Dagbok 20. Mars 2020

Naboen sprer økologisk grisemøkk på jordet

Jentene lager egen minipizza

I dag har vi ikke gjort noen ting. Nada. En rundspørring rundt middagsbordet; "hva gjorde vi i formiddag?" brakte ingen gode svar. Vi hadde ikke gjort noe som var minneverdig fem-seks timer senere. Vi har ikke vært på tur, ikke i butikken, nei...

Det mest minneverdige fra i dag er brakkesyke. Mor er amper. Far er likegyldig. Barna svever mellom bunnløs sorg og vill glede. Det eneste vi får til er å lage mat. Havregrøt til frokost. Pølser til frokost nummer to. Pannekaker iblandet restene av havregrøten til lunsj. Hjemmelagd pizza til middag. Gele til dessert, femte kvelden på rad. (Mor lagde flere kilo bringebærgele tidligere i uken, den spiser vi fortsatt hver kveld. Det resulterer i at ungene er høye på sukker når de skal legge seg. Hver kveld.)

Dessuten hadde vi en falsk start i morges. Begge ungene var litt pjuske. Klagde på rare onder. Var varme og kalde og sutrete. Vi tenkte at nå starter det! Endelig/faen heller! Også gikk det over. De ble vanlige igjen etter noen timer. Viruset kødder med oss. I hvert fall med sinnet vårt.

Mer frykt og avsky og virussvada i morgen.

Dagbok 19. Mars 2020

I dag har vi i grunn ikke vært på tur, holdt oss rundt huset, tryggest det

Ahhh, endelig har tyskerne tatt inn over seg alvoret. Rikskansler Angela Merkel talte til folket i går kveld. I dag har alle vi har sett/møtt hatt skrekk og spretter unna, mer enn to meter. Gatene er øde. Gutta som leverer pakker, DHL, Hermes, UPS osv. vil ikke ha signatur lenger, de bare kaster pakken igjennom døra og løper igjen.

Nja, vi måtte til det lokale gårdsutsalget
etter egg og honning. 

Vi var på det lokale gårdsutsalget for å kjøpe egg og honning i morges. Der var de ille berørt. Ikke bare hadde vi med barn som løp rundt, vi forsynte oss med egg uten å ta på hansker først og verst av alt var at jeg prøvde å betale direkte til husfruen, ikke bare dumpe pengene ned i kassa slik de trolig ville at det skulle gjøres nå. På toppen av dette var vi utlendinger. Og tyskere liker bare utlendinger så lenge de føler at vi bidrar med noe bra. Å komme her og kommer her å kjøpe egg og snakke rart og ikke bruke hansker og ha uoppdragne barn, -puh, det var litt mye midt i Korona-skrekken.

Jeg har tidligere vitset om de sparsomme tyskerne, som ikke vet hva de sparer til. Vel, nå er svaret gitt. De sparer til trange tider. Og det er nok lurt, tross alt. Jeg som bruker alle pengene så fort jeg tjener de, redd for å plutselig dø av svulst på hjernen med ubrukte midler på konto, jeg er blakk nå. Den norske krona har verdi som knapper og glansbilder for tiden, mens euroen troner der oppe sammen med det britiske pund... Vel, jeg er ikke død enda. Føler meg litt snytt, blakk-men-fortsatt-i-live liksom.

Alt er ikke mørkt da. Lillesøster, nestenfireåringen, hun har gode dager. Hun har eksklusiv tilgang til storesøster på seks år hver dag, hele dagen. Som hun fryder deg. Hele henne er en ball av god stemning.

Nå har vi vært igjennom flere faser av krisen her. Fornektelse, frykt, usikkerhet, forvirring. Nå er jeg bare lei. Nå må vi se til å bli syke, slik at vi en gang kan bli friske, evt dø, og så gå videre. Nå er jeg klar for neste steg, uavhengig av hva det måtte være.

Noe annet som går i orden her er planlegging, tilberedning og spising av mat. Vi lager mat fra bunnen. Har vi råvarer til overs blir de til en ny rett, har vi rester blir de spart deretter spist. Hjemmelaget brød, -pasta, -potetgull. Restemiddag, porsjonspakninger fryses med klar plan for når det skal brukes. Akkurat slik vi egentlig vil ha det, -slik klarer vi nå å ordne oss. Lite kastes, alt er sunt, det er en plan bak. Digg.

Ny kriseoppdatering i morgen.

Dagbok 18. Mars 2020

Snart pasta

I dag har brakkefeberen virkelig satt inn hos oss. Barna vil leke med andre enn nærmeste familie. Mor vil ha tilbake livet sitt, det hemmelige livet hun lever, fra levering av barn til de må hentes igjen på hverdager. Far synes det er mye styr generelt og ønsker nok litt mer flyt og harmoni. Andre i familien mener nok at far bare kan takke seg selv og bør "slappe av litt, så går det nok bra!"

Vi har gjort så godt vi kan i dag også. Vært i skogen og lekt. Forsøkt å kjøpe egg og honning hos det lokale gårdsutsalget, til ingen nytte. Vi har lekt i hagen, sovet middag og syklet tur. Dessuten har vi vært på lekeplass selv om det er forbudt. Vi fant en liten lekeplass uten noen brukere. Der slo vi oss løs et kvarters tid. Forbuden frukt smaker så godt!

Vi har bakt pasta hjemme. Artig det. Det måtte en krise til før vi laget egen pasta. Resten av Norge som baker egne tacolefser, dyrker mynte i vinduskarmen og destillerer gin i garasjen måper vel nå.
Vi har faktisk ikke omfavnet "lag alt selv" enda. Jo, vi lager mat fra bunnen, supper og pizza osv. Men akkurat pasta og brød, det har vi skaffet fra de proffe. I går mekket far rundstykker. De ble ikke så vellykkede. Nestenfireåringen tok en bit i morges og ga hele rundstykket tilbake til far resolutt; "jeg vil ikke ha". Mor tok også en bit og meldte "det er noe rart her". Så de rundstykkene, alle trettiseks, de må jeg spise selv. Godt at vi har trang fryser da...

Vi kan ikke drikke vin heller. Det er jo fristende, å løpe ned i kjelleren for å knekke en flaske. Vi kan jo ikke risikere å dø hen fra slik god lagringsvin. Men neida, det gavner ikke immunforsvaret å drikke. I slike kriser hvor det hadde passet å sitte å surre med egne dystre tanker over en stadig tommere flaske, så går det ikke. Jeg regner med at både Hemingway og Bukowski rister på hodet fra der de måtte befinne seg.

Mer virussurr i morgen.

Dagbok 17. Mars 2020

Fotball i hagen med boblejakke, kjole og nisselue

Nå handler isolasjonen vår mindre om frykt. Joda, vi går her og venter på å bli syke. Hvert stikk i brystet eller nys tolkes som om det er døden selv som kommer. Men vi har allikevel glidd over i en ny normal. Dette er vi vandt til nå. Å sitte i isolasjon, vente på sykdommen. Det kommer til å bli rart om vi går klar av viruset. Kanskje vi er syke nå, med minimale symptomer?

Vel, nå fokuserer vi på å være sammen på en fornuftig måte uten å bli uvenner eller lei hverandre. Nei, det er ikke som å være på ferie. Alle tilbudene vi ville brukt på ferie er stengt. Far kan ikke ta seg en ferieøl til lunsj. Vi kan ikke gå på lekeplass engang. Disse ble stengt i morges. Kun nedi storbyen er lekeplassene åpne, de som bor i leiligheter må få luftet barna et minimum. Vi som bor i forstaden, med liten hage, egen trampoline, plass til å sparke ball, -vi har ikke rett på lekeplassbruk. Vi mistenker at nabofamilien sniker seg avgårde grytidlig, slik at barna skal få brenne krutt mellom sju og åtte hver morgen på lekeplass, før alle andre kommer.

Så langt har vi brukt formiddagene i skogen og ettermiddagene til å irritere hverandre hjemme, se film, rydde, vaske, leke og luke i hagen.

I dag var det gøy å male et tre med fersk leire

Det er imidlertid tydelig at vi nå må begynne å planlegge dagene våre, sette i gang prosjekter som kan vare over tid. Mor og far kan jo rydde og kaste og fikse klær og saker og ting i ukesvis. Men vi trenger noe barna kan delta på som fullintegrerte medlemmer. Dermed sparer vi på tomme melkekartonger og doruller. Slikt kan bli til romraketter, bygninger, fuglematdingser og annet lekkert etter en runde med saks, lim og maling.

Vi er også blitt kreative i matveien. Kikker i skafferiet og fryseren, hva kan vi lage selv? Hjemmelaget pasta står på planen i morgen. Halvgrove rundstykker står nå og hever på benken. (Det er uvanlig å bake selv i Tyskland, all den tid det er bakeri på HVERT hjørne). Senere i uken blir det rester av fiskegrateng, hjemmelagd tynnbunnspizza og andre lekre saker.

Hvis dette trekker ut, i ukesvis. Så blir det snuskrise her. Går far tom for snus blir det egen blogg om kun snus-abstinens.

God tirsdag, håper vi blogges i morgen.

Dagbok 16. Mars 2020

Der borte bor tyskerne, på hitsiden av åkeren sykler vi, holder avstand

Det var trykket stemning her hos oss i går kveld. En av jentene våre begynte å tørrhoste. Vi tenkte straks det verste. Både mor og far var inne på soverommet hennes etter legging og lyttet til henne. (Øret tett inn mot hennes sovende rygg). Hvor er det surklingen kommer fra, er det nese og bihuler eller er det lunger? Det var nesen som var tett. Det føltes som å vinne i Lotto; "Yes, hun er tett i NESA!"

I morges var begge barna forkjølet, litt snørr, noe hosting og et nys her og der. Vi velger å tro at dette rett og slett er en normal forkjølelse. Men en av dem hoster bare mer og mer. Så nå er bekymringen tilbake igjen. Jeg merker at jeg alltid velger å tro det verste når den gjelder helsen til egne barn...

Ny dag, ny tur til skogholt utenfor folkeskikken for å leke

Forøvrig vil jeg nevne, dog noe sent, at jeg er positivt overrasket over bra ledelse fra den norske Høyreregjeringen. De har iverksatt tydelige tiltak, både for å hindre spredning av sykdom og for å hjelpe bedrifter og permiterte individer. Statsministeren så rett i kamera og fortalte hvor skapet skulle stå. Jeg er lettet. Så de kan lede. Hittil har jeg sett på sittende regjering som en ren administrativ ledelse med hyppige stolskifter til fornøyelse for folket, -altså mer sirkus enn brød. Da er det hyggelig og trygghetsskapende at Erna og hennes kolleger velger å trå til når det kreves.

Internasjonalt pågår det strid mot viruset i to retninger. Fokus på individet eller på samfunnet. I Norge har regjeringen valgt å fokusere på individet. De stenger samfunnet for at enkeltindivider som er sårbare skal unngå, i størst mulig grad, å bli rammet. Dessuten er håpet at helsevesenet ikke skal sprenges av at alle må ha hjelp samtidig. I Storbritannia og Sverige derimot, der prøver de motsatt. De vektlegger bedriftsøkonomiske hensyn og lar enkeltindividet forbli endel av statistikken. "Keep calm and carry on" som britene liker å si. Regjeringens helsesjef klarte å uttale at det var ønskelig at folket skulle opparbeide immunitet mot COVID-19, slik at de var beskyttet neste gang. Ja, det er en ærlig sak. Men jeg tror ikke han personlig skal stå for triage i bakgården på sykehus i storbyene når pågangen blir for stor, -hvem skal vi hjelpe og hvem skal sendes hjem for å dø? Det kan jo hende at Sverige og Storbrittania kommer godt ut av dette, som storsamfunn, men det vil nok gå hardt utover enkeltindivid. Hva kommer velgerne til å mene, blir en slik fremgang applaudert ved valgurnene?

Nå må det tilføyes at Storbrittania har en lang historie der de kommer styrket ut av slit og død. De liker det litt tøft. Det er liksom ikke edelt hvis det ikke er farlig. Ikke enig? Prøv å diskutere Scott vs. Amundsen med en Brite en gang. Da vil du raskt få vite at det er bedre å dø i forsøket på edelt vis, enn å være godt forberedt og suse til polpunktet, mett i magen av hundekjøtt fra egne trekkhunder.

Dagbok 15. Mars 2020

Det gøy i skogen også

Kan ikke kalle dette Koronadagbok, jeg risikerer at noen som googler sykdommen får treff på denne bloggen. Her er det dessverre ingen gode råd å få, her er det bare motløshet, redsel og småprat.

Siden sist har vi levd livet som vanlig, men passet på å holde oss unna folk. Dagens lekeøkt gikk nok en gang til skogen. Idet vi syklet forbi vår lokale lekeplass, der var det mange barn, bemerket seksåringen at "der var det mange", med lengsel i stemmen. Nestenfireåringen bemerket mer kontant "pappa, jeg vil på lekeplass". Mamma og pappa prøver å forklare så godt vi kan, at vi ikke skal være sammen med andre barn, eller voksne. Hverken nå, eller i nær fremtid.

Vi har også tegnet, malt, spilt fotball i hagen og spist en lang, fin lunsj. Jentene har rotet på rommene sine, sett film, mast på mamma & pappa og ellers klart seg ganske bra. Pappa og mamma har vasket klær, støvsuget, ryddet, lagd mat og ellers prøvd å være muntre.

Alvoret har kommet nærmere i dag. En kvinne vi traff sist torsdag melder at hennes ektemann har kredible symptomer. De skal prøve å få testet seg for COVID-19 i morgen. Vi tror nå at vi er smittet, det er bare et tidsspørsmål før vi er syke hele familien. Det er ikke mye vi kan gjøre, prøve å vaske hender godt, spise sunt og sove godt. Samt holde oss unna andre mennesker da.

Lobster  roll

Mamma & pappa er preget av alvoret. Hvordan skal dette gå? Blir barna også skikkelig syke? Havner noen av oss på sykehus? Eller blir det som i Italia der det er for mange tilfeller for helsevesenet, slett ikke alle kan forvente kyndig hjelp. En norsk lege skrev en dystopisk kronikk i Dagbladet i går. Jeg tolker han dit hen at det er kun de heldige som vil få hjelp. Tankene våre er mistrøstige. Vi har begge erfaring med å håndtere usikkerhet, men her er det jo for sent å påvirke utfallet? Dessuten har vi jo små barn, dette farger usikkerheten vår. Vi har ansvar for barn. Vi kan jo ikke gå hen å bli så syke at vi ikke kan ta vare på dem...

Midt i all usikkerheten mekket vi hummer i går kveld. Skal alt gå dårlig, ja så er det fint å ha litt hummer i magen. Mor lagde deilig New England Lobster roll. Hummersalat heter det sikkert på norsk. Nytes best med amerikansk champagne, altså Coca Cola.

Alt vel ønskes, mer i morgen.

Voksduk er bra saker, beskytter bordet mot mange farer

Koronadagbok, 14. mars 2020

I skogen, uten nærkontakt med andre mennesker

Første dag med skikkelig koronaskrekk her i Nordrhein-Westfalen. Jada, vi har fulgt med, hørt om tilfellene, sett at norsk UD har betegnet NRW, Nordrhein-Westfalen, som rødt område. Videre har vi fulgt krisen i Norge over nyheter i alle kanaler. Men vi har i grunn gått i søvne, tenkt at "det skjer ikke oss". Vel, i går måtte vi avlyse en skitur til Østerrike, nei ikke Tirol. I det lengste håpet vi, -helt irrasjonelt, at vi skulle komme oss avgårde. Neida, vi må selvfølgelig være her. Vi kan ikke, som beboere i et "Rødt område" være omreisende smittebomber, tvinge oss på folk som fortsatt lever relativt normalt. Dessuten stengte Østerrike alt som er moro, blant annet skitrekk, i går.

Dette er bakteppet. Nja, ikke hele bakteppet. Barnehager og skoler her i NRW blir stengt i fem uker, åpner igjen over påske. Sånn, når vi fikk den meldingen våknet vi fra vår virusfornektelse. Vi skal, eller mor skal, ha barna gående hjemme i fem uker. Svømmehallen er stengt. De skal ikke omgås andre barn. Zoologisk hage anbefales ikke osv. Ja, så nå har vi det som dere i Norge. Vi skal bare være, hver for oss, lenge, og håpe at viruset slutter å spre seg.

Foreløpig er ingen av oss syke. Dog tror jeg vi skal dø for hvert host og nys som noen i familien presenterer. Det går sikkert over. Altså redselen for at vi er smittet. Men akkurat nå føles det slik. Det stod i en virusveiviser fra bedriftshelsetjenesten at "redsel, sinne og forvirring" var normalt i en slik krise. Hypokondri var ikke nevnt.

Så lenge alle kan slå hjul er ingen syke, sant?

Dermed dro vi i skogen i dag. Måtte finne på noe som ikke eksponerte oss for andre eller andre for oss. Det gikk fint. I skogen var det bare noen hundeluftere, ellers svært god plass. Ungene spratt rundt, plumpet, spiste sjokolade, fektet med pinner, forsøkte å klatre i trær. Dessuten fant vi en kvisthaug i en bekk, som vi jugde til barna og sa var beverhytte. Spennende.

I ettermiddag ble mor og far enige om at far trolig har det beste immunforsvaret. Han fikk da oppgaven med å reise i butikken. Eksponere seg for verden, mennesker og mulig smitte.
I butikken var det tomt for halvstekt brød, knekkebrød, pasta og Creme Fraiche. Men mel og dopapir hadde de. Halvstekt brød, knekkebrød og pasta er nok hamstret vekk. Creme Fraiche er nok tomt fordi det er lørdag og en uke siden Creme Fraiche-lastebilen kom sist. Eller har denne rare rømmen, med navnet ingen kan stave, en spesiell verdi nå under apokalypsen som jeg ikke har fått med meg?

Mer virusdrøvtygging i morgen. Følg med.