Pappaperm igjen, i syden, del 1 (kronologiske notater første seks døgn)

Jah, nå er vi tilbake igjen. Vi har, som kjent, fått enda et barn. Dermed er det på sin plass å reise på pappapermtur igjen, til syden. Grunnlaget er det samme som forrige gang, vi vil ha tid til å være sammen som familie, på en enkel måte som gir god tid til samvær.

Dermed er varmt vær en fordel, ingen tid kastes bort til å kle på unger, krangle om votter, lete etter lue og ta av bobledressen igjen, fordi noen har bæsjet. Her er det riktignok endel krangling om solhatt. Norske mødre, også den representert her, krever nemlig full solskjerming av norske unger til enhver tid. Så ungene må gå med solhatt. De likner på noe fra en britisk strand på femitallet. Riktignok kun i sekunder av gangen, de vil nemlig ikke ha hatten på, og kaster den vekk så snart far eller mor snur seg bort.

Denne gangen har vi leid en stor leilighet, med to soverom. Den ligger langt unna stranden, slik at vi har råd til å leie den. Vi bor lenger vekk fra fest og morro nå. Disse barene hvor turistene drikker shots og synger karaoke, er veldig bråkete foretak, særlig hvis man er nabo. Dette lærte vi forrige gang, og har nå flyttet inn i et nabolag hvor det bor lokale. Vår tanke er at de lokale er sindige mennesker, bedre enn fulle turister. Det stemmer. De er veldig hyggelige, de digger lyshårede unger og de har tatt oss vel imot. Imidlertid bor vi rett ved en lokal skole. Mye av undervisningen er basert på rytme og sang.  Det trommes, synges og lalles, det meste av tiden. I halvsøvne i morges, døgnvill etter seks timer tidsforskjell og sliten av unger som ikke ville sove, hørte jeg taktfaste rop i nærheten. Denne ørsken mellom søvn og våken tilstand kan hente frem de rareste ting fra hjernen. I mitt hode ble det raskt konstatert at vi bodde ved siden av en moske, at det var innkalling til morgenbønn, at klokken var mellom fem og seks om morgenen og at jeg burde sove mer. Litt senere våknet jeg igjen av den samme moskeen. De holdt det gående fortsatt. Kanskje jeg hadde sovet helt fra morgenbønnen til formiddagsbønnen? Det er vel fire timer mellom disse to bønnerundene? Hodet klarte allikevel å stille spørsmål ved hele moskeideen. Det er svært få moskeer i denne delen av landet, kun de tre sørligste provinsene er muslimske. Resten av landet er hovedsakelig buddister. Rare greier, den moskeen. Er det bedre med moske om morgenen enn karaokebar om natten? Vel, til slutt ble jeg vekket av eldste datter, 2,5 år, som lurte på om det var morgen. Den skolen, som var moske i ørsken under morgengry, den har holdt det gående med tromming, sang og diverse folkehøyskoleaktiviteter i hele dag. Jeg heller mot at det faktisk er et tempel, som utdanner buddistmunker. Det er veldig vanlig å ta to år som munk her i landet, før man gifter seg. Som en slags religiøs førstegangstjeneste.

Turen ned hit, ti pluss en time i fly, gikk greit. Ingen omkom. Konemor klarte å skjule for ungene at hun har kronisk, og aktiv, flyskrekk. Eldste datter sovnet til slutt, var i drømmeland i omkring fire timer. Yngste datter sov 3x tjue minutter, med puppen til mamma i munnen. Resten av tiden roterte hun rundt på fanget til sin far og vekslet mellom naiv glede og bunnløs sorg. Ingen av foreldrene sov. Ingen av de andre flypassasjerene ble så plaget at de kom med trusler eller sjikane. Dette kan jeg trolig takke raus alkoholutdeling fra Thai Air og aktive høreklokker med støyskjerming for. Ergo, de urutinerte, men glade svenskene med tattoeringer over alt, de drakk til de sovnet. De reisevante nordmenn hadde høreklokker. Alle pensjonistene smilte skjevt og mimret til da de selv hadde små barn, og tok en GT til. De av dere som synes business class er dyrt på fly, -det er det ikke. Det er fint verdt dobbel pris å slippe å forholde seg til fulle svensker, stressa småbarn, stressa småbarnsforeldre og dårlig beinplass.
For ordens skyld, de fulle svenskene var veldig gode til å være fulle. Ikke noe bråk, ikke noe søl, bare lun svensk humor og lange blikk mot flyvertinnene.

Vel, vi er på plass. Yngste datter, Leonore, har blitt svært forkjølet. Har feber og sover ujevnt. Men hun får i seg mat og puppesuppe. Vi håper hun kommer seg raskt. Selv er jeg syk av bekymring, som bare pappaer kan bli. Jeg tror at begge ungene kommer til å bli dødssyke, det er bare spørsmål om tid. Ellers har vi det bra, og er i gang med å testspise oss igjennom de lokale restaurantene.

Idyllen startet skjevt denne gangen. Tre dager etter at vi ankom sover yngste datter fortsatt lite, hun har i liten grad tilpasset seg tidsforskjellen. Hun er fortsatt syk, tidvis over 39 grader i feber. Vi dro til legen for å sjekke henne. Det heter seg jo at unger kan ha feber over 40 i dagesvis uten at det er dramatisk. Vel, som pappa kan jeg si at jeg følte det som dramatisk da hun i morges hadde over 39 i feber. Legen mente det var virus, ikke bakterier, og at alt ville ordne seg. Det er hyggelig, vi tror jo også det, men foreløpig har vi altså en unge som ikke sover noe særlig, selv med feber og sjaber allmentilstand.

Det er mye vi må passe på her. Ungene skal helst ikke prøve å pelle på tusenben som daffer rundt utenfor her. De er mye hissigere enn sine nordiske, fjerne slektninger, men ser ut som små leketog der de stresser rundt. Fristende for en liten jente på nesten tre år å pelle på, fristende for en jente på åtte måneder å putte i munnen. Det er endel enkle løsninger som ikke passer småbarnsfamilien her vi bor. De har pyntet fugene mellom flisene på gulvet med maling, for at de skal se lyse og pene ut. Vel, denne malingen den flasser av i flak, som yngste datter putter i munnen. Ikke særlig sunt. Videre har de i god byggeskikk for området satt inn vinduer og dører som ikke passer helt i sine vegghull. Ergo er det fri bane for insekter å komme inn og kald air condition luft å stikke ut. Her nede er strømmen dyr, jeg synes det er merkelig at det ikke er større fokus på å holde den kalde luften inne, dermed spare seg for at samtlige turister kjører sin air con på full spiker under hele oppholdet. Dessuten er det mygg og knott og andre insekter som vil inn til lyset og bite og stikke oss som bor her. Den gjengen kunne godt vært igjen ute i friluft.

Summen av sykt barn, barn som ikke vil sove, barn som ikke vil spise. Farer som lurer, lite søvn på mor og far. Alt dette driver opp stresset hos meg. Det hender jeg tenker at jeg kunne vært tappet for stresshormoner. Melket for disse hormonene som bobler rundt, gjør meg urolig, gir hodepine og anspenthet samt klump i magen. Kanskje det er et marked, kanskje likeglade mennesker ønsker å kjøpe litt stresshormoner, kjenne litt på hvor klamt og nervøst det kan være når det knyter seg over tid. Kjenne litt på baksiden av det å leve. Kjenne på redselen for at det skal skje noe med barna, at vi ikke er gode nok foreldre, at vi kunne gjort ting annerledes og bedre, at jeg burde sett tegnene tidligere, skjønt hvor det bar, truffet forhåndsregler... Jeg har aldri hørt at stresshormoner kan utvinnes, eller at det fins et marked. Men hvis dette er mulig, så er jeg jævla Exxon Mobile Statoil Shell innen stress for tiden. Det spruter ut av fingertuppene. De få minuttene med ro og glede som inntreffer innimellom, når ungene tidvis ser uthvilte, friske og glade ut, de klarer jeg ikke respondere på, jeg tenker heller at dette er deres måte å skjule sin egentlige tilstand, -som en skadd ulv som er redd for å bli kastet ut av flokken, maler de på seg smil og morro, for å lure far. Men far lar seg ikke lure, han sitter der med sine mørke tanker og tror at dette er det siste vi hører fra disse barna, hvorfor har jeg ikke sett tegnene før..?

Vi vet, når vi reiser langt vekk, med alle våre dingser, at de ikke vil virke optimalt. Her nede i sydenland er vi omgitt av masse wifi, men lite internett. Og da er vi like langt. Derfor lastet vi ned filmer før vi dro, for at de skulle være tilgjengelig på Mac og iPhone, også ombord på fly og i en suppe av wifi uten innhold. Vel, Apple holder ikke ord. Til tross for lovnader om at "off line" og tilgjengelighet, så virker ikke dette i praksis. Apple sender alt opp i skya, iCloud, og krever internett for å få tilgang til det. De har tydeligvis en helt annen forståelse i Cupertino, av hva "off line" betyr, enn meg. Det eneste, som viste seg å fungere, var en gammel iPod. En god gammel en med hard drive og uten annen tilknytning til verden enn kabel. Dessverre har vi ikke lastet noen filmer på denne, men det er musikk der, som kommer helt av seg selv, uten at iCloud symbolet blinker og krever internett.
Dette er en seier for meg som mener at kabel er det nye trådløst, dog irriterer det meg at jeg lot meg forføre av flotte løsninger, som ikke fungerte. Så nå er Julia nødt til å se på Thailandsk barnetv, som stort sett sender dubbet Manga fra Japan, som er altfor voldelig for henne. De fine Disney-filmene ligger godt bevart i en serverpark er utenfor vår rekkevidde.

Ok, nok syting nå. Håper på bedre stemning ved neste korsvei. Jeg burde jo skrive noe om alle italienerne og russerne som er her, hvordan de ser ut og hva de liker å drive med. Jeg burde også skrive noe om thai arbeidsmoral og rettskaffenhet, men det får være. Akkurat nå er jeg sikker på at ungene som sover er enten for kalde eller for varme, at de snart vil våkne, så jeg burde pelle meg i seng og få et par timer med søvn.

Minneord over Pål Rust 1930-2016

Pål Rust 1930-2016

Min far var ingeniør, opptatt av fremskritt, men han var ingen teknokrat. Han ville se utvikling, men ville at det skulle være godt for folk og natur.

Pål Rust ble født i 1930 som yngste barn til foreldre Rasmus og Ragnhild Rust, på småbruket Rust i Lom i Ottadalen. Han hadde tre eldre søsken, eldst var Jo, deretter Tordis og Mari.

Pål var en femten år yngre enn sin bror Jo Rust, men kom raskt til å se opp til sin arbeidsomme og kreative storebror. Hans bror var den første i bygda til å sette bilhjul og aksel med dekk og slange på hestekjerra. Bedre for hesten og for lasten, enten det var folk eller varer. Ikke et stort fremskritt teknisk, men idemessig et godt hopp i en trang dal med lite penger. Den slags driftighet hadde min far med seg videre i livet, preget av sin bror Jo.

Livet i Lom var tidvis hardt, lite penger og utstrakt kreativitet for å få endene til å møtes. Pål fortalte ofte om røyskattene han fanget med felle under krigen, fordi skinnene ga noen kroner. Han angret på det hver dag siden, å ta livet av disse flotte dyra. De dyrket jorda, stelte dyr, både gris og kyr. Hans far Rasmus var møbelsnekker av utdannelse og drev produksjon av møbler ved siden av gardsdrift. 

Pål hadde både et godt hode og en sterk vilje. Han gikk datidens videregående skole; framhaldsskolen. Siden gikk han i lære som bilmekaniker hos Storrusten på Dombås. Verneplikten avtjente han ved Jørstadmoen og i Oslo i 1952. Han hadde få gode minner fra det året, han fortalte om voldsomt befal og hard omgang. Han var skeptisk da jeg, sønnen, tok befalsutdannelse og gjorde Hæren til min arbeidsplass 45 år senere. Pål slo seg imidlertid ikke til ro som bilmekaniker, han ville bli ingeniør. Han fikk ikke plass ved NTH i Trondheim men kom inn ved den Polytekniske Høgskolan i Gøteborg. Der utdannet han seg til Maskiningeniør. Siden fulgte en rekke stillinger på Østlandet, blant annet ved Fjellhamar bruk, Strømmen Staal og Kværner i Lodalen. 

Han foretok en klassereise, fra småbruk i fjellet til ingeniør i Oslo. Men kjærligheten til jorda og vekstene forlot han ikke, sammen med mamma holdt han seg med jordbær, epler, rips, solbær, bringebær, blomster og trær hjemme på Flateby.

Far var alltid opptatt av vannkraft og hvordan denne kunne gi ren energi, igjen og igjen. Aller helst ville han selv drive med vannkraft. Men oppgavene han hadde gav han liten mulighet til dette. Ved Strømmen Staal var han ofte involvert i propell og ror til store skip. Blant annet konstruerte han akterstavn til Queen Elisabeth II og fikk det montert på skipet i Southampton. Hos Kværner handlet det mye om leveranser til Nordsjøen, plattformkomponenter. Jeg husker med spenning fra tidlig 1980-tall hvordan en enorm plattformfot, produsert innerst i Lodalen, skulle fraktes ut hvilende på to svanehengere bak to lastebiler, ned til Sjursøya. Trikkeledninger måttes tas ned, politiet ga eskorte og alt skulle skje midt på natten. T.O. Bull stilte med sine kraftigste trekkvogner til den transporten. Tidlig 1990-tall konstruerte han stagene, med automatregulering for spenn, som holder Trollplattformen ankret til bunnen. 

Heldigvis fikk far en pause fra olja i 1986, da reiste han til USA og fikk med seg tegninger over fullprospektborrmaskiner som skulle bygges og drille vannkrafttunnel under Jostedalsbreen og reguleringstunneler for vann under Stockholm. Sammen med kollegaer ved Kværner bygde de maskiner som klarte også å drille seg igjennom granitt, og de omtalte tunnelene ble virkelighet. 

Dessverre fikk han ikke konstruere hverken Pelton eller Francisturbiner til det kraftverket, men bidro til at tunnelen ble drillet, vannet kom frem og ga energi før det traff fjorden i Jostedalen.

Min far Pål var en god far. Han tok seg av oss barna på en praktisk måte, nytte stod i sentrum. Han ville at vi skulle være med på det han drev med, alltid noe nyttig. Dermed lærte vi. 

Vi lærte å beise, vi lærte å plukke bær og rense dem. Vi lærte sykkelvedlikehold, hjulskift på bil, polering av bil, vask av bil. Vi lærte at alt vi har må vedlikeholdes, hvis ikke forgår det. Han var ingeniør av utdanning og yrke, men hadde nok grundigheten og utviklerånden med seg fra dette inn i livet ellers. Han passet alltid på at mine sykler var vel smurt. Dukket det opp en kamerat med rustent sykkelkjede, smurte pappa det umerkelig, nesten mens sykkelen passerte i fart.

Når vi dro på ferie var det ofte for å se på noe signifikant, gjerne en ingeniørbragd. Dette kunne være at vi kikket på en flott bro, et vannkraftverk, eller en dristig veiskjæring i høyfjellet. Det trengte ikke være nytt, men det måtte være godt bygd, av varig karakter. En tur til Berlin i år 2000 avdekket at det var Berlinerdomen og TV-tårnet på Aleksander Platz som interesserte ham. All verdens krig, delt by og historie om Nazisme var han ikke tiltrukket av. Dog likte han å «håndgå» i fremmede byer. Når vi var ferdig ved en severdighet og skulle til hotellet, likte han å spasere, uten kart, i omtrentlig retning. Da fikk han se nye områder, og kanskje oppdage noe nytt underveis. Heldigvis delte han og jeg kjærlighet for flotte tyske biler, så vi stoppet ofte og så på digre Mercedeser og en og annen Daimler på vår vei.

Sport og idrett var ikke nyttig nok for ham, dermed dro han oss aldri på fotballkamp. Han brydde seg ikke. Dog benket han seg foran TV’n med oss når Ingmar Stenmark kjørte slalom og senere når Tomba regjerte. Han hadde sans for svært dyktige skikjørere. At de ikke var norske var greit, så lenge de var dyktige, gjennomførte og grundige, -så fikk de hans respekt. Imidlertid reiste han til Holmenkollen under VM i 1982 med Ragnhild for å se på løpene.

Han deltok gjerne som sjåfør om vi skulle drive idrett eller annen aktivitet, men holdt seg for god til å presse på om resultater og mengdetrening. Vi fikk drive på som vi ville, og måtte bygge karakter og søke resultater selv. 

Men ski lærte han oss. Langrenn. Vel, noen teknisk utdannelse i kunsten å gå på ski fikk vi vel aldri, men han dro oss med på tur. Først min søster Ragnhild og siden meg. Vi gikk søndagsturer til Vangen skistue i Østmarka. Men det vanket ikke noe mer enn et glass solbærtoddy inne på hytta der før vi skulle snu og gå hjem igjen. Turen var målet. Han tilpasset ikke lengden på turen til vår fysiske yteevne, nei han gikk dit han selv mente vi burde. Om det betød at han måtte ha meg hengende i en stav etter seg halve turen, ja så var det greit. På turisthytta Memurubu ved Gjende i Jotunheimen selger de fortsatt et postkort fra 1960-tallet der en yngre Pål Rust står og bunter skiene under flaggstangen etter en tur i fjellet. Han hadde nok gått sine turer i fjellet før vi kom til verden, men han dvelte ikke ved fortiden. Han satt på sine erfaringer, men delte ikke med oss. 

Min søster Ragnhild er kreativ og estetisk, hun utdannet seg til å bli blomsterdekoratør. Pappa støttet dette helhjertet og var snart igang med å lage fundamenter til hennes dekorasjoner. Ofte deltok hun i prestisjemesterskap som blomsterdekoratør, da sveiset Pål flotte og solide kreasjoner som dannet grunnlaget for Ragnhilds oppsatser, basert på hennes tegninger. Disse fellesprosjektene mellom far og datter satte han stor pris på. 

Den dagen jeg endelig fikk sertifikat skaffet far meg straks en bil, først arvet jeg en etter min søster, senere kjøpte han en brukt Peugeot 102 fra 1982 med kun 15000km på telleren til meg. Han hadde selv kjørt motorsykkel i sin ungdom. Trolig hadde han skumle erfaringer fra livet som MC-sjåfør. Han oppfordret meg til å holde meg unna MC, -hvis jeg klarte dette ville han hjelpe meg økonomisk med innkjøp av bil fremover. Denne lovnaden holdt han, fire av mine første sju biler skjøt han penger inn i. Samtlige biler hjalp han med vedlikeholde i garasjen hjemme, der han hadde bygd egen smøregrav og hadde talje i taket samt all verdens verktøy og deler. 

I kjelleren hadde han et eget lite snekkeri. Hans far Rasmus var utdannet møbelsnekker, Pål hadde arvet gode evner på dette området. Han ville lage solide og varige saker som hadde en verdi i seg selv, ikke kun en nytte som hylle eller kommode. Jeg tilbrakte mange kvelder sammen med ham i kjelleren, jeg gikk i veien og han bygde noe. Ofte møbler til eget hjem, eller noe som skulle brukes eller repareres hos Flateby Vannverk eller Flateby samfunnshus. Han oppfordret ofte til at jeg selv skulle bidra med å bygge eller fikse noe, men han bommet ofte på nivået. Jeg ble satt til ting jeg ikke mestret. Om han gjorde dette bevisst for å utfordre meg og tvinge meg til å utvikle håndverkeren i meg, eller om han mente at jeg burde få til ting langt over min egen evne gitt alder, det er uvisst. 

Summen er at Ragnhild og jeg er blitt ganske nyttige. Både pappa og mamma sørget for at vi gjorde vår bit hjemme, og fikk prøvd oss høyt og lavt med pensel, skrutrekker, strykjern og sag. Sammen med mamma stelte han i hagen, og har gitt oss videre en respekt og kjærlighet for blomster, vekster og trær. Vi holdt oss med epler, bringebær, rips, og jordbær. 

Far var opptatt av å passe sitt arbeid, jeg kan ikke huske han noen gang var syk nok til å holde seg hjemme fra kontoret. Videre brukte han mye av sin tid til å bidra i samfunnet. Han deltok i bygging og vedlikehold av Flateby samfunnshus. Som pensjonist beiset han stort sett hele huset alene. Ellers gikk mye tid til å drifte Flateby Vannverk AL, mange år som formann. Han deltok i Enebakk Rotary klubb og han var aktiv i Høyre, særlig på det blå 1980-tallet. Hjemme ringte telefonen støtt, folk ville klage på vannavgiften, rapportere om lekkasje på ledningsnettet eller så var det hevescenen på samfunnshuset som var kilt seg fast eller varmekablene på taket hadde kortsluttet. Han rykket ut og fikset det meste, det han ikke klarte selv, skaffet han kyndig hjelp til. 

For oss som barn var han dermed mye hjemmefra, alltid ute og drev med noe. Vedlikeholdt egen bil, eiendom, drev vannverket, samfunnshuset eller samlet andre mennesker til en eller annen oppgave. Vi så nok ikke så mye til ham alltid, men vi var alltid velkomne til å bli med å se på hva han skulle gjøre. Så jeg kan mye om sandfiltrering av drikkevann, jeg kan mye om dørpumper og varmekabler, jeg har lært at vannledninger ikke bør ligge direkte på sprengsteinfyllinger og jeg er god til å plukke eplekart tidlig om sommeren, for å gi færre men større epler på trærne om høsten. Jeg har også lært at ingenting kommer av seg selv og at hardt arbeid lønner seg. 

Men han passet på å holde seg hjemme til måltidene. Vi spiste sammen hele familien, hver dag til middag og kvelds, i helgene også frokost og lunsj. Rundt bordet var vi samlet og delte av våre små og store opplevelser mens radionyhetene summet i bakgrunnen.

Som far var han mer en mentor enn kamerat eller lærer. Han var opptatt av gode verdier og har sendt de videre til oss, uten prat og fakter, -han gikk foran som et godt eksempel. Dette er en form for oppdragelse vi setter stor pris på og selv har med oss videre. 

Takk for oppdragelsen og tiden sammen pappa.

Nå har vi to barn!

Ja, to barn har vi nå. Dobbelt så mange som for en måned siden. Leonore er nå ti dager. Vi var veldig glade da hun tok steget ut i friluft, og jeg som alltid tror at alt vil gå galt, jeg var veldig lettet. Leonore er frisk og rask.

Det er travelt å ha to små barn. Våre er kun adskilt av tjuefem måneder. Vi har to bleieunger. Det hadde sikkert vært smart å vente litt med nummer to, men vi er snart førti, vi som betaler regningene her i huset. Dermed valgte vi å skynde på med familieforøkelsen. Vi har regnet oss frem til at vi kan hvile om fem år, når vi blir 45 år. Da vil ungene være henholdsvis fem og sju år gamle, og trolig i stand til å sove natten igjennom, spise et måltid uten å søle på skjorta og være ute å leke lenge nok til at far kan synke sammen i sofaen og gli inn i svart søvn 30-40 minutter hver ettermiddag. Men det er fem år til, fem år som sikkert vil fly forbi til tross for at jeg skal være våken 20 timer hvert døgn, jeg skal alltid ha flekker av størknet snørr på skjortebrystet mitt, jeg skal alltid være i tvil om jeg gjør nok for barna, og om det jeg gjør er riktig. 

Det slo meg her om dagen, Leonores femte dag her på jorden, at to barn, en aktiv toåring og et spedbarn, er hyggelig, men krevende. Som de gode pedagoger vi prøver å være, ville vi inkludere storesøster Julia i bading av lillesøster Leonore. Altså skulle Julia være voksen sammen med mamma og pappa og bade lillesøster. Julia synes det hørtes ut som en kjempeide, men ble straks korrumpert av gleden lillesøster viste over badingen. Kun to minutter ut i vask av Leonore krevde Julia også å få bade. Så da ble det slik, vi badet lillesøster først og så storesøster. Slik skal vi fortsette, men vi skal ikke legge for stort press på storesøster, hun har så vidt passert to år. Hun er sliten etter en dag i barnehagen der hun ofte har husket, tegnet, spist, sovet, hoppet på puterommet og vært passasjer i trehjulssykkel. Ja, også har hun prøvd å klappe katten da. (Daglig besøkes barnehagen av en flott sort katt som liker å holde seg fem meter unna barna. Altså får barna se katten, på nært hold. Så snart de nærmer seg, flytter katten seg. Og sånn går dagen. Trolig er dette en slags sadistisk lek fra kattens side, å være luremuskatt i barnehagen. Ungene våre blir i hvert fall gode på å takle avvisning fra tidlig alder, om ikke annet. )

Julia prøver hardt å være ansvarlig storesøster, hun vil gjerne ta på/kose med lillesøster og lurer ofte på hvordan lillesøster har det. Hun er stadig å kikker oppi kurven Leonore sover i når hun nyter formiddagshvil i stua. Hun deler gjerne ut en klem og deler leker ved å kaste de på lillesøster, raus altså. 

Julia er også litt sint på mamma, vil ikke at mamma skal hjelpe henne med tannpuss og matstell, -det krever hun pappa til. Det er sikkert naturlig, at mamma som tross alt har favnen full av lillesøster det meste av tiden, blir utsatt for sanksjoner fra det eldre barnet, nå som hun er redd mamma har fått en ny favoritt. Heldigvis glemmer Julia at hun er sint på mamma innimellom, og sitter litt på fanget og får en klem.

I ettermiddag opplevde jeg et flott familieøyeblikk som gav meg en varm følelse. Julia og jeg var nettopp returnert fra barnehagehenting, mor hadde middagen klar, Leonore lå mett og sov i kurven sin etter å ha tømt to pupper. Ja, tenkte jeg, så bra kan det altså være, å ha egen familie. Og ikke nok med det, vår kresne og småspiste toåring hev innpå seks skiver stekt fiskepudding. Riktignok marinert i ketchup, som det meste hun velger å ta til seg, men dog. Artig hvordan dette har utviklet seg, for ti år siden ville jeg opplevd samme glede om jeg kunne spille NOFX høyt, drikke øl og gå i bar overkropp i stua. Føler at jeg sanker voksenpoeng, sikkert på tide.

IKEA diaries

Billyhylle fra den gang CD'er og bøker var vanlige kilder til info og underholdning.

IKEA diaries (The early years)

Mitt liv har lenge vært knyttet til IKEA. Allerede på 1980-tallet, da IKEA først ble kjent for meg, via sin butikk på Slependen, skjønte jeg at IKEA var bra. Jeg kom meg aldri til IKEA, jeg bare hørte om det. Familier av skolekamerater hadde vært der og handlet. Det var billig og annerledes. Dessuten hadde det et sus av noe moderne over seg. Alle de jeg den gang trodde var kule snakket om IKEA. 

Dessverre dro aldri mine foreldre dit. De drev ikke med billig, annerledes eller moderne. Min far gadd ikke snøfte eller svare engang, hvis jeg foreslo at et nytt kjøkkenbord sikkert kunne handles hos IKEA. Han bare så en annen vei. Han hadde hørt historiene om flatpakkede sponplater, manglende skruer og monteringsanvisning som ikke passet med møbelet som skulle monteres.

Min far var opptatt av kvalitet. Han var opptatt av kortreisthet lenge før kortreist ble et begrep. Helst burde mest mulig av det vi kjøpte være lokalt, for å støtte lokal produksjon og sysselsetting. Hvis det ikke var mulig å oppdrive aktuell vare fra lokal produsent burde det være tysk. Tyskerne lagde bra saker. 

Jeg kom meg til IKEA til slutt, som femte hjul på vogna i en venns familie. De skulle ha noe, og dro dit som en familietur. Jeg ble ikke varig merket av det besøket hos IKEA Slependen. Det var stort, mye folk og saker som ikke liknet på det vi hadde hjemme. Dermed døde noe av magien ved IKEA. Det var bare et stort varehus langt unna. Alt snakket om IKEA som hadde ført til skyhøye forventninger, ble ikke forløst. 

Retorikken hjemme vant frem hos meg også, IKEA lager billige saker som ikke varer. Dessuten får man aldri alle delene. Bare lureri. Ikke kjøp billig, det blir dyrt i lengden.

Sju-åtte år senere var jeg tilbake hos IKEA på Slependen. Jeg fikk låne bil av min far. Jeg skulle kjøpe min første dobbeltseng. Jeg reiste sammen med min første ordentlige kjæreste. Selv som nittenåringer trengte vi en seng med litt bredde. Den 70-80cm brede sengen på gutterommet hadde ikke lenger plass til all vår unge pågåenhet. Sengen ble kjøpt, og det eneste jeg ellers husker er at jeg måtte velge mellom tre-fire forskjellige typer sengeben. Men det var ikke verst det. Midt på 1990-tallet var fortsatt utvalget i vanlige møbelbutikker tynt. Å velge mellom forskjellige sengeben var eksotisk. Jeg valgte praktisk, halvlange av bjørk. De ville gi plass til å lagre saker under sengen. 

Hvorfor dro jeg til IKEA for å kjøpe seng? De markedsførte seg vel. Hvert år i august kom en tjukk katalog med flott bilder i. Alle varene ble delikat presentert. Min søster brukte god tid på kikke i katalogen. Jeg så opp til henne, hvis hun likte noe, så var det god smak. Derfor falt valget på IKEA når jeg skulle ha seng, fordi jeg hadde et bilde av vare og pris, som jeg selv hadde skapt gjennom gransking av IKEA katalogen. De andre møbelbutikkene som hadde rubrikkannonser i to farger i Aftenposten hver fredag, virket utilgjengelige for meg. Dessuten gikk det rykter om at man måtte bestille, så vente i flere uker før de bestilte møbler ankom. Som nittenåring brant pengene i lomma. Hvis jeg hadde 1500kr til seng, måtte jeg straks kjøpe seng. Hvis ikke ville de samme pengene bli brukt på Martin’s i Lillestrøm, der øllen kostet 29kr før kl 22.00, 39kr resten av natten.

IKEA diaries (The adult years)

Som voksen har jeg brukt IKEA ved behov. Det er få saker jeg har kjøpt jeg har gode eller vonde minner til. IKEA har dekket behovet, til fornuftig pris. Det er lett å kvitte seg med saker fra IKEA når et nytt bosted har andre behov enn forrige. IKEA sine møbler blir fort litt løse i sammenføyningene om de flyttes. I filmen Fight Club kalles IKEA for «semi disposable furniture». Det opplever jeg som presis beskrivelse. Den relativt lave innkjøpsprisen sammen med den vindskjeve knekken møblene fort oppnår ved en runde ned en trapp, inn og ut av en varebil og opp en trapp, gjør at valget om å kjøpe nytt virker nærliggende. Det slår meg nå, at dette sikkert er hele forretningsplanen til IKEA. Imidlertid må det nevnes at jeg IKEA også har bra saker. Den tidligere omtalte sorte skinnsofaen, Laholm het den, som var med meg fra 1999 til 2014 og nå lever videre i et nytt hjem, var god på alle måter. Den tålte 5-6 flyttinger uten å kny. Det eneste som noen gang falt ut av den var ølkorker og mynter som hadde gjemt seg i foldene mellom putene.

Mange små og store turer til IKEA har gitt mye mer enn møbler og lure saker og ting, som kun varer 2-3 år. Det har gitt gode observasjoner av folk. Det er jo mye folk på IKEA, og hvilken flott blanding. Det virker som om alle digger IKEA. Omtrent som Volkswagen Golf. Alle kan ha en, den passer fattig og rik, ingen mener noe om en Golf annet enn at den er fornuftig. Når en Golf passerer på gaten er det ingen som tenker «jævla eiendomsmegler» (BMW), eller «lærer» (Citroen), eller «fornuftig småsparer uten forhold til bil» (Toyota/Skoda). Nei, IKEA og Golf er for alle, det passer over alt, og prisen er overkommelig.

Dermed liker jeg turer til IKEA nå. Som voksen mann er jeg nesten programforpliktet til å mislike IKEA-besøk, og late som om jeg blir truet dit av kona. Jeg må innrømme at slik er jeg ikke. Et hvert besøk gir noe tilbake, ikke alltid folierte sponplater med potensiale som møbel, men i det minste en god observasjon av folk. 

Høygravide kvinner er det mange av, de driver tydeligvis redebygging. De er litt skumle, ikke kom dem for nærme med stor og overlastet handletralle. De er humørsyke, glade et øyeblikk, på gråten neste og klar for å ta mitt liv der jeg kommer susende på vei mot reol 7/plass 21 i litt for stor hastighet bakpå et lass av Billy og Ivar under en knelende tralle. 

Studenter som skal flytte hjemmefra for første gang er alltid på IKEA med opphavet sitt. Hvis studenten er en kvinne er alltid både mor og far med. Er studenten en mann er det kun mor som er assistent og finanskilde for poden på IKEA. Likestillingen har ikke truffet kjernefamilien annet enn på ideologisk nivå foreløpig.

De ferske samboerne er det mange av. Der kvinnen søker mannens bekreftelse på hva som skal kjøpes, og får det, helt uavhengig av hva hun foreslår. Dermed blir stemningen dårlig. Kvinnen vil jo ha viljen sin, men ikke uten motstand. Mannen har ikke skjønt dette og tror han unngår trøbbel hvis han bare nikker og brummer oppmuntrende til alt hun foreslår. 

Videre har IKEA en gruppe kunder som driver engros. De som har egen liten butikk eller kiosk, der forhandleravtalen med Reitan eller Norgesgruppen er så dårlig at IKEA brukes flittig og gir bedre margin. Kilosvis med te-lys, servietter, kjøkkenhåndklær, lyspærer og grytesleiver av tre produsert i Litauen, blir handlet til rimelig pris og fins snart i en Brustad bu eller storkiosk, uten IKEA emballasje og med ny rød prislapp, som ikke er betyr tilbud, men har påskrift som minner om hvor høy pris vi er villige til å betale for noe kl 23.00 om kvelden når det meste annet er stengt. 

I fellesferien er IKEA full av nordmenn som ikke bor i nærheten av IKEA til vanlig. De stikker innom på veg mellom danskebåten og hjemmet i Valdres. De setter igjen bikkja i bilen, (Ford Mondeo), de setter igjen ungene i lekeparken og gir gass med godt planlagt handleliste. De tror de har en plan, men den velter ved første kontakt med IKEA sine flotte utstillinger og forslag til innredning. Alt må kastes om på, stua blir finere og smartere med nye løsninger, («sjekk de lure små skapene oppunder taket…»). Mor får blod på tann og skroter gammel handleliste, far tenker på bikkja og lommeboka, ungene tisser på seg i lekeparken og alle får softis til slutt. Bortsett fra bilen, den får ulovlig tyngde på taket og svetter over Sollihøgda senere på kvelden.

I vinter har montering av IKEA møbler, særlig kommoder, tatt mye tid og oppmerksomhet. Heldigvis har jeg fått hjelp og oppmuntring av Julia underveis.

Til slutt vil jeg komme med et tips til deg som gjerne vil handle på IKEA, men synes det er stress å reise dit fordi det er mye folk og alt er kaos. Reis dit ved åpningstid 18. mai. Selv dro jeg dit som hjelpemann for en kompis for noen år siden, vi ankom rett over klokken 10 den 18. mai. Det var helt stille i butikken og betjeningen stod og tvinnet tomler ved hver sin servicedisk. Vi fikk meget god oppfølgning og hadde et hav av plass til å prøvesitte sofaer, ligger i senger og dure rundt med fullastede traller. At jeg kom dit iført dressen fra dagen før, (som jeg hadde sovet i), brakte frem smilene hos en ellers trøtt gjeng IKEA ansatte. 

Flytting!

Ja, nå har vi kjøpt enebolig.

Vi har gått på nærmere 70 visninger siste 2,5 år. Vi har snakket med meglere, gått søndagsturer i områder rundt boliger vi vil kjøpe, vi har regnet på utnyttelsesgrad, snakket med diverse plankontor i kommuner. Vi har målt distanse til skole og barnehage, sjekket gangvei til toget, sett på priser for nye vinduer og hørt med eksperter om muligheter for drenering av mur. Vi har diskutert malingsfarger og flistyper, regnet pris på ny parkett. Dessuten har vi valgt å overse alt som handler om radonmålinger, eiendomsskatt og manglende ferdigattester... Mange ganger har vi forberedt oss godt, på ny bolig.

Dessverre har vi har tapt budrundene. Det har alltid vært noen med mer penger eller mer lyst enn oss. Ofte har boligene gått 10-15 prosent over prisantydning. Hver gang har vi forbannet alle Teslaeierne med bedre råd enn oss, de med leasing Audi eller de med firma BMW. De har hatt mer penger eller vært villige til å tappe banken for mer lån.

Så, etter noen dager med depping, har vi kastet oss inn på Finn.no igjen, og funnet nok et hus vi vil ha. Ny visning, ny megler med godt humør og fast håndtrykk. Ny budrunde. Til slutt så ble det vi som fikk tilslaget. Vi fikk en liten enebolig med stor garasje og sentral beliggenhet. Tomta er liten. Typisk for området. Et eldre hus har skilt ut og solgt eplehagen sin på åttitallet, der har noen satt opp et kjipt kataloghus. De har bodd der frem til nå, ungene har flyttet ut, huset er slitt men "byr på muligheter". Et sånt hus har vi kjøpt.

Nå pusser vi opp huset. Det blir pent og velfungerende. Vi er på ingen måte i mål. Vi bør fortsatt drenere langs kjellermuren, bytte varmekabel og fliser i sokkeletasjen, bytte innmaten i sikringsskapet osv. Vi vet hva feriepengene de neste 5-10 årene skal gå til.

Prosessen flytting innebærer åpenbart å selge det gamle huset. I vårt tilfelle en bra tomannsbolig fra 2010. Det trodde vi skulle være lett. Det stemte ikke. På tre visninger kom det hele 6-7 par. Ingen fest på visning hos oss altså. Jeg lekte litt med tanken om å lage vafler. Skape den lune stemningen fra visninger på 1990-tallet. Da gikk det an å løpe på visning på søndager, spise gratis vafler, få litt saft og kaffe, kikke litt på andre folks CD-samlinger, kosesnakke litt med en hyggelig megler. En fin måte å tilbringe søndagen på selv om jeg ikke var på boligjakt. Vel, like greit at jeg sparte på vaffelrøra. Det var nok styr med visningene uansett. Rydde og vaske. Gjemme alt vi eier. På visning skal det knapt se ut som om det bor noen i huset. Gardiner og tepper ble ryddet, sofaer ble flyttet ut, kontoret tømt for bøker og hyller. Som småbarnsforeldre ble loftet løsningen. Vi dyttet bleiebøtte, lekekasse, krakk, tørkestativ og annet opp dit. I siste liten ble bilen dyttet full av esker og klær, barnevogn og løsøre. Hver visning ble vi nomader. Dro til svigermor med plastposer, saker og ting som lå fremme ble rasket sammen og pakket i siste liten. En stille time, deretter hjem igjen, kun for å møte megleren som kunne melde at det hadde vært ET PAR INNOM OG DE VILLE BY 400.000kr UNDER TAKST! Argh, sju dager senere var det ny visning. Med dertil hørende totalvask av huset, pakking, stress og bedrag. Slik gikk november. Til slutt fikk vi solgt, til underpris, men ikke etter skambud. Lettelsen var total.

I oktober og november oppdaget vi nemlig hva mellomfinansiering betyr. Det betyr at vi betaler lån på to boliger samt mellomlegget vi tror vi skal tjene på salg av gammel bolig. I vårt tilfelle ble beløpet astronomisk. Flotte mennesker som vi er, har vi ingen penger på bok. Alt blir brukt hver måned til å ha det fint. Feriepengene ble brukt på ferie i sommer gitt, ikke noe å hente der. En stund gikk jeg rundt og siterte Sult av Hamsun. Tenkte på alt jeg kunne selge, for å hente en tier her og en hundrings der. La planer for å kvitte oss med en bil, slaktet Porsche-spare-fondet mitt, sluttet å kjøpe med to øl til fredagstaco´n. Fant frem til First Price hjørnet i lokalbutikken. Jeg orket ikke gå ut i boden, se på hvor alle mine tidligere lønninger lå stablet, fem par ski, ryggsekker og klatreutstyr, sykler, øks smidd for hånd i Sverige, en hel skuff full av Oakley-briller... I det hele tatt ble vi til en familie med tydelige I-landsproblemer. Sånt som er morsomt å høre om på fest, -når det handler om andre.

Som nesten alle andre, så venter vi med flytting, tunge løft, et liv i pappeske, til fruen er høygravid. Dette er også noe jeg liker å le av, når det skjer med andre. Vi har i grunn nok å holde på med, på arbeid, som småbarnsforeldre. Dermed ble det hektisk så snart vi fant ut at vi skulle legge ut anbud om oppussing av hus. På forhånd hadde jeg lest Ole Thorstensen "En snekkers dagbok". Der kommer det tydelig frem alle farer som lurer ved bruk at feil håndverker. Ole er også meget klar på at å by flere enn tre håndverkere inn til anbudskonkurranse er uetisk. Som byggherre kaster jeg bort tiden til folk som har annet å gjøre enn å regne pris på timer og materialer hos meg, når sjansen for å få oppdraget er så liten. Jeg brukte en ukes tid på å treffe håndverkere, diskutere løsninger, og motta anbud. Når en bra mann var valgt for jobben, måtte vi kaste oss rundt og plukke farger til maling, plukke dører, plukke dører på nytt, velge veggplater, krangle om fliser til badet, besøke VVS butikken fire ganger før vi ble enige om dusjtype osv...

Venner og familie ser på oss at vi er stressa. Noen spør hvordan det går. Noen lurer på hvordan vesle Julia takler alt oppstyret. Noen tilbyr seg å hjelpe med flyttingen. Selv har jeg mest behov for en klem og en øl. Julia er herlig selvopptatt og bryr seg mest om vi rekker hjem til barne-tv eller ei. Utover dette har hun ikke ment noe enda. Men jeg regner med at jeg får høre noe om hvor teit farge det er på rommet hennes om noen år. Vi har planlagt med at både Julia og hennes kommende søster blir like humørvarierende som sitt opphav. Dermed har vi lagt ekstra penger i dørkarm med dempelist til jenterommene. Om en 12-13 år vil det nok bli slamret med dører etter hyl som "...ingen skjønner hvordan jeg har det!" Da vil det bli tilfredsstillende å konstatere at huset ikke rister etter dørsmelling, energien i raseriet oppfanges av dørkarmen.

Våren 2015

Tiden går fort nå. Om den går fortere nå enn tidligere er usikkert, men jeg føler det. De måle-parameterne jeg har rundt meg utvikler seg hurtig, jeg blir sittende med et inntrykk av at alt går unna. Alderen min spiller sikkert inn. Så lenge jeg kan huske har alltid eldre mennesker sagt at tiden går fortere når du blir eldre. Nå er jeg selv en av de eldre. De jeg underviser er 10-18 år yngre enn meg. Jeg ser at vi tilhører forskjellige grupper, vi har ikke de samme preferansene eller referansene. De snakker om Netflix og mener ting på Snap og Insta. Jeg husker da all øl i Norge ble solgt på flaske og TV3 var en ung og progressiv kanal. Jeg mener ingenting på Snap eller Insta, får oppdateringer via fruens FB og pleier mest å mumle for meg selv når jeg har et viktig poeng, for deretter å nikke anerkjennende selv. 

Julia som nå er fjorten måneder, utvikler seg i rasende fart. Det er stadig noe nytt. Hun får sin far til å føle seg gammel. Nå har hun fått på plass mimikk i ansiktet, en rekke uttrykk sier noe om hva hun føler og synes. Jeg er i ferd med å sprekke av stolthet. Hun forteller meg med små tegn i ansiktet hva hun vil. Jeg er ganske overbevist om at jeg har sett den første «dette vil jeg egentlig ikke spise pappa, men jeg ser at du gjerne vil, så jeg tar en bit for å gjøre deg fornøyd». Hun har også en sak som kommuniserer «jeg vil helst ha trøst av mamma, men det er greit med pappa nå, siden mamma ikke er her». 

Hun begynte å gå, allerede i slutten av januar, men ble ikke selvsikker som fotgjenger før langt uti mars. Da ble det slutt på å gå, løpingen kunne starte. Nå løper hun, faller, bruker et par sekunder på å vurdere om det skal hyles, over fallet, eller ikke, før hun løper videre. 

Hun startet i barnehagen i februar. Hun var da småspist, men ellers sunn og kvikk. I barnehagen skjedde det mye. Andre barn, puterom, leker, tempo, lyder, som måtte utforskes. Dermed hverken spiste eller sov Julia i særlig grad de første tre-fire uker i barnehagen. Hun hadde ikke ro til å spise måltidene sine eller sove i pausen midt på dagen. Som en liten Alley McBeal freste hun rundt og ble tynn og blek og svart under øynene. Julia stod i fare for å kjenne på utbrenthet allerede som ettåring. Heldigvis ble hun «innkjørt» i barnehagens rutiner og vaner, og med list og lempe klarer de ansatte å få i henne mat. Den daglige søvnpausen midt på dagen setter hun nå pris på. Hun kom som en rebell, et friskt pust med blond hockeysveis. Nå er hun mønsterbarn med snørr på overleppa, fast grep rundt en leke hun har vridd ut av hendene på en medinnsatt , alltid med apetitt for litt yoghurt eller en skive ost som har ligget litt på golvet.

Vi prøver oss på barneoppdragelse. Julia har fått fare frem som hun selv har ønsket til nå, men det blir for mye av det gode. Vi må sette grenser. Det er tungt. Vi vet ikke om vi gjør rett, hun er jo vårt første barn. Fra besteforeldre får vi ikke mye støtte, de er opptatt av hvor mye barnet søler under måltider, ellers er de stort sett fornøyd uansett hva som skjer så lenge det ikke søles med mat. For å spille barnet dårlig har vi, barnets mor og jeg, lagt oss til forskjellige kjepphester. Altså får barnet skjenn for andre gjøremål/fantestreker hos mor enn hos far. Jeg vil ikke at hun skal rote under kjøkkenvasken, der står det vaskemidler og annet jeg ikke vil hun skal ha tilgang til. Moren ønsker ikke at barnet skal tygge på ledninger, de kan føre til strøm i en liten munn. Resultatet er en forvirret unge som gjør det hun vil og får strekk litt her og der avhengig av hvem som er i i nærheten. 

Tidligere i vinter var jeg bortreist i fjorten dager, opptatt med arbeid. Julia kjente meg ikke da jeg kom tilbake. Jeg følte meg som Martin Johnsrud Sundby. Han blir jo stadig intervjuet av fjernsynet i ankomsthallen på Gardermoen. Så der står han, med guttungen sin på armen, har akkurat truffet familien etter 2-3 måneder med trening og konkurranse. Det er lett å se at sønnen er ukomfortabel, lurer på hvem denne mannen er som kysser mor og tar tak i ham, som om de alltid har kjent hverandre. Jeg vil ikke bli han fyren som ungene må bli kjent med på nytt tre-fire ganger hvert år. 

Ellers gikk årets påsketur til Østerrike og Sørlandet. Altså reiste mor og datter til Sørlandet på hytta, mens far reiste på guttetur til Østerrike. Dette synes jeg var en god ide da jeg kom på det i høst. Selvfølgelig burde jeg dra til alpene for å stå på ski i påsken, mens resten av familien vedlikeholder tradisjonen med hyttepåske i vannkanten. Det viste seg raskt at dette var kontroversielt. Mor var ikke enig, mente at vi burde være sammen i påsken, som familie. Dette var jeg jo enig i. Men som tidligere nevnt har jeg jo en galopperende 40-årskrise som må vedlikeholdes. Dermed må dyre og egoistiske aktiviteter gjennomføres. Ideelt sett burde jeg funnet en annen uke enn påsken. Mor er ikke direkte imot at jeg iblant reiser rundt og tøffer meg med hjelm, briller og gore tex, så lenge det ikke skjer i felles ferieperioder. Turen til Østerrike ble bestilt allerede i september i fjor. Mor hadde laaang tid til å minne meg på at jeg tillot meg å reise fra familien i påsken, tid vi burde tilbringe sammen. Jeg prøvde å unngå temaet og alt som kunne bringe det opp. Kontroll av skredsats, hjelm, briller og annet utstyr ble gjennomført kvelden før, da var vi allikevel så tett på avreise at jeg ikke kunne dekke over, avspore eller fornekte. Far dro på tur, uten familien sin. Heldigvis ble påsken en fin uke for oss alle, mor og barn hadde det hyggelig med slekt på hytta. Jeg sto på ski og var på bar i Østerrike. I retrospekt ser vi at det går an å feriere hver for oss, men det blir nok lenge til vi prøver det i praksis igjen.

Det er verdt å skrive noen ord om Østerrike. Østerrike minner veldig om Tyskland i grunn. Alt er på stell. Veiene er fine, alt virker og alt er godt skiltet. Ting blir som avtalt. Berømte mennesker som kommer fra Østerrike er Adolf Hitler, Arnold Schwarzenegger, Herman Maier, Josef Fritzl og Dart Vader. Den lokale maten har ofte innslag av innvoller og brød. Som proffe reisende insisterer vi på å spise og drikke lokalt. Dermed styrte vi unna verdensvirusøl som Heineken og Carlsberg. Vi droppet også snitzel de fleste dager. Snitzel er jo som en slags hamburger i germansk drakt. De fins på alle menyer og lages uten noen pasjon, raskt og effektivt. Det vi stod igjen med da var diverse utgaver av gulasj, og andre tykke supper med innslag av deig eller potetball samt lever, lunger og hjerte fra kalv, sau eller okse. Maten var ok den, men ingen av oss kommer til å dra på Østerriksk restaurant her hjemme med det første. 

Løypene i Østerrike var gode. Godt preppet, godt merket. Heisene fantes det mange av, de fleste var gondoler. De var nye, fine og gikk knirkefritt. Skredfarlige områder ble sperret ved behov mens kyndig personell utløste skredfarlige fonner eller kom frem til at området kunne åpnes, faren over. Noe mer enn dette vet jeg egentlig ikke om Østerrike. Jeg var i Wien en helg i desember 2001, husker fra den gang at villsvin stod på menyen, at det statlige kunstgalleriet var verdt et besøk og at Stefansdomen; http://en.wikipedia.org/wiki/St._Stephen%27s_Cathedral,_Vienna,

er større enn forventet. Sånn, nå er all min kunnskap om Østerrike brukt opp. Jeg kan anbefale Bad Gastein som alpint reisested. Det skiller seg fra Chamonix på en rekke områder, men som nordmann på en ukes tur hvis mål er god skikjøring uten for mye ork, øl, spa og hyggelig hotell, så er faktisk Bad Gastein mer for pengene enn Chamonix. Chamonix har derimot shopping, en hav av barer og restauranter, mange flere hard core ski bums. Dessuten høyere fjell, flere løyper og større variasjon av løyper. Chamonix er kulere, bedre, raskere og fetere på alle måter, men for en uke med slappe pappaer fra nord, så løser Bad Gastein sitt oppdrag bedre.

Jah, ellers går dagene unna. Jeg har kjøpt ny familiebil, men det er nok eventyr i den saken til en egen bloggpost. Se opp.

Syden spessial del 6, oppsummering

 På Julaften traff vi denne gjengen

Oppsummeringen av oppholdet er nå nødvendig. Vi var i Thailand i 61 døgn før vi fløy hjem til kulde, hus med ødelagt varmeanlegg og masse uåpnet post. Uten å foregripe resten av artikkelen kan jeg si at vi har hatt måloppnåelse. Vi har fått det vi kom for. Vi har vært sammen som familie, vi har ikke hatt andre ambisjoner utover dette. Julia har vokst, både i lengde, motorisk og i kløkt.

Utgangspunktet før vi reise hit tidlig i november 2014 var Julia på åtte måneder og litt slunkne 6,8 kilo. Hun kunne sitte selv, men ikke særlig stødig. Hun ålte, raskt og lydløst. Men kryping, med knær og håndflater som kontakt mot grunnen, det drev hun ikke med. Far var langhåret, litt sliten og opptatt av førtiårskrise og alt som går nedover av kropp og sjel og hvordan dette kan kompenseres. Mor var kort på håret og hadde nylig hatt første smak på arbeidslivet etter svangerskapspermisjonen. Hun var opptatt av hvordan arbeid og familie kan kombineres. 

Vi har hatt med farmor de to første ukene, de to siste ukene var mormor med oss.

Vel fremme gikk vi raskt i gang med å gjøre ingenting. Julia skulle, i Thailand som i Norge, ha mat og søvn og stell. Vi lot dagene gå med disse gjøremålene som fastpunkter, så gikk vi tur på stranden, badet i bassenget og hang på kafe i de ledige lommene i mellom. Dagene fløy avgårde. Alt vi trodde vi skulle gjøre, som vi utsatte, ble aldri gjort. Matlagingskurset, hvor vi skulle lære oss å tilberede thailandsk mat, blir utsatt til neste gang vi er her. Den daglige kampen mellom mor og far i squash, den kom aldri i gang. Alle bøkene vi skulle lese, joda vi fikk lest omkring halvparten av denne ambisjonen. Men det er ikke så viktig med mangler på disse delmålene, alt det andre vi har gjort har vært viktigere.

Vi har brukt mye tid på å skrelle frukt, som Julia deretter ikke spiser men klemmer mellom fingrene så saft og fruktbiter blir smørje. Deretter har hun krabbet rundt i leiligheten og lagt fra seg knuste fruktrester rundt om, mens støv og møkk fra gulvet har klistret seg til seige små fingre. Fornøyd har hun returnert til stolt far og noe mindre overbærende mor og fått skryt.  

Far har brukt mye tid på å reparere barnevogn, som tidligere omtalt. Mor har brukt mye tid på å finne riktig vaskeri. Et som ikke bruker for mye såpe, et som faktisk vasker klærne. Et som ikke bruker altfor mye illeluktende tøymykner og et som ikke etterlater nye flekker på klærne. Dette vaskeriet fins nok bare vi våre drømmer, men vi fant til slutt ett som rotet ganske mye, men hadde god service fra de ansatte. Klærne ble så-som-så.

Julia har brukt mye tid på å åle, som gradvis har blitt til kryping. Hun har brukt mye tid på å reise seg opp, holde tak i sofa eller salongbord, deretter sette seg ned igjen. Til å begynne med hadde hun lav kontroll på disse nedstigningene. Hun slo ofte hodet. Hodet er jo stort og tungt øverst på en liten kropp. Leiligheten er dessverre dekket av harde keramiske fliser. Hun slo hodet så mye at far eller mor eller farmor stort sett satt bak, som menneskelig oppfang og tok henne imot idet han deiset bakover. Med tiden har hun fått bedre kroppskontroll, hun skjønner hvordan dette henger sammen nå. At muskler i ryggen, skuldrene, kan koordinere seg med armer og ben, hender og nakke. Nå reiser hun seg til salongbordet, holder seg med en hånd, griper etter vannflasker og kaffekopper og briller og mobiltelefoner med hurtigheten til Luke Skywalker. Med ny fangst, kanskje en halvfull brusboks som bobler over ved røff behandling, setter hun seg ned på golvet i full fart med full kontroll, øyne og ører fokusert på mamma, pappa eller mormor som kommer stormene for å hindre at barnet marineres i cola enda en gang. Raskt farer hun avgårde med byttet i hånden men blir avsporet idet hun treffer bamsen sin midt på gulvet. Den må jo få en klem, colaboksen glemmes og bamsen blir utsatt for tøff omsorg mens mor og far tørker cola fra gulv, barn og møbler.

Vi leide en leilighet og bestilte fly igjennom et norsk reisebyrå. Vi kjente til området vi skulle til, at her var internasjonalt sykehus med høy standard og ellers at strand, flyplass, internett, butikker og spisesteder var tilgengelige. Ved å kreve alt dette av samfunnet rundt oss valgte vi også vekk stillhet, rent havvann, få turister, fravær av plagsomme selgere og rolig trafikksituasjon.  

På den annen side visste vi at listen over alvorlige sykdommer som fins i Thailand, en ganske heftig liste over kjipe middelaldersykdommer, ikke er særlig utbredt i dette området. Julia er jo vaksinert mot en del, også Polio. Men mye annet er hun ubeskyttet mot. Dermed får vi vente til hun er oppi tenårene med å dra henne ut på en nesten øde øy med krystallvann eller inne i jungelen for å se ville dyr og bade i kjølige skogsbekker. Med andre ord så forberedte vi oss så godt vi kan. Vi snakket med vaksinespesialisten i kommunen. Mor hadde tidligere erfaring med det internasjonale sykehuset her. Vi leste om sykdommer i The Rough Guide sin flotte Travel Health. Vi leste om kvaliteten på badevannet i sjøen her i Teknisk ukeblad. (Jepp, Teknisk ukeblad, norske ingeniørers eget fagblad, har brydd seg om manglende utvikling av kloakkrensing i Karon Beach, Phuket, Thailand.) Ellers har vi lagt ned stor innsats i å holde Julia unna direkte sollys, det har stort sett gått bra, men hun har på en mystisk måte blitt ganske gylden i huden fra knærne og ned. Heldigvis ser det ut til at huden hennes blir brun heller enn rød, det er godt å vite. Hun er tross alt superblond og norsk, da kan hudtypen bli alt fra skotsk melkerosa til portugisisk kaffe med melk og likør og alt i mellom.

Turen i tall:

Fly t/r og leilighet i 60 døgn: 56000kr

Antall hengekøyer kjøpt: 2

Liter drikkevann på flaske per døgn for en liten familie: 10-12

Legebesøk: 1

Antall skritt per dag, (far): 8600

Antall bilder tatt: 579

Nye tatoveringer: 0 (Vi er blitt for gamle gitt…)

Vi har ikke gjort noe nevneverdig i grunn. Dog var vi i dyrehagen på julaften. Som en slags motreaksjon. Siden julen allikevel ville bli merkelig, kunne vi like godt gjøre noe rart. Vi dro til Phuket Zoo. Den zoologiske hagen reklamerte på sine nettsider at de har ”tusenvis av krokodiller”. Jeg smilte litt av det, tenkte at i Asia, der er de ikke redd for å skryte litt. Vel, når vi kom frem til parken så vi krokodiller i hopetall, i flere store innhegninger lå de og gapet. De ligger gjerne delvis over hverandre, i hvert fall med halen. Mange ligger under vann, kun ryggen eller deler av overkjeven med hode stikkede over vann som en liten påminnelse om hva som fins gjemt i det brune grumset. Det var så mange krokodiller på flere lokasjoner i parken at jeg ga opp og telle. Det kan faktisk hende at denne parken har tusenvis av krokodiller, de har nok sine ord intakt.

Men krokodiller er kjedelig, de rører jo ikke på seg. Julia var nesten ti måneder og i dyrepark for første gang. Hun ville ikke se på krokodiller som lå i dam og latet som de ikke var der, -kanskje det kommer en gnu for å drikke snart tenkte vel krokissene…

Aper derimot, de er artige å se på, de svinger rundt, de peller seg i rumpa og de vil gjerne ha bananer fra turistene. Elefanter er også topp. Dessverre var disse elefantene lenket fast og trent til å vugge og nikke etter rytmen fra en popsang som ble kringkastet fra høyttaler. Men Julia digget elefantene og pappa blei mjuk og kjøpte bananer som vi matet dem med mens mor filmet det hele. Intens familielykke i et slitent zoo med en, kanskje, tvilsom dyrevelferd. Fin julaften i hvertfall. Senere pyntet vi oss og tok julebilder for å dele med verden over Facebook. Vi tok omkring 70 bilder. Alle ble rare. Til slutt fikk far nok av poseringene og vi gikk ut for å spise biff til julemiddag på en lokal restaurant.

Ellers har vi drevet vår rutinemessige hverdag. Vi står opp og går tur på stranden om morgenen. Vi kikker der på russere som bader og kinesere som ikke bader. Kineserne på sin side tar bilder av Julia, helt uten å spørre først. Deretter sover Julia, vi spiser frokost, så drar vi alle i bassenget og bader. Julia har blitt glad i vann heldigvis. Så sover hun igjen, vi leser eller dagdrømmer eller observerer de andre som bor i samme leilighetskompleks. Vi kikket mye på folk og hygget oss med det. Sverige har i flere omganger á to uker stilt med Tiger Mother med barn, som ble hundset rundt, truet til dykking og svømming de var langt unna å mestre samt generell irettesetting hver gang de gjorde slikt som unger vanligvis gjør. Russland har stilt med både en Cougar og en Trophy Wife med avkom. Dessuten har vi hatt eldre tyske herrer med meget yngre Thai-kjærester. Vi har Finsk rockestjerne, (hun så ut som en finsk versjon av sangerinnen i Evanescence, -etter to fødsler). Hun gikk med solbriller selv om det var mørkt, overlot barn til mann og foreldre det meste av tiden og kledde seg stilig og upraktisk for strandferie i Syd Øst Asia. Et sett standard britisk familie med ville unger og høylytte, kjefte og true-foreldre hørte også inn. Selv tror jeg vi var de litt sure nordmennene som insisterte på samme plass ved bassenget hver dag. Vi himlet med øynene hver gang en russer hoppet uti bassenget fra den kanten merket ingen hopping/stuping, vi smilte overbærende når nok en gamling tok mot til seg for å snakke med Cougar, vi ristet skuffet på hodet når tyskere og svensker stod opp tidlig for å reservere solsenger.

Etter all kikkingen ved bassenget har vi spist meget sen lunsj på kafe, slappet av i leiligheten, båret drikkevann fra butikken, spist rar frukt fra det lokale markedet og sett på havet fra balkongen. Middagene har vært en blanding av gjør-det-selv, eller bestille Pad Thai fra den lokale restaurant eller hele banden med barnevogn ut for å spise. I Thailand digger alle barn, alle Thaier og de lokale arbeidsinnvandrerne fra Burma i hvert fall. Så Julia ble gjerne båret rundt og tøyset med av servitører mens vi spiste. Hennes evne til å sitte stille ved et bord uten å feie sin tallerken i gulvet eller å vri seg av fanget til pappa, er begrenset. Dermed er det hyggelig at vi ofte fikk litt spontant barnepass.

Sånn har dagene gått. Plutselig er vi hjemme igjen. Reisen hjem gikk fint, dog er det en lang tur. Vår datter valgte heldigvis å sove litt på flyet denne gangen. Hun klarte også å skvette far i fanget, allerede i drosjen til flyplassen, trolig en bleie som ikke satt skikkelig.

Turen har gått fint, men jeg velger å tro at det hjalp at vi forberedte oss. Vi var kjent i området, vi viste hvor sykehus av god standard var, hvor den lokale legen hadde kontor. Vi kjenner flere lokale som kan hjelpe med praktiske formål i området og vi søkte visum for hele perioden heller enn å reise inn og ut og inn igjen på vanlig turistvisum. Vi utvidet reiseforsikringen, vanligvis dekker den bare 45 dager reise per år, greit å ha på stell. Vi varslet også Norsk UD om hvor vi var gjennom deres nettsted reiseregistrering.no, dette anbefales ved reise til utrygge steder eller ved lange opphold. Vi hadde også budsjett, et realistisk ett, som faktisk holdt. Dessuten hadde vi med farmor og mormor som var to uker hver, med oss. Dette skapte god stemning og var fint for både barnebarn og besteforeldre.

Vi har hatt det veldig bra, vi har brukt tid sammen, vi har vært mye ute, Julia har blitt god i bassenget, hun har vokst og utviklet seg og mor og far har vært der og deltatt i alt. Vi har hatt det lett, kun sommertøy og lett vogn har vært vårt utstyr, ikke bobledress og stor helvogn. Vi har kunnet kjøpe mat på restaurant hver dag og vi har alle hatt godt av å være ved havet, nyte varmen og noen drøye tropiske regnfall. Vi gjentar gjerne dette om vi får muligheten.

Nå er vi tilbake i vinterlandet. Far er fornøyd med all snøen, mor kunne gjerne hatt sol og strand en periode til. Julia har så vidt startet i barnehage og er oppslukt av alt som skjer der.