Syden spessial, del 3

Vi tilbringer tiden her sammen som familie, men vi kan jo ikke henge sammen, på hverandre, i en stor bjørneklem bestående av tre personer, hele tiden. Dessuten blir Julia utålmodig av og til, da det er på sin plass med aktivisering, som bading, leking eller forsøk på spising. Her følger et par, forskjellige, eksempler, på hvordan vi nytter tiden.

Vi har med en DVD av Drømmehagen. Den ser vi på til barne-tv tid, en og annen kveld. At disken kun inneholder tre episoder gjør ikke noe, Julia tåler godt å se samme innholdet flere ganger. Dermed får jo vi voksne kikket på Drømmehagen også. Dette er praktisk, det hindrer først og fremst barnet fra å trykke på knapper på den bærbare PC’en som er avspillingsplattform. Vi har henne på fanget og passer på at små fingre ikke tømmer harddisken eller skrur av filmen. Som resultat nynner vi nå konstant på kjenningsmelodien til Drømmehagen, her vet jeg at vi er godt selskap. Dessuten morer vi oss med å spekulere i hvordan figurene i Drømmehagen er når de ikke filmer. Vi tror at Hinkel Pinkel bor på et hjem, at han trenger litt hjelp i hverdagen rett og slett. Det kan jo hende at han er ressurssterk og spiller overbevisende som noe veik, men vi tviler på dette, vi tror han er naturlig, spiller seg selv igrunn. Hyggelig det altså.

Opsi Daisy er litt vanskeligere å plassere, hun kan være en helt gjennomsnittlig Beliber som spiller seg selv, eller så kan hun være sånn hard og kjip, som røyker sigg og drikker i campingvogna om kvelden, mens sminken renner. Hun forbanner den enkle rollen og drømmer om større ting, hvor hun virkelig kan vise frem sitt spekter av ferdigheter. Kanskje en Tarantino film, eller Coen brødrene eller David Lynch, -en mørk thriller hadde vært noe. Makka Pakka har nok et vektproblem. Hvis han da ikke har lagt på seg for akkurat denne rollen. Det er jo noen skuespillere som er villige til å endre kroppen drastisk for å spille overbevisende og få spennende roller. Vi tror imidlertid at han kun tar slik roller, der han kan surre rundt og være tjukk og blid. Den twerkingen han gjør med rompa ser bra ut, trolig har han interesser for dans og rytme som går utover det som er påkrevd på settet til Drømmehagen. Vi antar at Makka Pakka digger Bee Gees og Saturday Night Fever filmen. Trolig er han UNICEF-fadder.

I dag hadde vi en tildragning på restaurant. Jeg har jo en historikk, jeg har tidligere klart å bringe frem både det beste og verste i folk i USA, Tyskland og Afghanistan mv. Her i Thailand har jeg vært en 7-8 ganger tidligere, og føler at jeg har forståelse for kultur og skikk. Jeg tror at jeg klarer å opptre så hensynsfylt som mulig, tatt i betraktning at jeg er en ”farang”, -utlending, (Europeer). Vel, det viste seg ikke å stemme i ettermiddag.

Vi hadde spist en god, sen, lunsj på et rimelig sted med store porsjoner. Julia hadde spist glassnudler sammen med meg, og det var mat utover hele området rundt vårt bord. Vi hadde fått regningen, sendt den tilbake med for mye penger, fått den i retur med veksel, alt vel. Når vi skulle gå plukket en av servitørene, en ung jente, opp vekselen og pekte og gestikulerte på kvitteringen og pengene. Jeg ble straks forbannet, vi hadde jo betalt. De pengene som lå igjen var jo kun drinks, ikke betalingen for maten, den hadde vi jo allerede ekspedert. ”Har de ikke kontroll, restaurant med tjue bord og åtte servitører, for et rot”, -tenkte jeg, pluss en del ting jeg ikke har tenkt å skrive her. Men handlekraftig som jeg er, fant jeg tak i den servitøren som hadde hentet vår betaling og vinket han inn, nå var både den kvinnelige, den egentlige og en slags daglig leder servitør rundt meg mens jeg spurte dem om de ikke kunne verifisere at jeg allerede hadde betalt. De pengene som lå igjen var kun drinks, ikke forsøk på betaling. Men ingen klarte å svare klart verken ja eller nei. Mitt kroppsspråk var nå veldig tydelig på dette tidspunktet, min stemme var høy, hele restauranten, omkring sju-åtte bord med russere, så på meg. Jeg var misfornøyd. Det skjønte alle. Men de ansatte skjønte ikke hva jeg var misfornøyd av. Så vi toget opp til betalingsluken, der sitter en kar som kun har det som jobb å skrive ut kvitteringer og ta penger inn. Han gadd ikke se på meg, men forsøkte å gi meg tilbake mer penger. Vel, mitt spørsmål, hele tiden, var jo om de hadde fått betalt eller om det fortsatt var tvil om min vilje til å gjøre opp for meg. Jeg fikk aldri svar, de ville bli kvitt meg. En farang på 186cm som vifter med lange armer, roper, peker og er svært misfornøyd er ikke godt for forretningen. Dette skjønner jeg, derfor blir jeg enda mer hissig, kan de ikke bare kvittere for at de har fått pengene? Til slutt går vi, ingen løper etter oss og krever noe. Ingen viser noe tegn til at vi ikke har betalt. Men jeg føler blikket deres i nakken.

Å miste temperamentet og bli synlig hissig er knyttet til tap av ansikt og sett ned på i Thailand. Dette vet jeg. Men jeg er jo en hissig fyr, jeg kan skape dårlig stemning hvor som helst på kort tid om jeg ønsker dette. Nå ønsket jeg ikke å skape dårlig stemning, jeg ville bringe på det rene at vi hadde betalt og at alt var OK. Den dårlige stemningen kom som en uønsket bonus. Jeg følte at det ble sådd tvil med min betalingsevne og vilje, og når jeg lagde en scene, som en annen Oprah Winfrey, ville de heller få meg av gårde enn å avklare betalingsansvaret. Dette gjorde meg mer intens. Jeg valgte allikevel å gå. En tanke slo snart ned i meg, det kan være at den kvinnelige servitøren hadde gestikulert til vår regning og penger, for å spørre om vi virkelig ville legge igjen så mye penger? De er tross alt vant med russere i denne restauranten, som neppe driver med drinks annet enn mynt. Vi la igjen overdrevet mye drinks, fordi maten var god, fordi servicen var helt OK, men mest av alt, fordi vi hadde laget en svinesti rundt bordet vårt av mat, sugerør, servietter og annet som Julia hadde forsøkt å spise, lekt med eller bare dratt av bordet. Det var vår måte å si takk på. Det kan ha blitt tolket som om de trodde vi ikke kunne regne og lurte på om vi virkelig ville etterlate så mye spenn. Jeg vet ikke. Resultatet ble i hvert fall at jeg fyrte meg veldig, lagde dårlig stemning i en hel restaurant og fremsto som en komplett idiot i en kultur hvor det å miste besinnelsen kun er tillatt i begravelsen til egne ektefeller. Nå som jeg har roet meg litt og tenkt over det hele er jeg fortsatt ikke sikker på hva de ville, hva mente hun servitøren? Det jeg er sikker på er at de har fått betalt og masse drinks i tillegg. Det hele hadde sikkert vært unngått om hun kunne litt Engelsk og jeg kunne besinne meg litt. Jeg håper de tror vi er russere, slik at jeg ikke har laget noe dårlig rykte for nordmenn her, -det ville tatt seg ut…

Syden spessial, del 2

All mat og alle klær, ute på verandaen, utenfor rekkevidde av insektsspray

Her i syden er vi jo i pappaperm. Vel, jeg er i pappaperm, fruen er i vanlig perm, og barnet har ikke noe spesielt på gang før utpå våren da barnehagen starter opp. Poenget er at vi driver dank her, alle tre. Nylig hadde vi også farmor her sammen med oss. Vår oppgave er å være sammen som familie. Dette har vi så langt løst ved å henge ved bassenget, bade, gå turer altfor tidlig om morgenen på stranden, spise på familievennlige spisesteder med middels mat og kikke på folk. Kikke på andre folk altså, er noe vi liker godt og føler er undervurdert som aktivitet. På engelsk heter det "People watching" og er nesten sidestillt med "plane spotting".

Her i syden er jo nesten hele verden representert. Det er ganske lett å se hvor mange kommer fra. Jeg skal bruke noen eksempler; sur, veltrent, bra kledd, ung kvinne, -hun er norsk. Brede skuldre, smale legger, ryggsekk med synelig oppblåsbar nakkepute i topplokket, -han er amerikaner. Mann med badebukse, gullsmykke og lite kroppshår, -han er russer. Mann med badebukse, gullsmykke og mye kroppshår, -han er italiener. Ung mann/kvinne med over middels mange tattooveringer, kule solbriller, ironisk caps eller hårtørkle, iPhone limt fast i hånden, spiser gjerne på restaurant i bar overkropp/i bikinitopp, -de er briter. 

Sånn går dagene. Vi sitter på stranden, ved bassenget, går tur langs strandgaten, sitter på resturant eller henger på kafe. Vi kikker på de som passerer forbi. Så langt vil jeg presentere et par observasjoner til allmenn opplysning. Russiske kvinner ruller gjerne bikinitrusen sin inn/opp mot rumpesprekken sin. Dette er helt motsatt av norske kvinner som alltid går og drar i sin egen bikinitruse, for å forsikre seg om at den dekker så mye som mulig av rumpen. Dette fenomenet er særlig observert på de kvinnelige norske strandvolleyballspillerne som nesten ikke rekker å spille volleyball, fordi de alltid trekker i trusestrikken, passer på at alt er sømmelig. Vel, russerinner, de vil ha sol på rumpa. Dermed bretter de sin bikinitruse inn mot midten, lager en mindre trekant enn plagget egentlig tillater. Så stor er altså den strandkulturelle avstanden mellom norske og russiske kvinner. 

En annen observasjon, gjort over tid, både på flyplass og ute i felt, er av amerikanerne. De er nå blitt
lavmælte. De kan ikke høres på lang avstand lenger. De snakker lavt, de gir bedskjedne fakter til hverandre, de tilbyr ikke alle i enhver umiddelbar nærhet sine tanker om alt mulig lenger. Jeg kan bare spekulere i hva som har skjedd. Det har trolig nådd frem til reisende amerikanere at farer lurer overalt, hvis de klarer å gli inn i mengden, er det mindre sjanse for at de blir et mål for mennesker med onde hensikter. Det er jo fint at amerikanerne har dempet seg. Vi har vel alle vært på tur et sted der gjerrige svensker, brautende amerikanere og kvinnejagende italienere har vist at dette ikke kun er klisjeer, men slik ting forholder seg. Nå har altså en av verdens lengstlevende kulturmyter, de høylytte amerikanerne, avgått på grunn av verdens råhet. 

Av annen aktivitet her i syden er det verdt å nevne at hotellet med tilhørende eiendom i dag har blitt gasset og sprayet, i den hensikt å bekjempe insekter. Vi fikk melding om dette flere dager forut, og har rukket å forberede oss. All mat og klær ble pakket og lagt på verandaen. Selv evakuerte vi eiendommen. Dog viste det seg at selskapet som skulle gasse og spraye var forsinket, så vi satt jo selvfølgelig ved bassenget og ante fred og ingen fare da en blåkledd med vernemaske og noe som liknet en løvblåser kom gående forbi. Han satte igang maskinen sin som spredte røyk over hele anlegget. Vi evakuerte straks. Selv den iskalde, huskykule, Aeroflotpiloten av en russer som leste avisen bortefor oss måtte gi tapt etter fem minutter i røyken. Dog myste han uimponert over brillene, på oss skandinaver, der vi løp ved første kontakt.

Vel, etter alt leven satte vi oss tilbake i bassengområdet. En bille, med spasmer, falt ned fra treet over solsengen min. De røde maurene fortsatte livet som om igenting var skjedd. Mygg har vi ikke sett hverken før eller senere. Alle de små krypene i, over og på kjøkkenbenken vår, lever videre. De digger å spise diverse tørrpulver av barnemat, trolig får de nok energi til å bygge nye imperier, bli maktsyke, splitte samfunnet sitt, gå til krig mot nabostaten, av alt kruttet de kan få av barnemat. Den er jo tross alt full av samtlige vitaminer, diverse mineraler, karbohydrater, fett og proteiner. Bra diett for noe som likner knott uten vinger. Jeg ønsker ikke mer insektsgift her. Har derfor gått til innkjøp av en munter liten, rød, vanntett og lufttett, bag  med navnet Feel Free. Den inneholder barnematpulveret nå, og står på kjøkkenbenken som et monument over menneskets foreløpige seier over krypet.

Jeg lest Silent spring av Rachel Carson, og er merket av boken. Den boken beskriver hvordan alle sprøytemidler, uavhengig av navn, inneholder en eller annen form for klor. Klor som sprøytes lagres i jorda, glir inn maten som sprøytes, glir inn i grunnvannet, til slutt inn i oss, som lagrer klor i ryggmargen vår og gir den derfra videre til neste generasjon med uante konsekvenser. Med dette bakteppet pakket jeg alle våre klær og all vår mat i bagger, ut av leiligheten. Jeg passet på, med varierende hell, at vi var langt borte mens all sprøyting foregikk, og luftet ut svært godt etterpå. Det er et ankepunkt at jeg, som turist, opplever at et land dekket av regnskog, nesten ikke har insekter. Det blir trolig sprøytet ganske friskt rundt her, ofte og lenge, for at vi turister skal ha det tilsynelatenede trygt. Mens kloakklukten ligger som en eim over enkelte bakgater.

En turist driver med ting han ikke kan

Syden spessial, del 1

Kinesere på stranden

Vi har reist en tur på pappaperm i syden. Flyturen gikk i fiskekrok, i god avstand til Ukraina, dermed tok det lenger tid enn vanlig. Julia er i den flotte alder og vekt at hun kun koster noen hundrelapper å ha med på flytur. Dette innebærer også at hun ikke får eget sete, ei heller en slik seng å ligge i. Altså må hun sitte på fanget hele flyturen. Julia valgte da å sprelle, på fanget, hele flyturen. Den bagen, til å ligge i for barn, som vi hadde med til henne, ble tatt fra oss før vi kom om bord. Den dukket heller aldri opp igjen ved ankomst.

Vel fremme, etter omkring 20 timers reise fra dørstokken, via taxi, fly, fly og taxi, er ikke hotellet helt bekvemme med vår ankomst. Ubehagelige saker det der, resepsjonisten er amper, hun mangler info og penger. Vi har jo booket og betalt, ganske mye for lenge siden. Skal hun da være sur på meg for manglende info? Jeg har mitt på det tørre, men siden det er vi som faktisk skal bo her, legger jeg godviljen til etter litt gneldring over disken. Jeg forsøker å forsyne henne med vårt oppholds og betalingsbevis. Jeg henviser henne til vårt reisebyrå og agent. Alt dette sender jeg på epost. Ingenting kommer frem til henne, mailadressen hun har gitt meg fins ikke. Jeg gir opp. Begynner å late som ingenting. Ser en annen vei når jeg passerer resepsjonsskranken. Legger igjen overdrevent med tips til renholderne av rommet, prøver å kjøpe et godt ord for meg selv blant staben. Så langt har det virket. De har ikke kastet oss ut enda, eller vært her og mast mer heller.

 

Her i syden er det russerne og kineserne som styrer. De er flest. De får menyer på sitt språk på restaurantene. De store butikkene ansetter folk som snakker språket for å selge mer til russerne og kinesere. En fyr jeg kjøpte en hengekøye av takket meg for handelen med ”spasiba”, -takk på russisk. Selv her på vårt hotell er det en slags konkurranse mellom de to stormaktene. Jeg tror russerne leder. De er flest, bruker bassenget mest og tar generelt mest plass. En russer som likner på Putin er den mest markante. Han har tynt hår, små øyne dypt i hodet, spiss nese og store brystmuskler. Han er ganske lik Putin, ikke dobbelgjengeraktig, mer som en bror eller fetter. Det er helt tydelig at ungene hans hører på sin far, og at kona hans synes han er en bra fangst.  

Russerne er avmålt hyggelige mot oss. Jeg får inntrykk av at de liker oss skandinaver. De liker oss omtrent som de liker hunder. Hvis de måtte velge mellom å betale strømregningen og veterinærregningen en måned, så ville de valgt strømregningen og latt hunden seile sin egen sjø. Men det er mye bedre enn å være amerikaner i deres øyne for tiden aner jeg. Jeg tror amerikanerne verdsettes omtrent på høyde med potetål.

To av de russiske ungene, trolig 8-9år, sang plutselig og uoppfordret den russiske nasjonalsangen her en dag. De var i bassenget, hang å hvilte seg på en flytebøye, da de plutselig stemte i fedrelandssangen. Alle sanksjonene mot russerne har ikke nådd middelklassen enda, de har råd til å feriere her og ungene deres synger nasjonalsangen der norske barn ville nynnet på Justin Bieber.

Kineserne ser vi lite til. De bor på hotellet her, men bruker ikke bassenget. Vi ser dem ikke på de samme turistfellene som oss. De er på stranden, men ikke for å bade. De er påkledd, de tar bilder. Selvbilder, noen ganger med selvbildepinne. Mest utbredt er i grunn kombinasjonen av mann med speilreflekskamera tar bilde av kvinne i sommerkjole, solhatt og store solbriller med havet som bakgrunn. Hvis de ikke er her for å bade eller sole eller drikke, som resten av oss, hva gjør de da? Vi fant kineserne til slutt, på det det nye, store, avkjølte kjøpesenteret. De handlet i de dyre butikkene. Kinesere i flokkformasjon beveget seg sakte fra klokkebutikken til elektronikkbutikken til juvelhandleren.

Dagene går med til soving, mating, bading for Julia. Vi voksne gjør mye av det samme som henne, men får klemt inn lesing innimellom. All treningen vi skulle starte med, som vi snakket så mye om, har i det store uteblitt. Fruen har tatt til å løpe med barnevogn om morgenen. Selv prøver jeg å svømme litt. Men den daglige squashspillingen, all styrketreningen, vel jeg planlegger det fortsatt.

Julia blir bare kvikkere for hver dag. Nå står hun, drar seg opp langs bord og stoler, står der og holder seg fast, prøver å balansere, prøver å stå helt selv, slipper taket og går på hodet i gulvet. Hun liker å stå heller enn å sitte. Dermed står hun nå stadig på fanget mitt, hun tråkker meg på magen, i skrittet. Magesekk, tarmer, lever og andre innvoller er helt ømme etter all tråkkingen hun gjør. Hun går heller ikke av veien for å tråkke far på ballene. Kort sagt, så jobber hun hardt for å unngå å få noen søsken.

Vi forsøkte oss på en skikkelig turistklisje sist kveld. (Nei, vi har ikke tatt bilder av tærne våre med strand, bølger og hav som bakgrunn og postet på Fjesboken. Men vi sprekker nok og prøver å gjøre dette senere.) Vi forsøkte å sende opp en slik lykt i varmluftsballong. En luftballong av rispapir og ståltråd med en tennbrikett surret fast i midten, nederst. Hele stasen skal lette og seile av gårde som en fakkel over havet i mørket. Joda, vår hadde alle de nødvendige komponenter, men den var for stor. Fakkelen i midten klarte ikke å puste nok varmluft opp i den overdimensjonerte mikke mus-aktige rispapirballongen. Den styret i bølgene etter kun noen meters flukt. Den falt som råoljeprisen og kom seg aldri igjen.   

Vinterforberedelser

Fruen kløyver ved, april 2013

Den siste tiden har jeg drevet vinterforberedelser. Byttet til vinterhjul på biler, hentet ved, ryddet inn utemøbler og kikket på plenen. Ja, det er jo slik at plenen skal ha litt lengde før kulde og snø kommer. Det er visst bra for plenen å ha litt lengde i nakken igjennom vinteren. Min plen er ganske lang, jeg har lyst til å klippe den, av estetiske grunner, for å være en god nabo. Blir plenen mer raggete nå, kommer katter til å trekke hit, barn vil skynde seg forbi om kvelden, hundeeiere vil la bikkja drite i hagen uten inngripen. Altså, blir plenen vår høyere nå, vil den signalisere at vi har gitt opp uteområdet vårt og kaos kan ta over. Katter er jo de første til å skjønne slikt. Men hvis jeg klipper plenen nå, så kan det hende jeg bidrar til at den blir frostbrent, brun og ødelagt, kort ved øra og ubeskyttet mot vinterens prøvelser. Det beste hadde vært om snøen falt nå, tjukk og fin, og ble liggende til slutten av mars.

Veden jeg hentet er selvhogd. Jeg er veldig stolt. Den ble felt, kappet, kløyvd og stablet igjennom april og mai 2013. Det ble familiedugnad, fruen er god med øksa og kløyvde all veden. Skogen var et stykke blandingsskog hos min svoger og søster, som jeg kunne tynne fritt i. Det ga meg stor glede å gå i skogen, plukke ut trær, planlegge hvor de skal falle, sage felleskår, felle, kviste, kappe osv. Å pusle rundt med motorsag og øks i skogen, jobbe med veden, ga meg stor ro.

Nå er siste rest av denne veden kjørt hit til huset. Jeg leide en svær boggietilhenger for å frakte veden. Det gikk fint helt til jeg skulle rygge med tilhengeren. Etter mye frem og tilbake fikk jeg jukket tilhengeren ned innkjøringen. Siste biten inn i carporten tok jeg manuelt. Jeg stolte ikke nok på min egen rygge-med-tilhenger-kompetanse. Dermed dyttet og svingte jeg på hengeren manuelt, med egen kropp, egen rygg. Boggiehengeren viste seg å være veldig tung å svinge med kroppsmakt. Dette burde ikke være noe sjokk all den tid den har to hjul på hver side, som vil rulle rett frem, ikke svinge. Så der stod jeg, bøyd over tilhengerslepet, dyttet, dro og løftet samtidig. Ga alt, det var tungt, hengeren var seig og treg. Jeg kjente at det strakk seg i ryggen, og øyeblikkelig gjorde jeg en rask analyse av min egen idioti, der jeg stod krummet og løfte-trakk-dro med alt jeg hadde av vekt og kraft. Jeg var strak i beina, krummet i ryggen og hadde fullt utslag på de lange armene. Jeg kunne nesten høre kiropraktoren min le og gni seg i kassaapparatet. Tanker om uførhet, prolaps, mislykkede ryggoperasjoner og avføringsproblemer løp gjennom hodet mitt der jeg bakset med tilhengeren. Nå, dagen etter, er ryggen fortsatt OK, men det er en parantes av en smerte der, en slags påminnelse om at jeg har vært dum, misbrukt den tilliten ryggen har gitt meg, at det kan smelle når som helst.


Dermed ble hjulskift på familiens biler satt bort
denne høsten, til den lokale bensinstasjonen. Det
føles tungt, lite mandig. Jeg klarer ikke skifte hjul på egne biler en gang. Hva blir det neste, skal jeg kjøpe meg snøfreser og spise frossenpizza, legge meg ned som fri mann og svinne hen? For å rette opp det dårlige inntrykket jeg følte nå hang ved meg, skyndte jeg meg å tømme skapet for sko for deretter å sette inn sko med fett og skopuss mens jeg mumlet noe om å ta vare på det man eier, brum-brum.