Syden spessial, del 2

All mat og alle klær, ute på verandaen, utenfor rekkevidde av insektsspray

Her i syden er vi jo i pappaperm. Vel, jeg er i pappaperm, fruen er i vanlig perm, og barnet har ikke noe spesielt på gang før utpå våren da barnehagen starter opp. Poenget er at vi driver dank her, alle tre. Nylig hadde vi også farmor her sammen med oss. Vår oppgave er å være sammen som familie. Dette har vi så langt løst ved å henge ved bassenget, bade, gå turer altfor tidlig om morgenen på stranden, spise på familievennlige spisesteder med middels mat og kikke på folk. Kikke på andre folk altså, er noe vi liker godt og føler er undervurdert som aktivitet. På engelsk heter det "People watching" og er nesten sidestillt med "plane spotting".

Her i syden er jo nesten hele verden representert. Det er ganske lett å se hvor mange kommer fra. Jeg skal bruke noen eksempler; sur, veltrent, bra kledd, ung kvinne, -hun er norsk. Brede skuldre, smale legger, ryggsekk med synelig oppblåsbar nakkepute i topplokket, -han er amerikaner. Mann med badebukse, gullsmykke og lite kroppshår, -han er russer. Mann med badebukse, gullsmykke og mye kroppshår, -han er italiener. Ung mann/kvinne med over middels mange tattooveringer, kule solbriller, ironisk caps eller hårtørkle, iPhone limt fast i hånden, spiser gjerne på restaurant i bar overkropp/i bikinitopp, -de er briter. 

Sånn går dagene. Vi sitter på stranden, ved bassenget, går tur langs strandgaten, sitter på resturant eller henger på kafe. Vi kikker på de som passerer forbi. Så langt vil jeg presentere et par observasjoner til allmenn opplysning. Russiske kvinner ruller gjerne bikinitrusen sin inn/opp mot rumpesprekken sin. Dette er helt motsatt av norske kvinner som alltid går og drar i sin egen bikinitruse, for å forsikre seg om at den dekker så mye som mulig av rumpen. Dette fenomenet er særlig observert på de kvinnelige norske strandvolleyballspillerne som nesten ikke rekker å spille volleyball, fordi de alltid trekker i trusestrikken, passer på at alt er sømmelig. Vel, russerinner, de vil ha sol på rumpa. Dermed bretter de sin bikinitruse inn mot midten, lager en mindre trekant enn plagget egentlig tillater. Så stor er altså den strandkulturelle avstanden mellom norske og russiske kvinner. 

En annen observasjon, gjort over tid, både på flyplass og ute i felt, er av amerikanerne. De er nå blitt
lavmælte. De kan ikke høres på lang avstand lenger. De snakker lavt, de gir bedskjedne fakter til hverandre, de tilbyr ikke alle i enhver umiddelbar nærhet sine tanker om alt mulig lenger. Jeg kan bare spekulere i hva som har skjedd. Det har trolig nådd frem til reisende amerikanere at farer lurer overalt, hvis de klarer å gli inn i mengden, er det mindre sjanse for at de blir et mål for mennesker med onde hensikter. Det er jo fint at amerikanerne har dempet seg. Vi har vel alle vært på tur et sted der gjerrige svensker, brautende amerikanere og kvinnejagende italienere har vist at dette ikke kun er klisjeer, men slik ting forholder seg. Nå har altså en av verdens lengstlevende kulturmyter, de høylytte amerikanerne, avgått på grunn av verdens råhet. 

Av annen aktivitet her i syden er det verdt å nevne at hotellet med tilhørende eiendom i dag har blitt gasset og sprayet, i den hensikt å bekjempe insekter. Vi fikk melding om dette flere dager forut, og har rukket å forberede oss. All mat og klær ble pakket og lagt på verandaen. Selv evakuerte vi eiendommen. Dog viste det seg at selskapet som skulle gasse og spraye var forsinket, så vi satt jo selvfølgelig ved bassenget og ante fred og ingen fare da en blåkledd med vernemaske og noe som liknet en løvblåser kom gående forbi. Han satte igang maskinen sin som spredte røyk over hele anlegget. Vi evakuerte straks. Selv den iskalde, huskykule, Aeroflotpiloten av en russer som leste avisen bortefor oss måtte gi tapt etter fem minutter i røyken. Dog myste han uimponert over brillene, på oss skandinaver, der vi løp ved første kontakt.

Vel, etter alt leven satte vi oss tilbake i bassengområdet. En bille, med spasmer, falt ned fra treet over solsengen min. De røde maurene fortsatte livet som om igenting var skjedd. Mygg har vi ikke sett hverken før eller senere. Alle de små krypene i, over og på kjøkkenbenken vår, lever videre. De digger å spise diverse tørrpulver av barnemat, trolig får de nok energi til å bygge nye imperier, bli maktsyke, splitte samfunnet sitt, gå til krig mot nabostaten, av alt kruttet de kan få av barnemat. Den er jo tross alt full av samtlige vitaminer, diverse mineraler, karbohydrater, fett og proteiner. Bra diett for noe som likner knott uten vinger. Jeg ønsker ikke mer insektsgift her. Har derfor gått til innkjøp av en munter liten, rød, vanntett og lufttett, bag  med navnet Feel Free. Den inneholder barnematpulveret nå, og står på kjøkkenbenken som et monument over menneskets foreløpige seier over krypet.

Jeg lest Silent spring av Rachel Carson, og er merket av boken. Den boken beskriver hvordan alle sprøytemidler, uavhengig av navn, inneholder en eller annen form for klor. Klor som sprøytes lagres i jorda, glir inn maten som sprøytes, glir inn i grunnvannet, til slutt inn i oss, som lagrer klor i ryggmargen vår og gir den derfra videre til neste generasjon med uante konsekvenser. Med dette bakteppet pakket jeg alle våre klær og all vår mat i bagger, ut av leiligheten. Jeg passet på, med varierende hell, at vi var langt borte mens all sprøyting foregikk, og luftet ut svært godt etterpå. Det er et ankepunkt at jeg, som turist, opplever at et land dekket av regnskog, nesten ikke har insekter. Det blir trolig sprøytet ganske friskt rundt her, ofte og lenge, for at vi turister skal ha det tilsynelatenede trygt. Mens kloakklukten ligger som en eim over enkelte bakgater.

En turist driver med ting han ikke kan

Syden spessial, del 1

Kinesere på stranden

Vi har reist en tur på pappaperm i syden. Flyturen gikk i fiskekrok, i god avstand til Ukraina, dermed tok det lenger tid enn vanlig. Julia er i den flotte alder og vekt at hun kun koster noen hundrelapper å ha med på flytur. Dette innebærer også at hun ikke får eget sete, ei heller en slik seng å ligge i. Altså må hun sitte på fanget hele flyturen. Julia valgte da å sprelle, på fanget, hele flyturen. Den bagen, til å ligge i for barn, som vi hadde med til henne, ble tatt fra oss før vi kom om bord. Den dukket heller aldri opp igjen ved ankomst.

Vel fremme, etter omkring 20 timers reise fra dørstokken, via taxi, fly, fly og taxi, er ikke hotellet helt bekvemme med vår ankomst. Ubehagelige saker det der, resepsjonisten er amper, hun mangler info og penger. Vi har jo booket og betalt, ganske mye for lenge siden. Skal hun da være sur på meg for manglende info? Jeg har mitt på det tørre, men siden det er vi som faktisk skal bo her, legger jeg godviljen til etter litt gneldring over disken. Jeg forsøker å forsyne henne med vårt oppholds og betalingsbevis. Jeg henviser henne til vårt reisebyrå og agent. Alt dette sender jeg på epost. Ingenting kommer frem til henne, mailadressen hun har gitt meg fins ikke. Jeg gir opp. Begynner å late som ingenting. Ser en annen vei når jeg passerer resepsjonsskranken. Legger igjen overdrevent med tips til renholderne av rommet, prøver å kjøpe et godt ord for meg selv blant staben. Så langt har det virket. De har ikke kastet oss ut enda, eller vært her og mast mer heller.

 

Her i syden er det russerne og kineserne som styrer. De er flest. De får menyer på sitt språk på restaurantene. De store butikkene ansetter folk som snakker språket for å selge mer til russerne og kinesere. En fyr jeg kjøpte en hengekøye av takket meg for handelen med ”spasiba”, -takk på russisk. Selv her på vårt hotell er det en slags konkurranse mellom de to stormaktene. Jeg tror russerne leder. De er flest, bruker bassenget mest og tar generelt mest plass. En russer som likner på Putin er den mest markante. Han har tynt hår, små øyne dypt i hodet, spiss nese og store brystmuskler. Han er ganske lik Putin, ikke dobbelgjengeraktig, mer som en bror eller fetter. Det er helt tydelig at ungene hans hører på sin far, og at kona hans synes han er en bra fangst.  

Russerne er avmålt hyggelige mot oss. Jeg får inntrykk av at de liker oss skandinaver. De liker oss omtrent som de liker hunder. Hvis de måtte velge mellom å betale strømregningen og veterinærregningen en måned, så ville de valgt strømregningen og latt hunden seile sin egen sjø. Men det er mye bedre enn å være amerikaner i deres øyne for tiden aner jeg. Jeg tror amerikanerne verdsettes omtrent på høyde med potetål.

To av de russiske ungene, trolig 8-9år, sang plutselig og uoppfordret den russiske nasjonalsangen her en dag. De var i bassenget, hang å hvilte seg på en flytebøye, da de plutselig stemte i fedrelandssangen. Alle sanksjonene mot russerne har ikke nådd middelklassen enda, de har råd til å feriere her og ungene deres synger nasjonalsangen der norske barn ville nynnet på Justin Bieber.

Kineserne ser vi lite til. De bor på hotellet her, men bruker ikke bassenget. Vi ser dem ikke på de samme turistfellene som oss. De er på stranden, men ikke for å bade. De er påkledd, de tar bilder. Selvbilder, noen ganger med selvbildepinne. Mest utbredt er i grunn kombinasjonen av mann med speilreflekskamera tar bilde av kvinne i sommerkjole, solhatt og store solbriller med havet som bakgrunn. Hvis de ikke er her for å bade eller sole eller drikke, som resten av oss, hva gjør de da? Vi fant kineserne til slutt, på det det nye, store, avkjølte kjøpesenteret. De handlet i de dyre butikkene. Kinesere i flokkformasjon beveget seg sakte fra klokkebutikken til elektronikkbutikken til juvelhandleren.

Dagene går med til soving, mating, bading for Julia. Vi voksne gjør mye av det samme som henne, men får klemt inn lesing innimellom. All treningen vi skulle starte med, som vi snakket så mye om, har i det store uteblitt. Fruen har tatt til å løpe med barnevogn om morgenen. Selv prøver jeg å svømme litt. Men den daglige squashspillingen, all styrketreningen, vel jeg planlegger det fortsatt.

Julia blir bare kvikkere for hver dag. Nå står hun, drar seg opp langs bord og stoler, står der og holder seg fast, prøver å balansere, prøver å stå helt selv, slipper taket og går på hodet i gulvet. Hun liker å stå heller enn å sitte. Dermed står hun nå stadig på fanget mitt, hun tråkker meg på magen, i skrittet. Magesekk, tarmer, lever og andre innvoller er helt ømme etter all tråkkingen hun gjør. Hun går heller ikke av veien for å tråkke far på ballene. Kort sagt, så jobber hun hardt for å unngå å få noen søsken.

Vi forsøkte oss på en skikkelig turistklisje sist kveld. (Nei, vi har ikke tatt bilder av tærne våre med strand, bølger og hav som bakgrunn og postet på Fjesboken. Men vi sprekker nok og prøver å gjøre dette senere.) Vi forsøkte å sende opp en slik lykt i varmluftsballong. En luftballong av rispapir og ståltråd med en tennbrikett surret fast i midten, nederst. Hele stasen skal lette og seile av gårde som en fakkel over havet i mørket. Joda, vår hadde alle de nødvendige komponenter, men den var for stor. Fakkelen i midten klarte ikke å puste nok varmluft opp i den overdimensjonerte mikke mus-aktige rispapirballongen. Den styret i bølgene etter kun noen meters flukt. Den falt som råoljeprisen og kom seg aldri igjen.   

Vinterforberedelser

Fruen kløyver ved, april 2013

Den siste tiden har jeg drevet vinterforberedelser. Byttet til vinterhjul på biler, hentet ved, ryddet inn utemøbler og kikket på plenen. Ja, det er jo slik at plenen skal ha litt lengde før kulde og snø kommer. Det er visst bra for plenen å ha litt lengde i nakken igjennom vinteren. Min plen er ganske lang, jeg har lyst til å klippe den, av estetiske grunner, for å være en god nabo. Blir plenen mer raggete nå, kommer katter til å trekke hit, barn vil skynde seg forbi om kvelden, hundeeiere vil la bikkja drite i hagen uten inngripen. Altså, blir plenen vår høyere nå, vil den signalisere at vi har gitt opp uteområdet vårt og kaos kan ta over. Katter er jo de første til å skjønne slikt. Men hvis jeg klipper plenen nå, så kan det hende jeg bidrar til at den blir frostbrent, brun og ødelagt, kort ved øra og ubeskyttet mot vinterens prøvelser. Det beste hadde vært om snøen falt nå, tjukk og fin, og ble liggende til slutten av mars.

Veden jeg hentet er selvhogd. Jeg er veldig stolt. Den ble felt, kappet, kløyvd og stablet igjennom april og mai 2013. Det ble familiedugnad, fruen er god med øksa og kløyvde all veden. Skogen var et stykke blandingsskog hos min svoger og søster, som jeg kunne tynne fritt i. Det ga meg stor glede å gå i skogen, plukke ut trær, planlegge hvor de skal falle, sage felleskår, felle, kviste, kappe osv. Å pusle rundt med motorsag og øks i skogen, jobbe med veden, ga meg stor ro.

Nå er siste rest av denne veden kjørt hit til huset. Jeg leide en svær boggietilhenger for å frakte veden. Det gikk fint helt til jeg skulle rygge med tilhengeren. Etter mye frem og tilbake fikk jeg jukket tilhengeren ned innkjøringen. Siste biten inn i carporten tok jeg manuelt. Jeg stolte ikke nok på min egen rygge-med-tilhenger-kompetanse. Dermed dyttet og svingte jeg på hengeren manuelt, med egen kropp, egen rygg. Boggiehengeren viste seg å være veldig tung å svinge med kroppsmakt. Dette burde ikke være noe sjokk all den tid den har to hjul på hver side, som vil rulle rett frem, ikke svinge. Så der stod jeg, bøyd over tilhengerslepet, dyttet, dro og løftet samtidig. Ga alt, det var tungt, hengeren var seig og treg. Jeg kjente at det strakk seg i ryggen, og øyeblikkelig gjorde jeg en rask analyse av min egen idioti, der jeg stod krummet og løfte-trakk-dro med alt jeg hadde av vekt og kraft. Jeg var strak i beina, krummet i ryggen og hadde fullt utslag på de lange armene. Jeg kunne nesten høre kiropraktoren min le og gni seg i kassaapparatet. Tanker om uførhet, prolaps, mislykkede ryggoperasjoner og avføringsproblemer løp gjennom hodet mitt der jeg bakset med tilhengeren. Nå, dagen etter, er ryggen fortsatt OK, men det er en parantes av en smerte der, en slags påminnelse om at jeg har vært dum, misbrukt den tilliten ryggen har gitt meg, at det kan smelle når som helst.


Dermed ble hjulskift på familiens biler satt bort
denne høsten, til den lokale bensinstasjonen. Det
føles tungt, lite mandig. Jeg klarer ikke skifte hjul på egne biler en gang. Hva blir det neste, skal jeg kjøpe meg snøfreser og spise frossenpizza, legge meg ned som fri mann og svinne hen? For å rette opp det dårlige inntrykket jeg følte nå hang ved meg, skyndte jeg meg å tømme skapet for sko for deretter å sette inn sko med fett og skopuss mens jeg mumlet noe om å ta vare på det man eier, brum-brum.

Pappaperm, dag 2-9

Denne bamsen har utviklet pelsfarge i håp om å gå i ett med stuegulvet

Vel, nå har vi holdt det gående en uke. Julia og jeg har passet på hverandre og vi har passet på hus og hjem. Det har gått fint. Huset står fortsatt, ungen er stort sett frisk og jeg har ikke fått flere grå hår. Men alt har jo ikke vært helt knirkefritt, se under hva jeg skrev i affekt forrige tirsdag:

I dag har vi sovet, spist litt og kranglet om strømpebukser, igjen. Nå får jeg så mye motstand mot strømpebukser at hun går uten. Dermed ryker ettermiddagsplanene. Jeg hadde tenkt at Julia og jeg kunne knytte oss sammen med Baby Bjørn og gå en tur bort til den lokale bensinstasjonen og spise pølse til sen lunsj. Men det er nok ikke ansett som bra foreldreskap å gå rundt med halvnakent barn i Baby Bjørn nå midt i oktober. Jeg tror heller vi skal stå i vinduet og speide ut, se etter rådyra som pleier å passere igjennom hagen, senest i morges dro de forbi.

Ellers så er det krevende å være hjemmepappa. Joda, jeg klarer å passe vår datter, men ikke så mye mer. Siri-Lill Mannes skrev visstnok Mastergrad eller Doktorgrad el. mens hun var i permisjon med et av barna; "jeg må jo ha noe å gjøre mens barnet sover". (Sitat fritt etter hukommelsen).

I dag ser det ut til at jeg klarer å saktesteke en lammestek mens jeg diskuterer strømpebukse eller ikke med veslefrøken, og der stopper det for meg. Heldigvis sover Julia litt hver formiddag og ettermiddag. Dette prøver jeg også å gjøre.

Og mer har skjedd siden den gang. Jeg har nå grøt på alle mine klær, enten fruktgrøt eller vanlig type. Jeg har helt sluttet å bytte klær, kun hvis de er for våte til å gå med blir de byttet. Jeg fortrekker ull, det lunkter ikke så fort og varmer sånn passe hele tiden. Klokkelenken min er stiv av grøt i leddene. Mobilen min er seig på baksiden og henger igjen hvor enn jeg legger den. Jeg har konstant morrasveis. Kort sagt, pappapermen har tatt meg. Nå fokuserer jeg kun på barnet og velger enkle løsninger for meg selv. Når hun får ny strømpebukse for tredje gang på en dag fordi hun er gjennomtrukket av barnemat, så holdes jeg selv sånn passe fersk av den samme ulltrøya på tredje døgnet.

Det må forøvrig nevnes at jeg har gjennomført planen min med å trille til nærmeste bensinstasjon med Julia i vogn og spise pølse til lunsj, men det skjedde et par dager etter planlagt dato. Jeg følte meg ganske tøff og karslig på en slik pappaperm-aktig måte: "pølse på bensserten til lunsj, seff lissom". Dagen etter, det sluddet, ble all karsligheten borte igjen. Julia og jeg dro til Strømmen Storsenter for å gå på kafe, handle litt og se på folk. Akkurat som alle mødre i mammaperm gjør. Det startet allerede i parkeringshuset. Idet jeg lempet ungen ut av bilen og opp i vogna spaserte en mamma med barnevogn forbi og bemerket til meg at "dette er visst et populært tilbud det her". Om hun da mente at hun skjønte at selv jeg, en barsk pappapermpappa, trakk innendørs i slikt vær; sidelengs sludd, eller om hun ville knytte bånd mellom oss to i samme situasjon, eller om hun rett og slett tenkte på kanelsnurrene på Kafe Bit er ukjent. I allefall oppnådde hun å få meg til å føle meg som en inntrenger i mammapermland. Men jeg er ganske tilpassningsdyktig, så vår tur innedørs den dagen gikk fint. Vi handlet, kikket på folk, spiste lunsj på kafe. Jeg hadde selvfølgelig forberedt lunsj til Julia, trengte kun å be om kokt vann i kafeen. Følte meg helt fin og relativt flink der jeg klarte å sjonglere barn, fruktgrøt, morsmelkerstatning, kaffe, kanelsnurre og iphone fra mitt hjørne i kafeen.

Oppsummert kan jeg si om første uken at pappaperm er topp. Fruktgrøt er klebrige saker. Livet på både kafe og bensinstasjon er flott midt på dagen. Mikrobølgeovn er faktisk et nyttig redskap, ikke kun en vits fra 1980-tallet, (som f.eks vannseng). Ull anbefales, ikke kun til barn, men også til pappaer som passer litt dårlig på seg selv mens de passer veldig bra på barn.

Pappaperm, dag 1

"jeg vil ikke kle på meg, men jeg vil gjerne herje med klærne mine"

I dag har jeg første dag i pappaperm. Dagen fikk en bratt start. Mor og barn var lei seg over å si farvel. Barnet ville ikke spise frokost. Hun ville helst leke med maten. Hun likte også å ha maten innom leppene for så å avvise den. Etter det lange men magre måltidet måtte jeg skifte på henne, da all maten var trukket inn i klærne hennes, hun var våt av grøt. Joda, jeg bruker smekke, av kraftig mykplast, solide saker. Like stor som jenta den smekka. Det forhindrer ikke at mat finner vei ned på brystet, lårene og armene.

Etter en lang kamp på stellebordet for å få på ny strømpebukse var både far og barn slitne, men godt fornøyd. Så en ny utfordring kunne starte. Hun skulle legges i vogna for å sove formiddagslur utendørs. Ergo måtte hun få mer klær. Imidlertid ville hun mye heller røske rundt med ytterklærne sine enn å ha de på seg. Hun vred og buktet seg, viftet med armer, bein og kropp generelt. Som far og påkleder måtte jeg nytte ninjateknikk; tempo, finesse og kløkt. Den føste jakka og de første vottene måtte jeg rett og slett oppgi. Plaggene ga for stor mulighet til å vri, holde igjen og riste i plaggene. Dere vil tenke, -har du ikke kledd på barnet ditt tidligere far, litt sent å begynne med dette når du går ut i pappaperm? Joda, jeg er delaktig far. Jeg har kledd av og på henne jevnt i sju måneder. Men det har gått bedre. Nå oppfatter jeg at hun tester sin far, kommuniserer til meg at nå er det alvor, nå må jeg se til å prestere på et høyere nivå. Det er nå jeg skal kvalifisere meg, alt vi har gjort til nå har vært øving. Nå derimot, nå er det alvor. 

Så jeg måtte forkaste jakken, bytte til en Ole Brum heldress. Nye votter måtte også frem, de første jeg prøvde var for trange. Ikke for trange til hendene, men for trange til å få på hendene til et barn som bukter seg som en furten jerv i bur. Hun endte med et par store ullsokker på hendene. Underveis i kampen om ytterklærne hadde vi et lyst øyeblikk, jeg måtte le høyt midt i galskapen, jeg lo omtrent som Jack Nicholson i "The Shining". Hun tolket det som et tegn på hygge, ikke galskap og utmattelse, og pauset sin evige rotasjon i kleshaugen, og ga meg et smil tilbake. Vel på plass i vogna med smokk og varmepose og koseteppe roet hun seg øyeblikkelig og lukket øynene.

Det er verdt å nevne at denne pappapermen har glidd raskt og effektivt igjennom beslutningstakere hos NAV og arbeidsgiver. Jeg vil dog peke på en detalj, på NAV sine hjemmesider fins det et søkefelt. Som en oppegående teknolog skrev jeg inn søkeordet pappaperm i dette søkefeltet, og fikk null treff. Etter endel frem og tilbake fant jeg riktig skjema og side hos NAV, under navnet foreldrekvote. At politikerne på Stortinget kappes om å si at de vil kalle en spade for en spade blir ikke tolket hos forvaltningsbyråkratiet som noen form for styrende pålegg, altså.

Sommeren som var; 2014

Julia har trøye som matcher teltet

Det blir ikke blogging av fint vær. I sommer har vi jo hatt fint vær. For fint, for lenge. Jeg er en av de som blir skeptisk. Det pleier ikke være pent en hel sommer, ikke i Norge. Det var jo sånn i fjor også. To flotte sommere på rad. Dette trekker jeg de verste slutninger ut av. Allikevel klarer jeg ikke la være å straks løpe ut, nyte været, bli brent, bade, spise is, gå i barings osv. Vi må jo nyte dette været mens vi kan, til tross for at godværet er her på feil premisser.

Sommeren har gått med til å beskytte barnet mot sol. Unger nå for tiden er små troll. De sprekker hvis de blir utsatt for direkte sollys. Derfor har vår datter vært dekket til med UV-dress, solbriller, solkrem og solhatt. Hun har også ligget inne i et telt. Dette teltet er verdt nærmere omtale. Det er laget for formålet av et firma som lager produkter til barn først og fremst, ikke først og fremst telt. Teltet folder seg selv ut når det slippes ut av posen, og det dekker sin hovedfunksjon, det beskytter barn mot sol. I tillegg fins det et insektnett. Så langt er alt vel. Å folde teltet sammen, putte det tilbake i posen sin er derimot ikke så greit. De lure, integrerte, foldbare og elastiske teltstengene er utfordringen. De lar seg kun folde sammen på en måte for å gi teltet den form som gjør det pakkbart i egen pose. Vel, det viser seg at det er så, til de grader, veldig vanskelig å folde dette teltet sammen. En gang får jeg det til, men det er på forsøk nr 16 eller så, derfor har jeg ikke fulgt helt med på hva jeg selv gjorde. Ergo klarer jeg ikke gjenskape metoden ved neste forsøk. Som moderne foreldre tyr vi til Youtube.com, for å se hvordan biffen skal løses. En dansk dame sier at det er "ret så nemt", som jeg tolker til "veldig lett" å folde teltet. Hun viser frem. Den vanskelige biten, selve sammenfoldingen, er klippet vekk på videoen fra Danmark. Hun står der med et oppslått telt i hendene, sier at det er nemt, og vips så har hun stappet det i posen uten å vise hvordan. Hva f... Jeg var så provosert av den videoen at jeg vurderte å klage på falsk markedføring til noen. Mange ganger i sommer har jeg vurdert å tenne på teltet og senere fornekte at vi noen gang har hatt et heller enn å stå der å fomle med det.

Noen uker senere, etter mange kamper med teltet, treffer vi et vennepar som har et likt telt. De unnlater å bruke teltet, av fare for å ikke få det sammen igjen på fornuftig måte. Det kunne vært lagd en Seinfeldt-episode om dette teltet og oss tullingene som har kjøpt det. 

Huset vårt har også gitt oss utfordringer i sommer. Det er et nesten-passiv-hus. Bygd for å spare energi. Så det er skikkelig varmt om vinteren, holder godt på innetemperaturen. Vi betaler små strømregninger. I sommeren erfarte vi at huset holdt godt på varmen om sommeren også. Flere netter på rad hadde vi 28grader på soverommet midt om natten. Da er det varmt å være både fire måneder gammel og nesten førti år gammel. Det hjalp ikke å åpne vinduene på vidt gap, den kjølige natteluften utendørs klarte ikke å trenge inn og utfordre den varme luften innendørs. Merkelig saker. Nå drømmer jeg om et eldre hus der årsak og virkning er mer åpenbar for meg, som ikke er fysiker eller ingeniør, der et åpent vindu betyr luftutveksling, to åpne vinduer i samme hus betyr gjennomtrekk. 

Det er verdt å nevne som en etterbrenner her, at glider, lagret i smørekofferten ute i boden, smeltet og ble flytende i varmen. Glider er veldig klissete saker, plutselig renner det langs hyllene i boden, midt på sommeren. Det sier noe om hvor varmt vi har hatt det, når produktene til Norsk-norskere-norskest-fabrikken Swix sine produkter går i oppløsning pga høy temperatur. Et slags endetids tegn faktisk. "Når glideren renner fritt mot havet, da skal alle mann rømme...osv"

I sommer, idet vår datter rundet fem måneder, tok fruen og jeg vår første tur på restaurant sammen som foreldre. Vi hygget oss med mat og drikke. Vel hjemme, i pentøyet, åpnet vi en champis og så for oss en rolig time sammen som vanlige voksne mennesker, ikke de svette og stressa småbarnsforeldre vi ofte er ellers. Dette gikk igrunn bra. Det var vaskemaskinen som ødela for oss denne gangen. Den hadde nemlig stoppet opp tidligere på dagen, midt i et vakeprogram. Mens vi satt der og nippet champagne virket det fornuftig å google etter råd for å reparere vaskemaskinen. Og det fant vi. Dermed sto jeg snart, i pen skjorte med mansjettkanpper på, lent over vaskemaskinen med skrutrekker og løsnet deksler på baksiden. Vel, for å gjøre en lang historie kort: Ingen av rådene for å reparere maskinen, hentet fra internettet, stemte. Vi fikk tømt maskinen for vann og klær, kun små vannskader på vaskerommet fulgte og en skjorte ble ødelagt. Dagen etter ble det kjøpt ny vaskemaskin. 

Vår datter ble bitt av flått i sommer. Dette var trolig var største krise som familie så langt. Mange spørsmål fulgte; ville hun få borreliose og bli som Lars Monsen? Var vi stusselige foreldre som ikke hadde klart å beskytte henne mot flått? Vi har tross alt klart å holde henne unna direkte sollys ila hele sommeren, og det krever mer innsats enn jeg tør forklare. Hvordan skal vi fjerne flått, hva er symptomer på sykdom etter flåttbitt osv. Vel, det hele ble litt som når Russerne skjøt ned et Malaysisk rutefly over Ukraina; alle tror at det vil få store følger, men i praksis skjedde ingenting. Hele flåtthistorien utviklet seg til ingenting. Flåtten måtte bøte med livet, ellers ble ingen skadet.

En annen sak som er verdt å omtale, som gjør meg bitter som moderne pappa, er baby wipes/våtservietter. Det viser seg at mange av disse våtserviettene kommer ut av pakken sin i flokk, ikke en-og-en. Og det er slik at jeg kun bruker våtservietter når bæsjen ligger tykt utover et stort område, jeg strekker meg etter de når det ikke holder med en vanlig vaskeklut. Når jeg da, litt stresset av faktorer som sprellende unge og bæsj over alt, med en helt normal finmotorikk i fingrene, ikke får ett, men fire fem våtservietter i en sleng. Ja, da mener jeg at dette produktet ikke holder mål. Min løsning er å kjefte på fruen. Det hjelper ikke, hun har ikke produsert disse elendige sakene, muligens har ikke ikke kjøpt de engang. Men det føles jo godt å la andre få skylden. 

Utpå sensommeren fikk vi prøve oss som familie versjon 2.0 en helg; vi fikk låne en treåring og en mops. Det gikk veldig fint. Det kan hende at det gikk så fint at fruen vil si at kanskje bør vi få et barn til snart, siden vi taklet det så godt å gjete to barn og en hund uten å gå helt i benk. Joda, det gikk bra, men en helg er ikke særlig lang tid, og unger på besøk de skikker seg jo. Mopsen derimot, den lagde ganske mye leven. Den er vant til å ligge i dobbeltsengen der den kommer fra. Her hos oss ble den henvist til et enklere liv ute på teppet i gangen. Selvfølgelig ble det en del drama av dette. Mopsen har personlighet som Elton John og ble svært fornærmet. Den gryntet og snøftet og gravde seg ned i treningstøyet mitt som den fant tilgjengelig. Dette gikk fint, alt treningstøyet er jo laget av plastikk og tåler mer enn en natt med en sur Mops. 

Jah, dette er igrunn sommeren 2014 oppsummert. Jada, vi har badet, ligget i hengekøye og spist grillmat, men det er ikke noe å blogge om. Julia har lært seg å lage billyder med munnen, og ligger ofte å brummer og putrer. Ganske sjarmerende. Gøy blir det først når hun duplikerer den samme lyden med bakenden. 

Gubbeaktivitet; Iron Maiden konsert i Bergen

Iron Maiden, Koengen, Bergen 28. juni 2014.

I april i år virket det som en god ide å bestille billetter til Iron Maiden i Bergen i juni. Etterhvert fikk jeg også bestillt flybilletter, til god pris hos SAS. Hotell derimot, viste seg å være vanskelig. Til slutt fikk jeg smisket meg til et businessrom til 2310,- per natt.  Og dette, prisen på hotellrommet, setter kursen for hvilken tur dette skal bli.

Iron Maiden konsert i Bergen, skulle vise seg å være en gubbeaktivitet. Ingen overraskelse egentlig, dette bandet var vel størst på 1980-tallet, ergo er fansen blitt voksen nå i 2014. Allerede på flyet til Bergen kom dette tydelig frem. På en treseter, i SAS Boeing 737 sin buk, satt vi plutselig tre menn med mage, tattoveringer og skinnjakker. Og høyt hårfeste. Den muntre karen ved vinduet spurte om vi skulle på Iron Maiden, jeg svarte; "ja, selvfølgelig, dessuten er det hyggelig å se at jeg trekker ned alderssnittet på den konserten." Han ble sur og mumlet noe om å kaste meg av flyet. Heldgvis lar ikke SAS seg affisere av den slags og fløy oss alle til Bergen. Da vi endelig fikk i oss en pils og kunne snakke sammen igjen ble det klart at jeg, født 1976, var nesten like gammel som de, født 1970... Ergo var ikke de særlig gamle og jeg var ikke veldig ung.

Vel på plass i Bergen sentrum var det dyre hotellrommet en positiv overraskelse, både pent og med utsikt over Lille Lungegårdsvann og mot Ulrikken. Været er pent som vanlig i Bergen, det er kun de som bor der som ser noe til alt det regnet som er koblet til byen.

I min ferd ut av hotellet for å finne middag og pils før konserten traff jeg en Møring som ikke klarte å åpne hoveddøren i hotellet. Han var full, hadde tydeligvis drukket sprit på vorspiel. Jeg kjente igjen meg selv, og var godt fornøyd med at jeg ikke var 24år, spritfull og selvsikker lenger. Samtidig er jeg glad for at en ny generasjon ønsker å ta over denne rollen. Om akkurat han jeg traff i hotelldøren, faktisk kom seg på konsert den kvelden, er uvisst. På alle uteserveringene mellom Torvalmenningen og Festningen var det fullt av folk som drakk seg til mot før konsert.

Bergen er hovedstaden for Vestlandet. Det er hit de kommer, alle fra Molde, Haugesund, Kr.sund og Ålesund. Alle fra Florø og Førde, egentlig alle fra hele Vestlandet utenom Stavanger, de er seg selv nok. De kommer hit for å komme ut av skapet, for å bli skikkelig kriminelle, for å bli sprøyteheroinister, for å kjøpe seg Porsche, plassere penger i eiendom osv... Alt som er for drøyt for hjemplassen, men ikke stort nok for Oslo, det gjør Vestlendingene i Bergen. En kar fra Molde ville ha Grappa etter maten på restaurant, spurte litt skeptisk/overlegent til servitøren om de hadde Grappa. Heldigvis for den verdensvante Moldenseren hadde den verdensvante servitøren  Grappa i sitt sortiment.

Inne på konsertarenaen var det god stemning. Der var det folk i alle fasonger, særlig fasonger jeg ikke ser til vanlig. Hvor arbeider han med bukkeskjegg, sykkelstyrebart, trommeølmage og hestehale? Hvor holder han til hver dag, er han lærer på plate & mek. eller driver han sin egen møbelbutikk eller er han maskinist ombord på et handelsfartøy eller selger han skinnklær på nettet? Jeg er glad for at det går an å se slik ut og fortsatt ha arbeid. På mitt arbeidssted kunne jeg ikke sett slik ut. Det er bra, og litt synd i grunn. Noe annet som er utbredt på Iron Maiden konsert er street cammo. Jeg ble overrasket over at det fortsatt var kult, utneom hos de Russiske Innenriksstyrkene, som har det som uniform.

Av annen mote på konsert er det verdt å nevne alle med Turbojugend uniform; uvasket deminjakke. Særlig Turbojugend Tysnes og Kanpphus var godt representert. Kult å se at de holde koken og tar på seg bunaden selv om det er Iron Maiden som spiller.

En annen ting jeg gjerne vil ta opp er barn på konsert. De små som er med sine foreldre, de har rosa hørselvern og de ser ubekvemme ut. Er det greit at de er med på den slags aktivitet? Ja, det er fyll og det er ca 15000 mennesker med Iron Maiden t-skjorte med Eddie motiv. Selv føler jeg at de har det bedre hjemme, men jeg er vel konservativ? Skulle gjerne lagt ut et bilde av en jente på 5-6år som var svært usikker, til tross for edru mor og far, men jeg har ikke spurt om å få vise dette motivet.

En annen ting som er verdt å nevne er Politiet. De var godt representert og holdt fin stil. Jeg er dog noe skeptisk til deres bruk av aktivt hørselvern. De løp rundt med dyrt aktivt hørselvern av typen Sorel, godt kjent blant jegere og skyttere. Hjelper dette på konsert? Ja, dette hørselvernet siler ut stemmer og utelater høye smell, men siler det konsertlyd? Vel, det ser kult ut ihvertfall.

Selve konserten var god. Vi gubbene fra 35 til 55 fikk det vi kom for. Vi stod der i våre skinnjakker og lurte oss selv til å tro at vi var kule, glemte våre kjipe jobber og drømte oss tilbake til en sorgfri hverdag da Iron Maiden var lydspor. Bandet hadde tatt hintet, de spilte kun hits. Ingen låter fra siste album eller fra siste tjue år. Perler som Run to the hills, The Trooper, Can I play with madness, osv rullet fra scenen, godt levert. Jeg hadde ståpels på armene og god følelse i magen.

Til slutt er det verdt å nevne at det er på Vestlandet det skjer. Det er her mye av veksten finner sted. I havna lå seks supplyskip/ankerhåndteringsskip samt et par trålere. I Oslo ser vi ikke noe til dette. Vi forvalter og bruker de verdiene som skapes på Vestlandet og i havet utenfor. Det samme slo meg ved et besøk til Ålesund i fjor. Alt fra pizza til møbler til juletrær, (avanserte ventiler og bunnliggende brønner til oljeutvinning), produseres her, langs Vestlandskysten. Det bærer ikke flyplassene preg av. Den stakkars Vigra ved Ålesund er trang og utdatert, Flesland er noe bedre, men fortsatt ikke i stil til hva som regionen fortjener.

Oppsummert; konserten var god. Bergen viste seg fra sin beste side. Prisen var stiv, men det har jo vi gubber råd til.