Koronapåske, punktvis

Handlekurven Koronapåsken 2020 er
overraskende lik tidligere påsker, med unntak av blomsterjord,
kan kanskje brukes som snus om det kniper?

Hjemmepåske
Hele verden har vel hatt hjemmepåske pga Koronafaren? Vi holdt oss her vi bor i Tyskland. Merket ikke noe til påsken i grunn. Alle dagene har vært like her de siste fire ukene. Vel, vi fikk spist lam på påskeaften, løst påskequiz i nettaviser og barna fikk kart av påskeharen som ledet frem til egg i vårt lokale skogholt.

Snuskrise for far
Kun Skruf selges her i Tyskland. Ikke General, eller noe annet som minner om dette gullet. Skruf er forferdelig. Men nå, etter en uke med Skruf, går det greit. Dette viser hvor tilpasningsdyktig kroppen er under ekstreme omstendigheter. Forøvrig, hvem i all verden var det som tenkte "Vi finner opp en snus som smaker tannkrem og kaller den Skruf"?

Kranglesøsken på pølsetur i skogen,
Koronapåsken 2020

Søsken
Aldri har vi vel vært så glade for å ha to barn som nå. De holder hverandre opptatt. Jada, de krangler mye, men de krangler med hverandre, ikke med mamma eller pappa.

Flyselskap
Alle våre planlagte flyreiser må endres. De fleste turene vi har booket er nå kansellert av flyselskapet. Og her viser det seg at Norwegian Air Shuttle er bedre enn SAS til å informere og legge til rette for endring. Dog tilbyr de kompensasjon i monopolpengene sine kalt CashPoints. Men det er milevis foran SAS som hevder at alle reiser kan endres, men på nett mangler knappene for ombooking av lavprisbillettene. Jeg er en jålekopp som vanligvis villig betaler mer for å fly SAS, men må nå revurdere dette. Vel, nå er det slett ikke sikkert Norwegian overlever, men hvis de gjør det må jeg se på selskapet med nye øyne.

"I'm just here for the wine"
Siste dag før påske var jeg i vår lokale økologiske supermarked, for å handle vin. Imidlertid har de stor ostedisk og en ansatt som er villig til å snakke engelsk. Jeg endte i flott passiar med ostfyren i ostedisken, kjøpte en halv kilo med en mild gulost. Da han spurte om jeg ville ha noe mer, kunne jeg endelig, -for første gang i livet, peke på min kurv fylt med vinflasker og ytre de glade ord: "I'm just here for the wine".

Barneoppdragelse i koronatider
Nestenfireåringen vil ikke alltid rydde i lekene sine. Pappa kjører hard linje. Da rulleskøyter, albuebeskyttere, knebeskyttere og albuebeskyttere, (puh!), ble liggende og slenge i vår trange gang og en aktivt obsternasig nestenfireåring nektet å legge dette inn i skuffen sin truet jeg med "da kaster jeg rulleskøytene dine". Leonore tok til tårene, søkte trøst hos sin mor, og ryddet med hjelp fra seksåringen, som skjønte alvoret. (Seksåringen har tidligere fått alle sine tegneblokker og tusjer kastet i søppelet av hissig pappa).

Lukte og smakssans
Massemedia rapporterer stadig om koronapasienter som mister lukt og smak. Nå lukter og smaker vi overdrevent på alt vi har i oss, -for å sjekke. Ja, når jeg holder snusboksen under nesen lukter jeg fortsatt ammoniakk, salt og tobakk, -er fortsatt i livet. Eller, -rødvin smakte godt i dag også, puh...





Faksimile fra upublisert blogg 8. april 2020:

Betongskulturpark er kult når lekeplassen er stengt

I dag skulle vi til det lokale tollkontoret. De hadde slått kloen i en pakke med hudkrem kona hadde bestilt fra Norge. En slik vanlig sak i grunn, ble til en fest. Endelig hadde vi en grunn til å forlate huset, vi hadde retning og mening. Kona sminket seg og fant frem pen bluse og vårfrakk. Selv dusjet jeg, ikke dagligdags lenger, tok på ren skjorte og jålete sko. Jentene ble pyntet i like kjoler.

Pakken ble hentet på tollkontoret uten dramatikk. Tollkontoret ligger i et industriområde vi vanligvis ikke ferdes i. Ingen andre ferdes der heller i grunn, med mindre de har et ærend. Heldigvis har tysk landskapsarkitekt med fremsyn anlagt en park midt i dette industriområdet, med betongskulpturer. Der var det rolig gitt. Ingen bor der, og de som vanligvis ville spist sin lunsj der, er jo ikke på arbeid lenger. Vi fikk leke. Etter tre uker med lekeplassnekt var en skulpturpark himmel for jentene våre. Der spratt vi rundt nesten en times tid.

Dagbok 29. Mars -2. April 2020

Endelig traff jeg med rundstykker.
(Dvs, kona og jeg spiser dem, regnes som suksess her i huset)
Tusen takk for oppskrift og motivasjon Ann Kirstine:-)

Kjeks og vann hjelper blodsukker og motivasjon

Ja, nå har dagene glidd helt i hverandre. Det virker meningsløst å sette dato på ting. Ingen av oss husker når vi gjorde hva. Den generelle stemningen er at vi er ampre. Alle blir fort frustrert og sinte. Også barna. De er tross alt små versjoner av mamma & pappa, -ergo fulle av sinnagener. Dessuten lærer de underveis. Dermed er det blitt sånn her i huset at roping, skriking, sinne og all slags utblåsninger med påfølgende angring og unnskyldning er blitt dagligdags. Dette brukes med varierende hell på alle utfordringer. Jeg er ikke stolt av det. Nå som vi går oppå hverandre hele dagen og alt som er gøy er stengt, vel da viser vi oss ikke alltid som de beste versjoner av oss selv. Det er synd i grunn. Nå som vi har så mye tid sammen med barna burde vi gått foran som gode forbilder og skapt positive, varige inntrykk hos arvingene.

Rulleskøyter og dunjakke

Jeg skrev tidligere at vi burde ha noen lange prosjekter, noe vi kan sysle med over tid. Det har vi ikke fått til, før nå. Jentene har nemlig fått seg rulleskøyter. Dette var jo ikke planlagt som noe prosjekt. Men det er nå åpenbart at dette må vi øve på. Barna må øve på å bruke rulleskøytene og foreldre må øve på å være vegledere. Nå er vi ute et par ganger hver dag og ruller litt i veistubben utenfor huset. Ikke for mye, ikke for store krav. Myk oppfordring og passe med ros. De har langt igjen før de kan sies å være selvhjulpne på rulleskøyter, men har heldigvis lært seg å falle. Jada, nå styrer de egne fall. Dette er bra. De første gangene ramlet de knallhardt på halebeinet hver gang, uten kontroll. Nå klarer de å legge seg kontrollert ned, bruke kne, albue og håndleddsbeskyttelse hensiktsmessig. (Ved et par anledninger har også hjelmen blitt tatt aktivt i bruk som beskyttelse) De føler også mestring når de utvikler seg, blir bedre. Dette er en god følelse. Imidlertid tror fireåringen vår at hun er lik sin seks år gamle søster i alt. Hun takler dårlig at seksåringen har kroppskontroll som overgår hennes egen. Dermed opplever vi at de seirene seksåringen innkasserer på rulleskøyter oppleves som nederlag hos fireåringen...

Ellers baker vi. Gjær oppbevares som gull. Forsøk på egenproduksjon av gjær slo jo feil. Butikken er tom for gjær. Vi spiser restemiddager. Hagen blir pleiet. Årets første løvetann er allerede dratt opp med roten. Trampolinen som vanligvis er noe jeg ønsker å tenne på, ligger nå an til Nobels fredspris.

Jeg trodde vi skulle være i stand til å spare penger, her vi sitter hjemme. Ingen besøk på kafe, restaurant, dyreparken eller svømmehallen. Vel, internettbutikken er åpen. Og nye behov har oppstått. Det er nå tydelig at vi trenger en Mac til. Pappa sin Mac som skal brukes til hjemmekontor er også film- og TV fremviser for barna. Dette har skapt konflikt og kamp om resursene. Mor vinner. Nå får hun ny Mac. Barna overtar hennes gamle som sin egen og pappa får sin i fred. Alle vinner, inkl Apple. Vi har også bestilt flere ulltrøyer. Det råder full hyttesteming her. Pappa synes det går helt fint å gå tre-fire dager uten dusj. Da er det kritisk at undertøyet er av ull. En av disse nettsjappene som pusher gore tex, dunjakker og fjellpulk fikk meg på kroken i går. 29% rabatt på ull fra New Zealand, -klikk-klikk, ta alle pengene mine.








Følgende fremtidsfabel ble klekket ut under dagens ettermiddagslur, (kanskje en feberfantasi):

Trump vinner valget i november 2020, kort tid etter begynner USA å lempe på sanksjonene mot Russland, ilagt etter anneksjon av Krim og invasjon av Øst-Ukraina.

Storbritannia protesterer ikke på fjerning av sanksjoner mot Russland. De er for svekket av Korona og Brexit. De vil gjøre hva som helst for å holde seg inne med USA. Alle trenger en storebror.

Ukraina derimot hyler høyt over fjerningen av sanksjonene. Svaret de får er at USA fjerner sin militærmaterielle støtte til landet. Frankrike tar over støtten til Ukraina uten større fakter.

EU har ikke tid eller ork til å bry seg om Russland. De har trøbbel nok med å redde Italia og Spania, økonomisk og sosialt etter Korona som har lammet landene.
Polen derimot blir skremt og føler seg straks truet nå som det viser seg at Russland kan slippe unna med hva som helst. Imidlertid ansees Polen som et totalitært regime, satt i samme boks som Ungarn og Tyrkia. Hverken EU eller NATO lytter til slike. De Baltiske landene føler seg også truet av Russland, men det har de alltid følt og vært. NATO fortsetter med sin operasjon for avspenning/monitorering i Baltikum.

I Tyskland blir det valg. Tidligere suverene CDU har ingen etterkommer som kan måle seg med avgåtte Angela Merkel. Det tyske folk er lei av å plukke opp regningen etter uansvarlighet hos de latinske landene lenger sør i Europa. De stemmer på partier langt ute, til høyre og venstre. Den påfølgende diskursen ender med ingenting. Tyskland har nok med sitt, blir ikke enige om noen ting. Lederskapet av Europa blir ledig post, tar Frankrike utfordringen?

Kina er i form igjen. De ber om å starte bilaterale handelsforhandlinger med diverse europeiske land, og for positive svar på invitasjonen. Det vanlige står på planen, kinesiske selskaper må få delta i anbudsprosesser om diverse infrastrukturprosjekter i disse landene, mot at det europeiske landet får eksportere sine varer til Kina uten noen form for hindringer. Snart bygges flyplasser, havner og jernbaner av kinesiske selskaper med kinesiske arbeidere i Europa, særlig i øst. EU protesterer til ingen nytte. Kina er "The new kid in (EU)town".

På kort sikt går dette strålende. Alle produserer og handler. På lang sikt glir USA og Europa fra hverandre, interessene er stort sett motstridene. Også i EU blir det stadig verre å bli enige. Landene er seg selv nok, tenker ikke vi, men jeg. Tyskerne blir enda mer lei. De søker seg nordover, mot de nordiske landene, der lynnet og arbeidsmoralen likner deres egen. I praksis dør EU ut. Tanken var god, men forholdet ble ikke vedlikeholdt. Så snart Kina kom på banen, og så lekrere ut, ble alle tanker om samhold og enhet forlatt.
Norden og Tyskland etablerer en gentlemans agreement om samarbeid. Storbritannia seiler sin egen sjø, med nydelige tweeddresser og handel av hva som helst med hvem som helst. Sør-Europa reiser tilbake til landsbygda, begynner å dyrke jorda igjen, gjør det de var gode til før Euro og internett og globalisering og billige banklån var utbredt.

USA er isolert. Kina har kjøpt opp det meste av de store amerikanske selskapene. Aksjonærutbytte fra Exxon, General Electric, Boing og Microsoft forsvinner ut av USA, blir ikke pløyd tilbake i økonomien. Nedgang i skatteinntekter tvinger amerikanerne til å kutte i militære utgifter. Europa, Japan, Taiwan og Sør-Korea må klare seg selv sikkerhetsmessig. Nedgangen i amerikansk økonomi treffer tysk bilindustri, fransk ost og vin samt norsk olje hardt. Kineserne er heldigvis på plass for å legge inn bestillinger på europeiske varer. Dog har de noen innsigelser til universitetspensum å komme med, til de landene som vil øke eksporten østover.

Fraværet av USA som storebror og megler/ris bak speilet utløser storkrig i Midtøsten. Iran utsletter Saudi Arabia. Påfølgende krig mellom Sunni og Shia fortsetter spredt og uoversiktlig i resten av regionen med forgreninger til Sentral Asia. Oljeprisen går igjennom taket. Russland, Norge, Brasil, Nigeria og Venezuela når nye høyder inntektsmessig. Dette igjen utløser borgerkrig i Venezuela, Nigeria blir mer eller mindre et oligarki etter kjent mønster.

Ja, -du ser hvilken veg dette går. Skru på BladeRunner evt Mad Max after Thunder Dome eller les 1984.  Eller spar deg selv trøbbelet og les The Road av Cormac McCarthy, som en slags sammenblanding av pandemi, alle er seg selv nok, hvordan skal det gå osv...

Dagbok 25.-28. Mars 2020

25. Mars

Vi har god tid til kunst og håndverk for tiden

Nok en dag med sykkeltur. Prøvde også å male påskeegg. Mamma og pappa hadde utfordringer med å få innholdet ut av egget først, men etter rå makt og masse lungekraft, så gikk det. En varm tanke går ut til verdens barnehageansatte som årlig tømmer førti-femti egg på denne måten ved å blåse til de blir røde og blå i ansiktet. Jentene synes maling av egg var spennende i fem-seks minutter. Deretter oppdaget de at det var mye kulere å male masse kladderi på underlaget pappa hadde lagt ut for å redde bordet i stedet.

Vi lagde omelett av alt egget vi hadde til overs. Seksåringen spiste litt omelett også, uten å få allergiske reaksjoner!! Hun har vært eggeallergiker siden hun var åtte-ni måneder. Nå gikk det fint. Vi er lettet, hun har vokst det av seg. Dessuten liker hun egg. Svært positivt, det er nemlig ikke alt hun spiser. Enklere sagt, hun spiser ikke det meste. Egg som er fullt av fett og proteiner vil gi et løft til den enfoldige pasta og hvitt brød dietten hun går på.

26. Mars

Vi feier den lokale gangveien, et sikkert vårtegn

Vi hører på nyheter rundt frokost bordet. Jentene hører om viruset og dødsfall. Hva får de med seg? Vel, noe fanger de opp, og de blir urolige. Det er viktig å snakke med dem om dette, så de ikke går alene og surrer med tankene sine. Hjernen er alene, -som De Lillios har minnet oss på i 35 år. Selv var jeg redd da jeg var barn. Jeg var redd for atomkrig. Tidlig på 1980-tallet var våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen på topp. Nyhetene var fulle av oppdateringer om raketter, rekkevidder, megatonn og usikkerhet. Jeg trodde vi skulle dø når som helst. Som liten pudding var jeg redd for å miste foreldrene mine. Men jeg spurte aldri. Gikk der og var redd. Fikk til slutt oppklart min usikkerhet under en lang biltur med min far. Han satte den kommende atomkrigen i perspektiv. Jeg husker ikke hva han fortalte meg, men jeg husker at jeg fikk luftet min uro og var roligere etterpå.

27. Mars
Det er nå gått opp for meg at surdeigsstarteren min er død. Ikke ante jeg at den var en Tamagotchi. Joda, jeg vet at den skal mates med mel og vann, stå varmt osv. Men at den skulle være så fintfølende, at den ikke tålte en dag med glemt foring, at altfor mye for neste dag var feil, at de store temperatursvingningene i kroken bak kaffetrakteren var for mye... Dessuten fikk jeg aldri tak i rugmel. Det er nemlig det første folk kjøper under apokalypsen? Jeg føler meg som en dårlig far. Klarte ikke å ta vare på deiggrøten i glasset engang.

Ny dag, nytt skogholt

Vi kjører sovetur midt på dagen med bil. En sivil Polizei motorsykkel legger seg på hjul. Pappa er lettet og skuffet over å ikke bli stanset for 75 i 70-sone. Han hadde gått igjennom hele samtalen med Polizei i hodet sittet, forberedt seg på ydmykelse, språkproblemer og generelt stress. Men neida. Polizei så nok etter større fisk enn sliten pappa med stasjonsvogn.

Vi følger nyhetene, særlig fra USA. Der borte forbereder de seg til krisen med våpen, ikke bare dopapir og hermetikk. Jeg har tidligere hevdet, på fleip, at alle amerikanere lever kun tre sekunder unna naturtilstanden. De er verdens fineste og høfligste mennesker ett sekund, men når noe går på tverke så er det plutselig hver familie for seg selv, -på alle måter. Jeg håper jeg tar feil. Jeg er bekymret. Den siste nyhetsoppdateringen som tikker inn på telefonen før leggetid er at Italia har 1000 døde siste døgn.

28. Mars
Lang sykkeltur til nok et skogholt. Jentene sitter i sykkeltrallen. Mor og far sykler. Motvind østover, medvind hjem igjen. I skogen spiser vi pølser fra thermos og sjokolade. Alle tisser i skogen, som bjørnen. Det er frigjørende å skvette litt i skogen. Slik er det blitt i 2020, vi føler oss frigjort av å tisse i skogen.

Vi morer oss med å sykle for tett inntil joggere vi passerer. De har alle musikk på øret, hører ikke at vi kommer bakfra og bykser unna i det vi passerer.

Jentene øver seg på "kikke & spise", de er blitt gode

Resten av dagen er bare sutring. Nestenfireåringen vil ikke sove midt på dagen, blir trøtt og sur. Storesøster går ikke av veien for å være kjip, trigger lillesøster til nye høyder av raseri. Mamma tar en lur, pappa prøver å lese The Economist.

Dagbok 23.-24. Mars 2020

Fint i sola, men kjølig, lue er bra

23. Mars, mandag

Nok en dag innendørs. Det bare ble slik. Vi somlet tidlig på dagen. Barna så for mye TV, mamma og pappa drakk kaffe og leste nyheter og sosiale medier. Da vi endelig kom oss ut en tur måtte begge jentene tisse etter femten minutter. Pappa snudde sykkelturen, dro hjem igjen. Alle tisset, så spiste vi tidlig lunsj og ble hjemme. Heldigvis sov begge barna midt på dagen. Det er bra for humør og kropp. Seksåringen som egentlig er for stor til å sove endte i sofaen. Hun skulle bare slappe av med NRK Super på øret. Det kan ha bidratt at hun nettopp hadde hatt en skoletime med matematikk med pappa. Det kan ta på for hvem som helst å regne. Særlig når man er seks år og pluss/minus er krevende greier. Heldigvis liker hun å utfordre seg selv. Ellers spiller vi UNO. Det går hardt for seg, dog bringer det frem den lune hyttestemningen. Alle i familien, unntatt far, er både dårlige tapere og kjipe vinnere. Far taper og vinner med et skuldertrekk. Dette er tydeligvis ikke et personlighetstrekk som har vunnet frem til neste generasjon.




24. Mars, tirsdag

En sykkel henger bak, en ligger på toppen,
to syklister sitter i tralla. Pappa er motor.

Mer matteundervisning der pappa er lærer og seksåringen er elev. Pappa og jentene syklet tur og kikket på en lokal fiskedam der en eller annen ferskvannsfisk ales opp. Men ingen fisk var å se. Ikke et eneste vak. Jentene meldte "Kjedelig!" etter omkring femten sekunder. Heldigvis fant vi en bekk de kunne kaste grus i, plumpe i og generelt leke altfor tett på, med stadig fare for å falle uti. Mamma og epleklokka går stadig lengere turer. Bra for humøret til mor å lufte seg litt, mindre fresing mot oss andre.

Pappa sin surdeigsstarter bobler og lukter surt. Ifølge ekspertisen, altså menn med langt hår festet i knute bak som lever på internett, -er dette gode tegn. Mel og vann er i ferd med å bli gjær.








Ellers da? Jo, nå skal du høre:
Nok en dag med skremmende nyheter. Viruset utfolder seg i USA. Der vet vi fra før at helsevesenet er tilpasset betalende kunder. Ikke nødvendigvis skapt for alle. Dette kan bli problematisk når både fattig og rik trenger livreddende hjelp. Jeg har bodd der, og er urolig for hvordan det skal gå når tallene på syke stiger. Videre er fraværet av nyheter for hvordan viruset utfolder seg i fattigere områder urovekkende, sentral Asia og Afrika. Vi hører for lite om det. Jeg kan bare anta at de er syke.

Flere kommentatorer har allerede påpekt at push-on-demand modellen som dytter varer rundt i verden ved behov er feilslått når alle trenger det samme samtidig og deler av forsyningskjeden er brutt på grunn av sykdom/karantene. Altså ønsker de seg tilbake til tidene under den kalde krigen da landet selv holdt seg med beredskapslager som inneholdt korn, medisinsk utstyr og andre basisvarer det blir behov for i trange tider. Vel, disse beredskapslagrene har ikke blitt borte som en del av politisk ønske, men fordi politiskere har hørt på bedriftsøkonomer som har påpekt at det er dyrt å holde seg med slikt. Ansvaret ligger på politisk nivå, men ideen kommer fra blårussen. Jeg har ikke tro på at hverken Norge eller andre land, med unntak av Finland, kommer til å vedta og gjennomføre å gjenopprette beredskapslagre når krisen er over. Joda, politikere kommer til å love det. Men når regningen kommer på bordet og krisen virker fjern, så vil helse, trygd, utdanning og samferdsel virke viktigere budsjettmessig, -som alltid.

Alle pappaer midt i koronakrisen oppfordres til
å henge på kjøkkenet under barne-TV, lytte til
Motorpsycho og drikke kaffe. Pappa-yoga
kan dette kalles, gir litt fred i sjelen.

For Norge sin del er det vel omstilling vekk fra fossiløkonomi til en mer variert verdiskapning som blir det store prosjektet fremover. Fallet i kronekursen som er koblet direkte til fallet i oljeprisen, viser hvor avhengige vi fortsatt er av råoljen ute i sjøen. Slik kan det ikke fortsette, vi må ha flere ben å stå på. Å frakte ende MER oppdrettslaks med jetfly til Kina er ikke løsningen på dette problemet. Koronakrisen viser også at ideen om at turisme vil redde oss er naiv. Nå ligger den norske turistnæringen med brukket rygg, ute av stand til å betale sine banklån fordi turistene uteblir. Vi kan vel se til Sverige, som fortsatt har produksjon og utvikling? På kort sikt kan vi jo lese oss opp på hvilke lærdommer Hellas gjorde seg for få år siden da landet gikk teknisk konkurs. De gikk ned i livsstandard. De fant tilbake til matjord som lå brakk og de tok tilbake mye av omsorgen for familien fra staten tilbake til storfamilien. For all del, Hellas er ikke oppe av gropa enda, men de fikk opp øynene for at gamle sosiale strukturer, forlatt til fordel for tjenester fra staten, kanskje ikke var så dumme likevel.

Dagbok 21.-22. Mars

21. Mars, lørdag

Disse korsene står på nesten hver gård,
eller tilhørende skog i Nordrhein-Westfalen.
Jeg trodde de skulle minne falne fra krigen, men
de er eldre. Dette er satt opp i 1880ish. De er avmerket
i tyske kart.

I går var det trist. Fint vær, kjølig med sol og bris. Alle var lei, ingen ville noe. Vi dro i skogen, igjen. Nestenfireåringen gråt og måtte bæres. Etter lunsj sov alle litt, dvs mamma og yngsten. Pappa trillet vogna hun sov i. (Den er for liten, beina hennes stikker ut, men vi gjør hva som helst for litt søvn.) Seksåringen sover ikke, men driver sine kompliserte rollespill der hun bærer alle roller i et eventyr fullt av alver, enhjørninger, prinsesser og trollmenn. Kanskje en form for avslapping? Hun er opptatt nok til at mamma fikk sove i fred en times på sofaen.

Vi måtte bade barna. Det hadde vi lagt inn i kalenderen på telefonen. Opprinnelig planlagt for fredag. Men da glemte vi det, opptatt med å kjede hverandre og være ampre. Ellers fikk de lørdagsgodteri, og ble vanskeligere å legge enn vanlig.

Dagsrevyen ble sett på tysk, (WDR) og norsk, (NRK). Artig å se hva NRK-sporten finner frem nå som idrett ikke foregår. De fant frem kvinnebandy fra Sverige. Det er sikkert kul og viktig idrett. Men det blir litt rart, "siden dette er den siste idretten som foregår på jorda, velger vi å vise den"...



22. Mars, søndag

Titanic og søsterskip, klar til å forlate Southampton,
jada, -det gikk som det måtte gå.

I dag startet vi dagen bedre. Vi prøvde å utmanøvrere kjedsomhet og apati, finne på noe nytt.
(Jada, vi kan finne på noe nytt hele tiden, men ønsker ikke å gjøre barna avhengige av at mamma og pappa alltid drar i gang aktiviteter.)

Vi bygde båter av melkekartonger. Vi ønsket at de skulle være sjødyktige, dermed ble kjøl påmontert, lagd av småstein teipet fast til blomsterpinne under skroget. Dette gikk fint helt til båtene traff bekken. De begynte straks å ta inn vann der kjølen var ført inn i skroget. (Kontruksjonsfeil som pappa var klar over, men trodde skulle få mindre betydning. Nei, pappa er ikke ingeniør gitt.)

Det startet bra, slik det alltid gjør...

Nestenfireåringen er litt tynnhudet for tiden. Litt pjusk, redd for all den sykdommen alle snakker om, savner barnehagen og rutinene sine. Vel, hun taklet det ikke særlig godt da alle båtene, tross slagside, seilte nedover bekken, mens hennes sank. Mamma og pappa trøstet og sa: "din er blitt ubåt, det er kult da". Det hjalp ingenting. Hun gråt som om hunden hennes var blitt påkjørt. Etterpå plumpet hun i bekken, gråt litt mer, kranglet med pappa om votter, gråt og var sint.

Vel, til slutt kom vi oss hjem og spiste god lunsj og alle hadde hatt en fin tur tross alt var oppsummeringen.

Det måtte en koronakrise til for at far i huset skulle bli hipster offisielt. Han startet i dag sin første surdeigstarter, altså denne gjørma av mel og vann som gjærer selv med tiden og kan brukes som gjær i hipsterretten surdeigsbrød. Han ser frem til å mate dette rare dyret, det trenger tilførsel av mel og vann regelmessig for å overleve. Hvis vi noen gang kan dra på ferie igjen må glasset med surdeigstarter være med, evt må nabo hentes inn for å mate. "Nei, du trenger ikke vanne plantene, men surdeigsstarteren må ha en neve mel og et glass vann hvert femte døgn."

På nyhetssiden melder Tyskland at de nå forbyr alle forsamlinger av mer enn to mennesker med mindre de er i samme familie. Bot på opptil 25.000 Euro vil bli gitt. Med dagens kronekurs er det en milliard kroner. Tyske myndigheter prøver fortsatt å flate ut den mye omtalte spredningskurven og har sett seg lei på at diverse møter og fester fortsatt gjennomføres.

Dagbok 20. Mars 2020

Naboen sprer økologisk grisemøkk på jordet

Jentene lager egen minipizza

I dag har vi ikke gjort noen ting. Nada. En rundspørring rundt middagsbordet; "hva gjorde vi i formiddag?" brakte ingen gode svar. Vi hadde ikke gjort noe som var minneverdig fem-seks timer senere. Vi har ikke vært på tur, ikke i butikken, nei...

Det mest minneverdige fra i dag er brakkesyke. Mor er amper. Far er likegyldig. Barna svever mellom bunnløs sorg og vill glede. Det eneste vi får til er å lage mat. Havregrøt til frokost. Pølser til frokost nummer to. Pannekaker iblandet restene av havregrøten til lunsj. Hjemmelagd pizza til middag. Gele til dessert, femte kvelden på rad. (Mor lagde flere kilo bringebærgele tidligere i uken, den spiser vi fortsatt hver kveld. Det resulterer i at ungene er høye på sukker når de skal legge seg. Hver kveld.)

Dessuten hadde vi en falsk start i morges. Begge ungene var litt pjuske. Klagde på rare onder. Var varme og kalde og sutrete. Vi tenkte at nå starter det! Endelig/faen heller! Også gikk det over. De ble vanlige igjen etter noen timer. Viruset kødder med oss. I hvert fall med sinnet vårt.

Mer frykt og avsky og virussvada i morgen.

Dagbok 19. Mars 2020

I dag har vi i grunn ikke vært på tur, holdt oss rundt huset, tryggest det

Ahhh, endelig har tyskerne tatt inn over seg alvoret. Rikskansler Angela Merkel talte til folket i går kveld. I dag har alle vi har sett/møtt hatt skrekk og spretter unna, mer enn to meter. Gatene er øde. Gutta som leverer pakker, DHL, Hermes, UPS osv. vil ikke ha signatur lenger, de bare kaster pakken igjennom døra og løper igjen.

Nja, vi måtte til det lokale gårdsutsalget
etter egg og honning. 

Vi var på det lokale gårdsutsalget for å kjøpe egg og honning i morges. Der var de ille berørt. Ikke bare hadde vi med barn som løp rundt, vi forsynte oss med egg uten å ta på hansker først og verst av alt var at jeg prøvde å betale direkte til husfruen, ikke bare dumpe pengene ned i kassa slik de trolig ville at det skulle gjøres nå. På toppen av dette var vi utlendinger. Og tyskere liker bare utlendinger så lenge de føler at vi bidrar med noe bra. Å komme her og kommer her å kjøpe egg og snakke rart og ikke bruke hansker og ha uoppdragne barn, -puh, det var litt mye midt i Korona-skrekken.

Jeg har tidligere vitset om de sparsomme tyskerne, som ikke vet hva de sparer til. Vel, nå er svaret gitt. De sparer til trange tider. Og det er nok lurt, tross alt. Jeg som bruker alle pengene så fort jeg tjener de, redd for å plutselig dø av svulst på hjernen med ubrukte midler på konto, jeg er blakk nå. Den norske krona har verdi som knapper og glansbilder for tiden, mens euroen troner der oppe sammen med det britiske pund... Vel, jeg er ikke død enda. Føler meg litt snytt, blakk-men-fortsatt-i-live liksom.

Alt er ikke mørkt da. Lillesøster, nestenfireåringen, hun har gode dager. Hun har eksklusiv tilgang til storesøster på seks år hver dag, hele dagen. Som hun fryder deg. Hele henne er en ball av god stemning.

Nå har vi vært igjennom flere faser av krisen her. Fornektelse, frykt, usikkerhet, forvirring. Nå er jeg bare lei. Nå må vi se til å bli syke, slik at vi en gang kan bli friske, evt dø, og så gå videre. Nå er jeg klar for neste steg, uavhengig av hva det måtte være.

Noe annet som går i orden her er planlegging, tilberedning og spising av mat. Vi lager mat fra bunnen. Har vi råvarer til overs blir de til en ny rett, har vi rester blir de spart deretter spist. Hjemmelaget brød, -pasta, -potetgull. Restemiddag, porsjonspakninger fryses med klar plan for når det skal brukes. Akkurat slik vi egentlig vil ha det, -slik klarer vi nå å ordne oss. Lite kastes, alt er sunt, det er en plan bak. Digg.

Ny kriseoppdatering i morgen.