Pappaperm igjen, i syden, del 5 (oppdatert!)

Vi har matet to elefanter med banan.

Ok, nå holder det. Nå har vi vært her lenge, drar hjem om en halv uke. Det blir fint. Det er grenser for hvor lenge en ferie bør vare, for en småbarnsfamilie. De som foreslo at en arbeidstaker skal ha tre uker sammenhengende ferie, visste nok hva de snakket om. Seks uker er for lenge, rett og slett.

Vi har det fortsatt fint. Vi har ikke solgt ungene, ei heller har vi voksne drøftet å gå fra hverandre. Men det er ikke til å komme unna at vår nesten tre år gamle Julia trenger å komme seg i barnehagen igjen. Raskt. Vi klarer rett og slett ikke å holde henne aktivisert godt nok og lenge nok. Enhver pedagog vil da si at det er fint og barn må lære å kjede seg. Vel, hun kjeder seg på en veldig aktiv måte. Det sutres og hyles og mases i et sett. Jeg er sikker på at hun kjeder seg ganske ofte. Måten hun kommuniserer dette på er å henge i skjørtekantene til sin mor og far og kreve et eller annet som ikke er forenelig med hva vi vil, eller hva som er greit overhodet. Her må jeg bemerke at far er mer ettergivende enn mor. Far har gitt ungen sjokolade før frokost. Han har lagd tre frokoster når de to første har blitt, bokstavelig, forkastet. Han har latt henne se en hel Disneyfilm som barne-TV. Rekken av "pappa er for mjuk og burde skjerpe seg" hendelser er lang. Underveis har ungen utviklet seg til et lite monster.

Nok er nok. Til slutt setter far ned foten, blir sint og brøler. Da blir ungen spak. Far angrer. Jentungen endrer seg fra å være utagerende og sutrete til å bli innadvendt og sutrete. Vil ha sin mor, må trøstes. Lillesøster som driver og utvikler sine empatiske evner gråter i medfølelse. Mor ser på far med et blikk som sier, "jada, hun gikk for langt, men må du ta så hardt i?"

Vel, vi har fortsatt måloppnåelse for oppholdet her i syden. Vi har vært mye sammen som familie, men vi har ikke hatt det hyggelig hele tiden. Mitt mål om å bli en helt vanlig dysfunksjonell familie er innen rekkevidde.

Leonore kom hit som en tjukk åtte måneder gammelt bylt. Innen vi drar rekker hun nesten å bli ti måneder. Hun har blitt lenger, ikke så rund, likner mer på en person enn en slags mennesketeddybjørn. Hun har ikke lært seg å krype, hun åler fortsatt. Derimot så har hun fått smaken på å gå. Hun er ikke i nærheten av å ha balanse enda, men vil, mer enn alt annet, gå mens vi holder henne for å unngå knall og fall. Blir hun hensatt på gulvet for seg selv sutrer hun raskt, helt til en av oss kommer og fører henne dit hun vil. Altså går hun for egen maskin, men må ha sine små hender fast rundt våre fingre. Så slik går dagene, vi går der krokrygget over en liten jente som småløper avgårde med mamma eller pappa som støttehjul. Heldigvis er hun stort sett blid, er kun påtatt sur når hun ikke får viljen sin. Det eneste som er bedre enn å gå er å bli utsatt for tøff kjærlighet fra storesøster. Da ler hun og smiler med alle sine fem tenner, til tross for at storesøster ofte prøver å vri hodet hennes av nakken, er det kun latter og glede å spore.

I skrivende stund har jeg spy på buksa. En av ungene er dårlig i begge ender. Nå kokes flasker og smokker for sterilisering. Vi andre, som foreløpig ikke kaster opp, vasker våre hender panisk og håper vi ikke har fått det. Mens vi alle føler oss litt ugne. Vel, dette skjer like ofte hjemme som på ferie. Så jeg kan ikke sette omgangssyke på kontoen for familieferie som har pågått lenge nok. Men, jeg håper det går over før vi skal fly hjem. Totalt fjorten timer i turistklasse med to småbarn som ikke er i form, fremstår som en altfor hard straff, for alle mine synder kombinert. Jeg tenker litt på dette nå, og lover å bli en bedre person.

Jeg kan melde om at vi ikke har kjøpt noe her nede. Vår bagasje er trolig lettere hjemover enn den var ned hit. (Vi hadde med bleier for 3,5 uker hjemmefra...) Jeg er stolt over at vi ikke har kjøpt hverken skreddersydd dress, falske merke-tskjorter, stråhatt eller ølkjølere som passer rundet flasken. Vi har selvfølgelig spart penger, men best av alt, vi har ikke kjøpt noe vi ikke trenger, og har ikke bidratt mer til søppelberget enn vi strengt tatt må.
Den flyturen tur/retur er ille nok miljømessig. Jeg har allerede slått fast for familien at det blir europaferie fremover, så langt øyet kan se, -helst med tog.

Vi har spist på mange restauranter her, sikkert to-tre ganger hver dag. Alle de klassiske Thailand parodiene er her. Den skremte kelner som ikke skjønner noe av det vi sier, men ikke gjør noe for å avsløre dette, og følgelig serverer oss det de tror vi skal ha, som stort sett er 80% riktig. Videre tar det lang tid å få maten enkelte steder, uten at noen skynder seg av den grunn. Slike opplevelser på restaurant er jo vanlig her. De er noe av sjarmen med Thailand, men med utålmodige småbarn ender vi med å gjenbruke de stedene der ting går på skinner.

Det er fortsatt sånn her at de tilbyr altfor mange retter. Menyer på 20-30 sider er ikke uvanlig. Alle tilbyr nå pizza, burger og pasta, utover et rikholdig utvalg av lokale retter. Pizza er det faktisk noen steder som nå har fått dreisen på, mens burger er et ufattelig mysterium som ingen her i Thailand klarer å mekke. Vi har også truffet en atypisk kelner her. Hun gjør jobben sin bra, men er passiv-aggressiv. Således passer hun bedre i en kommunal etat hjemme. Hun smiler aldri, bekrefter aldri at hun har hørt og skjønt hva vi vil bestille, men kommer raskt med det vi vil ha. Hun sier aldri velkommen eller farvel og ser på oss med triste øye, som hun ser på et hvalpekull hunden har fått, som hun vet hun må drukne i bekken om litt. Blir vi for masete, gjentar vår bestilling i den villfarelse om at hun ikke fikk det med seg første gang, da lyner det i øynene hennes og det strammer seg i kjeven. Hun setter maten raskt ned på bordet uten å veksle blikk og flytter stoler og bord med raske og aggressive røsk. Om det er jobben sin hun hater, eller oss kunder eller livet generelt, det er ukjent. Men det er uvanlig å se slikt her nede. Hjemme er det jo vanlig å forholde seg til denne typen mennesker, enten hen selger billetter for Ruter på busstasjonen, håndterer barnehageopptak eller mottak av byggesaker i kommunen, eller er dyr håndverker.

Vi får heller ikke spisepinner her lenger. Det var jo morro før, å få spisepinner, for deretter å måtte beskjemmet be om bestikk. Nå som vi har vært her mange ganger, vært i Kina, Hong Kong, Vietnam og Singapore, så har vi lært oss dette med spisepinner. Men vi ser ut som grønnskollinger for de lokale, og får kun ut skje og gaffel hver gang. Siden ingen vet helt hva vi ber om, er det stress å mase om spisepinner. Dessuten er det unorsk å mase, eller klage på mat, eller ta noe plass på en restaurant i det hele tatt, utover vår rent fysiske tilstedeværelse. Derfor smiler vi og sier takk til alt vi får, uansett om det er bra, riktig og hensiktsmessig eller ikke. Vi ber ikke om mer, eller klager. Dog går vi gjerne hjem og sabler ned restauranten på Trip Advisor.

Vel, nå er det på tide å runde av denne miniserien om nordmenn som driver med uproduktive ting i utlandet. Det er imidlertid på sin plass med en oppsummering av turen i tall:

Budsjett: ca 90.000kr (fly 25.000kr, leilighet 29.000kr, taxi, mat, vann, bleier etc. ca 35.000kr)

Avstand per dag til fots: 6,5km (i snitt for far)

Slanger observert rundt leiligheten: 3

Antall døgn: 48

Motorsykkelulykker observert: 1 (to turister, uten hjelm, krasjet i et kryss nedi gata med hver sin MC)

Bokser med snus: 19 (kun far som snuser, han hadde totalt 20 bokser med på turen...)

Turer til legen: 1

Tur på bar: 2 (far har vært på tysk bar to kvelder alene, der hadde de øl og internett som fungerte!)

Noen ting har vi ikke klart å telle. Hvor mange myggestikk Julia har fått, hvor mange kongler og sigarettsneiper og døde insekter Leonore har tygget på, vi vet ikke. Vi vet heller ikke hvor mange iskrem Julia har spist, tidvis har det vært hovednæring for den kroppen. Ei heller vet vi hvor mange ganger mor og far har spist nudelretten Pad Thai, men ofte to ganger hvert døgn.

Det vi vet er at alle har blitt brune. Selv ungene som ikke skal ha sol på kroppen. Vi vet også at far har fått smaken på iskaffe, særlig av typen kaffe latte. Mor har fått smaken på massasje, gjerne to ganger i uken. Ungene tror nå det er normalt å se barne-tv en time hver morgen, for deretter å stikke ut i bassenget å bade.

Vi har hatt det bra, men vi har ikke slappet av så mye. Ungene sover mindre her nede i varmen enn hjemme. Mor og far har egentlig hatt hendene fulle hele tiden. Dog har vi blitt flinke til å legge oss før klokken ti om kvelden, som gir endel søvn, til tross for vekking to-tre ganger hver natt og full fres fra klokken seks hver morgen. Vi har vært sammen så mye og inderlig at både barn og voksne gleder seg til barnehage hjemme igjen. Alle gleder seg til fornuftig internettleveranse. Far gleder seg til øl brygget på Gjelleråsen, (Ringnes).

Det blir nok lenge til vi kommer til Thailand igjen. Vi kommer neppe til Phuket igjen. Neste gang vi kommer til Thailand vil ungene være store nok til at vi kan reise fritt omkring, da blir det naturlig at små øyer med pene strender og lavt støynivå vil stå på ønskelisten, samt Bangkok med alle sine tilbud.

Takk for nå.

PS: Dette, over, ble skrevet noen dager før vi faktisk dro hjem. Den tredje siste dagen ble dramatisk, og er dermed verdt å nevne. Mor tråkket nemlig på en slange. Den var lang og tynn, trolig omkring 120cm. Den hadde lys grønn farge spraglet med sorte eller grå flekker eller skjell. Hvor den kom fra, vet vi ikke, men den viklet seg plutselig inn rundt anklene hennes, der hun trillet vogn utenfor leiligheten vår. Det er mulig at den lå midt i veien og solet seg, det er mulig den var i ferd med å krysse veien, eller det kan hende den lå og sov i nettinghylla under barnevogna, og valgte å hoppe ut i fart.

Det vi vet med sikkerhet er at mamma triller vogn med to barn i, far går et stykke bak og somler. Mor skriker, far ser opp, -slangen skynder seg ut av veien og inn i blomsterbedet hos naboen og forsvinner. Mor sier hun følte at noe viklet seg inn rundt bena hennes, så deretter ned og kikket på en slange som var travelt opptatt med å komme seg vekk. Hun ble ikke bitt. Imidlertid ble hun ganske stresset av denne nærkontakten.

Etter å fått alle i sikkerhet opp i leiligheten, servert en øl til mor og sjekket at hun ikke hadde bittmerker på leggen, gikk vi igang med å søke "Snake Thailand" i Google. Det viste seg at det fins en hel rekke grønne og store slanger i Thailand. Til slutt fant vi en som liknet den vi hadde truffet. Den var ikke giftig...

Dagen etter nevnte jeg slangeepisoden for vår lokale vaktmester. Han hadde kun et spørsmål: "Was it black?" Da jeg avkreftet dette, sa han "OK".
Jeg er ikke helt sikker på hva han mente eller tenkte. Men han ville vel vite om det var en kobra på 120cm i nabolaget som plaget turistene. Kobraslanger er jo gjerne sorte. Jeg tolket det som en god ting når han ikke ble stresset over en grønn slange som var nærgående.

Pappaperm igjen, i syden, del 4

Denne karen bor heldigvis ute, trolig 30cm lang

Nå har vi vært her 32 dager, og har 16 dager igjen. Dagene går i ett. Utfordringene er delvis som hjemme og delvis nye.

Å få smurt barna med solkrem har vist seg å være en kamp. Begge søstrene lager mye leven og drama, de er ikke greie å få smurt. Dette tar lang tid og ender med kun klattvis dekning, omtrent som GSM på nittitallet. Utover dagen ser vi hvor vi ikke har klart å smøre, der blir det rødt. Da lyver både mor og far for seg selv og sier at "solkremen ikke er så bra, vi bør kjøpe en annen neste gang." Gamle utfordringer har blitt med på lasset hjemmefra. Den eldste datteren vil ikke spise noe annet enn hvitt brød med smør, eller pasta med ketchup. Kun små mengder, og uregelmessig. Heldigvis fikk vi tak i havregryn til kokainpris, nå spiser hun i hvert fall det hver morgen. Den yngste vil ikke legge seg og lager motstand som ville fått Amnesty til å reagere. Enten fordi vi som foreldre tydeligvis er kjipe, -det høres slik ut når hun gråter så sårt. Eller fordi hennes motstand mot søvn og våre forsøk på å legge henne vil få enhver politisk fange til å tenke at slikt mot kunne jeg selv trengt.

Heldigvis utvikler noen ting seg bra også. Begge jentene digger nå å bade. Den eldste, som er fin på det, likte ikke sand og bølger og alt styret på stranden i begynnelsen, men har nå blitt litt av en labrador i bølgene. I svømmebassenget tøffer de rundt med hver sin svømmering, som små radiobiler med lavt batteri og lite styring, men sterk vilje og endel seighet.

Mamma og pappa har fått til en fin rotasjon der det soves litt ekstra annenhver morgen. En av oss står opp med arvingene rundt klokken seks, den andre ruller rundt i senga, mumler et eller annet, kanskje "So long, suckers!", og sover videre et par timer til.

Vi er opptatt av dyrelivet her nede. Det lever noe i hver krok. Det lever noe i hver eneste matemballasje som ikke er lukket godt nok. Det lever en svær grå-brun edderkopp på badet. En sånn jaktedderkopp. Den spinner ikke nett, den overfaller sine offer og gjør kort prosess. Den har også gitt enkelte av oss hjerteklapp kun ved sitt åsyn. To ganger har jeg prøvd å fange den for å kaste den ut i hagen. Begge ganger har den unnsluppet på magisk vis. Den er så rask at jeg ikke klarer å se hvor den tar veien. Den sitter i ro helt til jeg kaster en håndkle over den. Så spretter den i siste liten unna. Men det skjer så raskt at jeg ikke klarer å oppfatte det. Om den hopper, springer, ruller eller faktisk fordunster, det vet jeg ikke. Men jeg er overrasket over hva den enn gjør, så skjer det på en slik ninjaaktig måte, helt uten spor. Selv er jeg positiv til edderkoppen. Den har ikke prøvd å spise noen medlemmer av familien foreløpig. Av annet insektliv er det nok å ta av på badet, sånn sett er det fint at den er der og gjør et innhugg. Dog sprer den uhygge. Enkelte medlemmer av familien nekter nå å tisse på dette badet. Jeg har en teori om at den store kakerlakken som flyttet ut av badet og inn i stua i forrige uke, gjorde det for å unngå edderkoppen. Den kjente på seg at nå hadde den fått gå i fred så lenge, omtrent som en julegris, at det var like før edderkoppen fant frem slaktemaska. Det er vel slik slaktegriser hadde det på gården før. Når far gikk i kjelleren for å brygge øl, da skjønte grisen at det nærmet seg. Noe magisk skulle skje. Noen skulle ha øl og ribbe til jul gitt.

Den svære kakerlakken som flyttet inn i stua fra badet, den fant sin bane i takvifta. Jeg prøvde å fange den en kveld den spaserte på sofaryggen. Den fant følgelig ut at den skulle teste vingene sine, noe den trolig ikke hadde gjort mye. Den klarte å fly, men ble fanget i malstrømmen rundt takvifta. Videre fløy den to runder uten kontroll, brukte for mye sideror, fikk en real dask av vifta, smalt inn i veggen og ble liggende opp ned på gulvet og gispe etter luft. Jeg kastet den ut på plenen. Ved nærmere ettertanke burde jeg spent en hårstrikk rundt den og lagt den i benken under vasken på badet. Så kunne ninjaedderkoppen hatt den som sikringskost om magre tider skulle oppstå. Det er på sin plass å nevne at denne kakerlakken var så stor at den ikke ville fått plass i en vanlig fyrstikkeske.

Vi har selvfølgelig egen gekko her. Den holder seg i nærheten av vinduer og dører, der sprekker rundt karmen tillater alt av kryp og insekter fri ferdsel inn og ut. Jeg har i lang tid prøvd å fotografere den, uten hell. Jeg kunne stå i andre enden av stua og heve en arm, uten kamera i hånden, og den dukket bak gardinene lynraskt. En morgen datt den faktisk ned i vinduskarmen da jeg dro fra gardinene. Men jeg ble mer forfjamset enn den. Så inget foto da heller. I kveld satt den plutselig helt i ro over kjøkkenvinduet og lot seg avbilde flere ganger uten tegn til flukt. Trolig er det ikke samme dyret, men en vikargekko som ikke fikk rundskrivet om å være sky og måteholden på Instagram.

Vi hadde en artig episode på stranden for to dager siden. Som normal norsk barnefamilie hadde vi håndklær, badetøy, vannflasker, bleier, solbriller, kjeks, barnevogn og annen nips spredt over et stort område. Far nippet øl, Leonore spiser på sigarettsneiper hun fant i sanden, Julia og Beathe var ute og badet. Plutselig ble skyene grå og den påståelige brisen som ofte drives før et lavtrykk kom susende gjennom trærne. Vi skjønte at nå kom ettermiddagsregnet. Vi pakket i en fei, fant frem regnjakker og sendte vår lokale vann, øl og kokosnøttleverandør på jakt etter taxi. Han fant en tuk-tuk til oss, men det tok fem minutter før den dukket opp. Imens stod vi der på fortauet bak stranden, kledt i goretex og oljehyre. Russerne rundt oss begynte å flakke med blikket, flere fant frem sandalene og hylte ned øllen selv om den nesten var full. Ingen dråper var falt, men alle kikket opp. Vi lastet inn i vår tuk-tuk og for avsted. Svært fornøyd med at i dag var det vi som vant. Tidligere har vi dyttet dobbeltvogn med våte unger oppover gaten mens regnet har fosset ned og alle andre har passert oss i taxi med duggede ruter. Vel, så viste det seg at denne regnbygen skulle lenger nord. Regnet kom ikke. Først to timer senere åpnet himmelen seg. Vi er trolig de første menneskene som har kjørt tuk-tuk i Thailand, i goretex, i solskinn. Jeg er ikke sikker på om det er en fet rekord. Men vi har god beredskap da.

I går, 27. januar 2017, gikk vi inn i hanens år. Det kinesiske nyttåret ble feiret lokalt ved å sette ut mat til avdøde slektninger og smelle av store remser med kinaputter. Skolene er åpne, men barna må ikke møte opp. Dagen etter, i dag, har alle fri. Untatt de som arbeider i reiselivssektoren. Og det er alle her i grunn. Så vi har ikke merket noen forskjell. Kinesisk nyttår er ferie for alle i Kina. De blir stort sett borte i to uker. Dermed er det enda flere kinesere her enn vanlig. Alle utlendinger som arbeider i Kina eller Singapore og Hong Kong pleier også å komme. Men jeg forstår at de reiser til penere deler av Thailand. Phuket har utviklet seg til et sånt mareritt av et chartersted. Hotellene spretter opp, den offentlige infrastrukturen klarer ikke holde tritt. Alle tar seg til rette, både bedrifter, private og turister. Ingen plukker søppel eller utfører andre tjenester som bidrar til å holde et sted levelig. Ergo drar de som har et valg andre steder. Vi som har små barn er her fordi det ligger et meget godt internasjonalt sykehus her, som vi vil være nær om det skjer noe med ungene. Hadde ungene vært tenåringer hadde vi vært på et slikt sted som er avbildet i brosjyrene. Ikke her hvor eksos, kloakk og støy er i mengder. Mens fortau, rent vann og litt luft mellom folk og bygg er mangelvare.

Russere, italienere, Kata beach, Andamanhavet

Pappaperm igjen, i syden, del 3

Nå går livet sin skakke gang. Gamle sannheter blir gjentatt. Unger som er uthvilt og mette er glade unger. Imidlertid så skjønner ikke ungene dette selv, og stritter imot søvn og mat. Helt til de plutselig er så trøtte og sultne at de spiser hva som helst og sover hvor som helst. Vel, maten bør være full av raske karbohydrater og soving bør helst inntreffe upassende sted og tidspunkt. I taxi fem minutter før vi kommer hjem til leiligheten, eller i armene til pappa mens vi løper for dekning for å unngå ettermiddagens styrtregn er tydeligvis å foretrekke for en lur.

Vi har vært her i over fire uker nå, og ser vel snart ut som om vi alltid har bodd her. Selvfølgelig ser vi fortsatt ut som russere på chartertur for alle rundt oss. Men vårt vanemønster er endret. Vi gidder ikke gå på stranda om skyene varsler regn. Vi kler oss mer, prøver å unngå sol. Vi handler i dyre matbutikker med importvarer og kjøper lokal mat i de små hullene i veggen uten navn, som ingen turister bruker. Vi vet nemlig at der får vi den beste og billigste thaimaten. Vi ser ut som utlendinger som alltid har bodd her, er mer korrekt. I går kjøpte vi en pose havregryn, fra svenske Axa, til nesten 90 kroner, i importbutikken. Det er vel fem ganger prisen hjemme. Men havregrøt til frokost er jo hjørnesteinen i vårt ultranorske kosthold. Folk som bor utenlands blir jo mer bevisst sitt opphav enn de som faktisk bor i sitt opphavsland. Det er bare å granske den norske kolonien syd i Spania eller se på hvordan liberale muslimer fra midt østen blir konservative etter en tid i Malmø. Pappaen i dette husholdet har allerede begynt å nære tanker om hvor godt og friskt Ringnes pils er, sammenlignet med Chang øl brygget i Bangkok. Det er nærliggende å si at vi er i ferd med å bli uspiselige.

Ferien vår er full av små møter med andre mennesker. Julia, nesten tre år, har fått seg lekekamerater på stranda. To lokale gutter på tre og fem år, er med sin mor eller bestemor, -vi er usikre, hver dag på stranda. Hun selger iskrem til turistene. Gutta leker med plastpistoler og lego under et tre som gir god skygge. Julia leker med dem nesten hver dag. At de ikke snakker samme språk betyr ingen ting. Hun snakker norsk og de snakker thai, det går helt fint. Hun sjefer rundt med disse gutta, de synes det er stas. Når hun er sammen med dem glemmer hun at hun egentlig er en Disneyprinsesse på erten. All sanden som fester seg til kroppen er greit plutselig. Vanligvis er dette krise for prinsessen. Å bruke solhatt er også greit, vanligvis er dette en anledning til utfordre mamma og pappa sin autoritet. Hun har også begynt å stå og tisse bak et tre, slik som gutta gjør.

Pappa har hatt en kveld på bar alene. Mor og far hadde hatt en diskusjon, som det heter på middelklassenorsk. Da er reglene slik at far skal gå på bar og mor skal se på serier på TV etterpå. Ved en tilfeldighet ble det den lokale tyske baren. Sven som har bodd i Thailand i tjue år driver denne sammen med sin lokale kone. De spiller tysk pop, snakker tysk og drikker. Etter at det ble avklart at jeg ikke var hverken russisk, polsk eller litauer, ble jeg tatt inn i varmen der. Jeg fikk ros for min stusselige ungdomsskoletysk. Damen bak baren delte rundhåndet ut lokalt risbrennevin. Jeg trodde først det var søt, tysk, fruktsnaps. Tyskerne drakk det som om det var pæreknert fra Lidl. Jeg prøvde å henge med, men måtte gi meg. Heldigvis satt jeg ved siden av den tyske IT-ingeniøren Arnold, som var gjerrig, og syntes det var en kjempeide at han drakk mine shots også. På min andre side satt en sjømann fra Østerrike. Han hadde lagt sjøkabler i trettifem år og lengtet til pensjon om tre år. Han ble min venn så snart jeg klarte å ramse opp tre østerrikske bedrifter, Glock, Red Bull og Puch Steyr. Selv kom han kun på et selskap til fra Østerrike, Fürst. Enten var han full eller så er det snevert med aktivitet nedi alpelandet. Videre hevdet han hardnakket at nasjonalskatten Opus hadde originalversjonen av landeplagen "Life is life". Han hadde aldri hørt om Laibach.

Den lokale vaskedamen, som rengjør leiligheten vår, får litt tips hver dag. Dette var hun helt uforberedt på. Nå vet hun ikke hva hun kan gjøre godt for oss. Vi er favoritter i bygget her. Det trenger vi. Med unger som aldri spiser en hel brødskive, men heller smuler den opp og trykker den med smørfingre ned i stolputer og gjemmer halvspist frukt bak sofaen, er det godt med litt medvind. Imidlertid er hun glemsk. En dag glemte hun nøklene sine her, vi hadde plutselig tilgang til et leilighetskompleks, nabohotellet der hun også jobber, samt hennes eget hjem. Vi finner stadig en støvkost eller noe annet liggende rundt om. Dette er greit for oss. Dog ble det krise for far da hun to dager på rad glemte å fylle på med dopapir. En voksen nordmann med feriemage finner trygghet i å ha to doruller i reserve. De kan være svært nyttige, helt nødvendige faktisk, plutselig. En dag glemte hun å legge ut nye håndklær etter å ha tatt inn de gamle. Resultatet av dette ble at vi nå får nye håndklær annenhver dag, ikke ukentlig, som kontrakten sier.

Vel, som dere skjønner har vi kun i-landsproblemer her. Så alt er greit.

Pappaperm igjen, i syden, del 2

Vel, nå har vi vært her i tre uker, og livet er i en slags balanse igjen. Ungene er friske. Vi har opprettet rutiner som stort sett fungerer, kveld og natt. Vi har rutiner på dagtid, uten at det er en suksess, men det er noe. Det ser ut som oss foreldre bestemmer. Altså bestemmer vi voksne, men det er ikke alltid at det virker eller vi har rett. Omtrent som Trump altså.

Det er bra vi skal være her lenger enn standard to ukers ferie. De to første ukene ble stort sett tilbrakt innendørs, med syke barn. Begge ungene hadde en runde med virus og feber. Begge foreldrene fikk en runde med dårlig mage. Vi fikk restene av en tropisk storm hit. Den tok ikke livet av noen her, eller skylte biler og hus på havet. Men det fosset ned, uavbrutt, som på film, i to døgn. Vi var vel hele tre dager på stranden de første to ukene.

Den siste uken derimot, har vi surret lenge hver morgen.
Leonore står opp tidlig og sover litt noen timer senere hver morgen. Julia bruker timer hver morgen på å fortære thailands barne-TV. Mamma og pappa drikker pulverkaffe, sjekker været hjemme på Yr.no, (vi er tross alt nordmenn), og sniker seg til en lur.

Midt på dagen går vi på stranda, stopper for lunsj, leker på stranda, går hjem, bader i bassenget, spiser middag, legger unger. Vi har funnet ut at det er hensiktsmessig å bruke samme restaurant flere ganger. Så de skjønner at vi ikke er russere. Selv har vi et godt forhold til russere, men endel restauranter er kjølige. Jeg skjønner det for så vidt. Russerne bringer øl og vannflasker fra supermarkedet til restauranten, de kjøper stort sett forretter, og går uten å etterlate drinks. Dette er smart, sparer penger. Men det blir ikke så god butikk for restaurantene. Russerne er jo ikke kjipe, de har bare så lav kurs på sine rubler og søker å få mest mulig ut av budsjettet.

Det er noe ved meg. Dette noe gjør at alle som driver restaurant tror jeg er russer. Når jeg svarer negativt på dette hender det de tror jeg er polsk eller Litauer eller... Alle italienerne på stranda tror også vi er russere. De behandler oss som luft. Dog har det hendt at de sprekker og smiler litt til ungene. Jeg er usikker på hvorfor italienerne er så kjepphøye. Landet deres er nesten konkurs på grunn av kunstig god pensjon, høy arbeidsledighet og korrupsjon. Så kommer de hit og later som om de er direkte etterkommere av Keiser Nero hele gjengen.

Svenskene er også her, selvfølgelig. De er tatoverte gitt. Særlig karene har mye blekk festet på armber og overkropp. Det ser ut til at det er en trend å angi opphavssted. En fyr hadde "Stockholm" tatovert over smalryggen med gotiske bokstaver. Artig tramp stamp på en mann. En annen hadde "Made in Göteborg" på brystkassa. Svenskene er kule og lugne, og glir inn i mengden, kun avslørt av nevnte kroppstegninger.

Nordmenn fins også. De er alltid best skodd og kledd. Veldig fornuftige med ryggsekker. Akkurat som jeg, som drar på min Norrøna Besshø 45L fra 1997. Full av vann, håndklær, badetøy, førstehjelpsmappe, hodelykt, multiverktøy, solkrem, nødlader til iPhone osv... Jeg så en fyr som syklet, fort, treningssyklet, midt på dagen. Han hadde proff sykkel med karbonramme. Sykkeltrøya hadde "Skogn IL" trykket over hele ryggen. Jeg antar at samtalen hjemme i Skogn i høst har vært som følger:

Kone: "Burde ikke vi dra til Thailand i julen, komme oss vekk og få litt sol?"
Mann: "Faen, hvordan skal jeg klare sort trøye i Norseman til sommeren om vi henger i Thailand hele vinteren?"
Kone: "Vi er så lite sammen som familie. Ungene trenger å ha litt fritid sammen med oss foreldre."
Mann: "Så lenge jeg kan ta med sykkelen og får tid til seksten timer i uka med trening er det samme for meg. Svømme kan jeg vel også få til nedi der."

Vel, oppsummert så kan jeg si at vi nå driver vi med det vi kom for. Vi driver dank som familie. Imidlertid er det ikke helt likt som forrige gang vi var her på pappaperm. Den gang var vi to foreldre, ofte forsterket av farmor eller mormor, og kun en unge. Nå er vi to foreldre og to unger. Altså er aktivitetsnivået større. Det er mindre tid til å sitte i ro og digge livet. Dette burde ikke kommet som noen overraskelse for oss. Vi har jo hatt to barn i ni måneder nå. Men det kan se ut som vi var blendet av minnet fra forrige tur. Vi klarer oss bra nå også, men dette overskuddet vi hadde håpet å oppnå som foreldre, hvile og egentid. Det har naturlig nok uteblitt. Imidlertid så finpusser vi på opplegget vårt, hvem som står opp med ungene, når vi legger oss, hva vi pakker i sekken og stellebagen, når vi spiser lunsj osv... Om tre-fire uker, når vi drar hjem, er jeg helt sikker på at vi har et knall opplegg og kjøreplan som passer foreldre og barn helt topp. Den skal jeg dra skrive om og skryte av, og vi kan igjen føle oss som tidenes foreldre. Eventuelt er vi skilt og ungene solgt på Finn.no.

Pappaperm igjen, i syden, del 1 (kronologiske notater første seks døgn)

Jah, nå er vi tilbake igjen. Vi har, som kjent, fått enda et barn. Dermed er det på sin plass å reise på pappapermtur igjen, til syden. Grunnlaget er det samme som forrige gang, vi vil ha tid til å være sammen som familie, på en enkel måte som gir god tid til samvær.

Dermed er varmt vær en fordel, ingen tid kastes bort til å kle på unger, krangle om votter, lete etter lue og ta av bobledressen igjen, fordi noen har bæsjet. Her er det riktignok endel krangling om solhatt. Norske mødre, også den representert her, krever nemlig full solskjerming av norske unger til enhver tid. Så ungene må gå med solhatt. De likner på noe fra en britisk strand på femitallet. Riktignok kun i sekunder av gangen, de vil nemlig ikke ha hatten på, og kaster den vekk så snart far eller mor snur seg bort.

Denne gangen har vi leid en stor leilighet, med to soverom. Den ligger langt unna stranden, slik at vi har råd til å leie den. Vi bor lenger vekk fra fest og morro nå. Disse barene hvor turistene drikker shots og synger karaoke, er veldig bråkete foretak, særlig hvis man er nabo. Dette lærte vi forrige gang, og har nå flyttet inn i et nabolag hvor det bor lokale. Vår tanke er at de lokale er sindige mennesker, bedre enn fulle turister. Det stemmer. De er veldig hyggelige, de digger lyshårede unger og de har tatt oss vel imot. Imidlertid bor vi rett ved en lokal skole. Mye av undervisningen er basert på rytme og sang.  Det trommes, synges og lalles, det meste av tiden. I halvsøvne i morges, døgnvill etter seks timer tidsforskjell og sliten av unger som ikke ville sove, hørte jeg taktfaste rop i nærheten. Denne ørsken mellom søvn og våken tilstand kan hente frem de rareste ting fra hjernen. I mitt hode ble det raskt konstatert at vi bodde ved siden av en moske, at det var innkalling til morgenbønn, at klokken var mellom fem og seks om morgenen og at jeg burde sove mer. Litt senere våknet jeg igjen av den samme moskeen. De holdt det gående fortsatt. Kanskje jeg hadde sovet helt fra morgenbønnen til formiddagsbønnen? Det er vel fire timer mellom disse to bønnerundene? Hodet klarte allikevel å stille spørsmål ved hele moskeideen. Det er svært få moskeer i denne delen av landet, kun de tre sørligste provinsene er muslimske. Resten av landet er hovedsakelig buddister. Rare greier, den moskeen. Er det bedre med moske om morgenen enn karaokebar om natten? Vel, til slutt ble jeg vekket av eldste datter, 2,5 år, som lurte på om det var morgen. Den skolen, som var moske i ørsken under morgengry, den har holdt det gående med tromming, sang og diverse folkehøyskoleaktiviteter i hele dag. Jeg heller mot at det faktisk er et tempel, som utdanner buddistmunker. Det er veldig vanlig å ta to år som munk her i landet, før man gifter seg. Som en slags religiøs førstegangstjeneste.

Turen ned hit, ti pluss en time i fly, gikk greit. Ingen omkom. Konemor klarte å skjule for ungene at hun har kronisk, og aktiv, flyskrekk. Eldste datter sovnet til slutt, var i drømmeland i omkring fire timer. Yngste datter sov 3x tjue minutter, med puppen til mamma i munnen. Resten av tiden roterte hun rundt på fanget til sin far og vekslet mellom naiv glede og bunnløs sorg. Ingen av foreldrene sov. Ingen av de andre flypassasjerene ble så plaget at de kom med trusler eller sjikane. Dette kan jeg trolig takke raus alkoholutdeling fra Thai Air og aktive høreklokker med støyskjerming for. Ergo, de urutinerte, men glade svenskene med tattoeringer over alt, de drakk til de sovnet. De reisevante nordmenn hadde høreklokker. Alle pensjonistene smilte skjevt og mimret til da de selv hadde små barn, og tok en GT til. De av dere som synes business class er dyrt på fly, -det er det ikke. Det er fint verdt dobbel pris å slippe å forholde seg til fulle svensker, stressa småbarn, stressa småbarnsforeldre og dårlig beinplass.
For ordens skyld, de fulle svenskene var veldig gode til å være fulle. Ikke noe bråk, ikke noe søl, bare lun svensk humor og lange blikk mot flyvertinnene.

Vel, vi er på plass. Yngste datter, Leonore, har blitt svært forkjølet. Har feber og sover ujevnt. Men hun får i seg mat og puppesuppe. Vi håper hun kommer seg raskt. Selv er jeg syk av bekymring, som bare pappaer kan bli. Jeg tror at begge ungene kommer til å bli dødssyke, det er bare spørsmål om tid. Ellers har vi det bra, og er i gang med å testspise oss igjennom de lokale restaurantene.

Idyllen startet skjevt denne gangen. Tre dager etter at vi ankom sover yngste datter fortsatt lite, hun har i liten grad tilpasset seg tidsforskjellen. Hun er fortsatt syk, tidvis over 39 grader i feber. Vi dro til legen for å sjekke henne. Det heter seg jo at unger kan ha feber over 40 i dagesvis uten at det er dramatisk. Vel, som pappa kan jeg si at jeg følte det som dramatisk da hun i morges hadde over 39 i feber. Legen mente det var virus, ikke bakterier, og at alt ville ordne seg. Det er hyggelig, vi tror jo også det, men foreløpig har vi altså en unge som ikke sover noe særlig, selv med feber og sjaber allmentilstand.

Det er mye vi må passe på her. Ungene skal helst ikke prøve å pelle på tusenben som daffer rundt utenfor her. De er mye hissigere enn sine nordiske, fjerne slektninger, men ser ut som små leketog der de stresser rundt. Fristende for en liten jente på nesten tre år å pelle på, fristende for en jente på åtte måneder å putte i munnen. Det er endel enkle løsninger som ikke passer småbarnsfamilien her vi bor. De har pyntet fugene mellom flisene på gulvet med maling, for at de skal se lyse og pene ut. Vel, denne malingen den flasser av i flak, som yngste datter putter i munnen. Ikke særlig sunt. Videre har de i god byggeskikk for området satt inn vinduer og dører som ikke passer helt i sine vegghull. Ergo er det fri bane for insekter å komme inn og kald air condition luft å stikke ut. Her nede er strømmen dyr, jeg synes det er merkelig at det ikke er større fokus på å holde den kalde luften inne, dermed spare seg for at samtlige turister kjører sin air con på full spiker under hele oppholdet. Dessuten er det mygg og knott og andre insekter som vil inn til lyset og bite og stikke oss som bor her. Den gjengen kunne godt vært igjen ute i friluft.

Summen av sykt barn, barn som ikke vil sove, barn som ikke vil spise. Farer som lurer, lite søvn på mor og far. Alt dette driver opp stresset hos meg. Det hender jeg tenker at jeg kunne vært tappet for stresshormoner. Melket for disse hormonene som bobler rundt, gjør meg urolig, gir hodepine og anspenthet samt klump i magen. Kanskje det er et marked, kanskje likeglade mennesker ønsker å kjøpe litt stresshormoner, kjenne litt på hvor klamt og nervøst det kan være når det knyter seg over tid. Kjenne litt på baksiden av det å leve. Kjenne på redselen for at det skal skje noe med barna, at vi ikke er gode nok foreldre, at vi kunne gjort ting annerledes og bedre, at jeg burde sett tegnene tidligere, skjønt hvor det bar, truffet forhåndsregler... Jeg har aldri hørt at stresshormoner kan utvinnes, eller at det fins et marked. Men hvis dette er mulig, så er jeg jævla Exxon Mobile Statoil Shell innen stress for tiden. Det spruter ut av fingertuppene. De få minuttene med ro og glede som inntreffer innimellom, når ungene tidvis ser uthvilte, friske og glade ut, de klarer jeg ikke respondere på, jeg tenker heller at dette er deres måte å skjule sin egentlige tilstand, -som en skadd ulv som er redd for å bli kastet ut av flokken, maler de på seg smil og morro, for å lure far. Men far lar seg ikke lure, han sitter der med sine mørke tanker og tror at dette er det siste vi hører fra disse barna, hvorfor har jeg ikke sett tegnene før..?

Vi vet, når vi reiser langt vekk, med alle våre dingser, at de ikke vil virke optimalt. Her nede i sydenland er vi omgitt av masse wifi, men lite internett. Og da er vi like langt. Derfor lastet vi ned filmer før vi dro, for at de skulle være tilgjengelig på Mac og iPhone, også ombord på fly og i en suppe av wifi uten innhold. Vel, Apple holder ikke ord. Til tross for lovnader om at "off line" og tilgjengelighet, så virker ikke dette i praksis. Apple sender alt opp i skya, iCloud, og krever internett for å få tilgang til det. De har tydeligvis en helt annen forståelse i Cupertino, av hva "off line" betyr, enn meg. Det eneste, som viste seg å fungere, var en gammel iPod. En god gammel en med hard drive og uten annen tilknytning til verden enn kabel. Dessverre har vi ikke lastet noen filmer på denne, men det er musikk der, som kommer helt av seg selv, uten at iCloud symbolet blinker og krever internett.
Dette er en seier for meg som mener at kabel er det nye trådløst, dog irriterer det meg at jeg lot meg forføre av flotte løsninger, som ikke fungerte. Så nå er Julia nødt til å se på Thailandsk barnetv, som stort sett sender dubbet Manga fra Japan, som er altfor voldelig for henne. De fine Disney-filmene ligger godt bevart i en serverpark er utenfor vår rekkevidde.

Ok, nok syting nå. Håper på bedre stemning ved neste korsvei. Jeg burde jo skrive noe om alle italienerne og russerne som er her, hvordan de ser ut og hva de liker å drive med. Jeg burde også skrive noe om thai arbeidsmoral og rettskaffenhet, men det får være. Akkurat nå er jeg sikker på at ungene som sover er enten for kalde eller for varme, at de snart vil våkne, så jeg burde pelle meg i seng og få et par timer med søvn.

Minneord over Pål Rust 1930-2016

Pål Rust 1930-2016

Min far var ingeniør, opptatt av fremskritt, men han var ingen teknokrat. Han ville se utvikling, men ville at det skulle være godt for folk og natur.

Pål Rust ble født i 1930 som yngste barn til foreldre Rasmus og Ragnhild Rust, på småbruket Rust i Lom i Ottadalen. Han hadde tre eldre søsken, eldst var Jo, deretter Tordis og Mari.

Pål var en femten år yngre enn sin bror Jo Rust, men kom raskt til å se opp til sin arbeidsomme og kreative storebror. Hans bror var den første i bygda til å sette bilhjul og aksel med dekk og slange på hestekjerra. Bedre for hesten og for lasten, enten det var folk eller varer. Ikke et stort fremskritt teknisk, men idemessig et godt hopp i en trang dal med lite penger. Den slags driftighet hadde min far med seg videre i livet, preget av sin bror Jo.

Livet i Lom var tidvis hardt, lite penger og utstrakt kreativitet for å få endene til å møtes. Pål fortalte ofte om røyskattene han fanget med felle under krigen, fordi skinnene ga noen kroner. Han angret på det hver dag siden, å ta livet av disse flotte dyra. De dyrket jorda, stelte dyr, både gris og kyr. Hans far Rasmus var møbelsnekker av utdannelse og drev produksjon av møbler ved siden av gardsdrift. 

Pål hadde både et godt hode og en sterk vilje. Han gikk datidens videregående skole; framhaldsskolen. Siden gikk han i lære som bilmekaniker hos Storrusten på Dombås. Verneplikten avtjente han ved Jørstadmoen og i Oslo i 1952. Han hadde få gode minner fra det året, han fortalte om voldsomt befal og hard omgang. Han var skeptisk da jeg, sønnen, tok befalsutdannelse og gjorde Hæren til min arbeidsplass 45 år senere. Pål slo seg imidlertid ikke til ro som bilmekaniker, han ville bli ingeniør. Han fikk ikke plass ved NTH i Trondheim men kom inn ved den Polytekniske Høgskolan i Gøteborg. Der utdannet han seg til Maskiningeniør. Siden fulgte en rekke stillinger på Østlandet, blant annet ved Fjellhamar bruk, Strømmen Staal og Kværner i Lodalen. 

Han foretok en klassereise, fra småbruk i fjellet til ingeniør i Oslo. Men kjærligheten til jorda og vekstene forlot han ikke, sammen med mamma holdt han seg med jordbær, epler, rips, solbær, bringebær, blomster og trær hjemme på Flateby.

Far var alltid opptatt av vannkraft og hvordan denne kunne gi ren energi, igjen og igjen. Aller helst ville han selv drive med vannkraft. Men oppgavene han hadde gav han liten mulighet til dette. Ved Strømmen Staal var han ofte involvert i propell og ror til store skip. Blant annet konstruerte han akterstavn til Queen Elisabeth II og fikk det montert på skipet i Southampton. Hos Kværner handlet det mye om leveranser til Nordsjøen, plattformkomponenter. Jeg husker med spenning fra tidlig 1980-tall hvordan en enorm plattformfot, produsert innerst i Lodalen, skulle fraktes ut hvilende på to svanehengere bak to lastebiler, ned til Sjursøya. Trikkeledninger måttes tas ned, politiet ga eskorte og alt skulle skje midt på natten. T.O. Bull stilte med sine kraftigste trekkvogner til den transporten. Tidlig 1990-tall konstruerte han stagene, med automatregulering for spenn, som holder Trollplattformen ankret til bunnen. 

Heldigvis fikk far en pause fra olja i 1986, da reiste han til USA og fikk med seg tegninger over fullprospektborrmaskiner som skulle bygges og drille vannkrafttunnel under Jostedalsbreen og reguleringstunneler for vann under Stockholm. Sammen med kollegaer ved Kværner bygde de maskiner som klarte også å drille seg igjennom granitt, og de omtalte tunnelene ble virkelighet. 

Dessverre fikk han ikke konstruere hverken Pelton eller Francisturbiner til det kraftverket, men bidro til at tunnelen ble drillet, vannet kom frem og ga energi før det traff fjorden i Jostedalen.

Min far Pål var en god far. Han tok seg av oss barna på en praktisk måte, nytte stod i sentrum. Han ville at vi skulle være med på det han drev med, alltid noe nyttig. Dermed lærte vi. 

Vi lærte å beise, vi lærte å plukke bær og rense dem. Vi lærte sykkelvedlikehold, hjulskift på bil, polering av bil, vask av bil. Vi lærte at alt vi har må vedlikeholdes, hvis ikke forgår det. Han var ingeniør av utdanning og yrke, men hadde nok grundigheten og utviklerånden med seg fra dette inn i livet ellers. Han passet alltid på at mine sykler var vel smurt. Dukket det opp en kamerat med rustent sykkelkjede, smurte pappa det umerkelig, nesten mens sykkelen passerte i fart.

Når vi dro på ferie var det ofte for å se på noe signifikant, gjerne en ingeniørbragd. Dette kunne være at vi kikket på en flott bro, et vannkraftverk, eller en dristig veiskjæring i høyfjellet. Det trengte ikke være nytt, men det måtte være godt bygd, av varig karakter. En tur til Berlin i år 2000 avdekket at det var Berlinerdomen og TV-tårnet på Aleksander Platz som interesserte ham. All verdens krig, delt by og historie om Nazisme var han ikke tiltrukket av. Dog likte han å «håndgå» i fremmede byer. Når vi var ferdig ved en severdighet og skulle til hotellet, likte han å spasere, uten kart, i omtrentlig retning. Da fikk han se nye områder, og kanskje oppdage noe nytt underveis. Heldigvis delte han og jeg kjærlighet for flotte tyske biler, så vi stoppet ofte og så på digre Mercedeser og en og annen Daimler på vår vei.

Sport og idrett var ikke nyttig nok for ham, dermed dro han oss aldri på fotballkamp. Han brydde seg ikke. Dog benket han seg foran TV’n med oss når Ingmar Stenmark kjørte slalom og senere når Tomba regjerte. Han hadde sans for svært dyktige skikjørere. At de ikke var norske var greit, så lenge de var dyktige, gjennomførte og grundige, -så fikk de hans respekt. Imidlertid reiste han til Holmenkollen under VM i 1982 med Ragnhild for å se på løpene.

Han deltok gjerne som sjåfør om vi skulle drive idrett eller annen aktivitet, men holdt seg for god til å presse på om resultater og mengdetrening. Vi fikk drive på som vi ville, og måtte bygge karakter og søke resultater selv. 

Men ski lærte han oss. Langrenn. Vel, noen teknisk utdannelse i kunsten å gå på ski fikk vi vel aldri, men han dro oss med på tur. Først min søster Ragnhild og siden meg. Vi gikk søndagsturer til Vangen skistue i Østmarka. Men det vanket ikke noe mer enn et glass solbærtoddy inne på hytta der før vi skulle snu og gå hjem igjen. Turen var målet. Han tilpasset ikke lengden på turen til vår fysiske yteevne, nei han gikk dit han selv mente vi burde. Om det betød at han måtte ha meg hengende i en stav etter seg halve turen, ja så var det greit. På turisthytta Memurubu ved Gjende i Jotunheimen selger de fortsatt et postkort fra 1960-tallet der en yngre Pål Rust står og bunter skiene under flaggstangen etter en tur i fjellet. Han hadde nok gått sine turer i fjellet før vi kom til verden, men han dvelte ikke ved fortiden. Han satt på sine erfaringer, men delte ikke med oss. 

Min søster Ragnhild er kreativ og estetisk, hun utdannet seg til å bli blomsterdekoratør. Pappa støttet dette helhjertet og var snart igang med å lage fundamenter til hennes dekorasjoner. Ofte deltok hun i prestisjemesterskap som blomsterdekoratør, da sveiset Pål flotte og solide kreasjoner som dannet grunnlaget for Ragnhilds oppsatser, basert på hennes tegninger. Disse fellesprosjektene mellom far og datter satte han stor pris på. 

Den dagen jeg endelig fikk sertifikat skaffet far meg straks en bil, først arvet jeg en etter min søster, senere kjøpte han en brukt Peugeot 102 fra 1982 med kun 15000km på telleren til meg. Han hadde selv kjørt motorsykkel i sin ungdom. Trolig hadde han skumle erfaringer fra livet som MC-sjåfør. Han oppfordret meg til å holde meg unna MC, -hvis jeg klarte dette ville han hjelpe meg økonomisk med innkjøp av bil fremover. Denne lovnaden holdt han, fire av mine første sju biler skjøt han penger inn i. Samtlige biler hjalp han med vedlikeholde i garasjen hjemme, der han hadde bygd egen smøregrav og hadde talje i taket samt all verdens verktøy og deler. 

I kjelleren hadde han et eget lite snekkeri. Hans far Rasmus var utdannet møbelsnekker, Pål hadde arvet gode evner på dette området. Han ville lage solide og varige saker som hadde en verdi i seg selv, ikke kun en nytte som hylle eller kommode. Jeg tilbrakte mange kvelder sammen med ham i kjelleren, jeg gikk i veien og han bygde noe. Ofte møbler til eget hjem, eller noe som skulle brukes eller repareres hos Flateby Vannverk eller Flateby samfunnshus. Han oppfordret ofte til at jeg selv skulle bidra med å bygge eller fikse noe, men han bommet ofte på nivået. Jeg ble satt til ting jeg ikke mestret. Om han gjorde dette bevisst for å utfordre meg og tvinge meg til å utvikle håndverkeren i meg, eller om han mente at jeg burde få til ting langt over min egen evne gitt alder, det er uvisst. 

Summen er at Ragnhild og jeg er blitt ganske nyttige. Både pappa og mamma sørget for at vi gjorde vår bit hjemme, og fikk prøvd oss høyt og lavt med pensel, skrutrekker, strykjern og sag. Sammen med mamma stelte han i hagen, og har gitt oss videre en respekt og kjærlighet for blomster, vekster og trær. Vi holdt oss med epler, bringebær, rips, og jordbær. 

Far var opptatt av å passe sitt arbeid, jeg kan ikke huske han noen gang var syk nok til å holde seg hjemme fra kontoret. Videre brukte han mye av sin tid til å bidra i samfunnet. Han deltok i bygging og vedlikehold av Flateby samfunnshus. Som pensjonist beiset han stort sett hele huset alene. Ellers gikk mye tid til å drifte Flateby Vannverk AL, mange år som formann. Han deltok i Enebakk Rotary klubb og han var aktiv i Høyre, særlig på det blå 1980-tallet. Hjemme ringte telefonen støtt, folk ville klage på vannavgiften, rapportere om lekkasje på ledningsnettet eller så var det hevescenen på samfunnshuset som var kilt seg fast eller varmekablene på taket hadde kortsluttet. Han rykket ut og fikset det meste, det han ikke klarte selv, skaffet han kyndig hjelp til. 

For oss som barn var han dermed mye hjemmefra, alltid ute og drev med noe. Vedlikeholdt egen bil, eiendom, drev vannverket, samfunnshuset eller samlet andre mennesker til en eller annen oppgave. Vi så nok ikke så mye til ham alltid, men vi var alltid velkomne til å bli med å se på hva han skulle gjøre. Så jeg kan mye om sandfiltrering av drikkevann, jeg kan mye om dørpumper og varmekabler, jeg har lært at vannledninger ikke bør ligge direkte på sprengsteinfyllinger og jeg er god til å plukke eplekart tidlig om sommeren, for å gi færre men større epler på trærne om høsten. Jeg har også lært at ingenting kommer av seg selv og at hardt arbeid lønner seg. 

Men han passet på å holde seg hjemme til måltidene. Vi spiste sammen hele familien, hver dag til middag og kvelds, i helgene også frokost og lunsj. Rundt bordet var vi samlet og delte av våre små og store opplevelser mens radionyhetene summet i bakgrunnen.

Som far var han mer en mentor enn kamerat eller lærer. Han var opptatt av gode verdier og har sendt de videre til oss, uten prat og fakter, -han gikk foran som et godt eksempel. Dette er en form for oppdragelse vi setter stor pris på og selv har med oss videre. 

Takk for oppdragelsen og tiden sammen pappa.

Nå har vi to barn!

Ja, to barn har vi nå. Dobbelt så mange som for en måned siden. Leonore er nå ti dager. Vi var veldig glade da hun tok steget ut i friluft, og jeg som alltid tror at alt vil gå galt, jeg var veldig lettet. Leonore er frisk og rask.

Det er travelt å ha to små barn. Våre er kun adskilt av tjuefem måneder. Vi har to bleieunger. Det hadde sikkert vært smart å vente litt med nummer to, men vi er snart førti, vi som betaler regningene her i huset. Dermed valgte vi å skynde på med familieforøkelsen. Vi har regnet oss frem til at vi kan hvile om fem år, når vi blir 45 år. Da vil ungene være henholdsvis fem og sju år gamle, og trolig i stand til å sove natten igjennom, spise et måltid uten å søle på skjorta og være ute å leke lenge nok til at far kan synke sammen i sofaen og gli inn i svart søvn 30-40 minutter hver ettermiddag. Men det er fem år til, fem år som sikkert vil fly forbi til tross for at jeg skal være våken 20 timer hvert døgn, jeg skal alltid ha flekker av størknet snørr på skjortebrystet mitt, jeg skal alltid være i tvil om jeg gjør nok for barna, og om det jeg gjør er riktig. 

Det slo meg her om dagen, Leonores femte dag her på jorden, at to barn, en aktiv toåring og et spedbarn, er hyggelig, men krevende. Som de gode pedagoger vi prøver å være, ville vi inkludere storesøster Julia i bading av lillesøster Leonore. Altså skulle Julia være voksen sammen med mamma og pappa og bade lillesøster. Julia synes det hørtes ut som en kjempeide, men ble straks korrumpert av gleden lillesøster viste over badingen. Kun to minutter ut i vask av Leonore krevde Julia også å få bade. Så da ble det slik, vi badet lillesøster først og så storesøster. Slik skal vi fortsette, men vi skal ikke legge for stort press på storesøster, hun har så vidt passert to år. Hun er sliten etter en dag i barnehagen der hun ofte har husket, tegnet, spist, sovet, hoppet på puterommet og vært passasjer i trehjulssykkel. Ja, også har hun prøvd å klappe katten da. (Daglig besøkes barnehagen av en flott sort katt som liker å holde seg fem meter unna barna. Altså får barna se katten, på nært hold. Så snart de nærmer seg, flytter katten seg. Og sånn går dagen. Trolig er dette en slags sadistisk lek fra kattens side, å være luremuskatt i barnehagen. Ungene våre blir i hvert fall gode på å takle avvisning fra tidlig alder, om ikke annet. )

Julia prøver hardt å være ansvarlig storesøster, hun vil gjerne ta på/kose med lillesøster og lurer ofte på hvordan lillesøster har det. Hun er stadig å kikker oppi kurven Leonore sover i når hun nyter formiddagshvil i stua. Hun deler gjerne ut en klem og deler leker ved å kaste de på lillesøster, raus altså. 

Julia er også litt sint på mamma, vil ikke at mamma skal hjelpe henne med tannpuss og matstell, -det krever hun pappa til. Det er sikkert naturlig, at mamma som tross alt har favnen full av lillesøster det meste av tiden, blir utsatt for sanksjoner fra det eldre barnet, nå som hun er redd mamma har fått en ny favoritt. Heldigvis glemmer Julia at hun er sint på mamma innimellom, og sitter litt på fanget og får en klem.

I ettermiddag opplevde jeg et flott familieøyeblikk som gav meg en varm følelse. Julia og jeg var nettopp returnert fra barnehagehenting, mor hadde middagen klar, Leonore lå mett og sov i kurven sin etter å ha tømt to pupper. Ja, tenkte jeg, så bra kan det altså være, å ha egen familie. Og ikke nok med det, vår kresne og småspiste toåring hev innpå seks skiver stekt fiskepudding. Riktignok marinert i ketchup, som det meste hun velger å ta til seg, men dog. Artig hvordan dette har utviklet seg, for ti år siden ville jeg opplevd samme glede om jeg kunne spille NOFX høyt, drikke øl og gå i bar overkropp i stua. Føler at jeg sanker voksenpoeng, sikkert på tide.