2019 Sommerferie dag 3

Dagen i dag brakte masse mer regn enn Yr hadde meldt. Vinden var omtrent som forutsett. Vi drog til byen for å handle. Byen for oss, denne uken, er Schleswig, nord i Tyskland. Vi har ikke vært her før, men det passer reiseplanen vår, og nye steder er alltid spennende, kjipt, tragisk, farlig eller kjedelig. Akkurat her og nå føles dette området behagelig kjedelig. Byen bar preg av at de hadde penger på 1980-tallet og bygde store flotte kontorbygg i sentrum, som står tomme i dag. Folkene som bor her snakker pussig tysk med dansk potet i halsen. 

Vi bor utpå landet. Omgitt av jorder, kyr og flatklemte frosker på veien. Rett nedi åkeren her ligger det en innsjø med brakkvann, koblet til Østersjøen med et trangt utløp mot nord-øst. 

Jentene har stadig trekk som får meg til å tenke på katter. Når det er lavtrykk blir de trøtte og sure. De bruker energien sin til å krangle med hverandre og å mase på foreldrene sine. Heldigvis sover de godt da. 

Vi brukte ettermiddagen til å fortsette å vende treåringen til innesoving. Det gikk bedre i dag. Hun og pappa la seg i hver sin ende av sofaen. Hun fikk sitte og kikke i bøkene sine til hun trillet over av utmattelse. Pappa tror i hvert fall at det var det som skjedde. Han sovnet nemlig lenge før treåringen, i sin del av sofaen. Mamma og femåringen er domestisert for lengst. De gikk å la seg på hemsen og siden ble det stille i i to timer. 

Før middag måtte vi ut. Pappa og barn trives bedre foran vedovnen hvis de har vært ute og hoppet i sølepytter først. Vi gikk tur i den lokale skogen. Der var det spennende larver, masse falne trær, dunkelt og relativt tørt. Løvverket hadde tatt av for regnet. Enhver skog bringer også med seg et spinkelt løfte om at vi kanskje kan få se reven. Ungene går rett på limpinnen hver gang og speider etter reven der de hoiende springer langs stien. 

Vel hjemme, våte og kalde, fyrte vi i vedovnen, drakk kakao og lekte piknik på pledd på gulvet. 

Siden vi kun har internett i minutter av gangen her, har mor og far begynt å lese bøker. Dette minner om hytteferie slik vi husker det fra 1980 og -90 tallet. 

Sommerferie 2019 dag 2

Alle sov godt den første natten i den innleide hytten. Men det var ikke helt uten dramatikk. Treåringen hadde mareritt og våknet, overbevist om at det var spøkelser på rommet hennes. Mamma våknet også og trøstet. Pappa sov. Storesøster sov. Pappa ble vekket av mamma for konsultasjon. Pappa besluttet å legge treåringen sammen med mamma i dobbeltsengen og flytte seg selv inn i treåringens seng. Det virket. Alle sovnet igjen. 

Morgenen bragte sterk vind og «utrygt for regn». Men ferie er ferie, vi kan ikke sitte inne og vente på bedre vær. Vi besteg våre sykler og dro ut for å bli kjent her blant åkrene, helt nord i Tyskland der Danmark, Østersjøen og Tyskland møtes. Vi fant et bakeri, en strand og en lekeplass. God uttelling for en sykkeltur på tre kilometer. Femåringen som sykler selv fikk oppdage at nedoverbakker er gøy og oppoverbakker slitsomt. Nede i Nordrhein-Westfalen er det helt flatt nemlig, høydekoter er ukjente saker. 

Før vi kom oss avgårde hadde vi en plastikkposekrise. Her i Tyskland fins ikke plastikkposer lenger. Mammas sykkelsete i tykt lær var gjennomtrukket av gårsdagens regn. Mamma liker ikke å starte sykkelturen våt på rumpa. Men hadde vi plastikkpose, neida. Vi fant frem gladpack. Gladpack er jo, som tidligere nevnt her i bloggen, helt ubrukelig. Den tynne plastfilmen kleber seg bare til seg selv, eller hendene til den som håndterer det. Gladpacken ble ønsket dit Osama Bin Laden hviler. Pappa fant en gammel ziplock pose fra IKEA, full av klesklyper, den er alltid med på ferie. Trolig stammer selve posen fra en pappaperm til Thailand i 2014. Den var ganske skjør, men ble tvunget over sykkelsetet og gjorde nytten. Mor meldte imidlertid om fantom-fukt på rumpa etter tjue minutter.  

Etter en fin oppdagelsestur, en kjapp lunsj med alt for mye sjokolademelk til barna og en feriepils til pappa, skulle vi sove middag. Treåringen trenger en time eller to med søvn midt på dagen for å ikke bli varulv utpå ettermiddagen. Vanligvis sover hun i hagen i sin vogn. Men pappa fant ikke plass til vogna i bilen denne gangen. Ergo er hun, for første gang i sitt liv, uten barnevogn. Pappa mente at hun må lære seg å sove inne. Etter ti minutter med det motsatte av søvn; vill lek, latter, tårer, fornektelse og krangel, -mente mamma at hele ideen om søvn uten vogn midt på dagen var et skrekkelig feilsteg og helt sjanseløst. Pappa prøvde å snakke fornuft i treåringen, noe som førte til raseri, mer fornektelse, gråt og akutt behov for mamma. Hun er så trøtt at hun sjangler, men velger å være våken, sint og uforutsigbar. Nå sitter vi og håper på at hun til slutt besvimer av utmattelse, forhåpentligvis i nærheten av sengen så hun kan lempes oppi uten å våkne fra koma. 

2019 Sommerferie dag 1

Alt gikk fint i morges. Vi hadde det ikke travelt. Skulle ikke rekke hverken ferge eller fly. Ungene satt i pysjen og så på Netflix. Pappa drakk kaffe og pakket bil. Mor fant de siste sakene, tannbørster og fluortabletter samt bamser og annet som barna vil savne, men ikke hadde trykket ned i sine overfylte sekker. 

Vel avgårde fant vi ut at vi ikke hadde pass. Vi skal nemlig ut av landet, som del to av vår ferie. Kun pass er gyldig legitimasjon for oss nordmenn. Dermed måtte vi snu. Vi havnet i vegarbeid, måtte kjøre femten kilometer ekstra for å komme oss hjem igjen. Sekstifem kilometer og 70 minutter etter opprinnelig start var vi klare for å forlate leiligheten vår igjen, denne gang med pass og nytisset. Livet så lyst ut.

Navigasjonen i bilen mente at turen ville ta 243 minutter lenger enn standard tid. Den oppgir ikke grunn for sine beregninger, men trolig er det kø og trøbbel på veien som er årsaken. Navigasjonen er programmert til å vite at en en tidsøkning på over hundre prosent ikke er greit. Nordmenn med ny BMW er ikke sånne fine folk som mener at alt kan ta den tiden det tar og legger igjen klokka hjemme når ferien tar til. 

Dermed bar det ut på små sideveier, med stiv kurs østover. Etter to timer på tur var det fortsatt 420 kilometer igjen av en tur som opprinnelige var på 415 km. Vi slapp å stå i kø. Bilen tok oss rundt alle flaskehalser. Men det var lange omveier. Vi skulle nordover, men endte med en røslig høyreflankering som dro oss forbi Bergen-Belsen, igjennom Hamburg sentrum, langs flotte riksveier med staselige alleer grodd til tretunnel, omgitt av moden hvete.

Underveis på turen har ungene kranglet, hørt på Freddy Kalas, sovet og sutret. Vi har hatt to spontane tissestopp. Vi har også hatt et spontant «pappa er sint og må dra bilen brått ut på vegskulderen, stoppe og skjelle ut barna i baksetet, før vi kjører videre» stopp. Dette kommer i tillegg til to regulære stopp for mat, lek og toalettbesøk. Vi var også innom Lidl og handlet. Lidl er et forferdelig sted, men valget ble enkelt da nærmeste vanlige matbutikk lå femten minutter lenger unna. Klokken var allerede 20.00 og ungene burde ha vært i seng for lengst.   

Dette er vår første tur med sykler festet på hengerfestet bak bilen. Pappa er ikke tilhenger av å ha noe som helst på utsiden av bilen, men tilhenger av å ha med sykler. Hele sykkel-holder-dingsen har egenvekt på tjue kilo og tre sykler som veier omkring tretti kilo tilsammen. Alt dette er konstruert som en badebrygge som hviler ut fra et spinkelt hengerfest. Det hele virker naturstridig og feil. Men skal vist fungere opp til hastigheter som 130km/h. Hele Tyskland kjører rundt med sånne. De kjører fort. Og de har kjøpt en billig versjon. Vi har den dyreste som fins. Konstruert av svenske ingeniører og bygd av de flinkeste kinesere. 

Endelig fremme ble vi positivt overrasket. Vi har tydeligvis leid et anneks i en hage bak et større hus. Det er dam med karper i hagen. Den stedlige katten er stor og kosete, men bet treåringen så fort foreldrene snudde ryggen til. Her er det helt stille. Mobildekningen byr på Edge, og minner oss om nittitallet. Husets wifi er tomt for internett, ergo sender signaler, men er ikke koblet videre til verdensveven. Her får vi tid til å snakke med hverandre, fremfor å kikke på telefonen vår. 

Livet i Tyskland, vinter-vår 2019

Münster domkirke, Nordrhein-Westfalen

22. feb 2019: Nå er det vår her nede i Westfalen. Fuglene kurtiserer hverandre, gresset er enda grønnere enn tidligere i vinter, det er mildt også om natten og ungdommen har for lengst funnet frem småsko og ankelsokker. Bilen min er allerede gul av pollen. Vi startet sykkelsesongen for to uker siden, har ikke sett oss tilbake siden. 

Julia fikk sin første sykkel i juni 2018, men fikk aldri taket på dette med pedaler, balanse, se fremover osv. Siden vi er hippe og moderne foreldre fikk hun aldri støttehjul. Tanken er at hun skulle dure rundt på balansesykkel uten pedaler og deretter bytte til vanlig tråsykkel, lett som en lek. Men slik gikk det ikke. Hun fikset ikke overgangen til pedalsykkel. Vi parkerte sykkelen og maste ikke noe mer om det. Hun ville imidlertid prøve sykkelen igjen nå i februar, og klarte å sykle på første forsøk. Foreldrene var så stolte at de holdt på å sprekke. I noen sekunder var alt strevet med unger glemt og gleden var overveldende. Syklisten selv, snart fem år, var så full av mestringsglede at hun nesten lettet. Siden den gang har alt handlet om å sykle. 

Tysk som språk står sterkt i dette landet. Mor lærer seg fortsatt språket. Hun skal snart ha en kvalifiserende eksamen, som igjen vil kunne oppgradere hennes CV. Ungene på sin side er drevne i tysk. Nylig sa Julia «Danke» i søvne da jeg brettet dyna over henne, en sen kveld i januar. Setningsbygningen er tysk, også når det snakkes norsk hjemme. «Vil du med min bil kjøre» er en helt vanlig uttale her hos oss nå. Oversett dette direkte til tysk høres det flott ut. På norsk høres det litt tungt ut. 

Vi har moret oss mye over kalde tyskere i vinter. De er dårlig kledd. Ikke alltid tynnkledd, men ofte upraktisk. Tyske barn har nesten ikke vinterklær, de må brekkes ut av sykkeltrallen utenfor barnehagen hver morgen, kun iført olabukser og høstjakke samt lue. Voksne sykler med en hånd på styret og en i lomma for oppvarming, så bytter de om etter en stund. Lue bruker de ikke, ikke voksne heller. Min teori er at tyskerne mener at vinteren her i Westfalen er for kort til å investere i. Bare de biter tenna sammen i desember og januar, -så kommer bedre tider. Altså handler det om tysk gjerrighet, samt muligens prøyssisk barneoppdragelse. De er ikke blakke, ergo ingen vits å synes synd på dem. Dermed morer vi oss over det vi ser. De synes nok på sin side at vi nordmenn er idioter som kjøper klær for fire årstider når man strengt tatt kun trenger garderobe for sommer og vår/høst. Selv er jeg så gammel nå at det føles helt naturlig å være snusfornuftig på ovenfra og ned måte. Snart skal jeg få meg brodder, pipe og monokkel. 

Minnestein over det lokale regimentet

Våre barn vokser i rekordfart for tiden. De vokser et sted av gangen. Plutselig har de dobbelt så lange bein som dagen før, så blir hendene enorme før ørene eser. 

Dessuten sover de jevnere. Vår yngste, snart tre år, sover ofte hele natten igjennom nå. Basert på Dr. Google er det vanlig at barn sover hele natten fra de er 12 måneder eller 18 måneder eller 72 måneder. Vi har ikke blitt vant med denne nye sovingen hennes. Våkner vi en morgen klokken 06.15 uten at noen av oss har hørt eller sett noe til minsten ila natten, så føles det feil. Vi har sluttet å tro at hun er død. Men vi føler at vi har forsovet oss, litt syndig er følelsen. Det er nesten som et glimt tilbake til hvordan livet var før barn, -denne gyldne men akk så ugjenkallelige tid. 

Far har gjennom høsten og vinteren snakket om å reise til alpene for å stå på ski, med eller uten familie. På nett oppdaget han en fin landsby i tynn luft der det ikke kun fantes skibakker, også spa og svømmeanlegg basert på varme kilder fra fjellets indre. En hel uke med ski, snø, lek, bading så far for seg. Prisene var stive, men heiskort, skileie, transport, familieleilighet, alt dette koster. Vel, da tiden var inne for å bestille familieferie endte vi med en alt-inkludert-pakke på Gran Canaria. Hva skjedde? Vel, det var vel utsiktene til moro, slit, avslapping som ga syden overtaket. En ferie i alpene med familien ville ikke gitt noen som helst ro til hverken mor eller far, det ville vært full fart fra morgen til kveld. En slik alt-inkludert pakke på spansk-tysk charterhotel med aktivitetsverter for barna, solseng til mor og kald øl til far, -den blir nok roligere for opphavet. Dessuten krever den mindre utstyr. Reisen er, ironisk nok, enklere. Det føles allikevel som jeg har tapt. Hvordan skal jeg bygge gode små skiløpere av ungene hvis de må løpe rundt å bli solbrent i syden hver vinter? Å bli god på syden krever ingen ferdigheter. Å bli god Nansen-lærling derimot, det krever ullundertøy som klør, far som maser, mor med kakao på thermos, lek i snøen i all slags vær, ski som glipper på flatmark osv. Dette kan kun påtvinges ungene i kalde og kjipe omgivelser, over tid. Vel, det ser ut til at dette slitet starter neste år for vår del.

(31. mars 2019: Turen til Gran Canaria gikk overraskende fint. Alle hygget seg i bassenget. All inclusive har noe for seg, så sant det blir gjennomført så hyggelig og smertefritt som vi opplevde. Alle de ansatte var ja-personer, all maten var god, far fikk øl i baren og betalte kun med et smil.)

Ungene våre er forøvrig flotte små personer så sant de er mette og uthvilte, som tidligere påpekt her i bloggen. De vil gjerne bidra hjemme, helst der de er mest i veien. Vi slipper dem til, de baker pizza så mel og deig fins over hele huset. De får vaske opp til kjøkkenet er vannskadet og de selv har utviklet svømmehud mellom fingrene. De sprayer gjerne badet med livsfarlig baderomsspray og utvikler kols før de har startet på skolen. Men rydde det vil de ikke, ikke eget rot. Hva er det som gjør at de vil gjøre alt vi voksne gjør, -så lenge det ikke er rydding? Tar gjerne imot tips her.

Litt tidligere i vinter hadde en av småjentene symptomer på urinveisinfeksjon. Legen, som vi får time hos på dagen her i Tyskland, kunne fortelle at prøvene var negative. Imidlertid skjønte han at grep måtte tas. Han foreskrev eplejus til drikke og kamomille-te til å bade i. Jepp, dette var ikke heksedoktoren vi traff på bussen utenfor jernbanestasjonen i sentrum. Dette er en overutdannet barnelege. Han foreskrev kjerringrådet kamomille-te i badekaret uten å flakke med blikket. Så nå trakter vi litersvis med gul te som vi heller i badekaret fra de største grytene vi har. Jentene digger det. Mor rynker på nesen. Far liker dualiteten i det hele. 

Nylig dukket det opp blå prikker på gulvet på et barnerom. Det viste seg raskt at treåringen hadde tagget med tusjene til storesøster. Dermed havnet vi i følgende dilemma, -var det treåringen som utførende ledd som var skyldig her? Eller var det en lang rekke enkelthendelser, deler av et system, som hadde inntruffet og endt med blå flekker på gulvet vårt? Barnets mor heller mot første løsning. Altså gi treåringen kjeft, så blir det slutt på tagging. Far derimot vil at fabrikker skal slutte lage tusj som markedsføres mot treåringer, og foreldre må slutte å kjøpe tusj osv… Altså ikke egentlig treåringen sin feil, men verden sin feil. Litt på samme måte som våpenlobbyen i USA, våpen er bra, det er systemet som er feil… Men jeg vil jo ikke være enig med våpentullinger. Så løsningen ble at treåringen fikk kjeft av mor og far beslagla tusjene. 

Lokal biff, stekt hjemme

Ellers må jeg få melde om at par oppdagelser som har gjort livet enklere, samtidig som far føler seg smartere. Life hack som YouTube ville kalt det. Jeg har begynt å kjøpe gaver til barn og lagre. Ikke nødvendigvis til mine barn. Jeg husker når de har bursdag. Men alle disse andre barna, i barnehagen og i utvidet vennekrets. Plutselig trenger vi en eske Lego og et maleskrin, -en søndag ettermidddag. Flott å da ha noe liggende i mitt hemmelige lager. Den andre oppdagelsen, er ganske opplagt, men har gitt god uttelling, -å kjøpe kortreist mat på det lokale markedet. Aldri har vel en biff vært så mør. At han som selger den vet noe om den, kan si med overbevisende sikkerhet at denne er mør. Likeså fisken som selges i fiskebilen på markedet, de har ikke sett den vokse opp i eget fjøs, men de driver en liten bedrift i en omreisende bil. De tar høyere priser enn supermarkedet. De går konkurs om kundene føler seg lurt eller ført bak lyset.  Ergo fersk fisk og ikke noe annet.

Julebrev 2018 fam. Wie-Rust

Uberwasserkirche, Münster

Ikke alle liker kopierte julebrev. Kopierte A4 ark der alle får akkurat den samme historien om unger og ferie og arbeid og bikkja. De vil heller ha personlige julekort, skrevet for hånd. Dette skjønner jeg ingenting av. Det må da være bedre med generell oppdatering fra året som har gått, enn kort hilsen med knotete håndskrift?Jeg poster årets julebrev her. Ingen får julekort i år uansett. Vi har fortsatt 65 takkekort fra sommerens bryllup å skrive. Der får alle en personlig hilsen. Dette tar tid. Forhåpentligvis er kortene ferdige til utsending før selvangivelsen. Hele tidsplanen for disse takkekortene har sprukket som budsjettet til Stortingets postmottak. Mao. vær glad for at det kommer et generisk julebrev her.

Rammen rundt det hele er at vi i hele 2018 har bodd i Tyskland alle fire, der far arbeider i en internasjonal stab. Mor drifter familien og ungene vokser.

Januar husker vi nesten ikke. Mamma Beathe var en tur på tekstilmesse i Frankfurt for å pleie sitt profesjonelle nettverk.

Ungene var stort sett syke fra sent desember 2017 til sent februar 2018. Heldigvis klarte de å være syke annenhver uke, så mor sjelden hadde mer enn en febersyk smårolling å underholde. De hadde allverdens barnehagepest. Mor og far selv fanget kun annenhver epidemi. Vi overlevde, har sikkert fått bedre immunforsvar. Men det tar på humøret å alltid være litt hanglete selv eller ha en sutrete unge midt på natten. 

I Februar og mars arbeidet pappa Pål Torleif masse. Han var ikke bortreist, men kom hjem etter at ungene hadde lagt seg og dro mens resten av familien satt i pysjen og spiste frokost. Den mest ubrukelige måten å være fraværende på. Altså pappa er hjemme om natten, men han ser ikke barna, bidrar ikke med noe nyttig, men er ikke helt borte vekk, ergo er det en slags forventing om pappa som skal komme hele tiden. 

Mamma Beathe startet med hjemmeundervisning i tysk i februar. En pensjonert lærerinne kommer to dager i uken og utdanner mor. Dette har gått veldig fint. Beathe har funnet frem sine grundige studievaner igjen, -kun det beste resultat er godt nok. Hun gjør tysklekser, tenker på tysk setningsbygning om kvelden etter at hun har lagt seg og retter på far sin tysk når anledningen byr seg. I tillegg er hun sint på unødvendig komplisert tysk grammatikk. 

Vi reiste en snartur hjem til Norge i påsken. Traff familie og noen venner. Vi rakk både noen dager i Enebakk og noen dager i hytta nedpå sørlandet. Far insisterte på å kjøre egen bil. Dermed tok turen frem og tilbake over et døgn hver vei, inkludert Kielferge og fire timers autobahn. (Hvis ikke hele verden nå vet det; Pål Torleif kjøpte seg ny, fin BMW i 2017. Den liker han godt og vil gjerne bruke og vise frem mest mulig. Dette fører til at familien bruker Kielferga mye, til tross for at det er kostbart og langsomt.) 

2018 BMW 520 DAXT etter bilspa!

Den tradisjonelle Langfredag-mottagelsen på hytta ble avholdt også i år. 14-16 personer var innom. Det som er nytt, siden 2016, er at de som sitter lenge og nyter sin Cava i den sure vårvinden, får hjemmebakt tynnbunnspizza. Ungene deltar med elting og kjevling av pizzadeig på kjøkkenet mens de voksne oppdaterer hverandre på skillsmisser, nye barn/barnebarn, dødsfall og annet sladder. Kokken selv pleier å bli brisen, og har to år på rad glemt den siste pizzaen i ovnen. Heldigvis sier røykvarsleren ifra når pizzaen er særdeles godt stekt. 

I april/mai var far på tre ukers kurs i de tyske alper, rett utenfor Garmisch Partenkirchen. Det var en deilig avveksling fra de flate kornåkre i Westfalen å få komme ned i sør-øst, der tyrolerhus og lederhosen ikke er ironisk, men helt dagligdags. Dessverre var snøen borte, det var likevel lett å komme seg til fjells. Som alltid er det godt skiltet i Tyskland, dette gjelder også stier i utmark. Tyskerne har med øl i sekken og nyter når de endelig har kommet seg opp på en topp. Som nordmann tar jeg selfie, drikker vann, tørker snørr og løper ned igjen. Helt ute av stand til å nyte turen, mer opptatt av å være rask og fortelle andre om hvor rask jeg har vært opp på hver topp… 

Midt i mai kom fars kamerater fra Rælingen og Enebakk på besøk til oss i Münster. Det ble en tøff langhelg. Vi oppførte oss som om vi var 18-år igjen. Satt sent oppe. Nøt de billige ølprisene. Beveget oss i flokk, både på sykkel og til fots. Aktivitetene var stort sett spise kjøtt på restaurant og deretter fordøye det hele på bar etterpå. Alle var enige om at det var en fin tur og noe som måtte gjentas. Spørsmålet er vel om kroppen til disse førtiåringene tåler en slik utflukt igjen. Jentene synes det var stas å ha fem onkler på besøk den helgen og snakker stadig om «han med skjegget», «Thomas», «han uten hår» osv…

Far med litt sår rygg, mor vakker i bunad, unger fulle av sukker, 17. mai

Grunnlovsdagen ble feiret i hagen vår i Tyskland. Tyske venner og norske kolleger var invitert. Tyskerne visste ikke hva de skulle forvente. Det de fant var en flokk nordmenn som ikke skammet seg over å være stolte av sitt land og sin historie. Jentene løp rundt i Cubus-bunader med lyst hår og mor hadde på Åmli-bunaden. Røkt laks, fenalår, eggerøre, iskrem, kake, hvitvin og champis samt pølse med lompe ble langet ut i store mengder. Overraskende mange likte fenalåret. Linie Aquavit ble også drukket uten å foretrekke en mine. Tyskerne selv feirer ikke sin nasjonaldag, men har fri på Gjenforeningsdagen, uten at alle i gamle Vest-Tyskland mener at gjenforeningen var nødvendig.

Scheveningen, Nederland

Vi startet sommerferien siste uken i juli. Dette er sent med norske øyne, men følger feriemønsteret til Nordrhein-Westfalen. Først reiste vi til Bodensee via Heidelberg. Ved Bodensee bodde vi på hotell og hadde to rom. Ungene fikk eget. Det var stort, og skummelt, for 2-åring og 4-åring. De måtte dele rom, det er de ikke vant med. De slapp å dele med mamma og pappa, også rart. Vi hadde baby call på hele natten. Rett som det var stod pappa opp på et blunk og løp ut i hotellkorridoren i underbuksa og inn på naborommet der noen trengte trøst, melk eller bare å se et vennlig ansikt. Vi var der i ni døgn. Ambisjonene var å bade, spise is hver dag og ellers ta det med ro. Om vi tok det med ro kan jo diskuteres, men vi stresset ikke. På veg hjem stoppet vi i Frankfurt og bodde på sånn gammeldags luksushotell med masse tjenere som ikke gjorde noe som helst før vi stakk en 5Euro i neven på dem. Men da skjedde det plutselig masse på en gang. Vi fikk inn senger til ungene på rommet, det ble levert bamser på rommet, bilen min ble parkert uten å bli bulket eller dra på seg 400km ekstra ila natten. Etter litt klesvask hjemme i Münster var vi på stranden i Nederland, en trikketur nord for Haag. Flott strand, god stemning og blåskjell til lunsj hver dag en knapp uke. Vi kjørte 4500km med bil. Det var varmt. Alle strekninger tok akkurat 50% lenger tid enn navigasjonen foreslo og ungene ville kun høre en sang på radioen «Nena; Neunundneunzig luftballons» Vegarbeid, semitrailere i syke antall og altfor mange biler må ta skylden. 

Til slutt tok vi ferga til Oslo og alt handlet om å bli gift for andre gang. Tusen ting skulle fikses og koordineres. Vi hadde giftet oss i Tinghuset året før men ville dra på med kirke, prest, selskap og masse festligheter. Det gikk fint, men vi fikk kjørt oss. Alt gikk etter planen, været var flott, bruden var pen og brudgommen holdt seg nesten edru til etter han var ferdig med sin tale. Høydepunktet kom da en kjekk kar begynnelsen i av førtiårene danset break dance i de sene timer under festen. Rekk opp handa alle som hadde spontan og kvalifisert break dance fra en gjest under sitt bryllup?

Foto: J. Fredrik Braadland-Olsen

Ungene driver med det de skal. De vokser, lærer seg nye saker og blir stadig mer folk. Selv Leonore på 2,5 år minner mer om menneske enn villdyr for tiden. Hun er en sangfugl og nynner stadig på sanger fra barne-TV eller god natt sanger mor og far synger. Julia på 4,5 år er en leder, hun sjefer gjerne, drar igang saker og vil at alle skal ha det fint hele tiden. Julia er rask og smidig, får leke med eldre barn i barnehagen da hun klatrer, løper og herjer like bra som 5-6 åringer. Begge snakker nå tysk. Julia snakker flytende tysk. Hun er ikke bevisst dette selv. Klarer ikke å oversette norsk til tysk hvis hun blir utfordret, men lever to liv. Et norsk og et tysk. Om natten babler hun gjerne tysk i søvne. Hun er en tøysekopp, men helst utenfor hjemmet. Som en sunn 4,5 åring bruker hun helst tiden hjemme på å krangle med lillesøster og utfordre mamma og pappa på det meste. Vi hører rykter om at dette skal roe seg idet hun blir fem år. Vi ser frem til det. Det siste året har det vært mye drama. Mamma og pappa i vår familie lar seg provosere og følelsene er høye. Lillesøster lar seg inspirere og er så langt den som er sintest, mest utholdende sint og mest høylydt. Til og med Julia blir paff når Leonore drar igang sine raptuser.

Leonore

Julia

Leonore lærer seg saker og ting svært raskt. Hun er et ekko av sin søster. Alt storesøster sier og gjør blir forsøkt gjentatt øyeblikkelig, bokstavelig. Dette lærer hun nok mye av. Når Julia sier «Jeg må tisse» og løper mot do, gjentar lillesøster frasen, løper etter storesøster og blir stående å glo på Julia som sitter og vipper på ramma. Denne teknikken har ledet henne raskt inn i kompliserte prosesser. Hun klarer seg bra og er tidligere igang med finmotorikk enn søsteren var på samme alder. 

Høsten i Münster var stort sett fin. Regnet uteble for det meste. Regnet som vi sårt trengte etter en altfor tørr sommer. Vi startet etter endt ferie i slutten av august og høsten gikk fort. Ryggen til Pål Torleif som var på bristepunktet i juli 2017 er nå så god at livet går som vanlig igjen. En kiropraktor i Münster har tjent mye penger på dette, men levert godt resultat. 

Mor var tom etter bryllupet. I ett år hadde hun brukt all ledig tid til å planlegge, endre, forespørre, sy om kjole, tenke på meny, holde far i ørene budsjettmessig. Da dagen endelig var over kom hverdagen raskt. Far dro på jobb, ungene spratt i barnehagen og hun satt igjen med et berg klesvask og noen hundre tyske gloser å pugge…

Mor har malt kontrastvegger i leiligheten vår. Det ble fint. Jentene fikk hver sin rosa vegg. Stuen fikk to blåish vegger, soverommet ble malt i en farge jeg ikke er istand til å gjengi. Det ser bra ut.   

Julia begynte på musikkskole i høst. Vi har ingen ide om hun er musikalsk anlagt eller ikke, men hun liker sang og dans og liker å spille på instrumenter. Hun tar også instruksjon fra andre. Med dette mener jeg at hun klarer å fokusere og følge med hvis noen som ikke er mor eller far skal lære henne noe. Alt som er nytt og skal læres bort hjemme til Julia ender gjerne i krise og hyl. Det er godt mulig at mor og far sin pedagogiske modell må evalueres. Vi er glade hun er mer tålmodig med andre voksne.  

Far arbeidet mye i november, var bortreist og savnet familien. Familien klarte seg bra. De utviklet gode rutiner uten far. Mor er strengere enn far. Dette passer barna godt, de liker tydelige rammer. Far sitt konsept om «å la dem gjøre som de vil, så får vi se om de lærer noe av det» er litt for diffust for barna. Mor sier hva reglene er og følger opp sine pålegg. 

I desember var far bortreist igjen, denne gang til Strasbourg i Frankrike. Det endte med skyting i Julemarkedet i Strasbourg midt under EU sin siste parlamentssamling i 2018, uten at jeg var innblandet. Dog ble det dramatisk. Det er egen bloggpost under oppseiling om dette. Se hva som skjer.

I skrivende stund er vi hjemme i Norge. Vi digger den norske vinteren. Den byr tross alt på snø, selv om det ikke er metervis på det sentrale østlandet. Vi har akt, spist både pinnekjøtt og ribbe, truffet slekt og venner. Dessuten har vi digget gjensyn med Grandiosa, Ringnes øl, potetgull fra Maarud og hus med vedovn. Far løper rundt og fyrer og synes livet er topp. Ungene aker. Vi spiser stekt fiskepudding til lunsj og pølser med lompe til mellommåltid.  

God jul og takk for året som gikk!

Mor & Leonore i action

Far har verktøy til det meste

Sommeren som gikk 2018

Beathe & Pål Torleif 25. aug 2018. Foto Lise H. Christoffersen 

Enhver sommer har sin egen signatur. Denne sommeren hadde usunn hetebølge som sin kjenningsmelodi. Bekker tørket ut, skogbranner herjet, vanning ble forbudt av myndighetene. Rent vann ble plutselig en mangelvare. Det eneste som har vært sikkert er at det kommer til å regne innimellom, -vel dette slo feil i år. Solen varmet hver dag, uten opphold, fra tidlig mai til langt uti august. En trist signatur for en sommer. Det burde vært iskrem til frokost, eller nakenbading ved midnatt, eller mygg så langt øyet kan se. Neida, det ble tørke, buskap til nødslakt, tørre brønner og italienske vannbomebefly som kapret overskriftene. 

Selv prøvde vi å leve livet vårt som før. Men det er med tørr munn jeg nå kan melde at vi har kjørt 4500 km med bil i sommer, kun ferierelatert. Ergo er jeg nok en av disse som ser hva som skjer, men er ute av stand til å ta tak i egne vaner. 

EN av dagene i Nederland regnet det faktisk!

På famtlienivå hadde vi en fin ferie. Vi besøkte Heidelberg, bodde i gamlebyen, kikket på slottet der og drog videre til Bodensee. Der badet vi, spiste is, klatret i trær og hang sammen som familie. Vi var innom Frankfurt, lekte langs elvepromenaden der barn spratt rundt mellom sprøytenarkiser som svaiet på benkene. Etter noen dager hjemme med klesvask og havregrøt reiste vi rett vest i 2,5 time og traff Nordsjøen i Nederland. Vi bodde i et svært rustikk townhouse. Eierne var henholdsvis nattklubbeier og hobbykunstner. Alle møblene i huset var bygd av pallekarmer, med unntak av kjøkkeninnredningen og foreldresengen. Ingenting var i vater, ingenting var slipt eller høvlet. Alt var jalla. Hvis dette er frihet, så er jeg ikke klar for det. Men det lå nært den enorme stranden nord for Den Haag, i forstaden Scheveningen. Vi hang på stranden sammen med resten av mellomeuropa. Vi spiste blåskjell til lunsj og tisset i havet. 

Det er verdt å nevne at jeg prøver å være morsom innimellom. Dette ligger nok ikke til min natur, jeg blir fort uglesett. Slottet i Heidelberg er slitent. Flere av fløyene er tomme rutiner som svaier i vinden etter en brann for lenge siden. Jeg forsøkte å lansere for fireåringen at det var en drage som hadde ødelagt slottet i sinne etter at kidnapping av den skjønne prinsessen hadde gått skeis. Hun rullet med øynene og sa «pappa, det fins ikke drager». 

Bodensee

Ved hotellet vårt ved Bodensee, en utposning av Rhinen mellom Tyskland og Sveits, måtte vi ha to rom. Som fire mennesker går det ikke lenger med en ekstra seng. Vi må ha fire skikkelige senger, ergo to rom i dette tilfellet. Jentene fikk eget rom der de skulle sove sammen. De har ikke sovet mye på samme rom før. Et enormt prosjekt i vår familie mao. Den første kvelden jentene skulle legge seg tok det bare 1,5 time fra tannpuss til søvn. Det som til slutt skapte litt orden blant de yngre, som egentlig ville sloss, lugge, kose og klore hverandre hele kvelden oppi dobbeltsengen, var at pappa la seg som Berlinmur midt i sengen. Berlinmuren klarte å dytte en kranglete toåring vekk fra en sutrete fireåring, mens han lagde snorkelyder. Etter hvert ble snorkelydene fra Berlinmuren mindre og mindre animert og mer naturlige. 

Som far følte jeg virkelig at jeg hadde fått til noe denne kvelden. Lykken varte ikke. De påfølgende kveldene hadde mor bedre effekt med en blanding av øm kos og vill kjefting. Etter 8-9 dager gikk denne samsoving helt problemfritt. Mor og far kunne legge ungene på tjue minutter. Deretter flykte over til eget rom, drikke vin på verandaen og høre på gresshopper, traktorer og åttitallspop fra en airbnb leilighet nedi gaten, der det var fest hver kveld. 

Deilig på landet i Enebakk

Den siste delen av sommerferien tilbrakte vi i Norge. Vi bodde på landet i Enebakk, kikket på hester, så en mink, kastet stein i Lyseren, fyrte i ovnen og stresset noe veldig med å få ferdig alle forberedelser til bryllupet vårt. Jah, nå som vi har to barn, har vært sammen i ti år og giftet oss i tinghuset i fjor, så passer det vel med kirkelig velsignelse av ektefolket, stor fest og dans til langt på natt? Vel, vi ble gift på nytt. Presten oppfordret oss til å bruke den analytiske delen av hjernen, ikke skyte fra hofta, -for å bevare husfreden fremover. Alle gjestene likte maten, fri bar og kult band. Ekteparet fikk skinne. En vellykket dag, som vi har brukt all ledig tid siste 7-8 måneder til å planlegge, koordinere og gjennomføre. 

Oversvømmelse i kjelleren

Lørdag 1. september var dagen for vårt første jubileum, borrelåsbryllup, gift i en uke. Som skikkelig ektepar i førtiårene skulle vi feire dagen med å drikke vin foran gullrekka. Jada, gullrekka går på fredager, men såpass teknologivante er vi, at vi klarer å mane frem gårdagens TV-sendinger i opptak ved behov. Rett etter at vi hadde lagt ungene og åpnet vinflasken, banket naboen på døren. Hun kunne melde om vann i kjelleren og at hennes vaskemaskin kanskje hadde en rolle i dette. Tyske byggeregler påbyr ikke sluk i vaskerom. Ei heller har vårt vaskerom dette. Bygget er tross alt fra 2012 eller deromkring, ligger høyt i et ellers flatt landskap. De er sikkert redde for at vannet skal slå tilbake og opp av en eventuell sluk ved store regnmengder. Vel, nå hadde vannet fått renne fritt i kjelleren i 1-2 timer, dermed var vaskerom, alle boder samt teknisk rom dekket av 10-15 cm vann. Heldigvis rent vann. Det ble ingen feiring av «gift en uke, hurra», det ble vassing i kjelleren med hodelykt i forsøk på å redde våre lagrede eiendeler. En eske med fotografier fra omkring 1988 og frem til 2005 var blitt våte. Jeg brukte store deler av kvelden på å dra fotografiene fra hverandre, legge de ut på gulvet til tørk. Rett før midnatt endte jeg med å kaste mesteparten i søppelet. Fotografier av ungdomskjærester, bål og øl i skogen, tøffe tak med AG-3 på skytebanen, undereksponerte bilder fra Berlin og USA. Overeksponerte bilder fra Spania og Malaysia. Alle disse bildene som skulle sendes til Nasjonalbiblioteket etter min død, og forskes på om 200 år, av universitetsroboter som ville finne ut av verdikonservative menn fra Generasjon X. Vel, de bildene blir brent og kommer tilbake som varmt vann i radiatorene våre i høst. Ikke helt bortkastet, men ganske. 

Folk er forskjellige gitt…

Tyskeren

Hvis det bare fantes en tysker i verden ville han vært sivilingeniør. Han ville hatt knallkontroll på de fysiske lover, ment at snikk-snakk var bortkastet tid og at relasjoner og kos egentlig bare er elektriske signaler i hjernen. 

Nordkvinnen

Om det bare fantes en norsk kvinne her i verden ville hun vært barneskolelærer. Hun ville vært allsidig, belært og opptatt av relasjoner. Videre ville hun vært SV’er og glad i rødvin på onsdager. 

Nederlenderen

Den ene nederlenderen som var igjen i verden ville vært sykkelreparatør, liberal, positiv til alt av folk og kultur, med forkjærlighet for indonesisk mat. Han ville småsnakket forgjeves med tyskeren og flørtet med den norske kvinnen. 

Frankeren

Den ene frankeren som fantes ville vært en rødvinsfull skopusser som drev regnskapsbyrå på kveldstid. Han ville vært negativ til innvandring, dog med marokkansk bestefar. Som god franker ville han hatt mørkt utsyn, men vært opptatt av å elske i nuet. Han ville straks utfordret nederlenderen om å gjøre kur til den norske læreren. 

Poenget med denne stigmatiserende fremstillingen av noen europeere er å peke på at vi ikke er så like som vi tror. Dette oppdaget vi da vi ankom Nederland i august. Vi hadde på det tidspunktet bodd et år i Tyskland, kun vært hjemme i Norge som avveksling. I Nederland ble vi tatt vel imot av alle vi traff. Kelnere smilte og lo, var imøtekommende og åpenbart glade i både kunder og egen jobb. Husverten vår var en luring med svett smil som slepte rundt på sengetøy, nøkler og en alltid vibrerende mobiltelefon, -han strakk seg langt for å møte våre behov. Der en tysker ville sagt at vi måtte parkere i gaten og mumlet noe om parkeringsgebyr og «dyrt» fikset husverten vår en ukes soneparkering via en mobil app. Der er tysk kelner ville lurt på hva vi ville spise, fant nederlenderen frem barnestol til toåringen, tegnesaker til begge barna og lurte på om far ville ha en ekstra stor øl. Vi hadde bodd lenge nok i Tyskland til å venne oss til at det egentlig ikke fins god service noe sted. Det fins bare mennesker i butikk og restaurant som fasiliterer salg av varer og mat. I Nederland derimot, ga de litt av seg selv, uten å være påtrengende. De skjønte hvilken situasjon vi var i, -slitne foreldre og sultne unger. De sørget for å tilpasse seg dette. I Tyskland er min tilstand en privatsak hvis jeg ser sliten ut på restaurant, dermed står de der og lurer på hva vil vi ha, vi er jo tross alt på en restaurant, ikke sitt der og flakk med blikket, få ungene til å oppføre seg og snakk for all del riktig tysk! Vel, Nederland ga mersmak, vi kommer igjen. Frankrike kommer vi tilbake til i bloggen senere. Som agn kan jeg nevne at han franskmannen jeg arbeider sammen med ikke vet hva egen seksåring spiser. De få kveldene i året han er alene med henne ringer han sin mor og spør hva seksåringer bør spise og hvordan det bør lages…

"Øksemorder i farta"

På tampen må jeg nevne at toåringen vår så ut som en øksemorder. Håret hennes var ujevnt og tjafsete. Kort bak og langt på sidene. Omtrent som Ludvig i Flåklypa. Jeg klippet henne med sauesaksa. Resultatet ble ni millimeter over hele skallen. Jevnt og pent. Et grunnlag for ny vekst. Hennes mor ble så sint at hun ikke snakket til meg på et døgn. Toåringen selv ser på meg til stadighet, rister litt trist på hodet uten hår og sier «pappa du klippet meg». 

Livet i Tyskland, del V

Endelig en real Bauernhof; bondegård. Bindingsverks hus/låve fra 1878.

Her i Tyskland går livet sin vante gang. Mor lærer tysk, og forbanner komplisert grammatikk. Selv ikke tyskere forstår hvorfor det må være så vanskelig. Ingen ser ut til å skjønne behovet for kompleksiteten, ingen husker lenger hvorfor det er slik, ingen er villige til å stresse med å gjøre noe med det. Altså vil tysk alltid, på uforståelig vis, være et vanskelig språk å lære seg. Ungene bobler over av tysk. De merker ikke selv når de bytter fra tysk til norsk og tilbake, de er frie sjeler som svever mellom to språk og kulturuttrykk som elgkalver etter et måltid gjærede nedfallsepler, -helt ubekymrede. Sommeren har vært her og kokt oss siden tidlig i mai. Plenen er brun, men jeg nekter å vanne den med drikkevann. Det gjør derimot naboen. Det er ikke innført restriksjoner. Dog er vannet priset høyere her. Dermed må tyskerne kjenne etter i lommeboken, før de eventuelt forbarmer seg over solsvidd plen eller ikke. Dette er svært virkningsfullt. De fleste vanner ikke. 

Politiet MÅ møte opp ved ulykker

For to måneder siden ble min kjære BMW bulket. Den er fortsatt bulket. Han som bulket den skrev under skadeskjemaet. Han tok skylden. Vi har bilder, vi har all dokumentasjon. Men forsikringsselskapet bare rister på hodet, vi ringte ikke til Polizei. 

Her nede i Tyskland er det vanlig, men ikke lovpålagt, å ringe politiet for å få hjelpe til utfylling av skadeskjema ved kollisjon. Jada, selv kollisjoner uten personskade. Vi har sett det langs veien noen ganger. To biler står i veibanen, folk står rundt bilene og røyker, venter. Bakenfor er det kilometervis med kø. De har bulket. De flytter ikke bilene til veiskulderen, det er nemlig forsøk på bevisunndragelse. Så der står de, og skaper kø, og venter på at politiet skal komme og konstatere hvem som er høna og hvem som er egget og stemple skadeskjemaet som Polizei. 

Jeg vil ha hund

Det er en voksen kvinne og to små kvinner i denne familien, -og meg. 

Det snakkes og ropes og nynnes og gråtes og jubles og krangles over alt hele tiden her i huset. Ingen bruker innestemme. 

Jeg vil ha en hund. En hannhund, som kan se på meg med forståelsesfulle øyne når det er for mye mas og for mange lydinntrykk rundt meg. 

Vi prøver å holde jentene unna hest, det er for dyr
hobby, men ender stadig opp på hesteshow..

Jeg har alltid hatt lyst på hund. Helst ei tispe, rolig og hensynsfull ville jeg ha. Nå har jeg endret mening. Det er så mange kvinner i husholdet her at jeg trenger et vesen med mannlig tilnærming til verden. En som skjønner hvordan jeg har det. Som alltid vil sove, gå tur, spise eller bare ha litt fred. En hund med praktisk tilnærming til problemer: «Fikser jeg dette problemet ved å spise det?» 

Jeg tror nemlig ikke hannhunder er i stand til å være bitre, passiv-aggressive eller hevngjerrige eller sure i dagevis? Jeg tror de er litt enkle, slik som meg. De fokuserer på de viktige tinga, ser litt stort på det og er egentlig mest opptatt av mat, søvn og at problemer kommer på rekke og rad, -dermed kan de håndteres, heller enn som en spagetti av utfordringer… Vel, jeg skal ikke gå videre på dette, men som dere skjønner, jeg vil ha en enkel hund. Jeg tror det må bli en hann. 

Å ha en toåring i huset er helt gull!

Vår datter Leonore er nå to år. For en gullalder. Hun durer rundt og er halvveis menneske og halvveis pattedyr av usikker art. Det er kult å se alt hun lærer seg og tar til seg, raskt. Det er også kult å se at dyret fortsatt er i henne. Hun er ikke fullstending sivilisert enda. Dette satte vel Roussau ord på for første gang, at vi alle fødes som dyr. Deretter blir vi stadig mer sivilisert, til slutt mennesker. For to uker siden var hun med sin far på arbeid. I møte med to røslige nederlendere på nabokontoret, begge med rund og god buk, begge med skjegg og begge godt over 180cm, -så la hun seg ned på gulvet med ansiktet ned og beina trukket innunder seg mens armene ble trukket rundt hodet. Jeg er ikke sikker, men jeg tror hun later som hun er død. Dette er ikke uvanlig for valper av flere forskjellige pattedyr, å spille død, -for dermed å håpe at større rovdyr lar seg lure og lusker videre. Mennesker og dyr, -som later som de er døde, er svært stille, og kan være vanskelige å oppdage om gresset er høyt. 

Toåring i fint driv tidlig en morgen,
legg merke til plastikk-tiara opp-ned.

Vel, dette med å leke død er jo bare en, -dog rar, sak som er verdt å nevne. Det egentlige poenget her er at det er andre gang jeg har en toåring i hus, men det er første gang jeg legger merke til hvor mye kult hun har på gang og hvor fort det går fremover. For to år siden var hennes storesøster to år, men da hadde vi hendene fulle med et nyfødt barn, et nytt men dårlig hus, jobb og stress. Jeg tror faktisk ikke jeg klarte å reflektere over hvor fint det var å ha en toåring midt oppi alt annet som stod på. Nå liker jeg svært godt å ha en slik liten full sjømann hjemme, som snubler rundt i livet og er nyskjerrig på alt og liker det meste så lenge mamma eller pappa eller dagmamma er i nærheten. Hun strever hardt for å bli fullverdig medlem av menneskeflokken, men blir hun frustrert kan det fort ende med tannmerker i armen til diskusjonspartneren, trolig etter at reptilhjernen har fått bestemme. Uansett er hun et fyrverkeri av en jente som vil tett på alt, maur, marihøner, kenguruer i zoo, alle hunder vi møter, skuffen med kjøkkenverktøy, pappas barbermaskin, den elektriske kaffekverna osv. Jeg gruer meg litt til hun blir 13-14 år og oppdager gutter og vil tett på. Men akkurat nå er livet en fest, noen kvelder er det også nachspiel, der hun ikke legger seg før nærmere halv ni. Jeg liker det, og som fedre flest blir jeg nok tvinnet rundt lillefingeren.