Våren 2015

Tiden går fort nå. Om den går fortere nå enn tidligere er usikkert, men jeg føler det. De måle-parameterne jeg har rundt meg utvikler seg hurtig, jeg blir sittende med et inntrykk av at alt går unna. Alderen min spiller sikkert inn. Så lenge jeg kan huske har alltid eldre mennesker sagt at tiden går fortere når du blir eldre. Nå er jeg selv en av de eldre. De jeg underviser er 10-18 år yngre enn meg. Jeg ser at vi tilhører forskjellige grupper, vi har ikke de samme preferansene eller referansene. De snakker om Netflix og mener ting på Snap og Insta. Jeg husker da all øl i Norge ble solgt på flaske og TV3 var en ung og progressiv kanal. Jeg mener ingenting på Snap eller Insta, får oppdateringer via fruens FB og pleier mest å mumle for meg selv når jeg har et viktig poeng, for deretter å nikke anerkjennende selv. 

Julia som nå er fjorten måneder, utvikler seg i rasende fart. Det er stadig noe nytt. Hun får sin far til å føle seg gammel. Nå har hun fått på plass mimikk i ansiktet, en rekke uttrykk sier noe om hva hun føler og synes. Jeg er i ferd med å sprekke av stolthet. Hun forteller meg med små tegn i ansiktet hva hun vil. Jeg er ganske overbevist om at jeg har sett den første «dette vil jeg egentlig ikke spise pappa, men jeg ser at du gjerne vil, så jeg tar en bit for å gjøre deg fornøyd». Hun har også en sak som kommuniserer «jeg vil helst ha trøst av mamma, men det er greit med pappa nå, siden mamma ikke er her». 

Hun begynte å gå, allerede i slutten av januar, men ble ikke selvsikker som fotgjenger før langt uti mars. Da ble det slutt på å gå, løpingen kunne starte. Nå løper hun, faller, bruker et par sekunder på å vurdere om det skal hyles, over fallet, eller ikke, før hun løper videre. 

Hun startet i barnehagen i februar. Hun var da småspist, men ellers sunn og kvikk. I barnehagen skjedde det mye. Andre barn, puterom, leker, tempo, lyder, som måtte utforskes. Dermed hverken spiste eller sov Julia i særlig grad de første tre-fire uker i barnehagen. Hun hadde ikke ro til å spise måltidene sine eller sove i pausen midt på dagen. Som en liten Alley McBeal freste hun rundt og ble tynn og blek og svart under øynene. Julia stod i fare for å kjenne på utbrenthet allerede som ettåring. Heldigvis ble hun «innkjørt» i barnehagens rutiner og vaner, og med list og lempe klarer de ansatte å få i henne mat. Den daglige søvnpausen midt på dagen setter hun nå pris på. Hun kom som en rebell, et friskt pust med blond hockeysveis. Nå er hun mønsterbarn med snørr på overleppa, fast grep rundt en leke hun har vridd ut av hendene på en medinnsatt , alltid med apetitt for litt yoghurt eller en skive ost som har ligget litt på golvet.

Vi prøver oss på barneoppdragelse. Julia har fått fare frem som hun selv har ønsket til nå, men det blir for mye av det gode. Vi må sette grenser. Det er tungt. Vi vet ikke om vi gjør rett, hun er jo vårt første barn. Fra besteforeldre får vi ikke mye støtte, de er opptatt av hvor mye barnet søler under måltider, ellers er de stort sett fornøyd uansett hva som skjer så lenge det ikke søles med mat. For å spille barnet dårlig har vi, barnets mor og jeg, lagt oss til forskjellige kjepphester. Altså får barnet skjenn for andre gjøremål/fantestreker hos mor enn hos far. Jeg vil ikke at hun skal rote under kjøkkenvasken, der står det vaskemidler og annet jeg ikke vil hun skal ha tilgang til. Moren ønsker ikke at barnet skal tygge på ledninger, de kan føre til strøm i en liten munn. Resultatet er en forvirret unge som gjør det hun vil og får strekk litt her og der avhengig av hvem som er i i nærheten. 

Tidligere i vinter var jeg bortreist i fjorten dager, opptatt med arbeid. Julia kjente meg ikke da jeg kom tilbake. Jeg følte meg som Martin Johnsrud Sundby. Han blir jo stadig intervjuet av fjernsynet i ankomsthallen på Gardermoen. Så der står han, med guttungen sin på armen, har akkurat truffet familien etter 2-3 måneder med trening og konkurranse. Det er lett å se at sønnen er ukomfortabel, lurer på hvem denne mannen er som kysser mor og tar tak i ham, som om de alltid har kjent hverandre. Jeg vil ikke bli han fyren som ungene må bli kjent med på nytt tre-fire ganger hvert år. 

Ellers gikk årets påsketur til Østerrike og Sørlandet. Altså reiste mor og datter til Sørlandet på hytta, mens far reiste på guttetur til Østerrike. Dette synes jeg var en god ide da jeg kom på det i høst. Selvfølgelig burde jeg dra til alpene for å stå på ski i påsken, mens resten av familien vedlikeholder tradisjonen med hyttepåske i vannkanten. Det viste seg raskt at dette var kontroversielt. Mor var ikke enig, mente at vi burde være sammen i påsken, som familie. Dette var jeg jo enig i. Men som tidligere nevnt har jeg jo en galopperende 40-årskrise som må vedlikeholdes. Dermed må dyre og egoistiske aktiviteter gjennomføres. Ideelt sett burde jeg funnet en annen uke enn påsken. Mor er ikke direkte imot at jeg iblant reiser rundt og tøffer meg med hjelm, briller og gore tex, så lenge det ikke skjer i felles ferieperioder. Turen til Østerrike ble bestilt allerede i september i fjor. Mor hadde laaang tid til å minne meg på at jeg tillot meg å reise fra familien i påsken, tid vi burde tilbringe sammen. Jeg prøvde å unngå temaet og alt som kunne bringe det opp. Kontroll av skredsats, hjelm, briller og annet utstyr ble gjennomført kvelden før, da var vi allikevel så tett på avreise at jeg ikke kunne dekke over, avspore eller fornekte. Far dro på tur, uten familien sin. Heldigvis ble påsken en fin uke for oss alle, mor og barn hadde det hyggelig med slekt på hytta. Jeg sto på ski og var på bar i Østerrike. I retrospekt ser vi at det går an å feriere hver for oss, men det blir nok lenge til vi prøver det i praksis igjen.

Det er verdt å skrive noen ord om Østerrike. Østerrike minner veldig om Tyskland i grunn. Alt er på stell. Veiene er fine, alt virker og alt er godt skiltet. Ting blir som avtalt. Berømte mennesker som kommer fra Østerrike er Adolf Hitler, Arnold Schwarzenegger, Herman Maier, Josef Fritzl og Dart Vader. Den lokale maten har ofte innslag av innvoller og brød. Som proffe reisende insisterer vi på å spise og drikke lokalt. Dermed styrte vi unna verdensvirusøl som Heineken og Carlsberg. Vi droppet også snitzel de fleste dager. Snitzel er jo som en slags hamburger i germansk drakt. De fins på alle menyer og lages uten noen pasjon, raskt og effektivt. Det vi stod igjen med da var diverse utgaver av gulasj, og andre tykke supper med innslag av deig eller potetball samt lever, lunger og hjerte fra kalv, sau eller okse. Maten var ok den, men ingen av oss kommer til å dra på Østerriksk restaurant her hjemme med det første. 

Løypene i Østerrike var gode. Godt preppet, godt merket. Heisene fantes det mange av, de fleste var gondoler. De var nye, fine og gikk knirkefritt. Skredfarlige områder ble sperret ved behov mens kyndig personell utløste skredfarlige fonner eller kom frem til at området kunne åpnes, faren over. Noe mer enn dette vet jeg egentlig ikke om Østerrike. Jeg var i Wien en helg i desember 2001, husker fra den gang at villsvin stod på menyen, at det statlige kunstgalleriet var verdt et besøk og at Stefansdomen; http://en.wikipedia.org/wiki/St._Stephen%27s_Cathedral,_Vienna,

er større enn forventet. Sånn, nå er all min kunnskap om Østerrike brukt opp. Jeg kan anbefale Bad Gastein som alpint reisested. Det skiller seg fra Chamonix på en rekke områder, men som nordmann på en ukes tur hvis mål er god skikjøring uten for mye ork, øl, spa og hyggelig hotell, så er faktisk Bad Gastein mer for pengene enn Chamonix. Chamonix har derimot shopping, en hav av barer og restauranter, mange flere hard core ski bums. Dessuten høyere fjell, flere løyper og større variasjon av løyper. Chamonix er kulere, bedre, raskere og fetere på alle måter, men for en uke med slappe pappaer fra nord, så løser Bad Gastein sitt oppdrag bedre.

Jah, ellers går dagene unna. Jeg har kjøpt ny familiebil, men det er nok eventyr i den saken til en egen bloggpost. Se opp.

Syden spessial del 6, oppsummering

 På Julaften traff vi denne gjengen

Oppsummeringen av oppholdet er nå nødvendig. Vi var i Thailand i 61 døgn før vi fløy hjem til kulde, hus med ødelagt varmeanlegg og masse uåpnet post. Uten å foregripe resten av artikkelen kan jeg si at vi har hatt måloppnåelse. Vi har fått det vi kom for. Vi har vært sammen som familie, vi har ikke hatt andre ambisjoner utover dette. Julia har vokst, både i lengde, motorisk og i kløkt.

Utgangspunktet før vi reise hit tidlig i november 2014 var Julia på åtte måneder og litt slunkne 6,8 kilo. Hun kunne sitte selv, men ikke særlig stødig. Hun ålte, raskt og lydløst. Men kryping, med knær og håndflater som kontakt mot grunnen, det drev hun ikke med. Far var langhåret, litt sliten og opptatt av førtiårskrise og alt som går nedover av kropp og sjel og hvordan dette kan kompenseres. Mor var kort på håret og hadde nylig hatt første smak på arbeidslivet etter svangerskapspermisjonen. Hun var opptatt av hvordan arbeid og familie kan kombineres. 

Vi har hatt med farmor de to første ukene, de to siste ukene var mormor med oss.

Vel fremme gikk vi raskt i gang med å gjøre ingenting. Julia skulle, i Thailand som i Norge, ha mat og søvn og stell. Vi lot dagene gå med disse gjøremålene som fastpunkter, så gikk vi tur på stranden, badet i bassenget og hang på kafe i de ledige lommene i mellom. Dagene fløy avgårde. Alt vi trodde vi skulle gjøre, som vi utsatte, ble aldri gjort. Matlagingskurset, hvor vi skulle lære oss å tilberede thailandsk mat, blir utsatt til neste gang vi er her. Den daglige kampen mellom mor og far i squash, den kom aldri i gang. Alle bøkene vi skulle lese, joda vi fikk lest omkring halvparten av denne ambisjonen. Men det er ikke så viktig med mangler på disse delmålene, alt det andre vi har gjort har vært viktigere.

Vi har brukt mye tid på å skrelle frukt, som Julia deretter ikke spiser men klemmer mellom fingrene så saft og fruktbiter blir smørje. Deretter har hun krabbet rundt i leiligheten og lagt fra seg knuste fruktrester rundt om, mens støv og møkk fra gulvet har klistret seg til seige små fingre. Fornøyd har hun returnert til stolt far og noe mindre overbærende mor og fått skryt.  

Far har brukt mye tid på å reparere barnevogn, som tidligere omtalt. Mor har brukt mye tid på å finne riktig vaskeri. Et som ikke bruker for mye såpe, et som faktisk vasker klærne. Et som ikke bruker altfor mye illeluktende tøymykner og et som ikke etterlater nye flekker på klærne. Dette vaskeriet fins nok bare vi våre drømmer, men vi fant til slutt ett som rotet ganske mye, men hadde god service fra de ansatte. Klærne ble så-som-så.

Julia har brukt mye tid på å åle, som gradvis har blitt til kryping. Hun har brukt mye tid på å reise seg opp, holde tak i sofa eller salongbord, deretter sette seg ned igjen. Til å begynne med hadde hun lav kontroll på disse nedstigningene. Hun slo ofte hodet. Hodet er jo stort og tungt øverst på en liten kropp. Leiligheten er dessverre dekket av harde keramiske fliser. Hun slo hodet så mye at far eller mor eller farmor stort sett satt bak, som menneskelig oppfang og tok henne imot idet han deiset bakover. Med tiden har hun fått bedre kroppskontroll, hun skjønner hvordan dette henger sammen nå. At muskler i ryggen, skuldrene, kan koordinere seg med armer og ben, hender og nakke. Nå reiser hun seg til salongbordet, holder seg med en hånd, griper etter vannflasker og kaffekopper og briller og mobiltelefoner med hurtigheten til Luke Skywalker. Med ny fangst, kanskje en halvfull brusboks som bobler over ved røff behandling, setter hun seg ned på golvet i full fart med full kontroll, øyne og ører fokusert på mamma, pappa eller mormor som kommer stormene for å hindre at barnet marineres i cola enda en gang. Raskt farer hun avgårde med byttet i hånden men blir avsporet idet hun treffer bamsen sin midt på gulvet. Den må jo få en klem, colaboksen glemmes og bamsen blir utsatt for tøff omsorg mens mor og far tørker cola fra gulv, barn og møbler.

Vi leide en leilighet og bestilte fly igjennom et norsk reisebyrå. Vi kjente til området vi skulle til, at her var internasjonalt sykehus med høy standard og ellers at strand, flyplass, internett, butikker og spisesteder var tilgengelige. Ved å kreve alt dette av samfunnet rundt oss valgte vi også vekk stillhet, rent havvann, få turister, fravær av plagsomme selgere og rolig trafikksituasjon.  

På den annen side visste vi at listen over alvorlige sykdommer som fins i Thailand, en ganske heftig liste over kjipe middelaldersykdommer, ikke er særlig utbredt i dette området. Julia er jo vaksinert mot en del, også Polio. Men mye annet er hun ubeskyttet mot. Dermed får vi vente til hun er oppi tenårene med å dra henne ut på en nesten øde øy med krystallvann eller inne i jungelen for å se ville dyr og bade i kjølige skogsbekker. Med andre ord så forberedte vi oss så godt vi kan. Vi snakket med vaksinespesialisten i kommunen. Mor hadde tidligere erfaring med det internasjonale sykehuset her. Vi leste om sykdommer i The Rough Guide sin flotte Travel Health. Vi leste om kvaliteten på badevannet i sjøen her i Teknisk ukeblad. (Jepp, Teknisk ukeblad, norske ingeniørers eget fagblad, har brydd seg om manglende utvikling av kloakkrensing i Karon Beach, Phuket, Thailand.) Ellers har vi lagt ned stor innsats i å holde Julia unna direkte sollys, det har stort sett gått bra, men hun har på en mystisk måte blitt ganske gylden i huden fra knærne og ned. Heldigvis ser det ut til at huden hennes blir brun heller enn rød, det er godt å vite. Hun er tross alt superblond og norsk, da kan hudtypen bli alt fra skotsk melkerosa til portugisisk kaffe med melk og likør og alt i mellom.

Turen i tall:

Fly t/r og leilighet i 60 døgn: 56000kr

Antall hengekøyer kjøpt: 2

Liter drikkevann på flaske per døgn for en liten familie: 10-12

Legebesøk: 1

Antall skritt per dag, (far): 8600

Antall bilder tatt: 579

Nye tatoveringer: 0 (Vi er blitt for gamle gitt…)

Vi har ikke gjort noe nevneverdig i grunn. Dog var vi i dyrehagen på julaften. Som en slags motreaksjon. Siden julen allikevel ville bli merkelig, kunne vi like godt gjøre noe rart. Vi dro til Phuket Zoo. Den zoologiske hagen reklamerte på sine nettsider at de har ”tusenvis av krokodiller”. Jeg smilte litt av det, tenkte at i Asia, der er de ikke redd for å skryte litt. Vel, når vi kom frem til parken så vi krokodiller i hopetall, i flere store innhegninger lå de og gapet. De ligger gjerne delvis over hverandre, i hvert fall med halen. Mange ligger under vann, kun ryggen eller deler av overkjeven med hode stikkede over vann som en liten påminnelse om hva som fins gjemt i det brune grumset. Det var så mange krokodiller på flere lokasjoner i parken at jeg ga opp og telle. Det kan faktisk hende at denne parken har tusenvis av krokodiller, de har nok sine ord intakt.

Men krokodiller er kjedelig, de rører jo ikke på seg. Julia var nesten ti måneder og i dyrepark for første gang. Hun ville ikke se på krokodiller som lå i dam og latet som de ikke var der, -kanskje det kommer en gnu for å drikke snart tenkte vel krokissene…

Aper derimot, de er artige å se på, de svinger rundt, de peller seg i rumpa og de vil gjerne ha bananer fra turistene. Elefanter er også topp. Dessverre var disse elefantene lenket fast og trent til å vugge og nikke etter rytmen fra en popsang som ble kringkastet fra høyttaler. Men Julia digget elefantene og pappa blei mjuk og kjøpte bananer som vi matet dem med mens mor filmet det hele. Intens familielykke i et slitent zoo med en, kanskje, tvilsom dyrevelferd. Fin julaften i hvertfall. Senere pyntet vi oss og tok julebilder for å dele med verden over Facebook. Vi tok omkring 70 bilder. Alle ble rare. Til slutt fikk far nok av poseringene og vi gikk ut for å spise biff til julemiddag på en lokal restaurant.

Ellers har vi drevet vår rutinemessige hverdag. Vi står opp og går tur på stranden om morgenen. Vi kikker der på russere som bader og kinesere som ikke bader. Kineserne på sin side tar bilder av Julia, helt uten å spørre først. Deretter sover Julia, vi spiser frokost, så drar vi alle i bassenget og bader. Julia har blitt glad i vann heldigvis. Så sover hun igjen, vi leser eller dagdrømmer eller observerer de andre som bor i samme leilighetskompleks. Vi kikket mye på folk og hygget oss med det. Sverige har i flere omganger á to uker stilt med Tiger Mother med barn, som ble hundset rundt, truet til dykking og svømming de var langt unna å mestre samt generell irettesetting hver gang de gjorde slikt som unger vanligvis gjør. Russland har stilt med både en Cougar og en Trophy Wife med avkom. Dessuten har vi hatt eldre tyske herrer med meget yngre Thai-kjærester. Vi har Finsk rockestjerne, (hun så ut som en finsk versjon av sangerinnen i Evanescence, -etter to fødsler). Hun gikk med solbriller selv om det var mørkt, overlot barn til mann og foreldre det meste av tiden og kledde seg stilig og upraktisk for strandferie i Syd Øst Asia. Et sett standard britisk familie med ville unger og høylytte, kjefte og true-foreldre hørte også inn. Selv tror jeg vi var de litt sure nordmennene som insisterte på samme plass ved bassenget hver dag. Vi himlet med øynene hver gang en russer hoppet uti bassenget fra den kanten merket ingen hopping/stuping, vi smilte overbærende når nok en gamling tok mot til seg for å snakke med Cougar, vi ristet skuffet på hodet når tyskere og svensker stod opp tidlig for å reservere solsenger.

Etter all kikkingen ved bassenget har vi spist meget sen lunsj på kafe, slappet av i leiligheten, båret drikkevann fra butikken, spist rar frukt fra det lokale markedet og sett på havet fra balkongen. Middagene har vært en blanding av gjør-det-selv, eller bestille Pad Thai fra den lokale restaurant eller hele banden med barnevogn ut for å spise. I Thailand digger alle barn, alle Thaier og de lokale arbeidsinnvandrerne fra Burma i hvert fall. Så Julia ble gjerne båret rundt og tøyset med av servitører mens vi spiste. Hennes evne til å sitte stille ved et bord uten å feie sin tallerken i gulvet eller å vri seg av fanget til pappa, er begrenset. Dermed er det hyggelig at vi ofte fikk litt spontant barnepass.

Sånn har dagene gått. Plutselig er vi hjemme igjen. Reisen hjem gikk fint, dog er det en lang tur. Vår datter valgte heldigvis å sove litt på flyet denne gangen. Hun klarte også å skvette far i fanget, allerede i drosjen til flyplassen, trolig en bleie som ikke satt skikkelig.

Turen har gått fint, men jeg velger å tro at det hjalp at vi forberedte oss. Vi var kjent i området, vi viste hvor sykehus av god standard var, hvor den lokale legen hadde kontor. Vi kjenner flere lokale som kan hjelpe med praktiske formål i området og vi søkte visum for hele perioden heller enn å reise inn og ut og inn igjen på vanlig turistvisum. Vi utvidet reiseforsikringen, vanligvis dekker den bare 45 dager reise per år, greit å ha på stell. Vi varslet også Norsk UD om hvor vi var gjennom deres nettsted reiseregistrering.no, dette anbefales ved reise til utrygge steder eller ved lange opphold. Vi hadde også budsjett, et realistisk ett, som faktisk holdt. Dessuten hadde vi med farmor og mormor som var to uker hver, med oss. Dette skapte god stemning og var fint for både barnebarn og besteforeldre.

Vi har hatt det veldig bra, vi har brukt tid sammen, vi har vært mye ute, Julia har blitt god i bassenget, hun har vokst og utviklet seg og mor og far har vært der og deltatt i alt. Vi har hatt det lett, kun sommertøy og lett vogn har vært vårt utstyr, ikke bobledress og stor helvogn. Vi har kunnet kjøpe mat på restaurant hver dag og vi har alle hatt godt av å være ved havet, nyte varmen og noen drøye tropiske regnfall. Vi gjentar gjerne dette om vi får muligheten.

Nå er vi tilbake i vinterlandet. Far er fornøyd med all snøen, mor kunne gjerne hatt sol og strand en periode til. Julia har så vidt startet i barnehage og er oppslukt av alt som skjer der.

Syden spessial, del 4

Haltende barnevogn med eggeallergiker oppi

Det måtte skje. Det var uunngåelig. Vi hadde det for bra, ting gikk fint, vi suste avgårde og alt var topp. Det var klart vi skulle få en vekker. Julia ble nemlig syk. Stort hissig utslett i nakken, under armene, på halsen og etter hvert på hele overkroppen og lårene.

La henne spise deres mat, hadde de sagt. Gi henne noe fra egen tallerken, bare mos det først. Vel, vi spiser ikke kjøttkaker i brun saus med poteter og ertestuing. Det burde vi nok gjort, men det blir mye stekt kylling med chilli, hjemmelaget hamburger, stekt laks. Ikke noe som direkte virker overførbart til en liten barnemunn som spiser alt hun finner på gulvet, særlig skjøteledninger, men ikke mat hun får servert.

Derfor ble vi glade og opprømte når hun fikk sitte på fanget og spise omelett. Og som hun spiste, ikke smaking med påfølgende spytting. Nei, hun åt omelett og strakk seg etter mer. Vi ga henne alt hun ville, sikkert en fjerdedel av hele panna.

En time senere satt vi nervøse i taxi på vei til legen. Jeg tenkte at det måtte jo skje, selvfølgelig. At jeg i mitt overmot hadde trodd at vi skulle klare oss hele oppholdet her i Syden uten at Julia ble syk. Nå virket dette som en hallusinasjon, en slags hybris kokt sammen i min overdrevne selvtillit.

Hos legen var det litt kø, men syke barn får prioritet også her. Dermed fikk vi hoppe frem i køen et stykke. Mens vi ventet ble Julia slappere, begynte å puste med åpen munn, så blek ut. Jeg ble så redd at jeg var kvalm. Så redd som jeg bare har vært noen få ganger tidligere i livet, og da har faktorene vært skytevåpen og eksplosiver. Jeg gjennomgikk egen førstehjelpskompetanse i tankene, hva kunne jeg bidra med, hva kan jeg om luftveier hos barn? Tåler de like mye luft og trykk som en voksen eller skal de behandles mer varsomt? Hvor får jeg best kjent puls osv…

Endelig inne hos legen viser det seg at alt er bra med jentungen. Joda, hun har fått en hissig allergisk reaksjon, men almenntilstanden er god. Noen doser barne-zyrtec og litt salve, så er livet som før. Trolig er hun allergisk mot egg. Selvfølgelig måtte hun være allergisk mot den første normale maten hun faktisk liker.

Denne hendelsen virket også på fruen og meg som en påminnelse om at vi må beholde beina på jorda og være på vakt. Nå har vi fått jekket oss selv ned noen hakk. Sikkert nødvendig, dog noe ubehagelig.

Barnevogna har også vært pjusk i det siste. Jeg har dratt den langs stranden uten tanke på at sand og saltvann i maskineriet, selv i en enkel og robust reisevogn fra New Zealand, vil føre til trøbbel. Det begynte med at et kulelager fikk rusk i seg og ga fra seg en usunn knasing ved rotasjon. Forsøk på rens og smøring endret ikke det faktum at fremmedlegeme hadde tatt bolig inne i kulelageret. Etter hvert låste dette lagret seg helt. Dermed flyttet rotasjonen seg fra lageret og inn i akselhuset  der den vanligvis stasjonære akslingen nå roterte, metall mot plast. Det tok ikke lang tid før det gikk varmt, oljen fordampet og knirkingen startet. Plutselig var jeg han pappaen med vogna som lager pipelyder. Forferdelig. Jeg er han fyren som gjør narr av syklister med rustent kjede, jeg smiler overbærende av folk som har vogn eller tralle som knirker og piper. Pinlig å bli utsatt for den slags selv.

Jeg sendte straks en e-post til fabrikken og ba om hjelp. Tilbake fikk jeg et langt svar om at import av noe som helst til Thailand er et mareritt, så jeg kan bare glemme å få tilsendt reservedeler. De skrev ingenting om forhandlernett, eventuelle reparatører de kjenner til i området eller triks jeg kunne utføre selv med min sveitsiske lommekniv og symaskinolje. I resepsjonen spurte jeg etter en sykkelreparatør. De flakket litt med blikket og kom til slutt frem til at det lå et motorsykkelverksted omkring en kilometer nedi gata.  Jeg gikk ned dit med hjul, aksel og lager fra barnevogna. De snakket ikke engelsk, ikke litt engang. Men de skjønte straks hva mitt problem var da de så hjulet med tilhørende deler. Imidlertid var ikke de istand til å åpne denne typen kulelager ei heller hadde de et likt et til bytte. Så de blåste med trykkluft, presset inn litt fett og smilte. Vel tilbake kunne jeg konstatere at det ikke hadde hjulpet noe, hjullageret var ødelagt og fastlåst, vogna skrek og bar seg ved bruk. Jeg følte meg som en mislykket pappa og barnevogninnehaver. Løsningen kom av seg selv en dag, og er av den kortsiktige arten. Hele det fastlåste lageret brast åpent og adskilte seg. Nå ruller hjulet igjen, denne gangen hviler akslingen imot en liten plastring i felgen, hjulet er skjevt og heller litt. Og det hele blir litt mer feil for hver dag som går. Men det piper ikke lenger. Vogna må sikkert skrotes når vi kommer hjem fra turen, men akkurat nå gjør den jobben, jeg holder pusten og krysser fingrene.  

Syden spessial, del 3

Vi tilbringer tiden her sammen som familie, men vi kan jo ikke henge sammen, på hverandre, i en stor bjørneklem bestående av tre personer, hele tiden. Dessuten blir Julia utålmodig av og til, da det er på sin plass med aktivisering, som bading, leking eller forsøk på spising. Her følger et par, forskjellige, eksempler, på hvordan vi nytter tiden.

Vi har med en DVD av Drømmehagen. Den ser vi på til barne-tv tid, en og annen kveld. At disken kun inneholder tre episoder gjør ikke noe, Julia tåler godt å se samme innholdet flere ganger. Dermed får jo vi voksne kikket på Drømmehagen også. Dette er praktisk, det hindrer først og fremst barnet fra å trykke på knapper på den bærbare PC’en som er avspillingsplattform. Vi har henne på fanget og passer på at små fingre ikke tømmer harddisken eller skrur av filmen. Som resultat nynner vi nå konstant på kjenningsmelodien til Drømmehagen, her vet jeg at vi er godt selskap. Dessuten morer vi oss med å spekulere i hvordan figurene i Drømmehagen er når de ikke filmer. Vi tror at Hinkel Pinkel bor på et hjem, at han trenger litt hjelp i hverdagen rett og slett. Det kan jo hende at han er ressurssterk og spiller overbevisende som noe veik, men vi tviler på dette, vi tror han er naturlig, spiller seg selv igrunn. Hyggelig det altså.

Opsi Daisy er litt vanskeligere å plassere, hun kan være en helt gjennomsnittlig Beliber som spiller seg selv, eller så kan hun være sånn hard og kjip, som røyker sigg og drikker i campingvogna om kvelden, mens sminken renner. Hun forbanner den enkle rollen og drømmer om større ting, hvor hun virkelig kan vise frem sitt spekter av ferdigheter. Kanskje en Tarantino film, eller Coen brødrene eller David Lynch, -en mørk thriller hadde vært noe. Makka Pakka har nok et vektproblem. Hvis han da ikke har lagt på seg for akkurat denne rollen. Det er jo noen skuespillere som er villige til å endre kroppen drastisk for å spille overbevisende og få spennende roller. Vi tror imidlertid at han kun tar slik roller, der han kan surre rundt og være tjukk og blid. Den twerkingen han gjør med rompa ser bra ut, trolig har han interesser for dans og rytme som går utover det som er påkrevd på settet til Drømmehagen. Vi antar at Makka Pakka digger Bee Gees og Saturday Night Fever filmen. Trolig er han UNICEF-fadder.

I dag hadde vi en tildragning på restaurant. Jeg har jo en historikk, jeg har tidligere klart å bringe frem både det beste og verste i folk i USA, Tyskland og Afghanistan mv. Her i Thailand har jeg vært en 7-8 ganger tidligere, og føler at jeg har forståelse for kultur og skikk. Jeg tror at jeg klarer å opptre så hensynsfylt som mulig, tatt i betraktning at jeg er en ”farang”, -utlending, (Europeer). Vel, det viste seg ikke å stemme i ettermiddag.

Vi hadde spist en god, sen, lunsj på et rimelig sted med store porsjoner. Julia hadde spist glassnudler sammen med meg, og det var mat utover hele området rundt vårt bord. Vi hadde fått regningen, sendt den tilbake med for mye penger, fått den i retur med veksel, alt vel. Når vi skulle gå plukket en av servitørene, en ung jente, opp vekselen og pekte og gestikulerte på kvitteringen og pengene. Jeg ble straks forbannet, vi hadde jo betalt. De pengene som lå igjen var jo kun drinks, ikke betalingen for maten, den hadde vi jo allerede ekspedert. ”Har de ikke kontroll, restaurant med tjue bord og åtte servitører, for et rot”, -tenkte jeg, pluss en del ting jeg ikke har tenkt å skrive her. Men handlekraftig som jeg er, fant jeg tak i den servitøren som hadde hentet vår betaling og vinket han inn, nå var både den kvinnelige, den egentlige og en slags daglig leder servitør rundt meg mens jeg spurte dem om de ikke kunne verifisere at jeg allerede hadde betalt. De pengene som lå igjen var kun drinks, ikke forsøk på betaling. Men ingen klarte å svare klart verken ja eller nei. Mitt kroppsspråk var nå veldig tydelig på dette tidspunktet, min stemme var høy, hele restauranten, omkring sju-åtte bord med russere, så på meg. Jeg var misfornøyd. Det skjønte alle. Men de ansatte skjønte ikke hva jeg var misfornøyd av. Så vi toget opp til betalingsluken, der sitter en kar som kun har det som jobb å skrive ut kvitteringer og ta penger inn. Han gadd ikke se på meg, men forsøkte å gi meg tilbake mer penger. Vel, mitt spørsmål, hele tiden, var jo om de hadde fått betalt eller om det fortsatt var tvil om min vilje til å gjøre opp for meg. Jeg fikk aldri svar, de ville bli kvitt meg. En farang på 186cm som vifter med lange armer, roper, peker og er svært misfornøyd er ikke godt for forretningen. Dette skjønner jeg, derfor blir jeg enda mer hissig, kan de ikke bare kvittere for at de har fått pengene? Til slutt går vi, ingen løper etter oss og krever noe. Ingen viser noe tegn til at vi ikke har betalt. Men jeg føler blikket deres i nakken.

Å miste temperamentet og bli synlig hissig er knyttet til tap av ansikt og sett ned på i Thailand. Dette vet jeg. Men jeg er jo en hissig fyr, jeg kan skape dårlig stemning hvor som helst på kort tid om jeg ønsker dette. Nå ønsket jeg ikke å skape dårlig stemning, jeg ville bringe på det rene at vi hadde betalt og at alt var OK. Den dårlige stemningen kom som en uønsket bonus. Jeg følte at det ble sådd tvil med min betalingsevne og vilje, og når jeg lagde en scene, som en annen Oprah Winfrey, ville de heller få meg av gårde enn å avklare betalingsansvaret. Dette gjorde meg mer intens. Jeg valgte allikevel å gå. En tanke slo snart ned i meg, det kan være at den kvinnelige servitøren hadde gestikulert til vår regning og penger, for å spørre om vi virkelig ville legge igjen så mye penger? De er tross alt vant med russere i denne restauranten, som neppe driver med drinks annet enn mynt. Vi la igjen overdrevet mye drinks, fordi maten var god, fordi servicen var helt OK, men mest av alt, fordi vi hadde laget en svinesti rundt bordet vårt av mat, sugerør, servietter og annet som Julia hadde forsøkt å spise, lekt med eller bare dratt av bordet. Det var vår måte å si takk på. Det kan ha blitt tolket som om de trodde vi ikke kunne regne og lurte på om vi virkelig ville etterlate så mye spenn. Jeg vet ikke. Resultatet ble i hvert fall at jeg fyrte meg veldig, lagde dårlig stemning i en hel restaurant og fremsto som en komplett idiot i en kultur hvor det å miste besinnelsen kun er tillatt i begravelsen til egne ektefeller. Nå som jeg har roet meg litt og tenkt over det hele er jeg fortsatt ikke sikker på hva de ville, hva mente hun servitøren? Det jeg er sikker på er at de har fått betalt og masse drinks i tillegg. Det hele hadde sikkert vært unngått om hun kunne litt Engelsk og jeg kunne besinne meg litt. Jeg håper de tror vi er russere, slik at jeg ikke har laget noe dårlig rykte for nordmenn her, -det ville tatt seg ut…

Syden spessial, del 2

All mat og alle klær, ute på verandaen, utenfor rekkevidde av insektsspray

Her i syden er vi jo i pappaperm. Vel, jeg er i pappaperm, fruen er i vanlig perm, og barnet har ikke noe spesielt på gang før utpå våren da barnehagen starter opp. Poenget er at vi driver dank her, alle tre. Nylig hadde vi også farmor her sammen med oss. Vår oppgave er å være sammen som familie. Dette har vi så langt løst ved å henge ved bassenget, bade, gå turer altfor tidlig om morgenen på stranden, spise på familievennlige spisesteder med middels mat og kikke på folk. Kikke på andre folk altså, er noe vi liker godt og føler er undervurdert som aktivitet. På engelsk heter det "People watching" og er nesten sidestillt med "plane spotting".

Her i syden er jo nesten hele verden representert. Det er ganske lett å se hvor mange kommer fra. Jeg skal bruke noen eksempler; sur, veltrent, bra kledd, ung kvinne, -hun er norsk. Brede skuldre, smale legger, ryggsekk med synelig oppblåsbar nakkepute i topplokket, -han er amerikaner. Mann med badebukse, gullsmykke og lite kroppshår, -han er russer. Mann med badebukse, gullsmykke og mye kroppshår, -han er italiener. Ung mann/kvinne med over middels mange tattooveringer, kule solbriller, ironisk caps eller hårtørkle, iPhone limt fast i hånden, spiser gjerne på restaurant i bar overkropp/i bikinitopp, -de er briter. 

Sånn går dagene. Vi sitter på stranden, ved bassenget, går tur langs strandgaten, sitter på resturant eller henger på kafe. Vi kikker på de som passerer forbi. Så langt vil jeg presentere et par observasjoner til allmenn opplysning. Russiske kvinner ruller gjerne bikinitrusen sin inn/opp mot rumpesprekken sin. Dette er helt motsatt av norske kvinner som alltid går og drar i sin egen bikinitruse, for å forsikre seg om at den dekker så mye som mulig av rumpen. Dette fenomenet er særlig observert på de kvinnelige norske strandvolleyballspillerne som nesten ikke rekker å spille volleyball, fordi de alltid trekker i trusestrikken, passer på at alt er sømmelig. Vel, russerinner, de vil ha sol på rumpa. Dermed bretter de sin bikinitruse inn mot midten, lager en mindre trekant enn plagget egentlig tillater. Så stor er altså den strandkulturelle avstanden mellom norske og russiske kvinner. 

En annen observasjon, gjort over tid, både på flyplass og ute i felt, er av amerikanerne. De er nå blitt
lavmælte. De kan ikke høres på lang avstand lenger. De snakker lavt, de gir bedskjedne fakter til hverandre, de tilbyr ikke alle i enhver umiddelbar nærhet sine tanker om alt mulig lenger. Jeg kan bare spekulere i hva som har skjedd. Det har trolig nådd frem til reisende amerikanere at farer lurer overalt, hvis de klarer å gli inn i mengden, er det mindre sjanse for at de blir et mål for mennesker med onde hensikter. Det er jo fint at amerikanerne har dempet seg. Vi har vel alle vært på tur et sted der gjerrige svensker, brautende amerikanere og kvinnejagende italienere har vist at dette ikke kun er klisjeer, men slik ting forholder seg. Nå har altså en av verdens lengstlevende kulturmyter, de høylytte amerikanerne, avgått på grunn av verdens råhet. 

Av annen aktivitet her i syden er det verdt å nevne at hotellet med tilhørende eiendom i dag har blitt gasset og sprayet, i den hensikt å bekjempe insekter. Vi fikk melding om dette flere dager forut, og har rukket å forberede oss. All mat og klær ble pakket og lagt på verandaen. Selv evakuerte vi eiendommen. Dog viste det seg at selskapet som skulle gasse og spraye var forsinket, så vi satt jo selvfølgelig ved bassenget og ante fred og ingen fare da en blåkledd med vernemaske og noe som liknet en løvblåser kom gående forbi. Han satte igang maskinen sin som spredte røyk over hele anlegget. Vi evakuerte straks. Selv den iskalde, huskykule, Aeroflotpiloten av en russer som leste avisen bortefor oss måtte gi tapt etter fem minutter i røyken. Dog myste han uimponert over brillene, på oss skandinaver, der vi løp ved første kontakt.

Vel, etter alt leven satte vi oss tilbake i bassengområdet. En bille, med spasmer, falt ned fra treet over solsengen min. De røde maurene fortsatte livet som om igenting var skjedd. Mygg har vi ikke sett hverken før eller senere. Alle de små krypene i, over og på kjøkkenbenken vår, lever videre. De digger å spise diverse tørrpulver av barnemat, trolig får de nok energi til å bygge nye imperier, bli maktsyke, splitte samfunnet sitt, gå til krig mot nabostaten, av alt kruttet de kan få av barnemat. Den er jo tross alt full av samtlige vitaminer, diverse mineraler, karbohydrater, fett og proteiner. Bra diett for noe som likner knott uten vinger. Jeg ønsker ikke mer insektsgift her. Har derfor gått til innkjøp av en munter liten, rød, vanntett og lufttett, bag  med navnet Feel Free. Den inneholder barnematpulveret nå, og står på kjøkkenbenken som et monument over menneskets foreløpige seier over krypet.

Jeg lest Silent spring av Rachel Carson, og er merket av boken. Den boken beskriver hvordan alle sprøytemidler, uavhengig av navn, inneholder en eller annen form for klor. Klor som sprøytes lagres i jorda, glir inn maten som sprøytes, glir inn i grunnvannet, til slutt inn i oss, som lagrer klor i ryggmargen vår og gir den derfra videre til neste generasjon med uante konsekvenser. Med dette bakteppet pakket jeg alle våre klær og all vår mat i bagger, ut av leiligheten. Jeg passet på, med varierende hell, at vi var langt borte mens all sprøyting foregikk, og luftet ut svært godt etterpå. Det er et ankepunkt at jeg, som turist, opplever at et land dekket av regnskog, nesten ikke har insekter. Det blir trolig sprøytet ganske friskt rundt her, ofte og lenge, for at vi turister skal ha det tilsynelatenede trygt. Mens kloakklukten ligger som en eim over enkelte bakgater.

En turist driver med ting han ikke kan