Pappaperm igjen, i syden, del 4

Denne karen bor heldigvis ute, trolig 30cm lang

Nå har vi vært her 32 dager, og har 16 dager igjen. Dagene går i ett. Utfordringene er delvis som hjemme og delvis nye.

Å få smurt barna med solkrem har vist seg å være en kamp. Begge søstrene lager mye leven og drama, de er ikke greie å få smurt. Dette tar lang tid og ender med kun klattvis dekning, omtrent som GSM på nittitallet. Utover dagen ser vi hvor vi ikke har klart å smøre, der blir det rødt. Da lyver både mor og far for seg selv og sier at "solkremen ikke er så bra, vi bør kjøpe en annen neste gang." Gamle utfordringer har blitt med på lasset hjemmefra. Den eldste datteren vil ikke spise noe annet enn hvitt brød med smør, eller pasta med ketchup. Kun små mengder, og uregelmessig. Heldigvis fikk vi tak i havregryn til kokainpris, nå spiser hun i hvert fall det hver morgen. Den yngste vil ikke legge seg og lager motstand som ville fått Amnesty til å reagere. Enten fordi vi som foreldre tydeligvis er kjipe, -det høres slik ut når hun gråter så sårt. Eller fordi hennes motstand mot søvn og våre forsøk på å legge henne vil få enhver politisk fange til å tenke at slikt mot kunne jeg selv trengt.

Heldigvis utvikler noen ting seg bra også. Begge jentene digger nå å bade. Den eldste, som er fin på det, likte ikke sand og bølger og alt styret på stranden i begynnelsen, men har nå blitt litt av en labrador i bølgene. I svømmebassenget tøffer de rundt med hver sin svømmering, som små radiobiler med lavt batteri og lite styring, men sterk vilje og endel seighet.

Mamma og pappa har fått til en fin rotasjon der det soves litt ekstra annenhver morgen. En av oss står opp med arvingene rundt klokken seks, den andre ruller rundt i senga, mumler et eller annet, kanskje "So long, suckers!", og sover videre et par timer til.

Vi er opptatt av dyrelivet her nede. Det lever noe i hver krok. Det lever noe i hver eneste matemballasje som ikke er lukket godt nok. Det lever en svær grå-brun edderkopp på badet. En sånn jaktedderkopp. Den spinner ikke nett, den overfaller sine offer og gjør kort prosess. Den har også gitt enkelte av oss hjerteklapp kun ved sitt åsyn. To ganger har jeg prøvd å fange den for å kaste den ut i hagen. Begge ganger har den unnsluppet på magisk vis. Den er så rask at jeg ikke klarer å se hvor den tar veien. Den sitter i ro helt til jeg kaster en håndkle over den. Så spretter den i siste liten unna. Men det skjer så raskt at jeg ikke klarer å oppfatte det. Om den hopper, springer, ruller eller faktisk fordunster, det vet jeg ikke. Men jeg er overrasket over hva den enn gjør, så skjer det på en slik ninjaaktig måte, helt uten spor. Selv er jeg positiv til edderkoppen. Den har ikke prøvd å spise noen medlemmer av familien foreløpig. Av annet insektliv er det nok å ta av på badet, sånn sett er det fint at den er der og gjør et innhugg. Dog sprer den uhygge. Enkelte medlemmer av familien nekter nå å tisse på dette badet. Jeg har en teori om at den store kakerlakken som flyttet ut av badet og inn i stua i forrige uke, gjorde det for å unngå edderkoppen. Den kjente på seg at nå hadde den fått gå i fred så lenge, omtrent som en julegris, at det var like før edderkoppen fant frem slaktemaska. Det er vel slik slaktegriser hadde det på gården før. Når far gikk i kjelleren for å brygge øl, da skjønte grisen at det nærmet seg. Noe magisk skulle skje. Noen skulle ha øl og ribbe til jul gitt.

Den svære kakerlakken som flyttet inn i stua fra badet, den fant sin bane i takvifta. Jeg prøvde å fange den en kveld den spaserte på sofaryggen. Den fant følgelig ut at den skulle teste vingene sine, noe den trolig ikke hadde gjort mye. Den klarte å fly, men ble fanget i malstrømmen rundt takvifta. Videre fløy den to runder uten kontroll, brukte for mye sideror, fikk en real dask av vifta, smalt inn i veggen og ble liggende opp ned på gulvet og gispe etter luft. Jeg kastet den ut på plenen. Ved nærmere ettertanke burde jeg spent en hårstrikk rundt den og lagt den i benken under vasken på badet. Så kunne ninjaedderkoppen hatt den som sikringskost om magre tider skulle oppstå. Det er på sin plass å nevne at denne kakerlakken var så stor at den ikke ville fått plass i en vanlig fyrstikkeske.

Vi har selvfølgelig egen gekko her. Den holder seg i nærheten av vinduer og dører, der sprekker rundt karmen tillater alt av kryp og insekter fri ferdsel inn og ut. Jeg har i lang tid prøvd å fotografere den, uten hell. Jeg kunne stå i andre enden av stua og heve en arm, uten kamera i hånden, og den dukket bak gardinene lynraskt. En morgen datt den faktisk ned i vinduskarmen da jeg dro fra gardinene. Men jeg ble mer forfjamset enn den. Så inget foto da heller. I kveld satt den plutselig helt i ro over kjøkkenvinduet og lot seg avbilde flere ganger uten tegn til flukt. Trolig er det ikke samme dyret, men en vikargekko som ikke fikk rundskrivet om å være sky og måteholden på Instagram.

Vi hadde en artig episode på stranden for to dager siden. Som normal norsk barnefamilie hadde vi håndklær, badetøy, vannflasker, bleier, solbriller, kjeks, barnevogn og annen nips spredt over et stort område. Far nippet øl, Leonore spiser på sigarettsneiper hun fant i sanden, Julia og Beathe var ute og badet. Plutselig ble skyene grå og den påståelige brisen som ofte drives før et lavtrykk kom susende gjennom trærne. Vi skjønte at nå kom ettermiddagsregnet. Vi pakket i en fei, fant frem regnjakker og sendte vår lokale vann, øl og kokosnøttleverandør på jakt etter taxi. Han fant en tuk-tuk til oss, men det tok fem minutter før den dukket opp. Imens stod vi der på fortauet bak stranden, kledt i goretex og oljehyre. Russerne rundt oss begynte å flakke med blikket, flere fant frem sandalene og hylte ned øllen selv om den nesten var full. Ingen dråper var falt, men alle kikket opp. Vi lastet inn i vår tuk-tuk og for avsted. Svært fornøyd med at i dag var det vi som vant. Tidligere har vi dyttet dobbeltvogn med våte unger oppover gaten mens regnet har fosset ned og alle andre har passert oss i taxi med duggede ruter. Vel, så viste det seg at denne regnbygen skulle lenger nord. Regnet kom ikke. Først to timer senere åpnet himmelen seg. Vi er trolig de første menneskene som har kjørt tuk-tuk i Thailand, i goretex, i solskinn. Jeg er ikke sikker på om det er en fet rekord. Men vi har god beredskap da.

I går, 27. januar 2017, gikk vi inn i hanens år. Det kinesiske nyttåret ble feiret lokalt ved å sette ut mat til avdøde slektninger og smelle av store remser med kinaputter. Skolene er åpne, men barna må ikke møte opp. Dagen etter, i dag, har alle fri. Untatt de som arbeider i reiselivssektoren. Og det er alle her i grunn. Så vi har ikke merket noen forskjell. Kinesisk nyttår er ferie for alle i Kina. De blir stort sett borte i to uker. Dermed er det enda flere kinesere her enn vanlig. Alle utlendinger som arbeider i Kina eller Singapore og Hong Kong pleier også å komme. Men jeg forstår at de reiser til penere deler av Thailand. Phuket har utviklet seg til et sånt mareritt av et chartersted. Hotellene spretter opp, den offentlige infrastrukturen klarer ikke holde tritt. Alle tar seg til rette, både bedrifter, private og turister. Ingen plukker søppel eller utfører andre tjenester som bidrar til å holde et sted levelig. Ergo drar de som har et valg andre steder. Vi som har små barn er her fordi det ligger et meget godt internasjonalt sykehus her, som vi vil være nær om det skjer noe med ungene. Hadde ungene vært tenåringer hadde vi vært på et slikt sted som er avbildet i brosjyrene. Ikke her hvor eksos, kloakk og støy er i mengder. Mens fortau, rent vann og litt luft mellom folk og bygg er mangelvare.

Russere, italienere, Kata beach, Andamanhavet

Pappaperm igjen, i syden, del 3

Nå går livet sin skakke gang. Gamle sannheter blir gjentatt. Unger som er uthvilt og mette er glade unger. Imidlertid så skjønner ikke ungene dette selv, og stritter imot søvn og mat. Helt til de plutselig er så trøtte og sultne at de spiser hva som helst og sover hvor som helst. Vel, maten bør være full av raske karbohydrater og soving bør helst inntreffe upassende sted og tidspunkt. I taxi fem minutter før vi kommer hjem til leiligheten, eller i armene til pappa mens vi løper for dekning for å unngå ettermiddagens styrtregn er tydeligvis å foretrekke for en lur.

Vi har vært her i over fire uker nå, og ser vel snart ut som om vi alltid har bodd her. Selvfølgelig ser vi fortsatt ut som russere på chartertur for alle rundt oss. Men vårt vanemønster er endret. Vi gidder ikke gå på stranda om skyene varsler regn. Vi kler oss mer, prøver å unngå sol. Vi handler i dyre matbutikker med importvarer og kjøper lokal mat i de små hullene i veggen uten navn, som ingen turister bruker. Vi vet nemlig at der får vi den beste og billigste thaimaten. Vi ser ut som utlendinger som alltid har bodd her, er mer korrekt. I går kjøpte vi en pose havregryn, fra svenske Axa, til nesten 90 kroner, i importbutikken. Det er vel fem ganger prisen hjemme. Men havregrøt til frokost er jo hjørnesteinen i vårt ultranorske kosthold. Folk som bor utenlands blir jo mer bevisst sitt opphav enn de som faktisk bor i sitt opphavsland. Det er bare å granske den norske kolonien syd i Spania eller se på hvordan liberale muslimer fra midt østen blir konservative etter en tid i Malmø. Pappaen i dette husholdet har allerede begynt å nære tanker om hvor godt og friskt Ringnes pils er, sammenlignet med Chang øl brygget i Bangkok. Det er nærliggende å si at vi er i ferd med å bli uspiselige.

Ferien vår er full av små møter med andre mennesker. Julia, nesten tre år, har fått seg lekekamerater på stranda. To lokale gutter på tre og fem år, er med sin mor eller bestemor, -vi er usikre, hver dag på stranda. Hun selger iskrem til turistene. Gutta leker med plastpistoler og lego under et tre som gir god skygge. Julia leker med dem nesten hver dag. At de ikke snakker samme språk betyr ingen ting. Hun snakker norsk og de snakker thai, det går helt fint. Hun sjefer rundt med disse gutta, de synes det er stas. Når hun er sammen med dem glemmer hun at hun egentlig er en Disneyprinsesse på erten. All sanden som fester seg til kroppen er greit plutselig. Vanligvis er dette krise for prinsessen. Å bruke solhatt er også greit, vanligvis er dette en anledning til utfordre mamma og pappa sin autoritet. Hun har også begynt å stå og tisse bak et tre, slik som gutta gjør.

Pappa har hatt en kveld på bar alene. Mor og far hadde hatt en diskusjon, som det heter på middelklassenorsk. Da er reglene slik at far skal gå på bar og mor skal se på serier på TV etterpå. Ved en tilfeldighet ble det den lokale tyske baren. Sven som har bodd i Thailand i tjue år driver denne sammen med sin lokale kone. De spiller tysk pop, snakker tysk og drikker. Etter at det ble avklart at jeg ikke var hverken russisk, polsk eller litauer, ble jeg tatt inn i varmen der. Jeg fikk ros for min stusselige ungdomsskoletysk. Damen bak baren delte rundhåndet ut lokalt risbrennevin. Jeg trodde først det var søt, tysk, fruktsnaps. Tyskerne drakk det som om det var pæreknert fra Lidl. Jeg prøvde å henge med, men måtte gi meg. Heldigvis satt jeg ved siden av den tyske IT-ingeniøren Arnold, som var gjerrig, og syntes det var en kjempeide at han drakk mine shots også. På min andre side satt en sjømann fra Østerrike. Han hadde lagt sjøkabler i trettifem år og lengtet til pensjon om tre år. Han ble min venn så snart jeg klarte å ramse opp tre østerrikske bedrifter, Glock, Red Bull og Puch Steyr. Selv kom han kun på et selskap til fra Østerrike, Fürst. Enten var han full eller så er det snevert med aktivitet nedi alpelandet. Videre hevdet han hardnakket at nasjonalskatten Opus hadde originalversjonen av landeplagen "Life is life". Han hadde aldri hørt om Laibach.

Den lokale vaskedamen, som rengjør leiligheten vår, får litt tips hver dag. Dette var hun helt uforberedt på. Nå vet hun ikke hva hun kan gjøre godt for oss. Vi er favoritter i bygget her. Det trenger vi. Med unger som aldri spiser en hel brødskive, men heller smuler den opp og trykker den med smørfingre ned i stolputer og gjemmer halvspist frukt bak sofaen, er det godt med litt medvind. Imidlertid er hun glemsk. En dag glemte hun nøklene sine her, vi hadde plutselig tilgang til et leilighetskompleks, nabohotellet der hun også jobber, samt hennes eget hjem. Vi finner stadig en støvkost eller noe annet liggende rundt om. Dette er greit for oss. Dog ble det krise for far da hun to dager på rad glemte å fylle på med dopapir. En voksen nordmann med feriemage finner trygghet i å ha to doruller i reserve. De kan være svært nyttige, helt nødvendige faktisk, plutselig. En dag glemte hun å legge ut nye håndklær etter å ha tatt inn de gamle. Resultatet av dette ble at vi nå får nye håndklær annenhver dag, ikke ukentlig, som kontrakten sier.

Vel, som dere skjønner har vi kun i-landsproblemer her. Så alt er greit.

Pappaperm igjen, i syden, del 2

Vel, nå har vi vært her i tre uker, og livet er i en slags balanse igjen. Ungene er friske. Vi har opprettet rutiner som stort sett fungerer, kveld og natt. Vi har rutiner på dagtid, uten at det er en suksess, men det er noe. Det ser ut som oss foreldre bestemmer. Altså bestemmer vi voksne, men det er ikke alltid at det virker eller vi har rett. Omtrent som Trump altså.

Det er bra vi skal være her lenger enn standard to ukers ferie. De to første ukene ble stort sett tilbrakt innendørs, med syke barn. Begge ungene hadde en runde med virus og feber. Begge foreldrene fikk en runde med dårlig mage. Vi fikk restene av en tropisk storm hit. Den tok ikke livet av noen her, eller skylte biler og hus på havet. Men det fosset ned, uavbrutt, som på film, i to døgn. Vi var vel hele tre dager på stranden de første to ukene.

Den siste uken derimot, har vi surret lenge hver morgen.
Leonore står opp tidlig og sover litt noen timer senere hver morgen. Julia bruker timer hver morgen på å fortære thailands barne-TV. Mamma og pappa drikker pulverkaffe, sjekker været hjemme på Yr.no, (vi er tross alt nordmenn), og sniker seg til en lur.

Midt på dagen går vi på stranda, stopper for lunsj, leker på stranda, går hjem, bader i bassenget, spiser middag, legger unger. Vi har funnet ut at det er hensiktsmessig å bruke samme restaurant flere ganger. Så de skjønner at vi ikke er russere. Selv har vi et godt forhold til russere, men endel restauranter er kjølige. Jeg skjønner det for så vidt. Russerne bringer øl og vannflasker fra supermarkedet til restauranten, de kjøper stort sett forretter, og går uten å etterlate drinks. Dette er smart, sparer penger. Men det blir ikke så god butikk for restaurantene. Russerne er jo ikke kjipe, de har bare så lav kurs på sine rubler og søker å få mest mulig ut av budsjettet.

Det er noe ved meg. Dette noe gjør at alle som driver restaurant tror jeg er russer. Når jeg svarer negativt på dette hender det de tror jeg er polsk eller Litauer eller... Alle italienerne på stranda tror også vi er russere. De behandler oss som luft. Dog har det hendt at de sprekker og smiler litt til ungene. Jeg er usikker på hvorfor italienerne er så kjepphøye. Landet deres er nesten konkurs på grunn av kunstig god pensjon, høy arbeidsledighet og korrupsjon. Så kommer de hit og later som om de er direkte etterkommere av Keiser Nero hele gjengen.

Svenskene er også her, selvfølgelig. De er tatoverte gitt. Særlig karene har mye blekk festet på armber og overkropp. Det ser ut til at det er en trend å angi opphavssted. En fyr hadde "Stockholm" tatovert over smalryggen med gotiske bokstaver. Artig tramp stamp på en mann. En annen hadde "Made in Göteborg" på brystkassa. Svenskene er kule og lugne, og glir inn i mengden, kun avslørt av nevnte kroppstegninger.

Nordmenn fins også. De er alltid best skodd og kledd. Veldig fornuftige med ryggsekker. Akkurat som jeg, som drar på min Norrøna Besshø 45L fra 1997. Full av vann, håndklær, badetøy, førstehjelpsmappe, hodelykt, multiverktøy, solkrem, nødlader til iPhone osv... Jeg så en fyr som syklet, fort, treningssyklet, midt på dagen. Han hadde proff sykkel med karbonramme. Sykkeltrøya hadde "Skogn IL" trykket over hele ryggen. Jeg antar at samtalen hjemme i Skogn i høst har vært som følger:

Kone: "Burde ikke vi dra til Thailand i julen, komme oss vekk og få litt sol?"
Mann: "Faen, hvordan skal jeg klare sort trøye i Norseman til sommeren om vi henger i Thailand hele vinteren?"
Kone: "Vi er så lite sammen som familie. Ungene trenger å ha litt fritid sammen med oss foreldre."
Mann: "Så lenge jeg kan ta med sykkelen og får tid til seksten timer i uka med trening er det samme for meg. Svømme kan jeg vel også få til nedi der."

Vel, oppsummert så kan jeg si at vi nå driver vi med det vi kom for. Vi driver dank som familie. Imidlertid er det ikke helt likt som forrige gang vi var her på pappaperm. Den gang var vi to foreldre, ofte forsterket av farmor eller mormor, og kun en unge. Nå er vi to foreldre og to unger. Altså er aktivitetsnivået større. Det er mindre tid til å sitte i ro og digge livet. Dette burde ikke kommet som noen overraskelse for oss. Vi har jo hatt to barn i ni måneder nå. Men det kan se ut som vi var blendet av minnet fra forrige tur. Vi klarer oss bra nå også, men dette overskuddet vi hadde håpet å oppnå som foreldre, hvile og egentid. Det har naturlig nok uteblitt. Imidlertid så finpusser vi på opplegget vårt, hvem som står opp med ungene, når vi legger oss, hva vi pakker i sekken og stellebagen, når vi spiser lunsj osv... Om tre-fire uker, når vi drar hjem, er jeg helt sikker på at vi har et knall opplegg og kjøreplan som passer foreldre og barn helt topp. Den skal jeg dra skrive om og skryte av, og vi kan igjen føle oss som tidenes foreldre. Eventuelt er vi skilt og ungene solgt på Finn.no.

Pappaperm igjen, i syden, del 1 (kronologiske notater første seks døgn)

Jah, nå er vi tilbake igjen. Vi har, som kjent, fått enda et barn. Dermed er det på sin plass å reise på pappapermtur igjen, til syden. Grunnlaget er det samme som forrige gang, vi vil ha tid til å være sammen som familie, på en enkel måte som gir god tid til samvær.

Dermed er varmt vær en fordel, ingen tid kastes bort til å kle på unger, krangle om votter, lete etter lue og ta av bobledressen igjen, fordi noen har bæsjet. Her er det riktignok endel krangling om solhatt. Norske mødre, også den representert her, krever nemlig full solskjerming av norske unger til enhver tid. Så ungene må gå med solhatt. De likner på noe fra en britisk strand på femitallet. Riktignok kun i sekunder av gangen, de vil nemlig ikke ha hatten på, og kaster den vekk så snart far eller mor snur seg bort.

Denne gangen har vi leid en stor leilighet, med to soverom. Den ligger langt unna stranden, slik at vi har råd til å leie den. Vi bor lenger vekk fra fest og morro nå. Disse barene hvor turistene drikker shots og synger karaoke, er veldig bråkete foretak, særlig hvis man er nabo. Dette lærte vi forrige gang, og har nå flyttet inn i et nabolag hvor det bor lokale. Vår tanke er at de lokale er sindige mennesker, bedre enn fulle turister. Det stemmer. De er veldig hyggelige, de digger lyshårede unger og de har tatt oss vel imot. Imidlertid bor vi rett ved en lokal skole. Mye av undervisningen er basert på rytme og sang.  Det trommes, synges og lalles, det meste av tiden. I halvsøvne i morges, døgnvill etter seks timer tidsforskjell og sliten av unger som ikke ville sove, hørte jeg taktfaste rop i nærheten. Denne ørsken mellom søvn og våken tilstand kan hente frem de rareste ting fra hjernen. I mitt hode ble det raskt konstatert at vi bodde ved siden av en moske, at det var innkalling til morgenbønn, at klokken var mellom fem og seks om morgenen og at jeg burde sove mer. Litt senere våknet jeg igjen av den samme moskeen. De holdt det gående fortsatt. Kanskje jeg hadde sovet helt fra morgenbønnen til formiddagsbønnen? Det er vel fire timer mellom disse to bønnerundene? Hodet klarte allikevel å stille spørsmål ved hele moskeideen. Det er svært få moskeer i denne delen av landet, kun de tre sørligste provinsene er muslimske. Resten av landet er hovedsakelig buddister. Rare greier, den moskeen. Er det bedre med moske om morgenen enn karaokebar om natten? Vel, til slutt ble jeg vekket av eldste datter, 2,5 år, som lurte på om det var morgen. Den skolen, som var moske i ørsken under morgengry, den har holdt det gående med tromming, sang og diverse folkehøyskoleaktiviteter i hele dag. Jeg heller mot at det faktisk er et tempel, som utdanner buddistmunker. Det er veldig vanlig å ta to år som munk her i landet, før man gifter seg. Som en slags religiøs førstegangstjeneste.

Turen ned hit, ti pluss en time i fly, gikk greit. Ingen omkom. Konemor klarte å skjule for ungene at hun har kronisk, og aktiv, flyskrekk. Eldste datter sovnet til slutt, var i drømmeland i omkring fire timer. Yngste datter sov 3x tjue minutter, med puppen til mamma i munnen. Resten av tiden roterte hun rundt på fanget til sin far og vekslet mellom naiv glede og bunnløs sorg. Ingen av foreldrene sov. Ingen av de andre flypassasjerene ble så plaget at de kom med trusler eller sjikane. Dette kan jeg trolig takke raus alkoholutdeling fra Thai Air og aktive høreklokker med støyskjerming for. Ergo, de urutinerte, men glade svenskene med tattoeringer over alt, de drakk til de sovnet. De reisevante nordmenn hadde høreklokker. Alle pensjonistene smilte skjevt og mimret til da de selv hadde små barn, og tok en GT til. De av dere som synes business class er dyrt på fly, -det er det ikke. Det er fint verdt dobbel pris å slippe å forholde seg til fulle svensker, stressa småbarn, stressa småbarnsforeldre og dårlig beinplass.
For ordens skyld, de fulle svenskene var veldig gode til å være fulle. Ikke noe bråk, ikke noe søl, bare lun svensk humor og lange blikk mot flyvertinnene.

Vel, vi er på plass. Yngste datter, Leonore, har blitt svært forkjølet. Har feber og sover ujevnt. Men hun får i seg mat og puppesuppe. Vi håper hun kommer seg raskt. Selv er jeg syk av bekymring, som bare pappaer kan bli. Jeg tror at begge ungene kommer til å bli dødssyke, det er bare spørsmål om tid. Ellers har vi det bra, og er i gang med å testspise oss igjennom de lokale restaurantene.

Idyllen startet skjevt denne gangen. Tre dager etter at vi ankom sover yngste datter fortsatt lite, hun har i liten grad tilpasset seg tidsforskjellen. Hun er fortsatt syk, tidvis over 39 grader i feber. Vi dro til legen for å sjekke henne. Det heter seg jo at unger kan ha feber over 40 i dagesvis uten at det er dramatisk. Vel, som pappa kan jeg si at jeg følte det som dramatisk da hun i morges hadde over 39 i feber. Legen mente det var virus, ikke bakterier, og at alt ville ordne seg. Det er hyggelig, vi tror jo også det, men foreløpig har vi altså en unge som ikke sover noe særlig, selv med feber og sjaber allmentilstand.

Det er mye vi må passe på her. Ungene skal helst ikke prøve å pelle på tusenben som daffer rundt utenfor her. De er mye hissigere enn sine nordiske, fjerne slektninger, men ser ut som små leketog der de stresser rundt. Fristende for en liten jente på nesten tre år å pelle på, fristende for en jente på åtte måneder å putte i munnen. Det er endel enkle løsninger som ikke passer småbarnsfamilien her vi bor. De har pyntet fugene mellom flisene på gulvet med maling, for at de skal se lyse og pene ut. Vel, denne malingen den flasser av i flak, som yngste datter putter i munnen. Ikke særlig sunt. Videre har de i god byggeskikk for området satt inn vinduer og dører som ikke passer helt i sine vegghull. Ergo er det fri bane for insekter å komme inn og kald air condition luft å stikke ut. Her nede er strømmen dyr, jeg synes det er merkelig at det ikke er større fokus på å holde den kalde luften inne, dermed spare seg for at samtlige turister kjører sin air con på full spiker under hele oppholdet. Dessuten er det mygg og knott og andre insekter som vil inn til lyset og bite og stikke oss som bor her. Den gjengen kunne godt vært igjen ute i friluft.

Summen av sykt barn, barn som ikke vil sove, barn som ikke vil spise. Farer som lurer, lite søvn på mor og far. Alt dette driver opp stresset hos meg. Det hender jeg tenker at jeg kunne vært tappet for stresshormoner. Melket for disse hormonene som bobler rundt, gjør meg urolig, gir hodepine og anspenthet samt klump i magen. Kanskje det er et marked, kanskje likeglade mennesker ønsker å kjøpe litt stresshormoner, kjenne litt på hvor klamt og nervøst det kan være når det knyter seg over tid. Kjenne litt på baksiden av det å leve. Kjenne på redselen for at det skal skje noe med barna, at vi ikke er gode nok foreldre, at vi kunne gjort ting annerledes og bedre, at jeg burde sett tegnene tidligere, skjønt hvor det bar, truffet forhåndsregler... Jeg har aldri hørt at stresshormoner kan utvinnes, eller at det fins et marked. Men hvis dette er mulig, så er jeg jævla Exxon Mobile Statoil Shell innen stress for tiden. Det spruter ut av fingertuppene. De få minuttene med ro og glede som inntreffer innimellom, når ungene tidvis ser uthvilte, friske og glade ut, de klarer jeg ikke respondere på, jeg tenker heller at dette er deres måte å skjule sin egentlige tilstand, -som en skadd ulv som er redd for å bli kastet ut av flokken, maler de på seg smil og morro, for å lure far. Men far lar seg ikke lure, han sitter der med sine mørke tanker og tror at dette er det siste vi hører fra disse barna, hvorfor har jeg ikke sett tegnene før..?

Vi vet, når vi reiser langt vekk, med alle våre dingser, at de ikke vil virke optimalt. Her nede i sydenland er vi omgitt av masse wifi, men lite internett. Og da er vi like langt. Derfor lastet vi ned filmer før vi dro, for at de skulle være tilgjengelig på Mac og iPhone, også ombord på fly og i en suppe av wifi uten innhold. Vel, Apple holder ikke ord. Til tross for lovnader om at "off line" og tilgjengelighet, så virker ikke dette i praksis. Apple sender alt opp i skya, iCloud, og krever internett for å få tilgang til det. De har tydeligvis en helt annen forståelse i Cupertino, av hva "off line" betyr, enn meg. Det eneste, som viste seg å fungere, var en gammel iPod. En god gammel en med hard drive og uten annen tilknytning til verden enn kabel. Dessverre har vi ikke lastet noen filmer på denne, men det er musikk der, som kommer helt av seg selv, uten at iCloud symbolet blinker og krever internett.
Dette er en seier for meg som mener at kabel er det nye trådløst, dog irriterer det meg at jeg lot meg forføre av flotte løsninger, som ikke fungerte. Så nå er Julia nødt til å se på Thailandsk barnetv, som stort sett sender dubbet Manga fra Japan, som er altfor voldelig for henne. De fine Disney-filmene ligger godt bevart i en serverpark er utenfor vår rekkevidde.

Ok, nok syting nå. Håper på bedre stemning ved neste korsvei. Jeg burde jo skrive noe om alle italienerne og russerne som er her, hvordan de ser ut og hva de liker å drive med. Jeg burde også skrive noe om thai arbeidsmoral og rettskaffenhet, men det får være. Akkurat nå er jeg sikker på at ungene som sover er enten for kalde eller for varme, at de snart vil våkne, så jeg burde pelle meg i seng og få et par timer med søvn.