Livet i Tyskland III

Flaschenpost.de leverer mer drikkevarer enn vi trenger ila 120min

Nå er vi enda mer på stell her nede. Ungene plukker opp tyske ord og uttrykk som de gjerne bruker. De samme ungene har vært raske til å tilpasse seg lyst brød og yoghurt med sjokoladestrø. De er nå blitt vant til at et bakeri alltid er i nærheten, ergo er det alltid greit å mase om käsebrotchen, lyse rundstykker med smeltet ost over. Pappa har tilpasset seg autobahn. Å kjøre i 155km/t med bilen full av familie er nå helt greit og vanlig. Mor har tilpasset seg at alt er overbemannet, tungvint og grundig. Hun har også tilpasset seg, svært hurtig, at det ikke snør her.

Det er masse saker som ikke er som hjemme. Vel, det meste er jo likt. Det er verdt å påpeke at frykten for fremmede, den er helt lik her. Oppegående tyskere jeg arbeider sammen med, de er bekymret for at flyktningene som kommer hit, ikke klarer å tilpasse seg. De er redd for at flyktningene skal bli en byrde, ikke en ressurs. Den tyske Sylvi Listhaug, i partiet AfD, høstet masse stemmer på dette ved høstens valg. Videre er folket her redde for overvåkning. Dette er ikke som hjemme. Tyske Facebook-brukere er vage, de legger ikke ut bilder som gir noen mening og byr slett ikke på seg selv. De stoler ikke på nettbanken sin. De bruker gjerne lunsjen sin til å løpe i banken og levere signerte giroblanketter. Helst betaler de med kontanter over alt, debit-kort er kun noe som brukes hvis beløpet er stort. Ellers er det likt hvordan alle er litt bekymret for fremtiden. Vil de miste jobben? Vil ungene vokse opp fulle av miljøgifter? Klarer de kommende generasjoner å betale for velferdssamfunnet alle nå liker og vil fortsette med?

Jeg vil understreke en av de forskjellene som plager meg mest. Tyske bedrifter er ikke på nett, innad. Enorme tyske varemerker driver butikk, som om de var 10.000 kiosker bundet sammen av faks. Forsikringsbyrået Provinzial er ikke på nett. Ergo må jeg som kunde kun forholde meg til akkurat den forsikringsagenten som solgte meg min forsikring. Jeg forsøkte faktisk å bruke en Provinzial filial, som ligger nærmere vår bolig, da et problem med leiligheten oppstod. Der fikk jeg høflig beskjed om at avtaler som ikke var kjøpt i akkurat denne filialen, ikke kunne behandles akkurat der. Det samme problemet har vi med våre tyske mobiltelefoner. Jeg må tilbake til akkurat den butikken jeg inngikk avtale om abonnement med, alle andre butikker i kjeden kan ikke hjelpe. 

Det er vanskelig å beskrive hvor hardt det har vært å ta dette innover meg. Så utrolig tungvint. Videre blir jeg provosert av tyskerne, som har det helt likt, bare smiler og trekker på skuldrene. Joda, det fins faktisk sentrale nummer vi kan ringe til disse bedriftene, men der snakker de bare tysk. Hos forsikringsgiganten Allianz fikk jeg et meget tydelig «Nein!», da jeg ymtet frempå om at engelsk ville fungere bedre for meg, kunden. Dette var til deres landsdekkende sentralbordtjeneste som skal kunne peke ut retningen til fortvilte kunder. Grynt.

Kanskje det ligger kastanjer under løvet?

Noe annet, som er mye bedre enn hjemme er flaschenpost.de. De pusher drikkevarer hjem, med egen budbiltjeneste, 120 minutter etter at bestilling er gjort på nettsiden deres. Jada, de selger kun hele kasser. Men som nordmann er det jo fryd å bestille en kasse øl, og få den på døra to timer senere. Budbilen tar med seg pant jeg eventuelt har stående, og avregner dette mot kjøpte varer. Som alt annet som kjøpes på nett er det lett å dra på for mye. Å kjøpe et par kasser øl, fint å ha stående i tilfelle gjester, noen kasser mineralvann, en kasse cola-glassflasker er jo digg, biologisk eplemost til ungene, jada, klikk-klikk, ned i handlekurven på nett. En kasse øl koster mellom 10 og 16 Euro. Altså ikke noe som skremmer en nordmann. 

Som tidligere nevnt er tyskerne opptatt av miljø. Imidlertid er de enda mer opptatt av å holde strømregningen lav. De lar ikke lyset på dassen stå på unødig. Nå har jeg også oppdaget at de ikke har ventiler i sine vindusrammer. Er vinduet lukket, så er det helt tett på soverommet. Ingen frisk luft kommer inn. Ingen promp slipper ut. Så nå bor vi med åpne vinduer. Her ute i åkerkanten hvor vindstyrken fort blir 8-10 sekundmeter, kan det være litt voldsomt med åpne vinduer nå om høsten. Nattetemperaturen er ofte nede i 3-5 grader. Ungene som sparker av seg dyna om natta fryser nesten ihjel slik jetvinden uler inn det åpne vinduet. Vel, bedre med kald luft enn surstoffmangel.

Jeg arbeider i en multinasjonal organisasjon. Nederlendere, Tyskere, Briter, Amerikanere, Tjekkere, Grekere, Spanjoler, Italienere osv… Med så mange nasjonaliteter sammen blir vi veldig høflige. Amerikanerne som er høflige til vanlig er sååå til de grader oppmerksomme på oss andre og prøver så hardt å unngå å støte oss, at de nesten selvutsletter seg selv. Imidlertid er jo folk forskjellige. Til tross for all generell trivelig omgjengelighet, er det ikke til å unngå at enkeltpersoner slår seg løs og tar plass. Siden alle vi andre er så jævelig, pålagt, greie, lar vi dette skure og gå. Nå har det kommet til et punkt hvor jeg prøver å oversette det norske uttrykket «Møteplager» til engelsk, for å forklare at vi har et eget uttrykk for breiale folk som kaster bort andres tid i forsøk på selv å skinne. Mine nederlandske kolleger kvitterte med at de bruker uttrykket «seagull» om personer som kaster seg inn i et møte eller prosess, -gjerne uinvitert og uinformert, skriker, driter på alle andre og flyr avgårde igjen.   

Jada, som vanlig har vi bare i-landsproblemer. Vi klarer oss godt mao.    

Livet i Tyskland II

Vi holder ut her nede, vi plukker stadig opp biter av språket, men mest at vi skjønner mer av hva de snakker om på radio. Å snakke tilbake i butikken blir fortsatt knot. Julia, som nå er blitt hele 3,5 år, klarer selv å melde at hun må på do i barnehagen, på tysk. Det er en seier for henne og en lettelse for hennes foreldre, som skjønner at dette trolig kommer til å gå. Vi kommer til å få små tyskere boende hjemme hos oss, våre egne barn. Det blir kult og litt rart. Jeg håper de blir CDU velgere, eventuelt kommunister. Jeg orker ikke å ha sånne små ny-nazister hjemme, (Alternativ for Tyskland gjorde et meget godt valg i nylig, de er ikke ny-nazister, men ganske brune i kantene…) 

En sak som fortsatt er norsk hjemme hos oss er strømforbruket. Vi bruker lys, vi glemmer å skru av lyset i rom vi forlater, vi har på masse lys i de rommene vi oppholder oss, dingser vi ikke bruker står fortsatt på, -stereoanlegg, PC og annet. TV’n og blue ray spilleren er allerede blitt tyske, skrur seg av etter en time om det ikke er detektert noen aktivitet fra oss mennesker. 

Kona beskylder meg for å følge etter henne i leiligheten og skru av lys hun har skrudd på. Jeg fnyser av dette, men hun har jo rett. Jeg ønsker å bli forbruksbevisst, bli litt sånn kjip og tysk. Det er bedre for miljøet. Jeg har nok dermed en hang til å minimere vårt strømforbruk. Vår leilighet ser ut som The Love Boat fra utsiden om kvelden sammenlignet med vampyrnaboene våre, og jeg, vel jeg synes kanskje vi burde bli mer som dem, ligge under dyna med lommelykt og fomle.

Naboene våre er trolig vampyrer. Vi ser ikke lys i det hele tatt. Aldri. Men vi vet det bor folk der, vi treffer dem stadig, vi ser de strir med unger og handleposer og plenklipping. De kjører alt for fort på de smale lokalveiene med sine små biler. (Alle her har små biler, gjerne BMW eller Merce, men alltid de minste modellene). De kommer skrensene inn på plassen hver ettermiddag og farer inn i huset, men ingen lys kommer på i vinduet i boligen. Det lyser ikke hos dem om kvelden. Ikke engang lysstrålen fra en hodelykt ser vi streife innenfor vinduene. De ligger vel inne i sine kister og koser seg med lys og musikk der? (Sjekk «The secrets of summer» av Bret Easton Ellis)

Dette har gitt meg litt hodebry. Jeg har jo flydd over denne delen av Tyskland mange ganger, og sett lysene om kvelden av byer og landsbyer, som små klatter av lys i et mørkt landskap bundet sammen av opplyste riksveier. Når jeg selv bor her oppdager jeg nå at alt dette lyset er fra veilys og kun veilys. Alle veiene har veilys. Hadde det ikke vært for dette

veilyset hadde Tyskland sett ut som Finnskogen ovenfra om natten. Dermed regner jeg med at lysverket som har sendt meg en forhåndsberegning der de tror vi skal bruke strøm for 36Euro per måned kommer til å gå på en smell. De har trolig ikke lagt inn en verdi for «Nordmenn» i sin strømforbruks-logaritme…

Vi har ikke vedovn her. Jeg savner det intenst. Våte og kalde etter en sprint med barnevogn i øsregnet fra lekeplassen til hjemmet er det naturlig å kaste av oss vått tøy i gangen, samles foran vedovnen og fyre opp. Jeg syter om dette til mine kolleger fra Tyskland og Nederland, de smiler av meg og mumler noe om at vi nordmenn lever mye tettere på naturen enn resten av Europa. 

Så nå bader vi mye i badekaret. Kalde og våte unger blir ikke tint foran vedovnen vi ikke har lenger, de blir hivd i badekaret. Ungene digger dette og mener nå at en tur i badekaret kurerer alle deres problemer. Nå kan jeg ikke bytte bleie på Leonore, 17 mnd, uten at det pekes på badekaret og bables friskt om «Baa, baaa, baa». Joda, vi har radiator med god varme i, alle rom i huset har minst en radiator. Våre to bad har vannbåren varme i gulvet. Men disse kan ikke skrus opp plutselig. Hvis vi stiller på de gir endringen effekt 4-6 timer senere.

Uansett, jeg har bestemt meg for, at jeg aldri skal bo uten vedovn igjen. Dette er ikke kun av bekvemmelighetshensyn, men også offiseren i meg som er opptatt av beredskap og overlevelse. Hva fyrer vi med når strømmen er borte og anlegget som leverer fjernvarme ligger nede?  

Været her er fortsatt friskt. Ikke alltid negativt. I dag hadde vi 22 grader i skyggen, 24. september. Dog hadde vi vind med fart på 11 sekundmeter for to uker siden sammen med slagregn. Mange av trærne her er fulle av kastanjer og eikenøtter. De nyttet muligheten til rase ned, plutselig frigjort av vindkastene. Kastanjer som kommer flagrende i 11 sekundmeter vind er skummelt. Vi bor ikke mange meter over havnivå, dette er ikke et høyfjellsplatå. Ergo ble jeg forundret over å oppleve vind som jeg forbinder med Hardangervidda, her. Imidlertid er vi nordmenn, så vi trakk på oss regntøyet og fortsatte livet som før, mens vi lurte på om vi burde ha sykkelhjelm på selv om vi gikk tur til butikken. 

I mange år har jeg hørt historier fra nordmenn i Tyskland om «bare sett det du vil bli kvitt ut på gaten så kommer det folk og henter det». Nå er vi her selv og det viser seg at det går an å sette skrot som ikke passer i søppelkassen ut en gang i måneden. Dette bli hentet av renovasjonsetaten. Altså ingen magisk gjeng som kommer og soper med seg alt du ikke vil ha selv. Nå er det slik at disse datoene for henting er kjent for alle, dermed hender det at lykkejegere kjører rundt kvelden før søppelbilen og ser etter godsaker blant søppelet. Men de tar kun bra saker, de tar ikke med seg gamle madrasser eller ødelagte IKEA-bokhyller. Altså er nok historien om å «bare sette saker på gaten så blir det borte» en forenkling, men hvis det gjøres rett så er prinsippet det samme. Dette sparer oss for turer til gjenbruksstasjonen. 

Ungene blir stadig eldre mens dagene flyr. Det er 25 måneder mellom våre to. Det virket som et smart trekk å få barn tett, i teorien. Da kan de leke sammen og gå igjennom de samme fasene i livet nesten samtidig og forhåpentligvis være gode venner og støttespillere for hverandre. Vel, nå kan det se ut som dette stemmer. Nå er ungene henholdsvis 3,5 år og 17 måneder. De leker sammen nå, de forholder seg til hverandre som to individer og de krangler og koser. Men det er først den seneste måneden dette har vært tydelig. Før dette var det et galopperende galehus her. To barn som ikke ville det samme, noen gang, men var veldig tydelige på at de ville sin egen greie. De har holdt leven hver for seg, og de har arvet sterke viljer, som de har kunngjort på meget overbevisende måte både sent og tidlig. Sagt på en annen måte, -jeg kunne ikke anbefale noen å få barn tett, før nå. Selv nå er jeg ikke sikker på om det er smart, men det er øyeblikk nå hvor ungene glemmer å mase på pappa og henge i skjørtene til mamma, hvor de nyter hverandres selskap i stedet, og det varmer to slitne foreldre som ikke alltid har stolt på egne beslutninger. 

Lillesøster er kommet til det stadiet i livet hvor alt storesøster gjør er det kuleste og verdt å herme etter. Dette lærer sikkert lillesøster mye av, men det er livsfarlig. Storesøster er litt av en klatremus, med spenst og motorikk. Lillesøster er en brøytebil. Dermed finner vi stadig lillesøster vaklende på utsatte steder, uten noen plan for å komme trygt ned, eventuelt

prøve å beskytte vitale organer i det kommende fallet. De lærer mye av hverandre. Men de to største forskjellene mellom disse søstrene har de ikke nærmet seg hverandre på. Den eldste sover lett og mye. Den yngste spiser variert og mye. Hadde de enda hermet litt på disse områdene. Men neida. Storesøster går fortsatt rundt og brenner kalorier fra kun pasta med ketchup som hovedføde. Lillesøster synes det er helt greit å holde seg våken i bilsetet sitt på 2-3 timers biltur. Hun synes også at mamma og pappa ikke helt setter pris på det flotte ved å bruke to hylende timer på å legge seg, hver kveld.

Alt for nå, mer senere. 

Livet i Tyskland del 1 (det kommer mer senere…)

Tøffe tak på IKEA i Tyskland

Vi har nå bodd i Tyskland i fire uker, her er førsteinntrykket oppsummert i punkter:

Hundemøkk

Tyskerne har alt på stell, ingenting er tilfeldig eller lemfeldig. Alt er strøkent. Alle har rene biler alltid. Alle klipper plenen og hekken litt før det trengs. Alle tømmer postkassen og alle venter lydig på grønt lys, selv fotgjengere. Nå har vi imidlertid funnet en ripe i den tyske lakken, (det er ikke dieselskandalen). Hunden, den får gjøre fra seg der den vil. Hundepose benyttes ikke. Bæsjen finnes overalt. I veikanten, i grøfta, på gangveien. Dermed fins den også på hjulene til våre barnevogner og sykler, under mine sko, over alt på ungene. Dette er er kjipt. Og det er overraskende. Er det tyskernes måte å være litt gærne på?

Fisk

Det er ikke fersk fisk over alt her. Det er det jo ikke i Norge heller. Men den halvferske fisken, -du vet pakket fersk i pakke og deretter til salgs i kjøledisken? Den fins ikke her. Kun frossen fisk, til høy pris. Og alt er laks. Sei er såkalt hav-laks, (min oversettelse), stillehavslaks er villaks og så er det norsk laks. Dermed har vi endt opp med sei når vi trodde vi kjøpte laks. Vi fikk også hvit laks. Som vi trodde var sei igjen. Det viste seg at det trolig var laks, som ikke hadde spist pellets med rekeskall i, ergo var den hvit i kjøttet, ikke rød. Det fins visstnok en butikk med fiskedisk her, men den er på den andre siden av byen, omkring 25 lyskryss unna, utenfor vår rekkevidde. Trafikken her er helt håpløs. Det er røde lys, -ja alltid røde, over alt. Dermed er alt som er utenfor sykkelavstand for langt unna. Drømmen om fersk fisk lever videre. 

Sykler

Sykling er pop

Biltrafikken er helt håpløs. Landskapet er nesten helt flatt. Det er mye bra vær. ALLE veier har sykkelvei. Her sykler nesten alle. Det er lettvint, raskt, sunt, kult og miljøvennlig. Men ingen har kule sykler, nesten. Alle sykler på store, tunge tantesykler. Imidlertid sykler de ganske fort, jevnt høyt tempo, mens det skrangler i bagasjebrett, bremser, lys, ringeklokker og kjedekasser. For meg er det overraskende at selv ungdommer, som ofte er opptatt av stil og hvordan de blir oppfattet, suser rundt på disse ganske uhensiktsmessig farkostene. Men det gjør de altså. Det kan hende at de har kjedelige og tunge sykler i håp om å unngå tyveri. Ifølge rundskriv fra Die Politzei blir fem tusen sykler stjålet her i byen årlig. Jeg nekter å føye meg og suser rundt på min kule cyclo cross. Det er jeg godt fornøyd med, helt til den blir stjålet såklart. 

Sigg

Det er helt OK å røyke i Tyskland. Mange røyker. Det er greit å ta røykepause på jobben. Men det likner litt på ungdomsskolen på 1980-tallet hjemme. De sniker rundt for å røyke. De får ikke stå på trappa eller i nærheten av noen som kan bli sjenert av røyken. De står i sykkelskuret, bak søppelbøttene, utenfor rømningsveien og sigger. De er bortgjemt, men hvis du er litt ivrig finner du dem. Mange røyker hjemmerullet, ala Winner Tip, 500 gram løs tobakk koster ca 30Euro. Selvfølgelig er det, som mange steder, de meg lavest lønn som røyker mest, med unntak av Mercedes-eiere, -de røyker også. Sånn er det jo overalt. De fattige røyker, mens blant de rike er det kun de som vil ha Merce som digger sigg, -men hvorfor? Dette burde Harald Eia virkelig se nærmere på. 

Ferie?

«Hvordan går det med ungene da? Er ikke dette en pappa-blogg?»

Joda, ungene er friske og freser rundt her sent og tidlig. De skjønner at vi ikke er hjemme. De har ikke skjønt at dette nå er blitt hjemme. De tror vi er på ferie. En slags lang ferie der alt er litt rart, og det er greit, fordi vi skal snart hjem. Dog kommer det aldri noen og vasker leiligheten vår. Det er jo vanlig på ferie. Dette er jo ikke ungene så opptatt av i grunn, det er vi voksne som skulle ønske at denne delen av ferien var på stell…

Treåringen spør om det innimellom; «Når skal vi hjem?» Ellers er jentene godt fornøyd. De har fått trampoline i hagen, de har fått badekar på badet og ketchup, (denne livsviktige eliksir for kids), kommer i enorme flasker her. Life is good. 

Julia har lært seg å telle til funf på tysk. Hun er bedre til å si Danke enn takk og liker å hyle bis morgen når hun forlater barnehagen. Hun er en liten tysker som er i ferd med å kle av seg den trange norske huden, omtrent som i «V», -for de som husker denne kalkunserien som trollbandt oss på 1980-tallet.  

Forøvrig spiller vi mye musikk for ungene. Vi har ofte ettermiddagsdisko, rett før middagsmat. Da danser barn og foreldre til noe dansbart. Det går mye i listepop. Imidlertid hender det at vi prøver noe annet. Til min store skuffelse liker ingen av ungene Neil Young, ingen av de som klapper eller danser, de ser forvirret og spørrende på pappa. Det samme er stort sett saken med Simon & Garfunkel. Carol King derimot, ble godt mottatt, enda godt. Den musikken som ga best respons, hos begge jentene, uten tvil, er MODS. Gode gamle MODS. Jeg snakker ikke om landeplagen og tårepersen «Tore Tang», neida «Meg må du hilsa på», som den dag i dag holder høy kvalitet. Dessverre, på en sånn, «ja, det er bra, men det burde vært bedre» måte,  må jeg tilføye at ungene liker Jokke, -særlig «Her kommer vintern» (sic), men på ingen måte har den gitt samme uttelling i kropslig spontan utfoldelse som MODS. Oppsummert betyr det at norsk musikk appellerer til ungene, lavmælt musikk fra 1970 som far liker, likes ikke av ungene, også liker de alt med tydelig rytme i. Dette kan bære feil avsted, jeg håper vi unngår at ungene går og nynner på en låt ala «Bombadilla life» en hel sommer om ti år…

Saker som er litt annerledes enn i Norge:

Fartsgrensen på fylkesveier er 100km/h utenfor bebygde områder, uavhengig av veikvalitet. Dog er det brått en femtisone ved et lite veikryss, ledsaget av en fotoboks. Femtisonen trenger ikke være særlig lenger enn 80 meter. Gode bremser anbefales. 

Nesten alle tyske kjøkken jeg har vært inne i har matbod. Et lite siderom, som kan fylles med hermetikk, vin, tørrvarer, tomflasker osv. Ikke visste jeg at dette hadde jeg savnet hele livet. Svært praktisk.

Lekeplassene ligger tett. De er meget gode. De vedlikeholdes av kommunen. De har leker for enhver alder og interesse. Sanden i sandkassa er EU-godkjent. Kun katter uten parasitter får drite i sandkassa.

Autobahn har fri fart for det meste. Det vil si at kun trafikken begrenser hastigheten. Og her er det veldig mange biler, ofte kjører vi i kø. En dag vi satt og klagde over køkjøring oppdaget vi at køen gikk i 100km/h. Det gjør den ofte når det tetter seg. Helt greit sett med norske øyne. Videre har jeg selv ligget og tøffet meg i 170km/h i venstrefeltet, for å bli forbikjørt av en bil som kom fra ingensteds i syk hastighet og forsvant videre på samme manner. 

ALLE tyske dører slår inn i rommet. Dette er sykt. Det spiller ingen rolle om det er praktisk eller ikke. Rømming ved brann i mørket er trolig dømt til ende med kropper stablet innenfor dør som slår inn… I små rom, som badet er det svært upraktisk. Ved potensielle rømningsveier er det farlig og ellers er det bare slitsomt og plagsomt. Jeg håper at de som er vokst opp med dette, trolig ca 80 millioner tyskere, har peiling og kontroll og vane for å håndtere dette. Selv er jeg opptatt av beredskap og brann og fare-på-ferde, -jeg er skeptisk. 

Tyskerne som aldri gjør noe tilfeldig eller ugjennomtenkt eller noe, gud forby, -som er dyrt, har vist enkelte brudd i denne flotte og gjennomtenkte ideologien sin. Omtrent 40 prosent av bilene her ruller på helårsdekk. Jeg er litt usikker på om jeg skal kommentere hvor teit dette er, lar det være og overlater til den opplyste leser og pønske ut hvorfor dette ikke er hverken miljøvennlig, sikkert eller økonomisk. 

Selv har jeg prøvd meg på dynamisk kjøring her. Det som enkelte vil kalle Italiensk kjørestil, uvøren kjøring vil andre kalle det, effektivt og utnyttelse av trafikkbildet vil andre kalle det. Det ble ikke godt mottatt. Blinking og tuting var resultatet, fra folk i Merce med sigg ut av vinduet, av folk i Ford Focus med baksetet fullt av studielån og folk i Seat som hadde glemt koden til bankkortet med vilje. INGEN av disse tyskerene godtok at jeg var litt frempå i bytrafikken. 

Tyskerne har jakkeknagger på do. For et fantastisk land! 

I 2008 brukte jeg Rygge, (Moss lufthavn), -der var det ingen jakkeknagger på do. Allerede da skjønte jeg at den flyplassen var dømt til fortapelse, åtte år senere fikk jeg rett.

Her er det jakkeknagger på hver eneste dass, uansett. Svært praktisk. Tyskerne skuffer ikke på de viktige sakene. 

Oppussing, småbarn, flytting til utlandet, vondt i ryggen…

Drenering av huset hjemme i Lørenskog

Jah, nå er vi på plass i Tyskland. Her har vi en leid leilighet med grei plass, hagen utenfor er akkurat passe, vi har det vi trenger i nærheten av butikk, post, bakeri barnehage osv. Slett ikke verst. Men det var endel styr før vi kom hit.

Det begynte i fjor høst, høsten 2016, da jeg fikk beordring av arbeidsgiveren min om å arbeide i Tyskland i fire år. Vi bestemte oss for at det noe slitne kataloghuset vårt fra 1984, skulle pusses opp, litt mer. Vi hadde allerede gjort mye innvendig før innflytting høsten 2015. Vi bestemte oss for å ta hele vår femårsplan for vedlikehold, på seks måneder, før vi leide ut og reiste til landet som vinner VM, spiser pølser og drikker lunket øl. 

Det høres jo lurt ut. Men det er endel arbeid å pusse opp, til tross for at vi leide inn proffe til nesten alt. Den anbudsrunden jeg var igjennom for å finne entreprenør til drenering av huset var lang. Først la jeg det ut på Mittanbud.no, men fikk kun svar fra folk som ikke het Kjell, eller Oddvar eller Leif. Det er slik jeg tenker, at hvis noen skal operere gravemaskin helt inntil husveggen min, og forstå fall, drenering, vann, masseplassering, isolasjon og sånt. Så kan de ikke hete Zurban eller Phillip. Jeg vil ha en slik gammel knark som har sittet på gravemaskin igjennom oppturer og nedturer, kjørt Mercedes på åttitallet og Opel på nittitallet. En som husker hva som var vanlig før, byggeteknisk, og har medynk med meg når han krever tett på 300.000kr for jobben. 

Å pusse opp innebærer mange turer til søppelkassen

Ingen av tilbudene jeg fikk var fra slike gamlinger. Kun nye firmaer. Dermed måtte jeg ut på bygda å spørre meg for, hvem kjenner noen som kan drenere? Etter endel frem og tilbake fikk jeg tre anbud, og valgte det som la seg midt på prismessig, fra en entreprenør som var anbefalt og betrodd av folk som er mer mistroiske enn meg. 

Dreneringen ble gjort i våres. Det er ganske mye leven å ha en gravemaskin og en lastebærer i hagen i tre uker, samt jord og stein som kjøres vekk og pukk som kjøres til. Jord og stein og ødelagt hage så langt tomta rekker. Midt i det hele skulle vi bytte kjøkken. Vi landet på kjøkken fra IKEA. Ingen vi har snakket med klarer å finne en god grunn til å kjøpe noe annet. Dog måtte vi til IKEA 5-6 ganger før kjøkkenet kunne bestilles, og da det kom 900kg med flate pakker manglet selvfølgelig endel saker. Noe hadde vi glemt, noe hadde IKEA glemt og noe var blitt borte i planleggingen. De proffe montørene brukte til sammen tolv timer over to dager på å montere alt. Dog hadde vi revet det gamle kjøkkenet først med hjelp fra gode venner. Rørleggeren kom også og gjorde sitt til riktig tid. Elektrikeren derimot, han var litt av en primadonna. Han gjorde slett arbeid, tok ingen tilbakemelding, kom midt i middagen og tok strømmen midt under barne-TV, flere kvelder på rad. Hver gang han rotet til noe, endte han med å skylde på andre enn seg selv. Det håndverksmessige ble så dårlig utført at selskapet hans måtte sende en mer erfaren fyr til å rydde opp senere. Den gamle myten om at elektrikere er en tynnhudet gjeng holder fortsatt vann slik jeg ser det. 

Her var det et kjøkken en gang, noen dager senere var et nytt på plass.

Men kjøkkenet var jo ikke ferdig. Lister, plater over benken, småsnekring rundt kjøkkeninnredningen, -det måtte fikses av andre. Dette var det vanskeligste. Å få tak i en snekker. Jeg snakket med ALLE jeg kjenner. Ingen kjente noen snekkere. Og hvis de kjente noen, så var de trolig ikke tilgjengelige eller noen de kunne anbefale. Til slutt fikk jeg tak en fyr som har eget firma. Han kjører MC i helgene, har svær SUV som firmabil, forklarte at han måtte lufte kona en uke i Spania i mai for at hun skulle godta at han drev baneracing med MC resten av sommeren… Ja, som dere skjønner så ble det dyrt. Han fyren her han tjente penger. Men det er jo en ærlig sak. Gutta hans kom og gjorde jobben på avtalt tid til nesten avtalt pris og resultatet ble bra. Jeg er jo glad for at folk tjener penger, men jeg må innrømme at jeg foretrekker håndverkere som skjuler inntekten sin litt bedre, kjører sliten bil og har sprekk i iPhone, heller enn disse som koster på seg drøye leker og gnir det inn i lommeboken min på en sånn åpenbar måte. De samme snekkerne byttet også to terrassedører for oss. 

Vi fikk også vasket og malt huset. Så nå fremstår det som en liten perle av et husbankhus fra 1980-tallet. Mange ymtet frempå om at det var dumt å bruke penger på huset før vi leide det ut, mens jeg mener at folk behandler fine ting bedre enn ikke fullt så fine ting. Dessuten var dette noe vi måtte gjøre uansett, det passet dårlig nå, men ville trolig ikke passet bedre senere. 

Dermed var våren 2017 full av kaos. Kaos i hagen med gravemaskin, våt jord, støv og støy. Kaos inne med kjøkken som manglet i en uke. Den uken vi manglet kjøkken spiste vi middag ute flere ganger, altså ute på restaurant. Det var litt av en erfaring. Å slepe vår trøtte og krasse treåring på sushirestaurant etter en lang dag i barnehagen var et eventyr. Et slikt eventyr der trollet vinner og alle andre dør, inkludert prinsessen og resten av kongeriket. Hun laget så mye styr, knuste glass, gråt, nektet å spise, hylte og løp rundt med cherrox, at vi til slutt måtte si tak for oss og unnskyld. Vi hadde like erfaringer flere steder samme uken, dermed fant vi ut at pizza levert hjemme som ble fortært på salongbordet foran TV var den minst dårlige løsningen. Hun spiste ikke noe da heller, men hun holdt ihvertfall all sin vrede og harme innenfor hjemmet. 

Underveis hele våren hadde jeg dårlig rygg, men det passet ikke å ta hensyn til det. Jeg var bortreist på jobb i flere perioder av to-tre uker og stod på det beste jeg kunne med ryggen låst fast i 15 grader helling mot høyre. Hjemme var alt kaos, som beskrevet tidligere, som om ikke det er nok leven med et barn på tre år og et barn på ett år. Men det er mer gitt, jeg  fant ut at jeg skulle kjøpe meg ny bil. Det endte som det pleier, jeg kjøpte mye dyrere bil enn budsjettet tilsa og jeg solgte den gamle for skampris. Dette er også styr. Å ligge våken om nettene og tenke «hva har jeg gjort, vil jeg noen gang kunne betale den nye bilen?» 

I tillegg hadde jeg en arbeidsgiver som krevde ferdigstilling av mitt pågående prosjekt før jeg kunne vie min oppmerksomhet til flytting mot Tyskland. Det var travelt, men gikk akkurat. De siste ukene før ferien tenkte jeg på logistikk på konseptnivå alle våkne timer, resultatet ble bedre enn fryktet og sjefen min kunne lettet sende meg ut på sommerferie og påfølgende flytting til utlandet.

Jada, i tillegg skulle vi gifte oss midt oppi det hele. Kun et tinghusbryllup, men det var ikke helt uten forberedelser det heller. Vi ble gift, imidlertid vil vi ha mer sus over denne ektepakten. Derfor blir det nytt bryllup, eller kirkelig velsignelse som det heter. Det fremstår som et bryllup, men presten velsigner de allerede gifte ektefolkene heller enn å vie dem på nytt. Dette er planlagt til august 2018. Dermed blir det kirke, gjester, mat, selskap, dans og taler og kake og champis og god stemning. Dog var det travelt nok før det lille bryllupet i våres. Siste kvelden før vi ble ektefolk la jeg beleggningstein på uteplassen foran døra, kona vasket og lagde hummersalat til neste dag.  

Summen er altså at det var en travel vår. Familien vår trives best når alt går på skinner. Selv når ting går på skinner klarer vi å ha dårlige dager hvor alle helst vil bare hyle til hverandre, inkludert vår Leonore på et år. Denne våren har alt vært rot både ute og inne det meste av tiden. Mor og far har korte lunter, dette har barna arvet. Det har gått en kule varmt, ofte. Det er slitsomt å leve slik, med rot og roping.

Ferie ble det lite av. Vi skulle jo flytte og satte av to uker til pakking. Dermed rakk vi kun to uker på hytteferie først, i Arendal og Bamble, før…..ryggen min fikk prolaps. Dermed fikk jeg en stor «takk for sist» fra ryggen som jeg hadde ignorert siden februar. Plutselig lå jeg på sofaen og vred meg i smerte mens fruen måtte ta seg av barn og hus og alt annet. Det viste seg at hun måtte pakke alt vi skulle ha med oss også, jeg kunne ikke løfte mer enn en halvliter øl av gangen. Heldigvis har vi gode venner som bidro samt farmor som passet barn, ellers ville det aldri gått. Vi fikk alt inn på flyttebilen og oss selv med Kiel-ferga på planlagt dato. De to britene som stod for selve flyttingen er en egen historie, de møtte opp med tennene ferdig kastet inn på britisk maner, med tattoveringer på halsen, de drakk kaffe med melk og levde ellers av sigaretter og frisk luft. Han med tattoveringene på halsen hevdet at han ikke drakk forøvrig. Vel, på et eller annet tidspunkt i livet har han vært ganske full. Ingen med null i promille får seg tattoveringer på halsen, selv ikke briter.

Underveis i pakkingen solgte og ga vi bort masse saker på finn.no. Vi kastet masse greier, klær i sekkevis gikk til Fretex. Dette var et av målene våre for pakkingen, å vurdere våre eiendeler, flytte så lett som mulig. Nå er det vel ikke lett flytting når vi fyller over 50m3 med stasj i flyttebilen, men det kunne vært verre. Fruen hevder nå at hun ikke har klær lenger, og jeg er nesten enig med henne. Far kvittet seg med flere dresser, kassevis med bøker, enda flere t-skjorter, sekkevis med sko. Ungene sine leker forsvant sporløst om natten og ble aldri sett igjen. Blant annet den grønne plastikkfrosken som spilte lystige banjomelodier hver gang noen plukket ham opp, -den reiste til de evige banjovåtmarker. Vi kommer sikkert til å savne ham, en gang, men akkurat nå er det deilig å ikke ha lyden av Smokey Mountains i huset til enher tid. 

Hva skjer ellers i livet vårt spør du, jo nå skal du høre:

Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, -er Klatremus en tyv? 

Nå hører mine barn på Thorbjørn Egner og hans hørespill. Akkurat slik jeg gjorde da jeg var liten. De har ikke noe valg. De bygger Lego også, akkurat slik jeg gjorde. Om 10-12 år blir de meldt inn i CISV, akkurat som jeg. På idrettsbanen derimot er det mor som er styrende, så det blir nok heller fotball og turn enn håndball og bordtennis. Barna våre blir tvunget til å gjenoppleve min barndom, men bare de bra greiene. Sånn tror jeg mange foreldre tenker. Nå er vi ihvertfall på Thorbjørn Egner kjøret. I fjor var fokuset på Kardemommeby, i år er den på Hakkebakkeskogen og Karius & Baktus. Det er mye å snakke om, tenke på og vurdere. «Hva skjer når man blir spist?» «Pappa, husk å pusse tennene dine, jeg er redd du får Karius & Baktus», «Hvorfor nyser de?» (Bakergutten i Hakkebakkeskogen som bruker en kilo pepper til å bake pepperkaker). Vi koser oss. Men altså, det har nå dukket opp, først nå, fordi jeg var for tjukk i huet som liten gutt til å legge sammen to-og-to, at Klatremus trolig står bak nøttetyveri hos Ekorn-Jensen i Hakkebakkeskogen. Tyveriet blir aldri oppklart, men det er vel ting som tyder på at SV-velger og jøglepunkeren Klatremus står bak tyveriet av nøtter fra ekornfamiliens vinterforråd. Han er godt kjent i den nøttekjelleren, han er, som alle kriminelle, veldig opptatt av nyheter om udåden når de dukker opp og han har ingen annen måte å skaffe seg mat. Vel, han går jo rundt og bommer mat av sine venner, Morten Skogmus og fuglene, men han driver aldri med plukking av nøtter eller bær slike andre gnagere i samme historie. Jeg mener alt peker mot Klatremus som tyv, dette gir ham en ripe i lakken. Fra å være en helt av en gladlaks fra min barndom er han nå en sleip ål, hmrf. 

Tyskland er litt annerledes enn Norge.

Det er mye nytt her i Tyskland, men ingenting er hårreisende annerledes. Jeg går stadig og tenker på «Vincent, our man in Amsterdam» som forklarte på overvektig og langhåret John Travolta-vis at «it’s the little differences». Tyskland er egentlig helt likt Norge, bortsett fra at alt er er noe ulikt. Det føles som å gå med solbriller innendørs, litt rart, litt kult og litt dust, men helt klart gjennomførbart. Som Midnight Choir sier om den saken «you’re going down like a clown, you’ve been hanging around, wearing shades when the sun don’t shine». Jeg tolker det dithen at vi snarest må bli integrert. Jeg har allerede en gang blitt spurt om jeg er Russer. Kassadama sa høyt og sint på tysk til alle som ville høre på, at kunden ikke forstod tysk, om min kone nylig. Unødvendig, for begge parter. Vi må bli som dem, men de burde f… meg klare å tolerere oss, på vår vei mot full tyskifisering. De aller fleste tyskerne er veldig vennlige, nesten alle har historier om ferie i Norge og alle lurer på når vi skal lære oss tysk. Da sier jeg vennlig at det skal vi, særlig ungene, lære snarest. 

I god norsk tradisjon klarer vi ikke å planlegge vårt mathold mer enn 16 timer frem. Ergo er vi i matbutikken 1-2 ganger per dag. Vi har aldri med oss poser, og ender med å kjøpe de dyre flerbruksposene, likner på de blå IKEA-posene, hver gang. Disse skal jo brukes igjen og igjen, ikke kjøpes på nytt hver gang. Plastposer til en krone fins ikke her. Dette er jo det grønne landet. Alt er miljøvennlig, bortsett fra bilholdet. Vi har jo selv en el-bil, er vant til å kjøre i kø bak to-tre Tesla hver morgen og krangle med medarbeidere om ladekontakter på jobben. Her derimot er el-bil noe dyrt. Dermed kan det være så miljøvennlig det vil, for tyskerne er gjerrige. Ja takk, Die Grüne Wende, nei takk økte priser på noe som helst. 

Et par kilometer nord-vest for leiligheten vår ser vi to enorme vindmøller. Jeg har ikke googlet hvor store de er, men jeg tar ikke i, når jeg anslår at de er på høyde med Oslo Plaza. Disse møllene synes vi fremstod som fine og moderne da vi var og kikket på leiligheten, et slags tegn på fremskritt, -naivt men positivt liksm. Vel, nå viser det seg, etter å ha bodd her ti døgn, at disse vindmøllene ikke står her tilfeldig. Det blåser skikkelig mye her. Så mye at det ikke er sjarmerende. Det blåser så mye at trærne her lener seg mot sør-øst, etter konstant vind fra nord-vest. Enhver fisker vil sikkert nikke anerkjennende og mumle «nordvesten ja…», men vi landkrabber så ikke disse tegnene ved visning. 

Dessverre er ofte vinden for sterk for vindmøllene. Da står de i ro. (Blir vinden for sterk låses vindmøllene for å unngå at hastighet/kraft ødelegger girkassedrev i mekanismen).

Vel, poenget er at det blåser ganske mye her, -men det er god klestørk da.

Vi har allerede kjøpt mye på IKEA, både på nett og i butikken 40 minutter lenger nord. Vi kom hit til tom leilighet. Vi trenger lagringsplass. De som har bodd her før oss har bodd som sprøytenarkomane, -hver ting har hatt sin faste plass på gulvet. Vel, det står et par slitne skap her, men ikke noe vi ønsker å gjenbruke. Vi bestilte straks seks meter med PAX garderobe i full høyde, 240cm med Ivar hyller, skap til badet, lamper, overskap til kjøkkenet osv. Det viste seg, igjen, at det er noen små forskjeller fra hjemme. IKEA varer er dyrere i Tyskland enn hjemme i Norge. Trolig fordi Nordic Living/Scandinavian Chic er populært her, og gjør at tyskere er villige til å betale mer enn nordmenn for å være en del av dette. Dessuten er IKEA dyrere på nett enn i butikken! Kanskje et tegn på at arbeidskraft og lønn til de som arbeider ikke er den sterkeste kostnadsdriveren her, slik som i Norge. Det er unektelig flere hoder som skal til for å drifte et varehus med kunder enn det som skal til for å drifte et lager som sender varer til internettkunder.   

Her i Tyskland er jo ikke IKEA billigst. Her har de tre nivåer, tre trinn med varer og pris i hvert segment. Ikke som hjemme der vi kun har to. Vi har dyrt og rimelig. Akkurat som Follestad er dyre klær og Dressmann er rimeligere. I Tyskland har de et tredje nivå, enda lavere enn våre Cubus, IKEA, Dressmann. Dette bærer landet preg av, det er lett å se hva folk bryr seg om, -der bruker de penger. På andre områder, som de ikke synes er viktig, kjøper de det min mor refererer til som lappverk. Dårlige saker som koster lite og raskt går i stykker. Vi kjører imidlertid safe, kjøper kun kjente saker, dermed i de to øverste sjikter. Med ett unntak. Jeg er på ølsafari. Her fins det mye øl gitt. Jeg har siste tiden kjøpt billigste øl hos enhver butikk, for å finne ut om dette er noe. Så langt har det vært dårlige greier. Hos Rewe, som tilsvarer Meny-kjeden hjemme, var billigøllen så mettet av malt, at jeg ikke klarte å bli begeistret. Det smakte Gul Mack, digg hvis jeg hadde vært fra Troms eller Finnmark, litt mye av det gode for meg som er søring. I dag prøvde jeg billigøl fra billigkjeden Aldi, som driver butikk etter konseptet store pakninger med merkevarer du aldri har hørt om til lav pris. Den øllen var trolig lagd i rottegiftfabrikken, jeg ble nummen i kjeven av å drikke den og øm i leveren tjue minutter senere. Nå tror jeg at min videre ferd igjennom øl-hyllen blir blant litt mer etablerte merker. 

Nå vet jeg forøvrig hvordan det er å være innvandrer. Postkassa er full av brev på tysk. De kommer fra forsikringsselskapet, kommunen, barnehagen, banken og utleiemegleren. De er lange, masse tekst. Jeg skjønner kun små biter. Vil de ha penger, må jeg svare, er det viktig informasjon? Kanskje jeg lar de sortere seg selv, etter prinsippet, hvis jeg ikke gjør noe, så sender de nytt om en handling er påkrevet. Litt sånn blanding av overmot og total overgivelse. Litt Luksusfellen og litt «jeg er viktigere enn brev med små vinduer i». En kjip følelse å ikke mestre selv det mest grunnleggende, å motta post og bli sittende der å titte ut i lufte mens sigarettgloen langsomt brenner meg på fingrene…

Sykkeltelleren i sentrum av Münster viser at over 1,2 millioner sykler har passert i 2017.

OK, vi har det bra i Tyskland. Våre problemer er av typen I-landsproblemer. Jeg skal prøve å se lyst på det ved å trekke frem noen positive saker. Vi har tilgang til kjøttmat av meget god kvalitet. Her er tyskerne i sitt ess. Wienerpølser fra Gilde vil aldri smake mer etter å ha spist ferske wienerpølser fra kjøttdisken her. Vi har tilgang til alt vi trenger. Ungene er friske. Mor og far har det ikke så verst de heller, selv om alderen tynger. Dyrehagen, hvor vi allerede har sesongkort, er kun fem minutter nedi gata og tilbyr flott utflukt for både barn og voksne, flere ganger i uken. Byen vi bor i er en MDG-drøm. Den er lagt opp for sykkel. Sykler har forkjørsrett mange steder, det er egne sykkelfelter langs alle veier, det er flatt landskap og korte avstander. Far sin arbeidsplass er kun fem kilometer unna boligen, han trenger ikke ukependle lenger. En kasse kvalitetsøl koster 14Euro. Dessuten er alt på stell her. Ikke noe kødd. Tyskerne leverer. Både privat og offentlig. De klipper hekken før den blir lang og lufter bikkja når den vil tisse, setter ut søppelet riktig kveld før henting, de venter på grønn mann før de krysser gata, de hilser og vinker. Dessuten har de strøkne lekeplasser her, over alt. Det fins apparater for hver aldersklasse. Det fins utfordringer for smårollinger, barneskolebarn og tenåringsslyngler, på nesten hver eneste lekeplass. Dog er det kun vi som besøker lekeplassen i regn, i full mundur. Men det er likt som hjemme. 

Pappaperm igjen, i syden, del 5 (oppdatert!)

Vi har matet to elefanter med banan.

Ok, nå holder det. Nå har vi vært her lenge, drar hjem om en halv uke. Det blir fint. Det er grenser for hvor lenge en ferie bør vare, for en småbarnsfamilie. De som foreslo at en arbeidstaker skal ha tre uker sammenhengende ferie, visste nok hva de snakket om. Seks uker er for lenge, rett og slett.

Vi har det fortsatt fint. Vi har ikke solgt ungene, ei heller har vi voksne drøftet å gå fra hverandre. Men det er ikke til å komme unna at vår nesten tre år gamle Julia trenger å komme seg i barnehagen igjen. Raskt. Vi klarer rett og slett ikke å holde henne aktivisert godt nok og lenge nok. Enhver pedagog vil da si at det er fint og barn må lære å kjede seg. Vel, hun kjeder seg på en veldig aktiv måte. Det sutres og hyles og mases i et sett. Jeg er sikker på at hun kjeder seg ganske ofte. Måten hun kommuniserer dette på er å henge i skjørtekantene til sin mor og far og kreve et eller annet som ikke er forenelig med hva vi vil, eller hva som er greit overhodet. Her må jeg bemerke at far er mer ettergivende enn mor. Far har gitt ungen sjokolade før frokost. Han har lagd tre frokoster når de to første har blitt, bokstavelig, forkastet. Han har latt henne se en hel Disneyfilm som barne-TV. Rekken av "pappa er for mjuk og burde skjerpe seg" hendelser er lang. Underveis har ungen utviklet seg til et lite monster.

Nok er nok. Til slutt setter far ned foten, blir sint og brøler. Da blir ungen spak. Far angrer. Jentungen endrer seg fra å være utagerende og sutrete til å bli innadvendt og sutrete. Vil ha sin mor, må trøstes. Lillesøster som driver og utvikler sine empatiske evner gråter i medfølelse. Mor ser på far med et blikk som sier, "jada, hun gikk for langt, men må du ta så hardt i?"

Vel, vi har fortsatt måloppnåelse for oppholdet her i syden. Vi har vært mye sammen som familie, men vi har ikke hatt det hyggelig hele tiden. Mitt mål om å bli en helt vanlig dysfunksjonell familie er innen rekkevidde.

Leonore kom hit som en tjukk åtte måneder gammelt bylt. Innen vi drar rekker hun nesten å bli ti måneder. Hun har blitt lenger, ikke så rund, likner mer på en person enn en slags mennesketeddybjørn. Hun har ikke lært seg å krype, hun åler fortsatt. Derimot så har hun fått smaken på å gå. Hun er ikke i nærheten av å ha balanse enda, men vil, mer enn alt annet, gå mens vi holder henne for å unngå knall og fall. Blir hun hensatt på gulvet for seg selv sutrer hun raskt, helt til en av oss kommer og fører henne dit hun vil. Altså går hun for egen maskin, men må ha sine små hender fast rundt våre fingre. Så slik går dagene, vi går der krokrygget over en liten jente som småløper avgårde med mamma eller pappa som støttehjul. Heldigvis er hun stort sett blid, er kun påtatt sur når hun ikke får viljen sin. Det eneste som er bedre enn å gå er å bli utsatt for tøff kjærlighet fra storesøster. Da ler hun og smiler med alle sine fem tenner, til tross for at storesøster ofte prøver å vri hodet hennes av nakken, er det kun latter og glede å spore.

I skrivende stund har jeg spy på buksa. En av ungene er dårlig i begge ender. Nå kokes flasker og smokker for sterilisering. Vi andre, som foreløpig ikke kaster opp, vasker våre hender panisk og håper vi ikke har fått det. Mens vi alle føler oss litt ugne. Vel, dette skjer like ofte hjemme som på ferie. Så jeg kan ikke sette omgangssyke på kontoen for familieferie som har pågått lenge nok. Men, jeg håper det går over før vi skal fly hjem. Totalt fjorten timer i turistklasse med to småbarn som ikke er i form, fremstår som en altfor hard straff, for alle mine synder kombinert. Jeg tenker litt på dette nå, og lover å bli en bedre person.

Jeg kan melde om at vi ikke har kjøpt noe her nede. Vår bagasje er trolig lettere hjemover enn den var ned hit. (Vi hadde med bleier for 3,5 uker hjemmefra...) Jeg er stolt over at vi ikke har kjøpt hverken skreddersydd dress, falske merke-tskjorter, stråhatt eller ølkjølere som passer rundet flasken. Vi har selvfølgelig spart penger, men best av alt, vi har ikke kjøpt noe vi ikke trenger, og har ikke bidratt mer til søppelberget enn vi strengt tatt må.
Den flyturen tur/retur er ille nok miljømessig. Jeg har allerede slått fast for familien at det blir europaferie fremover, så langt øyet kan se, -helst med tog.

Vi har spist på mange restauranter her, sikkert to-tre ganger hver dag. Alle de klassiske Thailand parodiene er her. Den skremte kelner som ikke skjønner noe av det vi sier, men ikke gjør noe for å avsløre dette, og følgelig serverer oss det de tror vi skal ha, som stort sett er 80% riktig. Videre tar det lang tid å få maten enkelte steder, uten at noen skynder seg av den grunn. Slike opplevelser på restaurant er jo vanlig her. De er noe av sjarmen med Thailand, men med utålmodige småbarn ender vi med å gjenbruke de stedene der ting går på skinner.

Det er fortsatt sånn her at de tilbyr altfor mange retter. Menyer på 20-30 sider er ikke uvanlig. Alle tilbyr nå pizza, burger og pasta, utover et rikholdig utvalg av lokale retter. Pizza er det faktisk noen steder som nå har fått dreisen på, mens burger er et ufattelig mysterium som ingen her i Thailand klarer å mekke. Vi har også truffet en atypisk kelner her. Hun gjør jobben sin bra, men er passiv-aggressiv. Således passer hun bedre i en kommunal etat hjemme. Hun smiler aldri, bekrefter aldri at hun har hørt og skjønt hva vi vil bestille, men kommer raskt med det vi vil ha. Hun sier aldri velkommen eller farvel og ser på oss med triste øye, som hun ser på et hvalpekull hunden har fått, som hun vet hun må drukne i bekken om litt. Blir vi for masete, gjentar vår bestilling i den villfarelse om at hun ikke fikk det med seg første gang, da lyner det i øynene hennes og det strammer seg i kjeven. Hun setter maten raskt ned på bordet uten å veksle blikk og flytter stoler og bord med raske og aggressive røsk. Om det er jobben sin hun hater, eller oss kunder eller livet generelt, det er ukjent. Men det er uvanlig å se slikt her nede. Hjemme er det jo vanlig å forholde seg til denne typen mennesker, enten hen selger billetter for Ruter på busstasjonen, håndterer barnehageopptak eller mottak av byggesaker i kommunen, eller er dyr håndverker.

Vi får heller ikke spisepinner her lenger. Det var jo morro før, å få spisepinner, for deretter å måtte beskjemmet be om bestikk. Nå som vi har vært her mange ganger, vært i Kina, Hong Kong, Vietnam og Singapore, så har vi lært oss dette med spisepinner. Men vi ser ut som grønnskollinger for de lokale, og får kun ut skje og gaffel hver gang. Siden ingen vet helt hva vi ber om, er det stress å mase om spisepinner. Dessuten er det unorsk å mase, eller klage på mat, eller ta noe plass på en restaurant i det hele tatt, utover vår rent fysiske tilstedeværelse. Derfor smiler vi og sier takk til alt vi får, uansett om det er bra, riktig og hensiktsmessig eller ikke. Vi ber ikke om mer, eller klager. Dog går vi gjerne hjem og sabler ned restauranten på Trip Advisor.

Vel, nå er det på tide å runde av denne miniserien om nordmenn som driver med uproduktive ting i utlandet. Det er imidlertid på sin plass med en oppsummering av turen i tall:

Budsjett: ca 90.000kr (fly 25.000kr, leilighet 29.000kr, taxi, mat, vann, bleier etc. ca 35.000kr)

Avstand per dag til fots: 6,5km (i snitt for far)

Slanger observert rundt leiligheten: 3

Antall døgn: 48

Motorsykkelulykker observert: 1 (to turister, uten hjelm, krasjet i et kryss nedi gata med hver sin MC)

Bokser med snus: 19 (kun far som snuser, han hadde totalt 20 bokser med på turen...)

Turer til legen: 1

Tur på bar: 2 (far har vært på tysk bar to kvelder alene, der hadde de øl og internett som fungerte!)

Noen ting har vi ikke klart å telle. Hvor mange myggestikk Julia har fått, hvor mange kongler og sigarettsneiper og døde insekter Leonore har tygget på, vi vet ikke. Vi vet heller ikke hvor mange iskrem Julia har spist, tidvis har det vært hovednæring for den kroppen. Ei heller vet vi hvor mange ganger mor og far har spist nudelretten Pad Thai, men ofte to ganger hvert døgn.

Det vi vet er at alle har blitt brune. Selv ungene som ikke skal ha sol på kroppen. Vi vet også at far har fått smaken på iskaffe, særlig av typen kaffe latte. Mor har fått smaken på massasje, gjerne to ganger i uken. Ungene tror nå det er normalt å se barne-tv en time hver morgen, for deretter å stikke ut i bassenget å bade.

Vi har hatt det bra, men vi har ikke slappet av så mye. Ungene sover mindre her nede i varmen enn hjemme. Mor og far har egentlig hatt hendene fulle hele tiden. Dog har vi blitt flinke til å legge oss før klokken ti om kvelden, som gir endel søvn, til tross for vekking to-tre ganger hver natt og full fres fra klokken seks hver morgen. Vi har vært sammen så mye og inderlig at både barn og voksne gleder seg til barnehage hjemme igjen. Alle gleder seg til fornuftig internettleveranse. Far gleder seg til øl brygget på Gjelleråsen, (Ringnes).

Det blir nok lenge til vi kommer til Thailand igjen. Vi kommer neppe til Phuket igjen. Neste gang vi kommer til Thailand vil ungene være store nok til at vi kan reise fritt omkring, da blir det naturlig at små øyer med pene strender og lavt støynivå vil stå på ønskelisten, samt Bangkok med alle sine tilbud.

Takk for nå.

PS: Dette, over, ble skrevet noen dager før vi faktisk dro hjem. Den tredje siste dagen ble dramatisk, og er dermed verdt å nevne. Mor tråkket nemlig på en slange. Den var lang og tynn, trolig omkring 120cm. Den hadde lys grønn farge spraglet med sorte eller grå flekker eller skjell. Hvor den kom fra, vet vi ikke, men den viklet seg plutselig inn rundt anklene hennes, der hun trillet vogn utenfor leiligheten vår. Det er mulig at den lå midt i veien og solet seg, det er mulig den var i ferd med å krysse veien, eller det kan hende den lå og sov i nettinghylla under barnevogna, og valgte å hoppe ut i fart.

Det vi vet med sikkerhet er at mamma triller vogn med to barn i, far går et stykke bak og somler. Mor skriker, far ser opp, -slangen skynder seg ut av veien og inn i blomsterbedet hos naboen og forsvinner. Mor sier hun følte at noe viklet seg inn rundt bena hennes, så deretter ned og kikket på en slange som var travelt opptatt med å komme seg vekk. Hun ble ikke bitt. Imidlertid ble hun ganske stresset av denne nærkontakten.

Etter å fått alle i sikkerhet opp i leiligheten, servert en øl til mor og sjekket at hun ikke hadde bittmerker på leggen, gikk vi igang med å søke "Snake Thailand" i Google. Det viste seg at det fins en hel rekke grønne og store slanger i Thailand. Til slutt fant vi en som liknet den vi hadde truffet. Den var ikke giftig...

Dagen etter nevnte jeg slangeepisoden for vår lokale vaktmester. Han hadde kun et spørsmål: "Was it black?" Da jeg avkreftet dette, sa han "OK".
Jeg er ikke helt sikker på hva han mente eller tenkte. Men han ville vel vite om det var en kobra på 120cm i nabolaget som plaget turistene. Kobraslanger er jo gjerne sorte. Jeg tolket det som en god ting når han ikke ble stresset over en grønn slange som var nærgående.

Pappaperm igjen, i syden, del 4

Denne karen bor heldigvis ute, trolig 30cm lang

Nå har vi vært her 32 dager, og har 16 dager igjen. Dagene går i ett. Utfordringene er delvis som hjemme og delvis nye.

Å få smurt barna med solkrem har vist seg å være en kamp. Begge søstrene lager mye leven og drama, de er ikke greie å få smurt. Dette tar lang tid og ender med kun klattvis dekning, omtrent som GSM på nittitallet. Utover dagen ser vi hvor vi ikke har klart å smøre, der blir det rødt. Da lyver både mor og far for seg selv og sier at "solkremen ikke er så bra, vi bør kjøpe en annen neste gang." Gamle utfordringer har blitt med på lasset hjemmefra. Den eldste datteren vil ikke spise noe annet enn hvitt brød med smør, eller pasta med ketchup. Kun små mengder, og uregelmessig. Heldigvis fikk vi tak i havregryn til kokainpris, nå spiser hun i hvert fall det hver morgen. Den yngste vil ikke legge seg og lager motstand som ville fått Amnesty til å reagere. Enten fordi vi som foreldre tydeligvis er kjipe, -det høres slik ut når hun gråter så sårt. Eller fordi hennes motstand mot søvn og våre forsøk på å legge henne vil få enhver politisk fange til å tenke at slikt mot kunne jeg selv trengt.

Heldigvis utvikler noen ting seg bra også. Begge jentene digger nå å bade. Den eldste, som er fin på det, likte ikke sand og bølger og alt styret på stranden i begynnelsen, men har nå blitt litt av en labrador i bølgene. I svømmebassenget tøffer de rundt med hver sin svømmering, som små radiobiler med lavt batteri og lite styring, men sterk vilje og endel seighet.

Mamma og pappa har fått til en fin rotasjon der det soves litt ekstra annenhver morgen. En av oss står opp med arvingene rundt klokken seks, den andre ruller rundt i senga, mumler et eller annet, kanskje "So long, suckers!", og sover videre et par timer til.

Vi er opptatt av dyrelivet her nede. Det lever noe i hver krok. Det lever noe i hver eneste matemballasje som ikke er lukket godt nok. Det lever en svær grå-brun edderkopp på badet. En sånn jaktedderkopp. Den spinner ikke nett, den overfaller sine offer og gjør kort prosess. Den har også gitt enkelte av oss hjerteklapp kun ved sitt åsyn. To ganger har jeg prøvd å fange den for å kaste den ut i hagen. Begge ganger har den unnsluppet på magisk vis. Den er så rask at jeg ikke klarer å se hvor den tar veien. Den sitter i ro helt til jeg kaster en håndkle over den. Så spretter den i siste liten unna. Men det skjer så raskt at jeg ikke klarer å oppfatte det. Om den hopper, springer, ruller eller faktisk fordunster, det vet jeg ikke. Men jeg er overrasket over hva den enn gjør, så skjer det på en slik ninjaaktig måte, helt uten spor. Selv er jeg positiv til edderkoppen. Den har ikke prøvd å spise noen medlemmer av familien foreløpig. Av annet insektliv er det nok å ta av på badet, sånn sett er det fint at den er der og gjør et innhugg. Dog sprer den uhygge. Enkelte medlemmer av familien nekter nå å tisse på dette badet. Jeg har en teori om at den store kakerlakken som flyttet ut av badet og inn i stua i forrige uke, gjorde det for å unngå edderkoppen. Den kjente på seg at nå hadde den fått gå i fred så lenge, omtrent som en julegris, at det var like før edderkoppen fant frem slaktemaska. Det er vel slik slaktegriser hadde det på gården før. Når far gikk i kjelleren for å brygge øl, da skjønte grisen at det nærmet seg. Noe magisk skulle skje. Noen skulle ha øl og ribbe til jul gitt.

Den svære kakerlakken som flyttet inn i stua fra badet, den fant sin bane i takvifta. Jeg prøvde å fange den en kveld den spaserte på sofaryggen. Den fant følgelig ut at den skulle teste vingene sine, noe den trolig ikke hadde gjort mye. Den klarte å fly, men ble fanget i malstrømmen rundt takvifta. Videre fløy den to runder uten kontroll, brukte for mye sideror, fikk en real dask av vifta, smalt inn i veggen og ble liggende opp ned på gulvet og gispe etter luft. Jeg kastet den ut på plenen. Ved nærmere ettertanke burde jeg spent en hårstrikk rundt den og lagt den i benken under vasken på badet. Så kunne ninjaedderkoppen hatt den som sikringskost om magre tider skulle oppstå. Det er på sin plass å nevne at denne kakerlakken var så stor at den ikke ville fått plass i en vanlig fyrstikkeske.

Vi har selvfølgelig egen gekko her. Den holder seg i nærheten av vinduer og dører, der sprekker rundt karmen tillater alt av kryp og insekter fri ferdsel inn og ut. Jeg har i lang tid prøvd å fotografere den, uten hell. Jeg kunne stå i andre enden av stua og heve en arm, uten kamera i hånden, og den dukket bak gardinene lynraskt. En morgen datt den faktisk ned i vinduskarmen da jeg dro fra gardinene. Men jeg ble mer forfjamset enn den. Så inget foto da heller. I kveld satt den plutselig helt i ro over kjøkkenvinduet og lot seg avbilde flere ganger uten tegn til flukt. Trolig er det ikke samme dyret, men en vikargekko som ikke fikk rundskrivet om å være sky og måteholden på Instagram.

Vi hadde en artig episode på stranden for to dager siden. Som normal norsk barnefamilie hadde vi håndklær, badetøy, vannflasker, bleier, solbriller, kjeks, barnevogn og annen nips spredt over et stort område. Far nippet øl, Leonore spiser på sigarettsneiper hun fant i sanden, Julia og Beathe var ute og badet. Plutselig ble skyene grå og den påståelige brisen som ofte drives før et lavtrykk kom susende gjennom trærne. Vi skjønte at nå kom ettermiddagsregnet. Vi pakket i en fei, fant frem regnjakker og sendte vår lokale vann, øl og kokosnøttleverandør på jakt etter taxi. Han fant en tuk-tuk til oss, men det tok fem minutter før den dukket opp. Imens stod vi der på fortauet bak stranden, kledt i goretex og oljehyre. Russerne rundt oss begynte å flakke med blikket, flere fant frem sandalene og hylte ned øllen selv om den nesten var full. Ingen dråper var falt, men alle kikket opp. Vi lastet inn i vår tuk-tuk og for avsted. Svært fornøyd med at i dag var det vi som vant. Tidligere har vi dyttet dobbeltvogn med våte unger oppover gaten mens regnet har fosset ned og alle andre har passert oss i taxi med duggede ruter. Vel, så viste det seg at denne regnbygen skulle lenger nord. Regnet kom ikke. Først to timer senere åpnet himmelen seg. Vi er trolig de første menneskene som har kjørt tuk-tuk i Thailand, i goretex, i solskinn. Jeg er ikke sikker på om det er en fet rekord. Men vi har god beredskap da.

I går, 27. januar 2017, gikk vi inn i hanens år. Det kinesiske nyttåret ble feiret lokalt ved å sette ut mat til avdøde slektninger og smelle av store remser med kinaputter. Skolene er åpne, men barna må ikke møte opp. Dagen etter, i dag, har alle fri. Untatt de som arbeider i reiselivssektoren. Og det er alle her i grunn. Så vi har ikke merket noen forskjell. Kinesisk nyttår er ferie for alle i Kina. De blir stort sett borte i to uker. Dermed er det enda flere kinesere her enn vanlig. Alle utlendinger som arbeider i Kina eller Singapore og Hong Kong pleier også å komme. Men jeg forstår at de reiser til penere deler av Thailand. Phuket har utviklet seg til et sånt mareritt av et chartersted. Hotellene spretter opp, den offentlige infrastrukturen klarer ikke holde tritt. Alle tar seg til rette, både bedrifter, private og turister. Ingen plukker søppel eller utfører andre tjenester som bidrar til å holde et sted levelig. Ergo drar de som har et valg andre steder. Vi som har små barn er her fordi det ligger et meget godt internasjonalt sykehus her, som vi vil være nær om det skjer noe med ungene. Hadde ungene vært tenåringer hadde vi vært på et slikt sted som er avbildet i brosjyrene. Ikke her hvor eksos, kloakk og støy er i mengder. Mens fortau, rent vann og litt luft mellom folk og bygg er mangelvare.

Russere, italienere, Kata beach, Andamanhavet