Pappaperm, dag 2-9

Denne bamsen har utviklet pelsfarge i håp om å gå i ett med stuegulvet

Vel, nå har vi holdt det gående en uke. Julia og jeg har passet på hverandre og vi har passet på hus og hjem. Det har gått fint. Huset står fortsatt, ungen er stort sett frisk og jeg har ikke fått flere grå hår. Men alt har jo ikke vært helt knirkefritt, se under hva jeg skrev i affekt forrige tirsdag:

I dag har vi sovet, spist litt og kranglet om strømpebukser, igjen. Nå får jeg så mye motstand mot strømpebukser at hun går uten. Dermed ryker ettermiddagsplanene. Jeg hadde tenkt at Julia og jeg kunne knytte oss sammen med Baby Bjørn og gå en tur bort til den lokale bensinstasjonen og spise pølse til sen lunsj. Men det er nok ikke ansett som bra foreldreskap å gå rundt med halvnakent barn i Baby Bjørn nå midt i oktober. Jeg tror heller vi skal stå i vinduet og speide ut, se etter rådyra som pleier å passere igjennom hagen, senest i morges dro de forbi.

Ellers så er det krevende å være hjemmepappa. Joda, jeg klarer å passe vår datter, men ikke så mye mer. Siri-Lill Mannes skrev visstnok Mastergrad eller Doktorgrad el. mens hun var i permisjon med et av barna; "jeg må jo ha noe å gjøre mens barnet sover". (Sitat fritt etter hukommelsen).

I dag ser det ut til at jeg klarer å saktesteke en lammestek mens jeg diskuterer strømpebukse eller ikke med veslefrøken, og der stopper det for meg. Heldigvis sover Julia litt hver formiddag og ettermiddag. Dette prøver jeg også å gjøre.

Og mer har skjedd siden den gang. Jeg har nå grøt på alle mine klær, enten fruktgrøt eller vanlig type. Jeg har helt sluttet å bytte klær, kun hvis de er for våte til å gå med blir de byttet. Jeg fortrekker ull, det lunkter ikke så fort og varmer sånn passe hele tiden. Klokkelenken min er stiv av grøt i leddene. Mobilen min er seig på baksiden og henger igjen hvor enn jeg legger den. Jeg har konstant morrasveis. Kort sagt, pappapermen har tatt meg. Nå fokuserer jeg kun på barnet og velger enkle løsninger for meg selv. Når hun får ny strømpebukse for tredje gang på en dag fordi hun er gjennomtrukket av barnemat, så holdes jeg selv sånn passe fersk av den samme ulltrøya på tredje døgnet.

Det må forøvrig nevnes at jeg har gjennomført planen min med å trille til nærmeste bensinstasjon med Julia i vogn og spise pølse til lunsj, men det skjedde et par dager etter planlagt dato. Jeg følte meg ganske tøff og karslig på en slik pappaperm-aktig måte: "pølse på bensserten til lunsj, seff lissom". Dagen etter, det sluddet, ble all karsligheten borte igjen. Julia og jeg dro til Strømmen Storsenter for å gå på kafe, handle litt og se på folk. Akkurat som alle mødre i mammaperm gjør. Det startet allerede i parkeringshuset. Idet jeg lempet ungen ut av bilen og opp i vogna spaserte en mamma med barnevogn forbi og bemerket til meg at "dette er visst et populært tilbud det her". Om hun da mente at hun skjønte at selv jeg, en barsk pappapermpappa, trakk innendørs i slikt vær; sidelengs sludd, eller om hun ville knytte bånd mellom oss to i samme situasjon, eller om hun rett og slett tenkte på kanelsnurrene på Kafe Bit er ukjent. I allefall oppnådde hun å få meg til å føle meg som en inntrenger i mammapermland. Men jeg er ganske tilpassningsdyktig, så vår tur innedørs den dagen gikk fint. Vi handlet, kikket på folk, spiste lunsj på kafe. Jeg hadde selvfølgelig forberedt lunsj til Julia, trengte kun å be om kokt vann i kafeen. Følte meg helt fin og relativt flink der jeg klarte å sjonglere barn, fruktgrøt, morsmelkerstatning, kaffe, kanelsnurre og iphone fra mitt hjørne i kafeen.

Oppsummert kan jeg si om første uken at pappaperm er topp. Fruktgrøt er klebrige saker. Livet på både kafe og bensinstasjon er flott midt på dagen. Mikrobølgeovn er faktisk et nyttig redskap, ikke kun en vits fra 1980-tallet, (som f.eks vannseng). Ull anbefales, ikke kun til barn, men også til pappaer som passer litt dårlig på seg selv mens de passer veldig bra på barn.

Pappaperm, dag 1

"jeg vil ikke kle på meg, men jeg vil gjerne herje med klærne mine"

I dag har jeg første dag i pappaperm. Dagen fikk en bratt start. Mor og barn var lei seg over å si farvel. Barnet ville ikke spise frokost. Hun ville helst leke med maten. Hun likte også å ha maten innom leppene for så å avvise den. Etter det lange men magre måltidet måtte jeg skifte på henne, da all maten var trukket inn i klærne hennes, hun var våt av grøt. Joda, jeg bruker smekke, av kraftig mykplast, solide saker. Like stor som jenta den smekka. Det forhindrer ikke at mat finner vei ned på brystet, lårene og armene.

Etter en lang kamp på stellebordet for å få på ny strømpebukse var både far og barn slitne, men godt fornøyd. Så en ny utfordring kunne starte. Hun skulle legges i vogna for å sove formiddagslur utendørs. Ergo måtte hun få mer klær. Imidlertid ville hun mye heller røske rundt med ytterklærne sine enn å ha de på seg. Hun vred og buktet seg, viftet med armer, bein og kropp generelt. Som far og påkleder måtte jeg nytte ninjateknikk; tempo, finesse og kløkt. Den føste jakka og de første vottene måtte jeg rett og slett oppgi. Plaggene ga for stor mulighet til å vri, holde igjen og riste i plaggene. Dere vil tenke, -har du ikke kledd på barnet ditt tidligere far, litt sent å begynne med dette når du går ut i pappaperm? Joda, jeg er delaktig far. Jeg har kledd av og på henne jevnt i sju måneder. Men det har gått bedre. Nå oppfatter jeg at hun tester sin far, kommuniserer til meg at nå er det alvor, nå må jeg se til å prestere på et høyere nivå. Det er nå jeg skal kvalifisere meg, alt vi har gjort til nå har vært øving. Nå derimot, nå er det alvor. 

Så jeg måtte forkaste jakken, bytte til en Ole Brum heldress. Nye votter måtte også frem, de første jeg prøvde var for trange. Ikke for trange til hendene, men for trange til å få på hendene til et barn som bukter seg som en furten jerv i bur. Hun endte med et par store ullsokker på hendene. Underveis i kampen om ytterklærne hadde vi et lyst øyeblikk, jeg måtte le høyt midt i galskapen, jeg lo omtrent som Jack Nicholson i "The Shining". Hun tolket det som et tegn på hygge, ikke galskap og utmattelse, og pauset sin evige rotasjon i kleshaugen, og ga meg et smil tilbake. Vel på plass i vogna med smokk og varmepose og koseteppe roet hun seg øyeblikkelig og lukket øynene.

Det er verdt å nevne at denne pappapermen har glidd raskt og effektivt igjennom beslutningstakere hos NAV og arbeidsgiver. Jeg vil dog peke på en detalj, på NAV sine hjemmesider fins det et søkefelt. Som en oppegående teknolog skrev jeg inn søkeordet pappaperm i dette søkefeltet, og fikk null treff. Etter endel frem og tilbake fant jeg riktig skjema og side hos NAV, under navnet foreldrekvote. At politikerne på Stortinget kappes om å si at de vil kalle en spade for en spade blir ikke tolket hos forvaltningsbyråkratiet som noen form for styrende pålegg, altså.

Sommeren som var; 2014

Julia har trøye som matcher teltet

Det blir ikke blogging av fint vær. I sommer har vi jo hatt fint vær. For fint, for lenge. Jeg er en av de som blir skeptisk. Det pleier ikke være pent en hel sommer, ikke i Norge. Det var jo sånn i fjor også. To flotte sommere på rad. Dette trekker jeg de verste slutninger ut av. Allikevel klarer jeg ikke la være å straks løpe ut, nyte været, bli brent, bade, spise is, gå i barings osv. Vi må jo nyte dette været mens vi kan, til tross for at godværet er her på feil premisser.

Sommeren har gått med til å beskytte barnet mot sol. Unger nå for tiden er små troll. De sprekker hvis de blir utsatt for direkte sollys. Derfor har vår datter vært dekket til med UV-dress, solbriller, solkrem og solhatt. Hun har også ligget inne i et telt. Dette teltet er verdt nærmere omtale. Det er laget for formålet av et firma som lager produkter til barn først og fremst, ikke først og fremst telt. Teltet folder seg selv ut når det slippes ut av posen, og det dekker sin hovedfunksjon, det beskytter barn mot sol. I tillegg fins det et insektnett. Så langt er alt vel. Å folde teltet sammen, putte det tilbake i posen sin er derimot ikke så greit. De lure, integrerte, foldbare og elastiske teltstengene er utfordringen. De lar seg kun folde sammen på en måte for å gi teltet den form som gjør det pakkbart i egen pose. Vel, det viser seg at det er så, til de grader, veldig vanskelig å folde dette teltet sammen. En gang får jeg det til, men det er på forsøk nr 16 eller så, derfor har jeg ikke fulgt helt med på hva jeg selv gjorde. Ergo klarer jeg ikke gjenskape metoden ved neste forsøk. Som moderne foreldre tyr vi til Youtube.com, for å se hvordan biffen skal løses. En dansk dame sier at det er "ret så nemt", som jeg tolker til "veldig lett" å folde teltet. Hun viser frem. Den vanskelige biten, selve sammenfoldingen, er klippet vekk på videoen fra Danmark. Hun står der med et oppslått telt i hendene, sier at det er nemt, og vips så har hun stappet det i posen uten å vise hvordan. Hva f... Jeg var så provosert av den videoen at jeg vurderte å klage på falsk markedføring til noen. Mange ganger i sommer har jeg vurdert å tenne på teltet og senere fornekte at vi noen gang har hatt et heller enn å stå der å fomle med det.

Noen uker senere, etter mange kamper med teltet, treffer vi et vennepar som har et likt telt. De unnlater å bruke teltet, av fare for å ikke få det sammen igjen på fornuftig måte. Det kunne vært lagd en Seinfeldt-episode om dette teltet og oss tullingene som har kjøpt det. 

Huset vårt har også gitt oss utfordringer i sommer. Det er et nesten-passiv-hus. Bygd for å spare energi. Så det er skikkelig varmt om vinteren, holder godt på innetemperaturen. Vi betaler små strømregninger. I sommeren erfarte vi at huset holdt godt på varmen om sommeren også. Flere netter på rad hadde vi 28grader på soverommet midt om natten. Da er det varmt å være både fire måneder gammel og nesten førti år gammel. Det hjalp ikke å åpne vinduene på vidt gap, den kjølige natteluften utendørs klarte ikke å trenge inn og utfordre den varme luften innendørs. Merkelig saker. Nå drømmer jeg om et eldre hus der årsak og virkning er mer åpenbar for meg, som ikke er fysiker eller ingeniør, der et åpent vindu betyr luftutveksling, to åpne vinduer i samme hus betyr gjennomtrekk. 

Det er verdt å nevne som en etterbrenner her, at glider, lagret i smørekofferten ute i boden, smeltet og ble flytende i varmen. Glider er veldig klissete saker, plutselig renner det langs hyllene i boden, midt på sommeren. Det sier noe om hvor varmt vi har hatt det, når produktene til Norsk-norskere-norskest-fabrikken Swix sine produkter går i oppløsning pga høy temperatur. Et slags endetids tegn faktisk. "Når glideren renner fritt mot havet, da skal alle mann rømme...osv"

I sommer, idet vår datter rundet fem måneder, tok fruen og jeg vår første tur på restaurant sammen som foreldre. Vi hygget oss med mat og drikke. Vel hjemme, i pentøyet, åpnet vi en champis og så for oss en rolig time sammen som vanlige voksne mennesker, ikke de svette og stressa småbarnsforeldre vi ofte er ellers. Dette gikk igrunn bra. Det var vaskemaskinen som ødela for oss denne gangen. Den hadde nemlig stoppet opp tidligere på dagen, midt i et vakeprogram. Mens vi satt der og nippet champagne virket det fornuftig å google etter råd for å reparere vaskemaskinen. Og det fant vi. Dermed sto jeg snart, i pen skjorte med mansjettkanpper på, lent over vaskemaskinen med skrutrekker og løsnet deksler på baksiden. Vel, for å gjøre en lang historie kort: Ingen av rådene for å reparere maskinen, hentet fra internettet, stemte. Vi fikk tømt maskinen for vann og klær, kun små vannskader på vaskerommet fulgte og en skjorte ble ødelagt. Dagen etter ble det kjøpt ny vaskemaskin. 

Vår datter ble bitt av flått i sommer. Dette var trolig var største krise som familie så langt. Mange spørsmål fulgte; ville hun få borreliose og bli som Lars Monsen? Var vi stusselige foreldre som ikke hadde klart å beskytte henne mot flått? Vi har tross alt klart å holde henne unna direkte sollys ila hele sommeren, og det krever mer innsats enn jeg tør forklare. Hvordan skal vi fjerne flått, hva er symptomer på sykdom etter flåttbitt osv. Vel, det hele ble litt som når Russerne skjøt ned et Malaysisk rutefly over Ukraina; alle tror at det vil få store følger, men i praksis skjedde ingenting. Hele flåtthistorien utviklet seg til ingenting. Flåtten måtte bøte med livet, ellers ble ingen skadet.

En annen sak som er verdt å omtale, som gjør meg bitter som moderne pappa, er baby wipes/våtservietter. Det viser seg at mange av disse våtserviettene kommer ut av pakken sin i flokk, ikke en-og-en. Og det er slik at jeg kun bruker våtservietter når bæsjen ligger tykt utover et stort område, jeg strekker meg etter de når det ikke holder med en vanlig vaskeklut. Når jeg da, litt stresset av faktorer som sprellende unge og bæsj over alt, med en helt normal finmotorikk i fingrene, ikke får ett, men fire fem våtservietter i en sleng. Ja, da mener jeg at dette produktet ikke holder mål. Min løsning er å kjefte på fruen. Det hjelper ikke, hun har ikke produsert disse elendige sakene, muligens har ikke ikke kjøpt de engang. Men det føles jo godt å la andre få skylden. 

Utpå sensommeren fikk vi prøve oss som familie versjon 2.0 en helg; vi fikk låne en treåring og en mops. Det gikk veldig fint. Det kan hende at det gikk så fint at fruen vil si at kanskje bør vi få et barn til snart, siden vi taklet det så godt å gjete to barn og en hund uten å gå helt i benk. Joda, det gikk bra, men en helg er ikke særlig lang tid, og unger på besøk de skikker seg jo. Mopsen derimot, den lagde ganske mye leven. Den er vant til å ligge i dobbeltsengen der den kommer fra. Her hos oss ble den henvist til et enklere liv ute på teppet i gangen. Selvfølgelig ble det en del drama av dette. Mopsen har personlighet som Elton John og ble svært fornærmet. Den gryntet og snøftet og gravde seg ned i treningstøyet mitt som den fant tilgjengelig. Dette gikk fint, alt treningstøyet er jo laget av plastikk og tåler mer enn en natt med en sur Mops. 

Jah, dette er igrunn sommeren 2014 oppsummert. Jada, vi har badet, ligget i hengekøye og spist grillmat, men det er ikke noe å blogge om. Julia har lært seg å lage billyder med munnen, og ligger ofte å brummer og putrer. Ganske sjarmerende. Gøy blir det først når hun duplikerer den samme lyden med bakenden. 

Gubbeaktivitet; Iron Maiden konsert i Bergen

Iron Maiden, Koengen, Bergen 28. juni 2014.

I april i år virket det som en god ide å bestille billetter til Iron Maiden i Bergen i juni. Etterhvert fikk jeg også bestillt flybilletter, til god pris hos SAS. Hotell derimot, viste seg å være vanskelig. Til slutt fikk jeg smisket meg til et businessrom til 2310,- per natt.  Og dette, prisen på hotellrommet, setter kursen for hvilken tur dette skal bli.

Iron Maiden konsert i Bergen, skulle vise seg å være en gubbeaktivitet. Ingen overraskelse egentlig, dette bandet var vel størst på 1980-tallet, ergo er fansen blitt voksen nå i 2014. Allerede på flyet til Bergen kom dette tydelig frem. På en treseter, i SAS Boeing 737 sin buk, satt vi plutselig tre menn med mage, tattoveringer og skinnjakker. Og høyt hårfeste. Den muntre karen ved vinduet spurte om vi skulle på Iron Maiden, jeg svarte; "ja, selvfølgelig, dessuten er det hyggelig å se at jeg trekker ned alderssnittet på den konserten." Han ble sur og mumlet noe om å kaste meg av flyet. Heldgvis lar ikke SAS seg affisere av den slags og fløy oss alle til Bergen. Da vi endelig fikk i oss en pils og kunne snakke sammen igjen ble det klart at jeg, født 1976, var nesten like gammel som de, født 1970... Ergo var ikke de særlig gamle og jeg var ikke veldig ung.

Vel på plass i Bergen sentrum var det dyre hotellrommet en positiv overraskelse, både pent og med utsikt over Lille Lungegårdsvann og mot Ulrikken. Været er pent som vanlig i Bergen, det er kun de som bor der som ser noe til alt det regnet som er koblet til byen.

I min ferd ut av hotellet for å finne middag og pils før konserten traff jeg en Møring som ikke klarte å åpne hoveddøren i hotellet. Han var full, hadde tydeligvis drukket sprit på vorspiel. Jeg kjente igjen meg selv, og var godt fornøyd med at jeg ikke var 24år, spritfull og selvsikker lenger. Samtidig er jeg glad for at en ny generasjon ønsker å ta over denne rollen. Om akkurat han jeg traff i hotelldøren, faktisk kom seg på konsert den kvelden, er uvisst. På alle uteserveringene mellom Torvalmenningen og Festningen var det fullt av folk som drakk seg til mot før konsert.

Bergen er hovedstaden for Vestlandet. Det er hit de kommer, alle fra Molde, Haugesund, Kr.sund og Ålesund. Alle fra Florø og Førde, egentlig alle fra hele Vestlandet utenom Stavanger, de er seg selv nok. De kommer hit for å komme ut av skapet, for å bli skikkelig kriminelle, for å bli sprøyteheroinister, for å kjøpe seg Porsche, plassere penger i eiendom osv... Alt som er for drøyt for hjemplassen, men ikke stort nok for Oslo, det gjør Vestlendingene i Bergen. En kar fra Molde ville ha Grappa etter maten på restaurant, spurte litt skeptisk/overlegent til servitøren om de hadde Grappa. Heldigvis for den verdensvante Moldenseren hadde den verdensvante servitøren  Grappa i sitt sortiment.

Inne på konsertarenaen var det god stemning. Der var det folk i alle fasonger, særlig fasonger jeg ikke ser til vanlig. Hvor arbeider han med bukkeskjegg, sykkelstyrebart, trommeølmage og hestehale? Hvor holder han til hver dag, er han lærer på plate & mek. eller driver han sin egen møbelbutikk eller er han maskinist ombord på et handelsfartøy eller selger han skinnklær på nettet? Jeg er glad for at det går an å se slik ut og fortsatt ha arbeid. På mitt arbeidssted kunne jeg ikke sett slik ut. Det er bra, og litt synd i grunn. Noe annet som er utbredt på Iron Maiden konsert er street cammo. Jeg ble overrasket over at det fortsatt var kult, utneom hos de Russiske Innenriksstyrkene, som har det som uniform.

Av annen mote på konsert er det verdt å nevne alle med Turbojugend uniform; uvasket deminjakke. Særlig Turbojugend Tysnes og Kanpphus var godt representert. Kult å se at de holde koken og tar på seg bunaden selv om det er Iron Maiden som spiller.

En annen ting jeg gjerne vil ta opp er barn på konsert. De små som er med sine foreldre, de har rosa hørselvern og de ser ubekvemme ut. Er det greit at de er med på den slags aktivitet? Ja, det er fyll og det er ca 15000 mennesker med Iron Maiden t-skjorte med Eddie motiv. Selv føler jeg at de har det bedre hjemme, men jeg er vel konservativ? Skulle gjerne lagt ut et bilde av en jente på 5-6år som var svært usikker, til tross for edru mor og far, men jeg har ikke spurt om å få vise dette motivet.

En annen ting som er verdt å nevne er Politiet. De var godt representert og holdt fin stil. Jeg er dog noe skeptisk til deres bruk av aktivt hørselvern. De løp rundt med dyrt aktivt hørselvern av typen Sorel, godt kjent blant jegere og skyttere. Hjelper dette på konsert? Ja, dette hørselvernet siler ut stemmer og utelater høye smell, men siler det konsertlyd? Vel, det ser kult ut ihvertfall.

Selve konserten var god. Vi gubbene fra 35 til 55 fikk det vi kom for. Vi stod der i våre skinnjakker og lurte oss selv til å tro at vi var kule, glemte våre kjipe jobber og drømte oss tilbake til en sorgfri hverdag da Iron Maiden var lydspor. Bandet hadde tatt hintet, de spilte kun hits. Ingen låter fra siste album eller fra siste tjue år. Perler som Run to the hills, The Trooper, Can I play with madness, osv rullet fra scenen, godt levert. Jeg hadde ståpels på armene og god følelse i magen.

Til slutt er det verdt å nevne at det er på Vestlandet det skjer. Det er her mye av veksten finner sted. I havna lå seks supplyskip/ankerhåndteringsskip samt et par trålere. I Oslo ser vi ikke noe til dette. Vi forvalter og bruker de verdiene som skapes på Vestlandet og i havet utenfor. Det samme slo meg ved et besøk til Ålesund i fjor. Alt fra pizza til møbler til juletrær, (avanserte ventiler og bunnliggende brønner til oljeutvinning), produseres her, langs Vestlandskysten. Det bærer ikke flyplassene preg av. Den stakkars Vigra ved Ålesund er trang og utdatert, Flesland er noe bedre, men fortsatt ikke i stil til hva som regionen fortjener.

Oppsummert; konserten var god. Bergen viste seg fra sin beste side. Prisen var stiv, men det har jo vi gubber råd til.

Barnedåp, timing og logistikk

Dåpsbarn preget av stundens alvor

De siste uker har vært hektiske. Travelt på arbeid, pinsen burde således vært en etterlengtet pause. Men vi valgte å fylle denne helgen med dåp. Og dåp viste seg å være en form for foreldremarathon.

Å finne en helg som passet for oss, som passet for den lokale kirken og som falt omkring barnets alder på tre måneder, var ikke så lett. Som god småbarnspappa har jeg ordnet meg med en arbeidsgiver som krever innsats kveld, natt og helg, særlig i mai og juni. Dermed er jeg mye bortreist fra datteren vår, travel og preget av dårlig samvittighet når jeg er hjemme. Dåpen kunne kun inntreffe i pinsen, alle andre alternativer strøk på en eller flere faktorer.

Dåpen starter lenge før selv dåpssøndagen. Vi må sende invitasjoner. Vi valgte pinsehelgen, en langhelg tidlig i juni. Ergo må vi sende invitasjoner tidlig nok til at vi kommer bryllup i forkjøpet. Pinsen er en stor gifte seg helg. Eller invitasjon til båttur. Alle som har båt drar naturlig nok på sjøen i pinsen. Imidlertid så er ofte folk uten båt også på sjøen i pinsen. Det kommer av at pinsen er den helgen båtfolket inviterer med seg andre på tur. Mye hørt i kantiner på arbeidsplasser; "dere får bli med utpå med båten en gang". Og når passer det å ta turen, som ikke skal kollidere med fellesferie, eller annet? Jo, pinsen.

Ergo sendte vi invitasjoner ut tidlig, rett etter at ungen var født. Invitasjonene var en suksess. Alle kommer unntatt to personer. Dermed kunne vi kjenne på den første utfordringen; -flere takket ja enn vi hadde regnet med, det blir fullt gitt...

Som gode nordmenn valgte vi å reise til Sverige for å kjøpe brus og mat til dåpen. Ja, det er faktisk billigere ved stort innkjøp, det er ikke noe vi bare innbiller oss. Selv når vi medregner drivstoffutgiftene bilturen påfører. Allikevel så svir det litt i mitt norske, praktiske hjerte. Vi har jo mat her. Jeg er ikke blakk, jeg har råd til norsk mat. Jeg synes det er upraktisk og litt krampeaktig å kjøre 1,5 timer for å få tak i billig brus. Dermed ser jeg litt ned på meg selv som reiser over kjølen for å handle. Men det er jo godt med exportøl fra Systembolaget, og de gratinerte potetene i vakumposer er uten sidestykke i norske frysedisker osv.

Så langt kan jeg oppsummere at dåp handler om timing og logistikk. Og særlig logistikk. Kort fortalt handler det om å få barn og gjester inn i kirken til rett tid og deretter til bords for en festlunsj.

Jeg kan avsløre at det går mye tid til å hente leide bord og stoler, stryke duker, pynte bord, lage bordkort, diskutere plasseringen av bordkort, forberede mat, hente kaker, kjøpe nytt potetgull fordi jeg spiste opp potetgullet dagen før dåpen og så videre...

Dåpen ble bra den, presten holdt en fin seremoni. Været var pent. Jeg måtte lese bibeltekster, men kom greit unna det. Alle med bunad ble varme, men ikke så varme at de dehydrerte totalt. Dåpsbarnet gråt ikke av vannet mot hodet, og sovnet senere i mors armer, hun snorket faktisk. Kirken hadde skaffet solotrompetist som leverte på en flott og passende måte. Videre fikk alle plass i vår trange stue, alle fikk mat, og det var nok mat. Selvfølgelig ble det altfor mye mat, vi kan nå spise roast beef og gratinerte poteter her i ukesvis etterfulgt av marsipankake. Men det viktige er jo at alle gjestene spiste godt og trivdes.

Oppsummert så ble det en flott dag. Bak all maten og logistikken og strykingen av dukene er det viktigste at Julia ble døpt i en fin seremoni. Og det gikk i orden.

Gubbeaktivitet; husholdswhisky

Gjeterhund i Afghanistan, uten sammenheng med saken forøvrig.

Noen år tilbake fikk jeg høre, av kona til en kollega, at man burde by gjester på whisky. Det er faktisk vanlig folkeskikk å by gjester og reisende på et glass whisky. Denne kona er fra Skotland. Jeg er imidlertid så raus at jeg ikke nøler med å gjøre denne skotske skikken til min egen.

Jeg fikk los på dette. Klart whisky bør være innenfor rekkevidde. Ikke kun til fest, ikke kun dyr single malt whisky. Jeg skaffet med en flaske blended, en Ballentines. Den ble skøvet inn i kjøkkenskapet, fikk navnet kjøkkenwhisky og husholdswhisky. Folk lurte på om jeg brukte den til matlaging.

Nei, den whiskyen ble drukket. Av meg. Det er jo sjelden det kommer gjester. Og hvis det kommer gjester så er de gravide, eller ammer eller er menn som er mennene til damer som er gravide eller ammer. Sjelden kommer det noen som ikke kjører bil, ikke er gravid og ikke har med seg gravid kjæreste. De få gangene dette inntreffer trenger vi ikke whisky. Nei, disse få anledningene gutta kommer sammen uten fruer, er alltid godt planlagt, herunder mat og drikke. Blended whisky fra kjøkkenskapet når ikke opp i denne prosessen.

Vel, jeg har ikke drukket veldig mye whisky. Når jeg nå inspiserte flasken, etter to år i kjøkkenbenken, var det fortsatt omkring 75% igjen, på en helflaske. Jeg tømta flaska ut i vasken. All alkoholen var borte. Etter to år i kjøkkenskapet, ventene på farende folk og edle gjester, var huswhiskyen blitt til essens. Alkoholen hadde dunstet vekk. Jeg oppdaget det en kveld i påsken når jeg følte meg litt ekstra mandig og mente at to fingerbredder med husholdswhisky ville gjøre godt i en stadig gråere kar. Drammen smakte som en Napoleonsjokoladekule. Altså som noe man kan spise/drikke og så kjøre bil, lovlig.

Føler meg nå uskikket til å ha husholdswhisky. Jeg klarer ikke, får dessuten liten drahjelp, å drikke en flaske whisky over en toårs periode. Whiskyen har det følgelig så kjipt i kjøkkenskapet sammen med olivenolje, soyaolje og blasamicoeddik at hele dens mørke sjel, alkoholen, dunster vekk. Jeg er rådvill. Tar imot råd.

Service, sørvis?

Butikk ved foten av Mt Sinai, som hadde dårlig service, men taktisk god plassering.

Dette er noe jeg brenner for. Nei, jeg ville ikke gått i tog for det. Men jeg mener det er viktig. Noen vil muligens avskrive det som et i-landsproblem, jeg tror det er universelt. Jeg tenker på service. På norsk har vi vel ikke et eget ord for det. Når en restaurantør eller butikkansatt tilbyr sine varer på en behagelig, velvillig og informativ måte, er min tolkning. Fremmedordboken skriver; tjeneste, rettleiing, bistand, hjelp, kundebetjening.

Jeg mener vi har for lite av det. At Norge er dårlige på dette, vi nordmenn er dårlige til å tilby service. Det er anerkjent her i Stor-Oslo at våre svenske gjestearbeidere er bedre til å tilby service. Vi liker å bli servert av svensker. Videre virker det som om restauranter og barer er enige, og helst vil ha svenske ansatte. Reiser vi til USA blir vi vartet opp på alle kanter, ja ofte må vi gi tips, men det er behagelig og vi ender jo med å handle, drikke, spise mer enn vi hadde tenkt. Jada, dere nikker litt nå.

Min påstand er at det er merkelig det ikke er større fokus på å yte god service i norsk handelstand. Alle butikkene har de samme varene, som koster det samme. Slik har det vært lenge. Det går ikke å skille på varer eller priser. De store kjedene prøver å fremstille seg som billigst, men vi vet jo nå, etter 20 år med ukentlig kundeavis fra både Elkjøp, Lefdal osv at alt er likt. Da gjenstår god service. God service vil gi forretninger et overtak på oss kunder. Vi kommer tilbake om vi har kjøpt nye joggesko et sted vi ble godt mottatt, fikk god men ikke påtrengende hjelp og produktinformasjon.

Selv så ble jeg utsatt for en bråkjekk ung kundebetjening i en jålete herreklesbutikk i går. Han hadde moteriktige briller med veldig tykk innfatning. Han var pen på håret på en tilfeldig måte og var imøtekommende. Imidlertid så fnyste han og himmlet med øynene da jeg ikke kjøpte nye Red Wing sko. Jeg var forsåvidt klar for å prøve andre modeller, men idet han fnyste og var dramatisk på mine vegne, mistet jeg lysten på å handle der og gikk. Jeg kjente igjen denne holdningen han ga meg; "kunden vet ikke best, dermed koster jeg på meg arrogant kroppsspråk for å vise dette". Jeg har selv arbeidet i butikk som 18-20 åring, og var flink med kunder, men kunne fort bli selvhevdene og sær om kundens behov ikke behaget meg. Dessuten var jeg styrt av dagsformen. Med andre ord så satte jeg meg selv foran kundens behov. Jeg var en forvokst fjortis og viste ikke bedre. At endel kunder snudde på hælen og gikk igjen tok jeg ikke så tungt, det var jo de som var idiotene mente jeg selvtilfreds. En skandale av en butikkansatt. Heldigvis har jeg vokst siden den gang, tilkommet noe selvinnsikt, og blitt bedre med folk. Dessverre arbeider jeg ikke lenger i butikk. Men jeg vet at som kunde setter jeg pris på skikkelig opptreden fra den som betjener meg. På restaurant liker jeg å lære om vinen jeg drikker. Jeg liker ikke å bli smilt overbærende av fordi jeg kan lite om vin. 

Hvorfor blir det ingen bedring på dette området her i landet? Hvorfor er svenskene bedre enn oss uten at vi forsøker å bli gode vi også? Hvorfor fokuserer ikke forretningseiere på dette? At endel butikkansatte hater jobben sin skal jo ikke gå utover meg. Hvis de har en dårlig dag blir den neppe bedre av å være vanskelig med kunden, eller? 

Selv har jeg minne som en elefant og tilgir ikke de bedriftene som er kjipe mot kundene sine, (les; har vært kjip mot meg). Jeg har byttet bank, teleselskap, alarmselskap og internettleverandør på grunn av dårlig kundebehandling. Tre-fire bilverksteder får aldri mekke mer på bilene mine. En møbelkjede blir aktivt baksnakket på grunn av hårreisende kundebehandling. Nei, jeg er ikke en kjøpesterk, livsnytende femtiåring, men om 10-12 år er jeg det, da vil jeg fortsatt huske hvem som ikke klarte å oppføre seg. 

Nå burde jeg vel skrive noe om norske håndtverkere som mener det er greit å komme to timer for sent til avtalen, sitte i telefonen mens de er hos meg for å arbeide, dermed reise avgårde uten beskjed og kun halvgjort arbeid... De tror at vi velger utenlandske tilbydere for å slippe moms, og sutrer i pressen  på dette grunnlag. Nei, det handler ikke om pengene, det handler om hvordan dere leverer tjenesten vi betaler for. Her har jeg mye mer på hjertet, men dette er jo en egen artikkel som jeg får spare til siden.