i 2018. Nå er jeg blitt mye klokere og skal holde min tid her til et minimum. Dessuten tror jeg livet vårt har blitt kjedeligere. Det fins ikke stoff som blir blogg, -mer enn til maks 2-3 ganger i året. En-blogg-per-dag høres bare dekadent ut nå. Noe som Briter og Russere kan drive med. Du vet de to nasjonene uten grep om virkeligheten? Britene som trodde Europa ville savne dem og Russerne som trodde de kunne overta naboland sånn uten videre...

Vi er på hytta, fordi det er det gode nordmenn er. Dårlige nordmenn er i Hellas og later som de er overrasket over varmen.

Her på hytta, på Sørlandet, har vi sett seilbåter som seiler. Det er flott. De fleste seilbåter går fortsatt for motor, uansett vindretning. Men nå har det altså dukket opp noen friskuser som seiler. Senest i går var det en grepa seiler som krysset mot vinden, ut Hagefjorden mellom Borøya og Vestre Sandøy. Som landkrabber med motorbåt trodde vi hen skulle gå på land med seilbåten. Dog visste seileren hva hen drev med og skar freidig frem og tilbake på kryss. Båten bautet først når kun meter av Hagefjorden var igjen før Borøya eller Vestre Sandøy med sine 2-3 meters klippeberg utgjorde begrensningene. Denne seilskipperen fikk seil til å se rock ut. I motsetning til alle seilbåter uten seil, som får seilbåt til å se klamt ut. 

Våre jenter, nå 10 og 8, sitter limt til hver sin iPhone. De skal snart oppleve hva det betyr å gå tom for data. Ny teknologi skaper nye kriser. Uansett, en morgen overrasket de med å kle på seg regntøy og gå ut, helt på eget initiativ. Pappa ble rørt. Men også betenkt, hadde brakkefeberen kommet så langt allerede dag fire, at barna flyktet ut i regnet? Neida, det viste seg at det var åtteårsjubileum for Pokemon Go og en hel mengde ekstra fete monstre var sluppet løs. Ergo var jentene ute i regnet, med hver sin iPhone, og jaget Pokemon. Ikke helt Terje Vigen likevel altså. 

Den norske sommeren krever dunjakke. Dette hadde vi glemt. Mamma og pappa har selvfølgelig hver sin dunvest, fordi det er det voksne går med for tiden. Men ungene hadde kun regntøy og diverse plagg fra H&M. Dermed ble det, i møte med 12 grader og regn på Sørlandet, bestilt våtdrakter og hastekjøpt dunjakker til barna. Disse dunjakkene har allerede reddet en tur fra katastrofe til suksess. Pappa dro barna ut i åpen båt i regnværet for å spise pølselunsj hos Ragnvalds pølsemakeri på naboøya. Barna var våte og litt kalde idet vi nådde restauranten som i grunn er et partytelt med gassgrill i ene enden. Der fikk de byttet ut klam redningsvest og regnjakke med dunjakke og ullue. Livet smilte igjen. Varme barn er glade barn osv. Så vi spiste de lokale pølsene, og iskrem, og kake. Og hadde det helt topp. At våre venner som vi skulle spise sammen med ble heftet på vegen og kom en time senere gjorde intet, fordi varme og mette barn tåler alt. (De spillte fire-på-rad, sjakk, lufthockeyspill uten luft men med strikk og memory mens vi ventet).

Julia & Leonore, Vestre Sandøya

Mamma og pappa som er litt tigerforeldre, men bare litt. Har kjøpt en håndball på finn,no. Litt-tiger mamma og pappa vil at barna også skal kunne kaste. Ikke bare sparke ball. Eller slå araber-flik-flak. Dessuten skal tiåringen på håndballcamp siste uken før skolen og vi kan ikke ha noe av at hun er heeelt stusselig. Et snev av selvfølelse er bra i møte med nye saker. Håndballen kom i posten og ble øyeblikkelig tatt i bruk og så ble det krise og håndballen ble erklært som "dum" og "kjedelig" etter kun fem minutter. Som ofte før var det en tiåring som hadde høye tanker om egne evner ala Pippi "det har jeg aldri prøvd før så det klarer jeg sikkert". Dermed ble hun lei seg da hun ikke var Heidi Løke første kvelden. Heldigvis hjalp det at mamma og pappa ble med ut og kastet ball. Da ble håndball gøy igjen, når hele familien kunne stå der og sende hverandre pasninger. 

Ellers rakk vi den årlige turen til Måkeskjær. Denne ble dekket i bloggen i fjor, se juli 2023 for dette. Vi rakk også deltagelse på Flostaregattaen som tilskuere. Flostaregattaen er for motorbåt. Motorbåt er det som gjelder på Sørlandet. De har ikke drevet med seil siden seilskutetiden. Så fort det kan settes motor på noe og gjerne konkurreres med det, -så gjør straks sørlendingen dette. I år ble det dramatisk da en overmotorisert Fjorling med 350-400 hester i hekken på en 18fots(?) båt rett og slett fanget vind og flippet rundt. Skipperen klarte seg, med påbudt vest og hjelm, men det så ikke pent ut. 

Overmotorisert Fjorling, Flostaregatta 2024

I år fikk vi alle, dvs nabo Cudmore og Kilsundvenner Fladseth og Groth, -på pizza. Opprinnelsen til "Alle kom og få pizza hos oss i Ekely" stammet nok fra at far gjerne ville drikke rødvin og trengte et påskudd. Pizza er jo best med rødvin og kan skjenkes med begge hender om huset er fullt av gjester. Vi ble ti voksne og ni barn og alle digget pizzaen, -også barna! For en seier for hjemmelagd, tynnbunnet jålepizza skapt av far sine virksomme hender. Dessuten vin til voksne, som vi nå drikker altfor sjelden, og dermed er det ekstra hyggelig. Barna fikk brus, som har omtrent samme virkning som vin, -de får det sjelden. Ergo var de helt hyperaktive og høyt og lavt og fikk være oppe og løpe til langt over leggetid. 

Takk for denne gang Kilsund, vi kommer snart tilbake. Nå settes kursen mot Tyskland.